Norsk fra bokhøsten

Utgivelser i årets bokhøst nærmer seg slutten, men det er langt fra slutt på lesingen av dem. Jeg har så langt rukket å lese tre av årets skjønnlitterære høstutgivelser for voksne, og har mange flere på leselisten. Her er litt om de tre, som alle er forfattere som jeg har lest og likt tidligere, og som har blitt nesten obligatorisk for meg å lese når de kommer med noe nytt. 

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Renberg kommer i år med sin andre bok på nynorsk, og så langt er det kun denne delen av forfatterskapet jeg har lest. Tollak til Ingeborg er et sterkt portrett av en mann og en familie.  

Vi møter Tollak etter konen Ingeborg sin død, og etter at han nesten har mistet kontakten med sine barn. Tollak er en taus og sta mann. Han og Oddo, som han overtok ansvaret for da en i bygden ikke lenger klarte å ta vare på sin tilbakestående sønn, sitter alene igjen på gården, langt fra folk. Tollak bærer på mye sinne og motvilje mot andre, og de som gjør ting annerledes enn ham. Han synes tiden har gått fra ham, og nekter å bli med i moderniseringen. Dette har gått utover familien, både økonomisk og på andre måter. Boken avdekker sakte men sikkert hva som skjedde da kone og mor Ingeborg en dag forsvant for flere år siden, og veien frem til Tollak skal betro seg til sine barn. Oppbyggingen er nesten thrilleraktig i denne korte og sterke boken.

Et liv forbi av Helga Flatland

Eksemplaret mitt har jeg fått gratis av Aschehoug

Sigrid er lege i Oslo, men er egentlig vokst opp på landet. Hun har et anstrengt forhold til moren som hun føler har neglisjert henne gjennom oppveksten og bare brydd seg om sin pleietrengende mann. For faren til Sigrid fikk slag da hun var barn og etter gjentatte slag, ble tilstanden stadig forverret. I boken får vi følge både Sigrid og Anne i hver sine kapitler. Anne blir selv alvorlig syk og dette både vanskeliggjør forholdet deres, samtidig som det åpner opp for samtaler de enda ikke har tatt.

Helga Flatland er en favoritt hos meg på grunn av trilogien som startet med Bli hvis du kan, reis hvis du må. Boken Vingebelastning var ikke like god, men nå synes jeg hun nærmer seg. Hun har en egen evne til å gi innsikt i menneskers liv med få ord, og ikke minst å beskrive mennesker i tøffe situasjoner uten sentimentalitet. Jeg forstår og får sympati med Sigrid som har skreket etter morens oppmerksomhet i alle år, men jeg forstår også Anne som har viet livet sitt til sin syke mann. Dette er en vond og fin bok fra Flatland.

Bakom synger døden av Karin Fossum

Karin Fossum er en av de forfatterne som har fulgt meg siden ungdomstiden. Hun velger alltid å skrive om karakterer som er litt utenfor i samfunnet, de folk ikke bryr seg særlig om, uten at jeg synes karakterene repeterer seg selv. Jeg var riktignok litt skuffet over hennes kritikerroste, Hviskeren (2016), og hoppet over den forrige Sejer-romanen hennes. Men denne gangen treffer hun godt, og jeg er glad jeg nå har en ulest Fossum i bokhyllen å glede meg til.

I Bakom synger døden dukker det opp et lik av en tenåringsjente. En omsvermet, men lukket tenåringsjente. Sejer står ovenfor mange teorier i en svært vanskelig sak. En mor finner en urovekkende tegning på sønnens rom, og en ensom ung mann har et spesielt møte med en tenåringsgutt på et svaberg. Fossum skriver som vanlig både medrivende, lavmælt og sterkt om mennesker man vanligvis ikke leser om, og klarer på utrolig vis å få leseren til å få en slags sympati og forståelse for mennesker og handlinger som er helt på kanten og noen ganger langt over.

Gi meg gjerne tips i kommentarfeltet om andre 2020-bøker du synes jeg bør lese.

Lesesirkelbøker: tre sterke bøker fra april

I april startet jeg og Ann Helen på bloggen, Archive of Bookish Things, en slags lesesirkel (eller leselinje kanskje siden vi bare er to), fordi vi tilfeldigvis leste samme bok. Vi begynte å snakke om den på chat og fant ut at det var veldig motiverende for lesingen. Etter det leste vi to bøker til sammen og holder nå på med en fjerde i en litt utvidet lesesirkel. I dette innlegget skal jeg skrive litt om de tre vi leste sammen i april.

Tvillingenes dagbok av Ágota Kristóf 
Tvillingenes dagbok er en bok som setter stemningen fra første side. Den stemningen er både ubehagelig og merkelig og gjør meg som leser veldig nysgjerrig. Hvem er disse to rare tvillingguttene som plutselig en dag blir forlatt av sin mor på trappen til bestemor på landet?

Dette er en drøy bok. Krigen herjer og moralsk forfall regjerer i den lille landsbyen der bestemoren bor. Hun er skitten, fæl, og ikke akkurat kjærlig mot barnebarna sine. Hun ønsker derimot at de skal forstå at livet ikke er spesielt enkelt. De to guttene lærer seg systematisk å tåle fysisk og psykisk smerte gjennom ulike øvelser.

Tvillingenes dagbok kom første gang ut i 1986, men har nå kommet i ny utgave. Boken er ganske populær. Forventningene mine var derfor at dette var en helt annen bok enn det faktisk var. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over innholdet av den grunn, og det er egentlig ganske gøy.

Til tross for det sterke innholdet er skrivestilen til Kristóf svært nøktern. De mest alvorlige hendelser bare skjer uten noe særlig om og men. Dette gjør leseopplevelsen enda sterkere tror jeg, og helt spesiell.

Tvillingenes dagbok er første bok i en trilogi. Boken var en mektig opplevelse og jeg kjente meg ikke klar for å gyve løs på neste bok umiddelbart (om jeg så hadde hatt den). Men jeg fikk ikke ordentlig tak på de to tvillingguttene. De er så kalde og kyniske, men samtidig ganske barmhjertige og rettskafne. Jeg må absolutt finne ut mer!

Hjemsøkelse av Jenny Erpenbeck
Hovedpersonen i Hjemsøkelse er på mange måter et feriehus. Et feriehus ved en innsjø og med en vakker hage. Vi følger menneskene som bor i og rundt huset fra ca 30-tallet og fremover i tid. Omtrent annethvert kapittel handler om gartneren, som en konstant, som lever side om side med huset og gjennom historien. De resterende kapitlene handler om nye personer, noen med tilknytning til hverandre. Fra arkitekten som bygger huset, til jødene som forsvinner, til en østtysk student som vil rømme til Vest-Tyskland.

