Lesesirkelbøker: tre sterke bøker fra april

I april startet jeg og Ann Helen på bloggen, Archive of Bookish Things, en slags lesesirkel (eller leselinje kanskje siden vi bare er to), fordi vi tilfeldigvis leste samme bok. Vi begynte å snakke om den på chat og fant ut at det var veldig motiverende for lesingen. Etter det leste vi to bøker til sammen og holder nå på med en fjerde i en litt utvidet lesesirkel. I dette innlegget skal jeg skrive litt om de tre vi leste sammen i april.

Tvillingenes dagbok av Ágota Kristóf 
Tvillingenes dagbok er en bok som setter stemningen fra første side. Den stemningen er både ubehagelig og merkelig og gjør meg som leser veldig nysgjerrig. Hvem er disse to rare tvillingguttene som plutselig en dag blir forlatt av sin mor på trappen til bestemor på landet?

Dette er en drøy bok. Krigen herjer og moralsk forfall regjerer i den lille landsbyen der bestemoren bor. Hun er skitten, fæl, og ikke akkurat kjærlig mot barnebarna sine. Hun ønsker derimot at de skal forstå at livet ikke er spesielt enkelt. De to guttene lærer seg systematisk å tåle fysisk og psykisk smerte gjennom ulike øvelser.

Tvillingenes dagbok kom første gang ut i 1986, men har nå kommet i ny utgave. Boken er ganske populær. Forventningene mine var derfor at dette var en helt annen bok enn det faktisk var. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over innholdet av den grunn, og det er egentlig ganske gøy.

Til tross for det sterke innholdet er skrivestilen til Kristóf svært nøktern. De mest alvorlige hendelser bare skjer uten noe særlig om og men. Dette gjør leseopplevelsen enda sterkere tror jeg, og helt spesiell.

Tvillingenes dagbok er første bok i en trilogi. Boken var en mektig opplevelse og jeg kjente meg ikke klar for å gyve løs på neste bok umiddelbart (om jeg så hadde hatt den). Men jeg fikk ikke ordentlig tak på de to tvillingguttene. De er så kalde og kyniske, men samtidig ganske barmhjertige og rettskafne. Jeg må absolutt finne ut mer!

Hjemsøkelse av Jenny Erpenbeck
Hovedpersonen i Hjemsøkelse er på mange måter et feriehus. Et feriehus ved en innsjø og med en vakker hage. Vi følger menneskene som bor i og rundt huset fra ca 30-tallet og fremover i tid. Omtrent annethvert kapittel handler om gartneren, som en konstant, som lever side om side med huset og gjennom historien. De resterende kapitlene handler om nye personer, noen med tilknytning til hverandre. Fra arkitekten som bygger huset, til jødene som forsvinner, til en østtysk student som vil rømme til Vest-Tyskland.

Jeg synes Hjemsøkelse var en krevende bok. Jeg slet dessverre med å henge med i handlingen og språket og fant ikke helt flyten. Jeg kan likevel ikke si at jeg angrer på at jeg kjempet meg litt gjennom den. For jeg kan ikke nekte for at dette er en både original og vakkert skrevet roman. Det var enkelte partier jeg kom mer inn i enn andre og noen har sterkere innhold enn andre. Som Tøyfabrikanten, Sovjetsoldaten og Datteren.

Dette er en bok som må synke inn og som nok burde leses flere ganger. Jeg tror den har satt seg litt mer i meg enn jeg kunne føle på underveis, fordi jeg kjente på en distanse da jeg leste. Hjemsøkelse har en poetisk stil og kjentes vanskelig tilgjengelig for meg. Kronologien kunne også være forvirrende. Men så kom det plutselig et klart og tydelig slag i magen, som fra intet, og dro meg inn igjen:

"To måneder etter at Arthur og Hermine steg på gassvogna i Kulmhof ved Litzmannstadt, etter at øynene til Arthur bulte ut av hulene idet han ble kvalt, og Hermine i dødskramper dreit på føttene til en dame hun aldri hadde sett før, blir deres utvandrede sønn Ludwigs gjenværende formue i Tyskland beslaglagt, samtlige sperrede kontoer blir avviklet og innboet solgt på auksjon" (s. 55)

