Rå og brutal zombieroman

                                             
                                   

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: "Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om." Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de "slemme" karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Oppsummering november

Vi er godt inne i desember allerede, siste oppgave dette semesteret er levert, men så har det ikke blitt særlig tid til blogging likevel. Jeg er rett og slett litt mettet på skriving og må fokusere på lesing av norske 2014-bøker og ellers alt det andre denne julemåneden fører med seg av oppgaver. Jeg håper jeg får skrevet om ihvertfall en av bøkene jeg leste i november før jul og at jeg får lest mange av bøkene jeg har lyst til i desember. I november leste jeg seks og en halv bok, fire (og en halv) aktuelle til bokbloggerprisen og to som var pensum.


Svøm med dem som drukner av Lars Mytting: jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat var velvillig innstilt til denne boken da jeg startet å lese. Den ble valgt ut i lesesirkelen jeg er med i og jeg ville egentlig lese en annen, men flertallet bestemmer:-) I tillegg hadde jeg lest noen lunkne anmeldelser og tenkte at denne virket uaktuell for bokbloggerprisen og dermed var det å kaste bort tiden i en såpass travel høstinnspurt. Plottet er i og for seg interessant og komplekst. Edvard skal finne ut hva som skjedde da foreldrene døde den gangen for lenge siden, og bygdegutten må virkelig grave i fortiden og reise både til Shetland og Frankrike etter spor. Hvorfor jeg likevel ikke lot meg rive med? De kvinnelige karakterene er flate og ganske stereotype, den vakre som venter og den mindre pene litt gale som gir Edvard motstand. Jeg har også problemer med å ta en hovedperson som tenker slik som Edvard på alvor. For språket i denne boken er så full av svulstige sammenligner og betraktninger av naturen og livet at det ødela mye av leseopplevelsen for meg. Selv om ingen i lesesirkelen synes dette var stor litteratur, hadde de fleste lest boken kjapt og likt den, mens jeg rett og slett slet meg gjennom den. Jeg har muligens veldig lav toleransegrense for denne typen pjatt for tiden i og med alle andre bøker jeg heller vil lese og små barn som krever det meste av tålmodigheten jeg har. For første gang har jeg ihvertfall merket sitater i en bok fordi de er dårlige, og her kommer et som fikk meg til å himle med øynene:

"Like etter kom maten. Eller, maten? Det var som jeg dukket under i et badekar og kom opp til en bedre verden".
For flere "skrekk"eksempler, sjekk Bjørg sin anmeldelse. For en mer positiv en, sjekk Berit sin hos Bøker og bokhyller.
Boken lånte jeg på biblioteket som både e-bok og lydbok og vekslet mellom de to.

Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus: jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede. Jeg satser på at denne boken får et eget innlegg for det fortjener den absolutt, men det blir nok ikke på denne siden av nyttår. Da har jeg mest sannsynlig lest den flere ganger også.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostu: eget innlegg om denne kommer. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest på lenge. Et virus som bryter ut i rekordfart i hele verden er i seg selv skremmende aktuelt i og med Ebolaepidemien som herjer i deler av verden. Mostu trekker i tillegg frem interessante problemstillinger ved menneskepsyken og hvordan vi ville reagert på de umenneskelige valgene hovedkarakteren blir nødt til å ta. En mørk bok som kan minne om en blanding av Walking Dead og Tomorrow-bøkene til John Marsden. Boken ba jeg om og fikk fra forlaget.




Brune av Håkon Øvreås: boken fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris tidligere i høst og var en pensumbok for min del. Rune har akkurat mistet bestefaren, har flyttet til et nytt sted og blir plaget av noen gutter på sykkel. Han bestemmer seg for å ta igjen ved å bli superhelten Brune. Boken er fortalt på en både sår og humoristisk måte fra et tydelig barneperspektiv. Den viser både et barn som sørger og er ensom, og et barn som tør å ta igjen og å ordne opp for seg selv. Jeg tror denne passer godt både til å lese selv fordi den er lettlest og for høytlesing da det kan være flere ting å diskutere sammen med barn her. Forlaget har satt den i 6-9 årskategorien, men den virker å ha nådd ut til et langt bredere publikum . Les Tine sin anmeldelse her.



Faen ta skjebnen av John Green: det er sjelden jeg leser bøker mer en enn gang, for hvem har tid til det? Når en av mine favorittbøker så er pensum på studiet jeg tar, så fikk jeg likevel sjansen til det. Jeg leste The Fault in our Stars for et par år siden på engelsk og denne gangen leste jeg den norske oversettelsen. Jeg hadde litt problemer med boken på norsk i starten fordi dialogene ble mer unaturlig. Det tok ikke så lang tid før jeg ikke tenkte over det lenger og leseopplevelsen var like god, men selvfølgelig annerledes denne gangen. Selve oppbyggingen av fortellingen er i grunn ganske klassisk og tematisk er dette også en typisk ungdomsbok. Det handler om å finne sin identitet ispedd en romantisk historie. Måten John Green på nydelig og sterkt vis kombinerer humor og sarkasme med de store spørsmålene om liv og død gjør boken til noe mye mer en det. Min anmeldelse fra jeg leste boken første gang.


Kjære av Linnea Myhre: en brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev. Eget innlegg om denne kommer.




Hva med den halve boken lurer du kanskje på? På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik ble dessverre levert tilbake på biblioteket halvferdig. Dette ble for tungt både språklig og tematisk for meg nå, og når det i tillegg var venteliste på den ga jeg opp til fordel for en av de andre bøkene som ventet i bokhyllen. Jeg har på ingen måte gitt opp Ørstaviks forfatterskap, men hun må definitivt vente til et mer passende tidspunkt, post-ammetåke.