Jeg synes Hjemsøkelse var en krevende bok. Jeg slet dessverre med å henge med i handlingen og språket og fant ikke helt flyten. Jeg kan likevel ikke si at jeg angrer på at jeg kjempet meg litt gjennom den. For jeg kan ikke nekte for at dette er en både original og vakkert skrevet roman. Det var enkelte partier jeg kom mer inn i enn andre og noen har sterkere innhold enn andre. Som Tøyfabrikanten, Sovjetsoldaten og Datteren.

Dette er en bok som må synke inn og som nok burde leses flere ganger. Jeg tror den har satt seg litt mer i meg enn jeg kunne føle på underveis, fordi jeg kjente på en distanse da jeg leste. Hjemsøkelse har en poetisk stil og kjentes vanskelig tilgjengelig for meg. Kronologien kunne også være forvirrende. Men så kom det plutselig et klart og tydelig slag i magen, som fra intet, og dro meg inn igjen:

"To måneder etter at Arthur og Hermine steg på gassvogna i Kulmhof ved Litzmannstadt, etter at øynene til Arthur bulte ut av hulene idet han ble kvalt, og Hermine i dødskramper dreit på føttene til en dame hun aldri hadde sett før, blir deres utvandrede sønn Ludwigs gjenværende formue i Tyskland beslaglagt, samtlige sperrede kontoer blir avviklet og innboet solgt på auksjon" (s. 55)

Queenie av Candice Carty-Williams

Queenie er en 25 år gammel britisk-jamaicansk kvinne som bor i (ekstremt dyre) London. Hun har nylig blitt dumpet av kjæresten og begynner å slite på jobben og ellers i livet. Gjennom nåtid og tilbakeblikk får vi være med henne gjennom tvilsomme avgjørelser på jobb og privat, spesielt når det gjelder det motsatt kjønn. Og vi får følge henne gjennom rasisme, politisk oppvåkning og kvinnefiendtlighet. Heldigvis har hun også gode venninner og en fargerik familie som prøver sitt beste for å støtte henne. Det blir en både rørende, interessant og morsom reise.

Jeg synes det er for få bøker av dette slaget. Bøker som er underholdende og egentlig lettvektere, men samtidig velskrevet og nyanserte. Bøker som gir deg innsikt i et liv du ikke kjente samtidig som du kan le, gråte og kose deg underveis. Ellers er de bare vanskelig å finne.

Queenie har blitt sammenlignet med Bridget Jones dagbok. Men Queenie er langt råere vil jeg si, pluss at perspektivet er ganske annerledes. Bridget Jones er nok litt mer renskåret chic lit, uten at jeg har lest veldig mye av dette, men spesielt britisk/irsk chiclit har jeg begynt å få sansen for. Det er morsomt, underholdende og gir seg ikke ut for å være noe mer enn det er. Jeg håper og tror likevel at Queenie vil sitte litt dypere i hukommelsen.

Jeg vil også påstå at den  minner om Eleonor Oliphant Is Compeletely Fine av Gail Honeyman. Psykisk helse er tema i begge bøkene og de blir fortalt med humor og karakterer å bli glad i. Queenie er en karakter å bli glad i, men samtidig forstår jeg at hun kan ha vært krevende å være i et forhold med. Rasismen hun opplever gir også boken et viktig perspektiv som jeg ikke opplever som typisk for feel good/chic lit-bøker.

Queenie var akkurat det jeg trengte i april.

Dette leste jeg i februar

Februar er forlengst forbi og mars har kommet med en merkelig ny tilværelse for oss alle. Leselysten og konsentrasjonen er ikke på topp for min del, så her mimres det tilbake til det jeg leste i februar (som heller ikke var kjempemye egentlig). Håper det står bra til med dere i denne krevende og stressende tiden, og at noen av dere har litt mer leselyst enn meg. Satser på at marsoppsummeringen kommer like etter månedsslutt, og minner om at samlesingen av Udyr fortsetter et par uker til. Jeg sa at jeg skulle ha litt ekstra fokus på norske ungdomsbøker denne samlesingsperioden, og det har jeg i lesingen min, men jeg må se an om det kommer egne innlegg eller om det blir med disse oppsummeringsinnleggene. Disse fire bøkene ble lest i februar:

A Large Expanse of the Sea av Tahareh Mafi:
Shirin er en ung muslimsk jente som har flyttet mye rundt i sitt liv.  Det er ikke lett å bruke i hijab eller å ha den bakgrunnen hun har i USA året etter 9/11. Shirin blir utsatt for både hets og vold og bygger derfor en mur rundt seg som gjør at andre ikke slipper inn. Hun blir med i broren sin breakdancegruppe og dette blir hennes sårt trengte fristed. I tillegg møter hun Ocean, en gutt på skolen som virker å være interessert i hvem Shirin er, og ikke bare innpakningen. Men tør hun å slippe noen inn?

Det er sterkt og sjokkerende å lese scenene der Shirin møter fordommene rundt seg, og det er et viktig tema boken tar opp. Samtidig er A Large Expanze of the Sea en romantisk historie. Disse to ytterpunktene utfyller hverandre forsåvidt ganske godt. Det vonde i boken balanseres ut av kjærlighetshistorien og omvendt. For min smak ble boken likevel for klissete til tider. Jeg tror jeg trenger mer humor hvis det skal være veldig romantisk, og synes derfor at den delen av boken overskygger den viktigste delen litt. Totalt sett likte jeg uansett boken ganske godt. Den finnes også på norsk med tittelen Et hav av kjærlighet.

I morgen av Caterina Cattaneo:
I morgen veksler mellom kjæresteparet Ingrid og Andreas sine synsvinkler. Handlingen går over én dag med en del tilbakeblikk. Det er bursdagen til Andreas og de to har vært sammen i 2 år. Andreas begynner å stresse fordi Ingrid virker noe mindre interessert enn tidligere. Ingrid på sin side begynner så smått å tenke over hvordan Andreas egentlig behandler henne og innser at hun kanskje ikke skal finne seg i alt. Tittelen henspeiler på at Ingrid ikke har fortalt noen om tvilen hun har rundt kjæresten sin oppførsel, men hun sier til stadighet at hun skal gjøre det i morgen.  I morgen er en intens og mørk ungdomsbok. Den tar for seg kjærlighet som gjør blind, og de små urovekkende tegnene på at en person ikke behandler deg bra. Jeg synes Caterina Cattaneo har skrevet en svært god bok som satt seg i magen. Den kan godt leses også av voksne og passer nok best for de eldste ungdommene. 

One of Us Is Next av Karen McManus
Å følge opp en suksess med en oppfølger er ikke lett. One Of Us Is Lying var debuten til Karen McManus og i vinter kom endelig  en ny bok fra Bayview High. Denne gangen er det noen som setter i gang en runde med Nødt eller sannhet (Truth or Dare) blant ungdommene. Ingen vet hvem som står bak og (nesten) ingen tør å la vær å bli med på spillet. Hvis du svarer nødt får du en utfordring. Men svarer du sannhet blir en pinlig hemmelighet om deg avslørt.  De fleste går for nødt, og det skal vise seg å bli stadig farligere...