Queenie av Candice Carty-Williams

Queenie er en 25 år gammel britisk-jamaicansk kvinne som bor i (ekstremt dyre) London. Hun har nylig blitt dumpet av kjæresten og begynner å slite på jobben og ellers i livet. Gjennom nåtid og tilbakeblikk får vi være med henne gjennom tvilsomme avgjørelser på jobb og privat, spesielt når det gjelder det motsatt kjønn. Og vi får følge henne gjennom rasisme, politisk oppvåkning og kvinnefiendtlighet. Heldigvis har hun også gode venninner og en fargerik familie som prøver sitt beste for å støtte henne. Det blir en både rørende, interessant og morsom reise.

Jeg synes det er for få bøker av dette slaget. Bøker som er underholdende og egentlig lettvektere, men samtidig velskrevet og nyanserte. Bøker som gir deg innsikt i et liv du ikke kjente samtidig som du kan le, gråte og kose deg underveis. Ellers er de bare vanskelig å finne.

Queenie har blitt sammenlignet med Bridget Jones dagbok. Men Queenie er langt råere vil jeg si, pluss at perspektivet er ganske annerledes. Bridget Jones er nok litt mer renskåret chic lit, uten at jeg har lest veldig mye av dette, men spesielt britisk/irsk chiclit har jeg begynt å få sansen for. Det er morsomt, underholdende og gir seg ikke ut for å være noe mer enn det er. Jeg håper og tror likevel at Queenie vil sitte litt dypere i hukommelsen.

Jeg vil også påstå at den  minner om Eleonor Oliphant Is Compeletely Fine av Gail Honeyman. Psykisk helse er tema i begge bøkene og de blir fortalt med humor og karakterer å bli glad i. Queenie er en karakter å bli glad i, men samtidig forstår jeg at hun kan ha vært krevende å være i et forhold med. Rasismen hun opplever gir også boken et viktig perspektiv som jeg ikke opplever som typisk for feel good/chic lit-bøker.

Queenie var akkurat det jeg trengte i april.

Lesesirkel og Rømlingen av Alice Munro

I min offline-lesesirkel har vi lest og snakket om flere bøker som jeg ikke har skrevet om her på bloggen. Det er litt forskjellig hvordan vi velger bøker. Vi kan for eksempel velge et tema, finne noen bøker innenfor dette og ha en avstemning, eller noen bare foreslår en bok og de andre er med. I desember foreslo jeg at hvem som nå enn fikk Nobelprisen i litteratur kunne være neste forfatter ut i lesesirkelen. Da valget falt på Alice Munro var jeg både glad og litt lettet siden dette er en forfatter jeg allerede hadde på listen over forfattere jeg ville lese. En i lesesirkelen hadde tilfeldigvis akkurat skaffet seg Rømlingen og valget var derfor enkelt. Rømlingen er skrevet i 2004, og har handling fra 60-tallet og frem til i dag der novellene spenner over mange år. Samlingen består av 8 noveller der tre av dem handler om samme kvinne, mens de resterende 5 tar for seg helt andre historier.

Det viste seg at en novellesamling var noe vanskelig å snakke om på et enkelt møte.Vi begynte med den første novellen og den ble da mye grundigere tatt for seg enn resten. Vi kom heller ikke gjennom alle, noe som var helt greit siden ikke alle hadde rukket å lese ferdig boken.  Det hadde kanskje vært en idé å velge ut en novelle, eller at hver av oss tok for seg en novelle litt mer grundig enn de andre om vi skal ha en novellesamling en annen gang. Vi snakket også om det var noen fellestrekk eller en rød tråd i alle novellene. De handler alle om ulike kvinnetyper som forsøker å finne sin vei i livet og gjerne tar utradisjonelle valg. Flere av kvinnene er enten eller både utdannet, har barn uten å være gift, er godt voksen og ugift, har rømt med en mann og giftet seg mot familiens vilje, for å nevne noen. Bortsett fra dette er kvinnene ganske ulike,

                                                 