One of Us Is Next er minst like spennende som den første boken om ungdommene i Bayview. Det er ikke akkurat dyptpløyende litteratur, men få forfattere jeg har lest skriver så fengende spenningslitteratur. Plottet er finurlig og vi får følge mange små historier. Selv om tempoet er høyt tar forfatteren seg tid til å gjøre leseren kjent med karakterene sine. Jeg kan avsløre såpass at vi møter igjen kjenninger fra forrige bok, men hovedkarakterene er ikke de samme. Dette er boken for de som liker kombinasjonen high school, litt romantikk og mye spenning. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde lest disse bøkene nå, for tror de hadde vært perfekt for lesetørken min.


Kim Friele av Ida Hegazi Høyer
Denne boken om Kim Friele for barn er en del av den norske serien Min første biografi. Boken minner mye om den engelskspråklige serien Little People, Big Dreams. Jeg har lest denne både for 9-åringen og 5-åringen min og selv om forlaget sier boken er fra 3-6 år, så fungerte nok lesingen her i huset best sammen med den eldste. Disse bøkene har lite tekst og  mye illustrasjoner, men teksten er ikke like enkel som den er kort. Det er biografiske bøker med en del faktaopplysninger, men siden det ikke er så mye tekst fungerer de veldig fint enten som kveldslektyre, eller å lese selv for også større barn. 

Det var veldig kjekt å lese denne sammen med barna. 9-åringen ble spesielt sjokkert over at homofile ikke kunne gifte seg i kirken før i 2017. Hvorfor hadde hun ikke hørt om dette før? Veldig fint å dele disse historiene sammen. Jeg lærer noe og det er et fint utgangspunkt for å samtale om det vi leser. Jeg skal definitiv lese flere av disse bøkene sammen med barna mine. Det har blant annet kommet bøker om Ole Gunnar Solskjær og Sonja Hennie.

God lesehelg til dere!

Dette leste jeg i januar

Januar er over og straks er februar også over før jeg fikk skrevet ferdig denne oppsummeringen av årets første måned. Den første måneden i året er ofte den enkleste måneden å holde lesemålene sine. Nå har jeg ikke laget meg så mange mål i år egentlig, bortsett fra å lese mer sakprosa, fra 1001-listen og ikke minst fra egen bokhylle. For å hjelpe meg selv til å oppnå dette vil jeg være med i  1001-lesesirkelen til Elida og Bokhyllelesing hos Boktanker. Det aller enkleste i januar er å lese noe fra bokhyllen, spesielt hvis kriteriet er bøker som havnet i bokhyllen innen årskiftet. Likevel leste jeg kunto bøker fra egen bokhylle, og ingen sakprosa eller 1001-bøker, så hvordan dette skal gå får vi se. Det skal sies at jeg begynte på en i hver kategori i januar, så noe blir det etterhvert. 

Januar bestod av 5 leste bøker, 4 av dem norske 2019-bøker, og en dansk tegneserie for barn. Sjangermessig er det ikke så verst spredning, en novellesamling, to romaner for voksne, en ungdomsroman og en tegneserie for barn. Geografisk er det heller lite variasjon, så det får jeg forsøke å gjøre noe med i februar. Jeg har lest to bøker fra egen bokhylle, mens resten var biblioteksbøker. Kjønnsfordeling fortsetter i samme stil som i fjor, en sterk hovedvekt av kvinner. 4 av 5 bøker er skrevet av kvinner, vet ikke om det hjelper at den siste er skrevet av to menn. Dette må jeg være litt mer bevisst på.

Full spredning - Nina Lykke

En av fjorårets mest opphausede bøker. Den fikk Brageprisen og gode anmeldelser. Jeg likte boken, men deler ikke den voldsomme begeistringen. Først og fremst ble jeg litt skuffet fordi jeg ikke synes boken er spesielt morsom. Humor er jo veldig subjektivt, og jeg har opplevd før at bøker som skal være humoristiske først og fremst er nedtrykkende og sånn ble det også med denne. Full spredning handler om en kvinnelig lege som bryter ut av ekteskapet for gammel kjærlighet. Hun får et påfølgende sammenbrudd der hun flytter inn på legekontoret og begynner å bryte sammen foran pasientene. Hun forteller dem hva hun egentlig tenker om dem, noe som selvfølgelig ikke alltid faller i god jord. Nina Lykke gjør absolutt interessante observasjoner fra legekontoret som jeg tror mange, spesielt legene selv, vil kjenne seg igjen i. 

Hardanger - Marit Eikemo

En novellesamling av en forfatter jeg har blitt veldig glad i. Hardanger har i grunn en ganske annerledes stil enn romanene til Eikemo. De er ikke like komiske, men menneskene er fortsatt like skakkjørte. Det som binder novellene sammen er som tittelen indikerer, Hardanger. Hardanger kan minne om Bikubesong av en annen forfatter fra Odda, Frode Grytten, på den måten at de forteller ulike historier fra samme geografiske område. Men i Hardanger er det fra flere bygder i Hardanger og ikke kun en blokk. Karakterer i de ulike novellene kan nemlig dukke opp i andre noveller. Jeg vil derfor anbefale å lese samlingen i ett. Det er også på grunn av dette vanskelig å plukke historiene fra hverandre, men min favoritt var absolutt den siste i samlingen, Ei sjel og ei skjorte. Dette var januarboken min i Boktanker sin Bokhyllelesing (bok med grønt omslag)

Stillheten etterpå - Helene Uri

I Stillheten etterpå følger vi den ganske ferske læreren Odd-Erik, og usikre Ada som er en av hans elever. Odd-Erik kommer virkelig skjevt ut i klasserommet i sin nye jobb og det stopper ikke med det. Helene Uri klarer å få frem for leseren hvor klein han fremstår uten at han forstår det selv på en utrolig god måte. Mange av oss har nok hatt den læreren eller vikaren som prøvde altfor hardt og som ikke forstod at hen ble gjort narr av, men mistolket det som anerkjennelse. Det er vondt å lese både på grunn av empati og fordi det er så pinlig. Ada er en 16-år gammel jente som prøver å få en ny start på ny skole, borte fra "venninnene" som behandlet henne dårlig. Hun og Odd-Erik har egentlig et godt forhold, men så er det så godt å kjenne på aksept fra de mest populære i klassen at hun glemmer litt hvem hun er. Flokkmentaliteten er et viktig poeng i boken. Etter hvert begynner det nemlig å gå rykter om Odd-Erik fra den forrige jobben han hadde, og det hele blir blåst ut av proporsjoner. Hovedpoenget her kjennes ut som å være viktigheten av å stå opp for det du vet er urett, og hvor vanskelig det kan være når det fort betyr et kraftig fall på den sosiale rangstigen. Jeg synes Uri velger en litt for lettvint og forhastet slutt i denne boken. At Odd-Erik aldri skjønner at han blir gjort narr av virker litt urealistisk. Men så er jo også han ganske ung og har en tydelig trang etter anerkjennelse, akkurat som Ida. Helene Uri har som vanlig skrevet en engasjerende ungdomsbok med et viktig tema, og gir et litt annet perspektiv i #metoo-debatten.

Morten og Mahdi - Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøi

Humoristisk tegneserie om to gutter i tweens-alder (tror jeg), som møtes i nabolaget og blir venner. De to er spesielt opptatt av gaming og fotball. Boken består av 10 korte historier om deres hverdag og opplevelser. Morten og Mahdi er en veldig fin og morsom tegneserie som nok appellerer mer til målgruppen enn til meg (som den også skal). Den har ellers fått skryt for å ta opp kulturforskjeller på en ikke stereotypisk måte, samt at den ikke problematiserer det, men det bare er der, helt naturlig, som det burde være for to unge gutter. Bok 2, Morten og Mahdi forever har akkurat kommet.

Voksne mennesker - Marie Aubert

Jeg var usikker på om jeg skulle lese denne og har levert den tilbake på biblioteket minst en gang, men likevel satt meg opp på venteliste igjen. Den har fått mye omtale i begge retninger egentlig. Jeg likte Marie Aubert sin første bok, novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem veldig godt. Hovedgrunnen til at jeg plukket opp Voksne mennesker til slutt var at jeg gjenleste en av novellene, og husket hvor god jeg likte den. Ida nærmer seg 40, og kommer akkurat fra et opphold i Sverige der hun undersøker muligheten for å fryse ned egg. Hun er på vei for å feire moren sin 65-årsdag sammen med hennes kjæreste og lillesøsteren, samboer og bonusbarn. Alt ligger an til sommerlig familieidyll...eller ikke. Ida er sjalu på søsteren og oppfører seg ganske smålig. Selv om hun i stor grad er en usympatisk karakter, får jeg en viss sympati for henne. Hun er storesøsteren som føler seg overskygget og forbigått av lillesøsteren både med tanke på oppmerksomhet fra moren og nå er lillesøster etablert med samboer og barn, mens Ida fortsatt er singel og enda ikke har vært i et seriøst forhold. Voksne mennesker er en intens og ubehagelig roman. Den er bygget opp nesten som en thriller, men mangler den forløsende slutten. Jeg likte uansett boken ganske godt. Den er spennende og rask å lese, men kanskje ikke så uforglemmelig som jeg hadde håpet. 

En slags årskavalkade: nye utfordringer, overraskende leseopplevelser og favoritter som leverer

Vi skriver 2019 og nok et år skal oppsummeres. 2018 ble et ganske godt leseår vil jeg si, med 70 leste bøker. En del av dem var riktignok bildebøker med lite tekst, men jeg sier meg godt fornøyd. I starten av året justerte jeg ned igen målet om 60 leste bøker på Goodreads til 52, fordi jeg lå sånn bakpå hele tiden, men så skrudde jeg det opp igjen og overgikk det en god del. I år har jeg igjen satt det til 60.

I 2018 ble det ikke blogget så mye som jeg hadde håpet, men til gjengjeld har jeg begynt å formidle bøker i en annen kanal, Snaplioteket på Snapchat. Så til de som leser dette og fortsatt ikke følger meg og mine 7 medsnapliotekarer, er det bare å begynne med det. Vi har ganske variert smak og ulike utrrykksmåter, så tror det vil være noe for enhver smak der.

1 2018 fikk jeg også ny jobb, noe som er både krevende og gøy, og det kommer det mest sannsynlig fortsatt til å bli i 2019 med mange nye utfordringer. Det er flere årsaker til at det er stadig vanskeligere å finne tid, lyst og overskudd til å blogge. En av grunnene er at diskusjonene om bøker i større grad foregår i andre fora, som Goodreads, Snapchat, Facebook osv. Men noe som er motiverende, og som jeg har skrevet før, er at det er så nyttig i jobben og forsåvidt ellers også, å ha en logg der jeg har skrevet noe om en del av bøkene jeg leser. Og ved å legge det ut på en blogg blir jeg nødt å skrive litt mer og bedre om bøkene enn kun i stikkordsform som det ville blitt om det kun var til meg selv. En bonus er jo at det forhåpentligvis er en og annen der ute som kan få glede og nytte av det jeg skriver også, så blogging blir det fortsatt i 2019.

Det er mulig det kommer et eget innlegg om mål og lignende for 2019 og oppsummering av mål 2018. Foreløpig tenker jeg å lage en oversikt med kategorier jeg håper å lese mer fra og skrive opp hva jeg leser, men å ikke tallfeste hvor mye jeg skal lese innenfor kategoriene. For eksempel synes jeg det er kjekt å være bevisst på hvilke nasjonaliteter jeg leser fra, noe jeg vil ha litt fokus på, og jeg vil lese mer sakprosa, noe som ofte blir nedprioritert. Jeg skal tenke litt mer på kategoriene før jeg bestemmer meg.

Og så til det viktigste. Bøkene jeg leste i 2018. Her kommer en oversikt og litt omtale av noen av bøkene jeg leste i 2018 fordelt i ulike kategorier. For de som så min dag på Snaplioteket forrige uke, vil dette allerede være kjent. Eventuelle lenker fører til innlegg om bøkene jeg har skrevet tidligere.

Årets mest overraskende leseopplevelse:
Amsterdam av Ian McEwan:
Jeg skal ikke påstå at Amsterdam ble en ny favorittbok, men jeg likte den faktisk godt. Boken fikk Booker-prisen da den kom, og McEwan er en anerkjent forfatter, så hvorfor var det egentlig overraskende? Jo, fordi jeg har tidligere lest to bøker av forfatteren som jeg ikke ble så begeistret for, nemlig Sementhagen og On Chesil Beach. Da disse to bøkene av flere jeg har snakket med, er utnevnt som hans beste, mens Amsterdam havnet i motsatt ende av skalaen, var det kanskje derfor jeg ga denne en sjanse, men likevel derfor jeg ble overrasket. Amsterdam er kanskje ikke helt realistisk, men herlig utspekulert og satt på spissen. De to hovedpersonene Clive og Vernon sitt vennskap blir satt på prøve, men også deres moral, både profesjonelt og privat i kampen om å lykkes. Bokens mediekritikk fremstår fortsatt like aktuell.