Munro har en stillfaren og jordnær stil, men dramatikken ligger likevel og lurer under overflaten. I flere av novellene råder tilfeldigheter eller skjebnen om du vil slik at det ikke nødvendigvis går slik man skulle forvente eller ønske. Dette er nok tydeligst i novellen der en ugift kvinne møter en mann som gjør stort inntrykk på henne på sin årlige tur på teateret i byen.  Akkurat det et minner meg litt om Roald Dahl sine noveller, og selv om de er mindre stillfarne og mer utspekulerte er det et grep jeg synes fungerer godt i novelleformatet. Det gir novellene driv og at de kjennes fullendte, nesten som korte romaner. Alle novellene var ikke like gode og alle satt seg heller ikke like fast i minnet. Mine favoritter var de tre om Juliet som ung, voksen og eldre kvinne titulert Sammentreff, Snart og Stillhet. Tittelnovellen Rømlingen var den vi diskuterte mest og var mest usikker på hva enkelte elementer egentlig skulle bety. Her var både en forsvunnet geit og en kvinnes motiv og synsvinkel som vi undret oss over. Det var uenigheter om hvorvidt vi likte eller ikke likte denne novellen grunnet dette. Det er nok ikke den sterkeste i samlingen, men jeg ble ihvertfall grepet av den urovekkende stemningen fra første side.

Jeg har lest få noveller de senere år og husker fra tenårene at jeg tenkte at dette ikke var noe for meg fordi at mange noveller gjerne virket uforståelige og at lesingen ikke nødvendigvis ga meg så mye. Rømlingen ga meg definitivt mye. Når jeg leser en roman kan det ta mange sider før jeg kommer inn i handling og karakterer, men det er ikke tilfellet her. Jeg lever meg inn i novellene omtrent fra første setning og det er en stor kunst å få det til. Selv om hverken jeg eller vi i lesesirkelen forstod alt, så hadde vi alle gjort oss opp ulike tanker og hver novelle hadde fortjent sin egen diskusjon og sitt eget innlegg her på bloggen. Så er det jo spesielt artig å lese en type litteratur med rom for tolkning i en lesesirkel der poenget nettopp er å diskutere litteratur. Jeg tror og håper ikke det blir siste gang vi velger novelleformatet, men at vi kanskje legger det opp på en annen måte.


Andre om Rømlingen:
Stines notater
Meldinger til massene

Lines lesesirkel: The Handmaid`s Tale av Margaret Atwood

Jeg har ikke rukket å lese ferdig denne boken, men er da over halvveis. Boken er  nå med i vesken på tur til Skottland og jeg håper å få litt tid til å lese der også. Jeg fikk ikke lagt ut innlegget mitt før jeg dro, men det kommer i dag, en dag for sent for Lines lesesirkel der denne boken er månedens 1001-bok. Her kommer ihvertfall noen tanker om boken så langt.

Litt om forfatteren:
Margaret Atwood er født i 1939 i Ottawa, Canada. Hun har tidligere blant annet skrevet lyrikk, barnebøker, romaner og essay.  Hun har gjennom sitt forfatterskap mottatt en rekke priser, den mest kjente for oss ihvertfall er The Man Booker Prize som hun fikk i 2000 for The Blind Assasin, men hun var også på kortlisten for The Handmaid`s Tale i 1986 og har også vært på den senere med Alias Grace i 1996 og Oryx and Crake i 2003.

Om boken:
The Handmaid`s Tale (Tjenerinnens beretning på norsk) foregår i ganske nær fremtid i The Republic of Gilead der stråling, sykdommer og økende ufruktbarhet har ført til et ekstremt partriarkisk samfunn der alt dreier seg om å øke befolkningen igjen. Kvinnene blir delt i ulike grupper, de som fortsatt er fruktbare og kalles The Handmaids, de som skal oppfostre eventuelle barn,The Wives, og de som styrer på kjøkkenet kalles Marthas. Dette er de heldige kvinnene, de andre kalles nemlig Unwomen. Vi møter en av de fruktbare som har fått navnet Offred som bor i et hus der en Commander styrer. Kvinnene som bor der blir jevnlig utsatt for propagandavideoer og nyheter for å omskoleres fra sitt gamle liv. Å glemme sitt gamle liv der Offred hadde både mann og en datter er ikke så lett, og hun aner heller ikke hva som har skjedd med dem. Offred har som hovedoppgave å bli befruktet av herren i huset så han og hans kone kan bli foreldre og hennes skjebne er fullstendig avhengig av å lykkes med dette for å ikke bli en Unwoman.