Årets gjensyn:
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo*:
Jeg likte veldig godt Marit Eikemo sin forrige bok Alt inkludert, men jeg likte nok denne enda bedre. Et ektepar bor med sine to barn i en litt for trang leilighet. Spesielt Hanne drømmer om enebolig i det aller mest idylliske strøket. Alt kommer til å bli bra da. Som vanlig synes jeg tittel og handlingsreferatene til Marit Eikemo sine bøker høres noe kjedelige ut. Og det var en av grunnene til at jeg ventet så lenge med å lese noe av henne. Men dette er alt annet enn kjedelig. Det hele utvikler seg til en slags samlivsthriller. Jakten og etterhvert besettelsen av akkurat den eneboligen de vil ha får frem de kanskje egentlige grunnene til at de ikke er fornøyd med det de allerede har. Marit Eikemo skriver også denne gangen morsomt, godt og treffende i en intens bok.

Årets Printz-kandidat (amerikansk ungdomsbokpris):
Sadie av Courtney Summers:
Sadie brukte jeg litt tid på å komme i gang med, men når jeg først kom i gang ville jeg ikke at den skulle ta slutt. Sadie sin lillesøster har blitt funnet drept og Sadie har stukket av. Boken er skrevet delvis som en True Crime-podcast og delvis følger den hovedperson Sadie. Dette synes jeg er et vellykket og originalt grep. Podcasten prøver å finne ut hva som har skjedd ved å intervjue de få som kjente  søstrene og de Sadie har møtt på sin vei. Boken er bygget opp nesten som en krim der detaljer blir avslørt for leseren litt etter litt. Dette gjør den drivende og spennende. Samtidig omhandler boken skjebner som er så tragiske at det gjør vondt, og det er dessverre ganske lite håp å spore. Sadie er altså en mørk og vond bok, men anbefales likevel til de som tror de orker.

Årets sterkeste:
Kinderwhore av Maria Kjos Fonn*
Denne boken er en av de råere bøkene jeg har lest på lang tid. Både stil og innhold bidrar til det. Hovedperson Charlotte har en del likhetstrekk til nevnte Sadie når det kommer til hovedpersonens opplevelser i oppveksten. Her er det ikke noe drap, men grusomhetene er mindre pakket inn. Kinderwhore har stort sett veldig korte kapitler, ofte bare en halv side til en side. Jeg liker godt denne formen som bidrar til bokens råhet. Charlotte har en mor som ruser seg. En mor som enten holder sengen eller er ute og finner en ny pappa til Charlotte. Noen av fedrene er snille, mens andre er absolutt ikke det. Barnet Charlotte opplever så utrolig mye vondt som ingen mennesker skulle burde oppleve. Når hun etter hvert blir ungdom takler hun opplevelsene sine ved å ruse seg og å distansere seg mest mulig fra egne følelser og andre mennesker. Jeg forstår veldig godt hvorfor Charlotte oppfører seg som hun gjør. Samtidig er det også så tydelig hvordan denne typen oppførsel støter andre mennesker fra henne, når det hun trenger er hjelp og støtte. Jeg tenker derfor at denne boken er spesielt viktig for å forstå og å gjenkjenne barn og unge som blir utsatt for grov omsorgsvikt. Jeg anbefaler derfor de aller fleste å lese denne, men for noen kan den nok bli for sterk, og kanskje spesielt om du har lignende opplevelser selv.

Det angår også deg av Herman Sachnowitz (fortalt av Arnold Jacoby)
Når det kommer til viktige og sterke bøker er det vanskelig å komme utenom denne. Herman Sachnowitz blir sammen med sine foreldre og åtte søsken sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Han er den eneste som overlever og som kan fortelle deres historie. Jeg synes Sachnowitz gjør mange interessante refleksjoner over livet og hva et menneske er i stand til å i stand til å gjøre og å overleve. Det er flere enn en gang jeg forbløffes over at han fortsatt lever. Grusomhetene i boken er så ufattelige at det er vasnkelig å ta det innover meg. Egentlig er det jo hele historien som er så vanskelig å fatte, men vi vet jo at det skjedde og at lignende behandling av menneskegrupper som anses som mindre verdt har skjedd og fortsatt skjer. Det blir likevel spesielt nært fordi Sachnowitz-familien var norsk, og at dette skjedde med blant annet nordmenn i vår del av verden for ikke så veldig lenge siden. Det er likevel nå såpass lenge siden at det ikke er så mange igjen som kan fortelle oss om det, og derfor blir bøker som denne stadig viktigere vitnesbyrd for å minne oss på hva som er verdt å kjempe for og hva som i ytterste konsekvens kan skje med et samfunn.

Årets feelgood:
Eleanor Oliphant Is Completely Fine av Gail Honeyman:
Over til noe helt annet, men likevel ikke helt. Årets feelgood-roman handler nemlig også om omsorgsvikt og i aller høyeste grad ensomhet. Den inneholder også årets favorittkarakter. Eleanor har det nemlig helt fint. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag. Hun spiser og drikker det samme på faste dager og tider. Hun gjør lite ut av seg og går samme vei til og fra jobb. En dag skjer det likevel noe som tvinger henne ut av rutinen og mønsteret, og til å  forholde seg til andre mennesker på et mer personlig plan. Boken er både tragisk og komisk. Eleanor sin sosiale keitethet og skarpe tunge gjør boken til en fryd å lese. Hennes forhold til moren gjør boken mørk. Boken ender opp på den lyse siden av skalaen, et lite hakk for lyst for min smak. Dette er likevel en bok og en karakter jeg kommer til å huske lenge og bli glad av å tenke på.

Årets forfatteroppdagelse:
For noen år siden prøvde jeg meg på Jane Austen for første gang, med hennes Northanger Abbey. Jeg kom sånn cirka halvveis før jeg ga opp. Jeg var likevel ikke villig til å gi opp Jane Austen og bestemte meg for å prøve en annen bok, og denne gang på norsk. Det ble Overtalelse*, og denne gangen med stor suksess. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at det er best å lese på originalspråket om mulig, så følte jeg at språket ble en hindring første gang. En kan gå glipp av deler av teksten om en velger oversettelsen, men også hvis språket blir for krevende. Jeg velger derfor heller å prøve å lese bøkene på nytt på engelsk ved en senere anledning. For gjenlesingen gleder jeg meg allerede til. Jeg leste også Stolthet og fordom* i 2018, en historie jeg kjente bedre enn Overtalelse, men sistnevnte er så langt favoritten. Jeg håper på mer Austen i 2019 for jeg ble helt oppslukt i bøkene hennes. Vel er de fengende og utrolig romantiske på den best mulige måten. Hun bygger spenning og lengsel som ingen andre. Det er også spennende og interessant å lese om livet for unge kvinner på 1800-tallet. Men det som gir bøkene en ekstra brodd, og som jeg synes oversettelsene jeg har lest ivaretar, er den sarkastiske tonen, de gode observasjonene og samfunnskritikken. I Overtalelse er det blant annet snobberi hun harselerer med. Jeg forstår godt hvorfor Jane Austen sin popularitet stadig består.