The Handmaid`s Tale er en bok som det har tatt litt tid for meg å komme i gang med, men som sakte men sikkert har smøget seg innover meg. Atwood avslører egentlig lite av plottet så langt ihvertfall. Vi får likevel både enkelte tilbakeblikk på hvordan livet hennes var før samtidig som vi ser hvordan det er nå. Det hele foregår først og fremst gjennom Offreds hode og det er veldig lite interaksjon med andre. Det gjør kanskje at boken sklir litt sakte fremover for min smak for språket i seg selv er ikke veldig tungt. Når det er sagt tar handlingen seg opp i løpet av boken. Det som smyger seg innover meg er først og fremst stemningen og realiteten i dette samfunnet som er så ekstremt dystert og skremmende. Det er svært få følelser som utrykkes og hele befruktningsakten foregår på en kald og seremoniell måte der også konen i huset på en måte tar del. Det er totalt blottet for lidenskap og begjær, det nærmeste vi kommer er måten konen i huset uttrykker sin misnøye med situasjonen ved å bore neglene inn i hånden på Offred.

Høydepunktet for alle virker å være når noen i republikken skal føde, da blir alle tjenerinnene hentet inn sammen med konene for å være med på det hele og dette er den eneste gangen man får høre om noen smil og glede hos kvinnene. Mennene er så langt ganske fraværende selv om herren i huset så smått har begynt å vise seg frem i boken, en vri som er med på å bygge spenning da det avviker fra det daglige, triste og trauste livet de lever. Måten historien er fortalt på gjør det hele til tider veldig deprimerende fordi det er så lite håp å spore. Det finnes for eksempel ingen motstandskamp som vår tjenerinne tar del i, eller noe håp om å finne ut hva som har skjedd med datteren og mannen. De små lyspunktene består av å smugle inn litt smør så hun kan smøre inn den tørre huden sin. Det hele handler først og fremst om hjernevasking og undertrykking, og å finne en måte å komme seg gjennom det i ensomhet.

Til tross for at det går sakte fremover grunnet blant annet stil og den tunge stemningen er dette en bok som skal fullføres og ikke legges til side som jeg har gjort med tidligere lesesirkelbøker. Boken har som sagt tatt seg opp i form av en ny vending og ikke minst så liker jeg den jo egentlig godt.

Lines lesesirkel: Northanger Abbey og en smakebit

Northanger Abbey er visstnok den første boken Jane Austen skrev, selv om det ikke var den første hun fikk utgitt. Den ble nemlig ikke utgitt før etter hennes død i 1817. Dette er også min første Austen-bok og det er i grunn på tide. Northanger Abbey er denne månedens bok i Lines lesesirkel fra 1001-bøker. Jeg har dessverre ikke klart å bli ferdig med boken til bloggdatoen som er i dag, og nærmer meg foreløpig kun halvveis. Jeg begynner heldigvis å komme inn i historien så det er lettere å lese i den. Når kvelden kommer og det er litt tid til å lese er jeg så trøtt at det er vanskelig å få lest mer enn noen få sider og enten lettere bøker eller en episode av en TV-serie o.l. er mer fristende. En ting er at språket er litt gammelmodig , en annen ting er å sette seg inn i sjargongen, måten å konversere på, væremåte osv når man har lest relativt lite litteratur fra perioden og heller ikke sett særlig mange av de såkalte kostymedramaene. Det går seg heldigvis til og jeg skal absolutt fortsette å lese boken, men har ikke prioritert eller hatt lyst til å tvangslese meg gjennom den for å rekke denne datoen. Jeg gleder meg til å lese de andre innleggene i dag og til å bli inspirert til å lese videre. Line påpeker i sitt innlegg i dag at det er flere referanser til tidligere lesesirkelbøker som må være ekstra morsomt for de som har lest disse.