Årets sliter:
Med kaldt blod av Truman Capote begynte jeg på i sommer ved bassengkanten i Italia. Samtidig begynte jeg på en annen bok på kindle, som jeg ble enda mer oppslukt av, og derfor ikke klarte å legge fra meg. Etter det kom Booker-langlisten, og da ble denne rett og slett litt glemt. Etter det  har den blitt en bok jeg har lest litt innimellom andre ting, og det stort sett ikke de aller beste opplevelsene. Jeg kan ikke skylde alt dette på boken, for den er tross alt ganske god, selv om jeg skal innrømme at den var noe krevende å komme seg gjennom. Boken har få pusterom, med tettskrevne sider og lange kapitler. Det er en True Crime i romanform om drapet på Clutter-familien på 50-tallet i Kansas. Vi følger familien frem mot drapet, og vi følger gjerningsmenn og politietterforskere, både under etterforskning og under rettssaken. Det er en fascinerende historie og den var svært grensesprengende da den ble utgitt. Ikke minst er dette en klassiker som gir et verdifullt 1001-kryss, og som kan anbefales å lese i ett.

Årets norske etterslepere
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza*
Denne 2017-utgivelsen er en slags crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, men er utgitt som roman. Forfatteren intervjuer en norsk-pakistaner som nå sitter fengslet etter å ha reist til Syria for å kjempe mot Assad. Jeg liker intervjuformen godt. Hovedperson Tariq forteller fra både oppvekst i Norge og tiden i Syria og gir boken en ganske muntlig form.Stort sett lever jeg meg inn i fortellingen, men innimellom blir jeg minnet på at han intervjues ved at han kommenterer hendelser og lignende i nåtid/ettertid. Jeg synes dette grepet er spennende og ikke minst gir boken meg et interessant perspektiv på hva som kan føre til at noen tar valget om å bli fremmedkriger.

Tung tids tale av Olaug Nilssen*:
Også en norsk utgivelse fra 2017 og også en crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe jeg tydeligvis liker godt. Tung tids tale var en av fjorårets kjappest leste bøker, den var fjorårets første bok, men den var ihvertfall ikke fjorårets raskest glemte bok. Olaug Nilssen har vært åpen om at hun har en sønn med sterk autisme og denne boken er en slags kjærlighetserklæring til sønnen Daniel. Boken gir et innblikk i den krevende hverdagen de lever i, og kampen mot et ofte tungrodd system. Men boken blir på ingen måte tungrodd, og kjærligheten til sønnen kommer tydelig frem. Denne var på kortlisten til Bokbloggerprisen i 2018, og var min absolutte favoritt til å vinne, men det gjorde den ikke. Om du enda ikke har lest den, synes jeg du skal det. Den er fort lest, men ikke fort glemt.

Takk for følget i 2018, håper vi snakkes også i 2019.

Hvilke leseopplevelser vil du trekke frem fra 2018?

*Bøkene merket med stjerne fikk jeg av forlaget.

Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales. 

Sommerles: to debutanter

Sommeren er ikke helt over enda selv om sommerferien min dessverre er det. Siden jeg ikke har skrevet månedsoppsummering siden mai tenkte jeg å skrive litt om noen av bøkene jeg har lest siden sist over flere innlegg (vi får se, vi får se..). Juni var litt småtreg, mens juli har bestått av noen få, men gode og fengende leseopplevelser. Ferietid er riktignok mer sammenhengende lesetid, men det er også tid for å bade, være sosial, dra på utflukter og en hel del distraksjoner som gjør at akkurat lesing ikke alltid er en prioritet.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman:
Denne boken kjøpte jeg fordi den fikk Costa Book Award sin debutantpris og var en av bøkene som figurerte på eligible-listen til årets Man Booker. Eleanor er en ung kvinne som lever et enkelt og ensomt liv i Glasgow. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag, spiser det samme, kler seg i det samme og gjør minst mulig ut av seg. Når fredagen kommer endrer hun litt på rutinen fra ukedagene, kjøper pizza fra det samme stedet, vin og to flasker med vodka (!) som hun spiser og drikker i løpet av helgen. På denne måten har hun det fint og livet går sin gang. Dette er i den delen av boken som heter Good Days.

Mye skal endre seg for Eleanor. En dag kommer hun og en ny kollega over en eldre mann som har falt om på gaten. Siden hennes mannlige kollega synes det riktige er å hjelpe mannen, gjør Eleanor det selv om hun egentlig bare vil fortsette som vanlig. Dette fører til at Eleanor kommer ut av sitt vante system for å takle hverdagen og befinner seg etterhvert i mange sosiale situasjoner hun ikke har vært i før. Som første gang hun er på pub og får servert en anbefalt drink:

"What`s that?! I said. "The Magners." "And what`s the empty glass for?" "It´s for the Magners,"
he said. "Am I expected to pour the drink form the bottle into the glass? I said, puzzled. "Isn´t it your job to do that?" He stared at me and then slowly poured the Brown Liquid over the ice and put it down quite hard; indeed, he practically slammed the bottle onto the counter. "Eight pound seventy," he said, in a most unfriendly manner. I handed over a five-pound note and four pound coins, then took my change and carefully put it in my purse. "Would you by any chance have a tray?" I asked. He tossed down a filthy, sticky tray and watched as I placed the drink on it before turning his back on me. There is such a paucity of good manners on display in the so-called service sector!" (s. 74)

Jeg ble ikke særlig overrasket da denne boken ikke dukket opp på Man Booker longlist forrige uke. Beskrivelsen av handlingen ga meg på forhånd litt Eileen-vibber (tidligere kortlistet på Booker), men boken endte opp med å gi mer Marian Keyes-følelsen. Det er humor og feelgood med alvorlige undertoner. Beskrivelsene av Eleanor sitt liv, hennes observasjoner, sosiale awkwardness og spydigheter er en nytelse å lese. Og det er også vondt å lese om Eleanor sin vanskelige oppvekst etter hvert som hun avslører mer og mer. Og selv om jeg synes avslutningen er litt for klisjefull og feelgood endte jeg opp med å like denne boken veldig godt. Jeg ble så glad i Eleanor at jeg blir varm inn meg hver gang jeg tenker på boken.

The Serpent King av Jeff Zentner:
En annen forfatter og bok som fikk en litterær debutantpris, denne gangen Morris, YALSA (Young Adult Library Service Association) sin pris for debutanter, er The Serpent King. Her møter vi tre karakterer og ser historien fra deres synsvinkler i ulike kapitler. De tre er sosiale utskudd som starter siste året på high school i en liten amerikansk sørstatsby (i Tennessee). Dill sin far er en karismatisk pastor med tvilsomme metoder som har havnet i fengsel, Travis  har mistet broren og har en voldelig far som fører til at han rømmer inn i en fantasyserie, og til slutt Lydia som er den sosiale og muntre av de tre, men som ikke kan vente med å  komme seg bort fra småbylivet for å studere og å utvikle den allerede ganske populære motebloggen sin.

 The Serpent King har stått på leselisten en stund og jeg angrer ikke på at den fikk bli med på sommerferie. Det eneste er at den er ganske mørk, og trist, noe som ikke alltid helt passet på bassengkanten. Dill og Travis sine hjemmeliv er nemlig tung lesning. Jeg vil ikke avsløre for mye her, for omfanget av tragediene utfolder seg utover i boken. Likevel opplever jeg først og fremst boken som relativt lett, noe som nok skyldes vennskapet mellom de tre. Dialogene er ofte morsomme, spesielt hvis Lydia er involvert, eller de er håpefulle og støttende med hverandre. Men selv om de stort sett støtter hverandre har de ikke innsikt eller erfaring nok til å forstå hva som virkelig foregår i de andres liv, noe som gjør karakterene mer troverdige.

"Rest, O Knight, proud in victory, proud in death. Let your name evermore be a light to those who loved you. Let white flowers grow upon this place that you rest. Yours was a life well lived, and now you dine in the halls of the Elders at their eternal feast."
"I had no idea those books meant that much to you Travis," Lydia murmured. "Now I feel all bad about making all those Bloodfall jokes."
"Does that mean you'll read them?"
"No." (s. 110)

  Jeg synes Jeff Zentner gjør en god jobb i å skape tre ganske ulike, men interessante og realistiske karakterer som utfyller hverandre og historien godt. Dill har de mørkeste kapitlene, Travis de vondeste, og Lydia de mest oppløftende. Det er mørkt, men aldri helt uten håp. De tre er tross alt heldige som har hverandre.

The Serpent King handler som de fleste bøker om ungdom om de første skrittene inn i voksenlivet. Den handler om å tørre å leve ut drømmer, selv om du bor i småby i bibelbeltet der mulighetene virker få, og spesielt når du skiller deg ut. Den handler også i aller høyeste grad om vennskap, og å stille opp for hverandre selv om man ikke alltid helt forstår.

Mine beste lesesommerminner

Skoleferien er i gang og det nærmer seg også min egen sommerferie. Jeg tenkte derfor det var på tide med litt mimring over tidligere sommerferiers beste leseopplevelser. Her er det litt for enhver smak, så forhåpentligvis kan noen få noen gode lesetips ut av det:

Sushi for begynnere av Marian Keyes:
Det begynner å bli mange år siden jeg leste denne nå, men det var på en strand og jeg mener det var i Italia. Sommerferie er for meg, spesielt etter at jeg fikk barn, en ferie der det skjer mye, og det ikke alltid er all verdens tid og forhold til å fordype seg i tyngre litteratur. Da er det lite som er bedre enn en søt og underholdende romcom eller såkalt chiclit, som ikke gir seg ut for å være noe som helst annet enn akkurat lett underholdning. Jeg husker jeg likte denne godt, og ble litt mindre skeptisk til sjangeren etterpå. Det er handling fra Dublin, det er tre parallelle historier, tre ulike kvinner, som alle søker etter noe mer i tilværelsen. Her er det både drama og hjertesorg. Og selv om dette ikke er dyptpløyende litteratur, er det ikke fullt så overfladisk som jeg først trodde. Jeg ble både sjarmert og underholdt.


The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie:
Denne leste jeg i forfjor på båtferie og den endte opp med å bli en ny favorittbok. Junior vokser opp med alkoholiserte foreldre i et indianerreservat., født med skader etter morens misbruk. Alkoholisme er ikke uvanlig i reservatet og Junior er ikke blant dem som har det verst. Faren til bestekameraten er nemlig voldelig i tillegg. Junior bestemmer seg for å ikke gå i det samme sporet som resten av familien og begynner på en skole utenfor reservatet. Dette byr på utfordringer både på hans nye skole og innenfor familien og miljøet. Det er ikke akkurat en populær avgjørelse i reservatet. Denne boken er ganske tragisk, men samtidig både varm og humoristisk. Junior sine tegninger krydrer historien som illustrasjoner. Og selv om dette er en ungdomsbok, bør og kan den leses av voksne også.


Vanære av J.M.Coetzee:
Denne boken ble lest den samme ferien som boken nevnt ovenfor, så dette var en særdeles vellykket lesesommer med andre ord. Vanære førte til at jeg startet et prosjekt, inspirert av Labben, der jeg ville lese alle bøkene til Coetzee. Et prosjekt som har stagnert og foreløpig ikke vært særlig vellykket, men det sier noe om hvor godt jeg likte denne boken. Her hentet fra tidligere innlegg om den:

David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.

Anna Karenina av Lev Tolstoj:
I fjor bestemte jeg meg for å komme over mursteinsfobien min og å sette i gang med en av de store klassikerne med skremmende antall sider. Anna Karenina ble påbegynt og lest i lenge før sommerferien 2017, men det var da jeg leste mesteparten. Sommerferie kan absolutt være tiden der du får lest en av mursteinene du har på leselisten. Anna Karenina er en virkelig klassikker, med en av tidenes mest berømte åpningslinjer. Boken er relativt lettlest, fengende, dramatisk, melankolsk og pompøs. Anna Karenina er innom russisk politikk, samfunnskritikk, som kvinnens rolle i datidens samfunn, og ikke minst mellommenneskelige forhold. Det er forelskelse, utroskap, knuste hjerter, lykkelige skjebner og tragiske skjebner i en mer svulstig innpakning enn jeg vanligvis setter pris på, men her kunne det ikke vært annerledes. Den har et stort persongalleri, og jeg husker jeg måtte ty til hjelpemidler (Wikipedia) for å holde orden på det i starten. Anna Karenina er stor både i størrelse og innhold.

The Fishermen av Chigozie Obioma:
En sommerferie for noen år siden havnet jeg midt i en skikkelig lesetørke. Jeg holdt på med nok en dystopisk, og sikkert spennende roman, men kom bare ikke videre. Så sveipet jeg innom noen bokblogger og fikk med meg annonseringen av Man Booker Longlist og ble for første gang virkelig nysgjerrig. Heldigvis kom jeg over en av de langlistede bøkene i en bokhandel i Stavanger like etterpå. Lesetørken var over og jeg var i gang med å lese fra Man Booker-langlisten for første gang. For de som ikke vet det så er det mange bokbloggere som leser og diskuterer denne listen  på blogg (det har blitt mindre av det) og Goodreads når den kommer i slutten av juli hvert år og frem mot kortlisten i september.