Dette blir også min smakebit på søndag hos Mari siden jeg ikke har fått lest ferdig boken og kan komme med en omtale.  Her kommer en smakebit fra s. 37 der Catherine nylig har kommet til bath med ekteparet Allen og deltar i selskapeligheter og møter nye venner, heriblant den unge Mr. Thorpe:

"This brought on a dialogue of civilities between the other two; but Catherine heard neither the particulars nor the result. Her companion´s discourse now sunk from its hitherto animated pitch, to nothing more than a short decisive sentence of praise or condemnation on the face of every woman they met; and Catherine, after listening and agreeing as long as she could, with all her civility and deference of the youthful female mind, fearful of hazarding an opinion of its own in opposition to that of a self-assured man, especially where the beauty of her own sex is concerned, ventured at length to vary the subject by a question which had been long uppermost in her thoughts, it was, "Have yo ever read Udolpho, Mr. Thorpe? "Udolpho! Oh, Lord! Not I; I never read novels; I have something else to do,"

                                         

Min første lesesirkelbok - ikke akkurat vellykket

Denne måneden har Den hemmelige historien vært lesesirkelbok hos Lines bibliotek. Denne boken har jeg vært nysgjerrig på en stund og da jeg så den var en av bøkene i årets lesesirkel meldte jeg meg på ganske kjapt. Nå har jeg vel funnet ut at å lese bøker til bestemte datoer ikke egentlig er helt min greie (jeg klarer likevel ikke la være å melde meg på bloggturneer og lesesirkler), men det er ikke hovedgrunnen til at denne boken ikke falt i smak og ikke ble fullført. Det er kanskje hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å gi opp boken, da jeg så at jeg ikke kom til å rekke datoen uten å tvinge meg selv til å lese mye hver dag. Og det var i grunn bra siden jeg nesten aldri klarer å legge fra meg en bok. Så til boken:

En eksentrisk lærer underviser en gruppe håndplukkede studenter i klassisk gresk ved et college i Vermont,USA. Richard Papen søker om plass i gruppen, og får omsider positiv respons. Gruppen har nesten ikke kontakt med resten av fakultetet. Som medlem av den lille kretsen, oppdager Richard hemmeligheten deres. De har begått et drap fordi de ble iaktatt under en seanse i en skog. Men beæret som han er over å få være med, reagerer ikke Richard. Heller ikke da et nytt drap planlegges. (Fra Bokelskere)

Jeg er fan av mørk krim og dette hørtes ut som om det var helt i min gate. Nå skal det sies at jeg kun leste 150 sider av boken, så det kan være den tok seg opp, men dette var langtekkelig og kjedelig. Jeg synes også at den tok seg litt opp fra rundt side 100, men da jeg så hvor mange hundre tettskrevne sider det var igjen orket jeg bare ikke å fortsette. Hadde jeg ikke hatt noe annet å lese så hadde jeg nok ikke gitt opp, men siden jeg har to andre mursteiner jeg ikke har fullført og haugevis av bøker jeg har mer lyst til å lese, så ble det slik. Jeg tenkte først at det er bare jeg som ikke har tålmodighet lenger til å lese en bok som går langsomt frem, men så er det også det at jeg ikke fikk komme noe særlig inn på karakterene og da blir man sittende utenfor og kjede seg. Det er spesielt hovedpersonen Richard som er veldig fjern og diffus for meg. Det er akkurat som han bare er en forteller som ikke har noen egne følelser eller meninger og det er ikke bra når historien han forteller ikke er særlig spennende heller. Han bare snakker og snakker og kommer ikke til poenget. Etter 100 sider ble det såvidt antydet at noe hadde skjedd.

Den hemmelige historien er kritikerrost og mange har den som favorittbok. Jeg har også sett at mange bloggere som leser denne nå i forbindelse med lesesirkelen også synes den var kjedelig, så det blir spennende å lese blogginnleggene og kommentarene. Jeg lurer nemlig fortsatt litt på om det hadde vært verdt det å lese den ferdig, om det er min tålmodighet, tidspunktet jeg leste den på osv som er problemet. Dette er også grunnen til at jeg nesten aldri legger fra meg en bok før siste side er lest...