The Fishermen handler om en familie med seks brødre som vokser opp i Nigeria. Etter at faren drar utenbys for å jobbe er de eldste guttene under mindre oppsyn. De er glad i å fiske og drar til den mytespunnede og forbannede elven, Omi-Ala, noe de ikke har lov til. Etter en tur til elven møter de "landsbytullingen" Abulu som fremsetter en spådom over dem, en spådom det skal vise seg å være vanskelig å leve videre med. The Fishermen er preget av forholdet mellom og motsetningene i overtro versus vitenskap. Den er preget av nigeriansk språk, kultur, politikk og historie, i tillegg til at den handler om forholdet brødrene imellom. Boken har en blanding av et nærmest lyrisk språk fylt av metaforer, dialoger og handlingsreferat. Les mer om den i innlegget mitt her.

Hva er dine beste sommerleseopplevelser og har du noen tips til hva jeg kan lese i sommerferien?

Dette leste jeg i mai: da leselysten vant over pliktlesing

Mai var en fantastisk måned her i Bergen rent værmessig (og juni har fulgt opp så langt). Vi har hatt årets første overnattingsturer med båten, og grill, altan og hage er tatt i bruk nærmest daglig. Lesemessig startet den ganske tregt og første bok ble egentlig først fullført over halvveis ut i måneden. Bøkene jeg holdt på med fenget ikke helt og da blir det til at jeg både leser mindre og saktere. Jeg bestemte meg for å legge pliktfølelse til side og heller starte på noe helt annet, og det gjorde underverker for leselysten. Disse bøkene leste jeg i mai:

Ishavspirater av Frida Nilsson
Begynnelser av Carl Frode Tiller
Det ingen ser av Anna Ahlund
Nå er alt av Amy Giles
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole

Ishavspirater var månedens første leste bok, og en bok min datter og jeg har brukt lang tid på. Den er på nesten 400 sider og kanskje litt for omstendelig for en 7-åring. Vi likte likevel boken veldig godt, og den har allerede blitt omtalt her på bloggen.

Begynnelser er min første bok av Carl Frode Tiller, men det blir ikke den siste. Som i Innsirkling-bøkene har også Begynnelser en noe uvanlig oppbygging. Vi starter med slutten der hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Den fortsetter deretter med å gå bakover i tid og helt tilbake til barndommen. Dette gir fortellingen driv og ekstra spenning. I tillegg føles den annerledes og jeg blir utfordret ved å finne ut at barndommen til Terje var ganske annerledes enn jeg så for meg i starten av boken.

Tiller skriver lett humoristisk og mørkt om de store spørsmål i livet og verden. Terje er sterkt opptatt av miljøvern og kjemper for alt fra de aller minste utrydningstruede skapninger til de store miljøspørsmålene. Alt henger sammen, men stadig oftere føler han at kampen er nytteløs. Når han opplever at til og med hans egne, andre miljøentusiaster, ikke helt forstår viktigheten av å redde utrydningstruede arter ingen har hørt om, går han stadig mer innover i seg selv. I tillegg til miljøentusiasten, får vi også møte en mann som sliter litt i sine nære relasjoner. Han har et anstrengt forhold til sine svigerforeldre, og også til sin egen mor og søster. Å kalle boken humoristisk er kanskje å ta hardt i, men alle de spydighetene han finner på å komme med til både fremmede han ikke liker og til sine egne nærmeste er både stikkende og til tider veldig morsomme.

Mai bestod av enda en svensk bok, denne gangen en ungdomsbok, Det ingen ser. Denne svensken har også allerede blitt omtalt i et innlegg her på bloggen, så jeg nøyer meg med å si at den har fått SKAM-stempel, delvis med rette og inneholder sex-scener som får undertegnede til å rødme.

Da jeg først var i gang ble det plass til enda en ungdomsbok. Nå er alt av Amy Giles var en veldig medrivende leseopplevelse. Vi møter Hadley, en jente som får gode karakterer, er god i idrett og kommer fra den mest velstående familien på skolen. Boken starter med nåtid der vi får vite at Hadley har vært utsatt for en ulykke og må på sykehuset. Deretter følger noen korte politiavhør av vennene hennes, før vi går tilbake til hendelser fra før ulykken skjedde. Denne oppbyggingen bidrar til et driv i fortellingen. Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi vet enda lite om den på utsiden vellykkede familien McCauley.

Vi får tidlig i boken vite at Hadley har unormal stor respekt for sin far, og at hun ønsker å beskytte sin lillesøster fra ham. Moren er tilstede, men fraværende og ignorant. Når Hadley møter og forelsker seg i Charlie Simmons eskalerer konfliktnivået i familien til Hadley. Men for alt i verden må ingen utenfor vite om hva som skjer bak husets fire vegger.

Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole er en norsk bildebok av året som jeg plukket ut både på grunn av Bokbloggerprisen til neste år og fordi forfatterne gir meg gode assosiasjoner. Stian Hole har laget flere prisvinnende bøker, blant  annet om Garmann, men min favoritt er nok Annas himmel fra 2013. Han er en illustratør kjent for sine digitale montasjer. Sammen med Synne Lea har han tidligere laget diktboken for barn, Nattevakt. Synne Lea har gitt ut flere diktsamlinger og en ungdomsroman før denne bildeboken sammen med Stian Hole (kilde: SNL).

Også Du og jeg inneholder Stian Holes gjenkjennelige illustrasjoner. I denne boken er det mange med sterke rødfarger og det mørke blå som du kan se på omslaget, men også med mer duse farger, som lys blå i en større kontrast. I handlingen møter vi en bestefar som drar ut på en rotur med sine to barnebarn. Vi forstår at det er hans siste reise, at han skal dø. På roturen snakker han med sine barnebarn om livet og døden. Jeg tror nok at denne boken bør leses flere ganger, og spesielt for å ta inn alle bildene, og å nyte dem. Jeg har til nå kun har lest den en gang, og synes sikke teksten gjorde like stort inntrykk. Det er ikke overraskende at Synne Lea har skrevet lyrikk tidligere, for språket fremstår poetisk. Jeg håper den gjør mer inntrykk neste gang, men i første omgang overskygget illustrasjonene teksten med sine kraftige farger og storslåtte detaljer.

Juni er her, og kalenderen viser endelig sommer, selv om mai har hatt flere dager med temperaturer vi ikke så i hele fjor her på Vestlandet tror jeg. Jeg har falt litt ut av planene mine denne måneden, og siden lystlesingen fungerer så godt vil jeg fortsette med det også i sommer. Sommeren består av så mange distraksjoner at det kreves litt lettere bøker. Noen planer må en likevel ha og har tenkt å lese videre i David Copperfield i løpet av de nærmeste månedene, så må gjøre en innsats der. I tillegg kom akkurat kortlisten til Golden Booker, og jeg har en påbegynt derfra som jeg må prøve å starte på igjen. Wolf Hall tror jeg må vente til etter Dickens. To bøker på rundt 100 sider blir litt mye på en gang. Hva er dine juni-planer?