Noe av det jeg har lest siden sist: norske ungdomsbøker

Det blir dessverre langt mellom blogginnleggene for tiden og det synes jeg er synd. Jeg har både stor glede og nytte av dem selv, og forhåpentligvis kan de glede og/eller nytte noen andre innimellom også. Satser og håper derfor på at 2020 skal bringe flere blogginnlegg enn 2019. Uansett så avslutter jeg 2019 med, forhåpentligvis minst to innlegg, om noe av det jeg har lest i høst. I romjulen eller januar kommer et innlegg med de beste bøkene jeg leste i 2019. I denne omgang blir det tre av høstens norske ungdomsbokutgivelser:

Vi var en gang av Monika Steinholm:
Sofia og Saga var som erteris, men så skjedde det som gjorde at de ikke lenger snakker sammen. I tillegg har de ganske forskjellige liv. Saga er alene med faren som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Det er Saga som er omsorgsperson hjemme. Sofie har foreldre som er opptatt av fasade og som forventer at Sofie skal komme inn på medisinstudiet. Sofie tør ikke si at hun kanskje ønsker noe annet. Kan Sofie og Saga likevel finne tilbake til hverandre, og det som en gang var?

Saga og Sofie har veldig forskjellig bakgrunn, og dette gir en god dynamikk til fortellingen. Vi var en gang er enda en fin bok fra Monika Steinholm. Boken kjennes nok ikke like original som noen av hennes tidligere ungdomsromaner, men jeg likte den likevel godt. Hun skriver lett humoristisk og engasjerende om vennskap, forelskelse og ungdomsliv, uten at hun går veldig i dybden. Boken har godt driv og jeg blir glad i karakterene. Jeg tror absolutt denne boken også kan fenge målgruppen.

Boken er et leseeksemplar jeg fikk gjennom jobben fra Vigmostad Bjørke.
Udyr av Kristine Tofte:
Amund er skolelei og føler seg mislykket og misforstått. Det nærmer seg sommerferie og læreren tenker at det kan være lurt å hjelpe Amund litt på vei. Hun ordner han praksisplass på en gammel gård i området, for å se om det kan være noe for ham. Hans veldig alternative foreldre, som vanligvis er mot det meste skolen driver med, går overraskende nok med på forslaget og Amund må motvillig sette nesen mot gården. Bonden på gården bestemmer seg for å reise bort, nå når han har fått en erstatning, og overlater Amund til seg selv. Heldigvis får han snart besøk av Ida, som er den peneste jenten på skolen, og noe flinkere med dyr enn han selv. Men akkurat disse dyrene viser seg å ikke være som andre gårdsdyr.

Udyr har flere parallelle historier og synsvinkler. Ida sine foreldre tilhører en kristen menighet som akkurat har fått ny pastor. Han bestemmer seg for at det skjer noe på gården som ikke er etter kristen tro, og må stoppes. En forsker kommer over et gammelt eple i arkivet, et eple som ikke har antydning til forråtnelse etter mange år i en arkivskuff. Dette må hun utforske. På gården sitter Amund og Ida og aner ikke hvordan de skal håndtere disse spesielle dyrene, som de snart skal måtte beskytte mot farer utenfra. Og i London har Odin og Loke inngått et veddemål.

De ulike interessene og kreftene skaper driv og spenning i fortellingen. Kristine Tofte har skrevet en både morsom og spennende fantasyroman for ungdom. Den er muligens enda artigere om du har kjennskap til norrøn mytologi, men det er ikke nødvendig å ha det. Og kanskje er den en fin inngangsport til å ville vite mer om nettopp norrøn mytologi. Jeg har ikke lest hennes kritikerroste fantasyserie for voksne, Song for Eirabu, men har en sterk antakelse om at Udyr er en del lettere å lese også for mindre erfarne lesere generelt og av fantasy spesielt. Rett meg gjerne om jeg tar feil her.

Leseeksemplaret fikk jeg av forfatteren selv, som jeg ikke kjenner personlig, men har uansett forsøkt så godt jeg kan å gi en uhildet omtale av boken. 

Det Sara skjuler av Kathrine Nedrejord:
Etter en fest forandrer Sara seg. Den tidligere utadvendte og morsomme Sara, blir engstelig og innesluttet. Hun blir fjern og avvikende når Lajla spør om noe har skjedd. Etter flere forsøk på å få noe ut av bestevenninnen, bestemmer Lajla seg for å finne ut av hva som har skjedd på egenhånd.

Kathrine Nedrejord er en ungdomsbokforfatter jeg liker veldig godt. Det Sara skjuler er en viktig fortelling, som samtidig er gjort veldig spennende ved at Lajla skal løse et mysterie. Riktignok kunne mysteriet vært bedre bygget opp. Lajla tar noen litt merkelige valg underveis, men samtidig er irrasjonalitet ikke helt urealistisk i denne sammenhengen. Det tar uansett ikke bort viktigheten fra tematikken. Boken stiller spørsmål som hvorfor det er så vanskelig å si fra når når et overgrep har skjedd med deg, til og med til din egen beste venninne. At vi ser det gjennom venninnen sitt ståsted, forteller oss noe om hvor utfordrende det er å nå inn, og å få folk til å stå frem, og kanskje spesielt i en liten bygd der alle vet hvem hverandre er.

Handlingen foregår i Karasjok, som i følge forlaget sin omtale av boken har rystende statistikker når det kommer til overgrep. Forfatteren selv er derfra og gir oss et innblikk i kulturen som kan føre til dette. Det er konflikter mellom flyttsamer og fastboende som vanskeliggjør kommunikasjon, og i lokalmiljøet blir fotballtalentet til Lajla sin lillebror langt mer verdsatt enn Lajla sitt.

Kathrine Nedrejord skriver veldig godt og gir som vanlig et nytt perspektiv på tematikken hun tar opp i bøkene sine. Jeg anbefaler både unge og voksne å lese Det Sara skjuler.

Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug og jeg er pliktig til å merke omtalen med #reklame.

Dette leste jeg i mars: gjensyn med favorittforfattere

Mars ble nok en vintermåned, til tross for at enkelte krokus har forsøkt å komme opp. Men været er jeg i grunn ganske lei av å snakke om og å klage over. Sommeren kommer først i september;-)
Mars har ellers bestått av internasjonal Booker, der langlisten kom i midten av måneden. Jeg har fått lest én bok foreløpig og lurer på å vente med flere til kortlisten kommer neste uke. Det har også vært påskeferie, og jeg har hatt over en ukes ferie, men fikk ikke lest så kjempemye likevel. Det er begrenset hvor mye tid en kan sitte med nesen i en bok når man ferierer med familie og besøker familie. Men leselysten nærmer seg topp, og det er det viktigste. Ellers er det bare å innse at uten lydbøker og barnebøker, som det har vært lite av så langt i år, så rekker jeg sjelden mer enn 4 bøker på en måned. Og det er ikke så aller verst det. Disse bøkene leste jeg i mars:

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Hver dag av David Levithan
The White Book av Han Kang
Almost Love av Louise O´Neill
Snokeboka av Lisa Aisato

Først ut var marsboken i Labben sin lesesirkel på Goodreads. Kategorien var potensielle Booker-nominerte til langlisten som kommer i juli, og valget falt på Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward. Denne boken likte jeg veldig godt og jeg vil kalle den en bok i min gate. Den har en touch magisk realisme, overtro, menneskelige relasjoner, tragiske skjebner og er samfunnskritisk. Boken veksler mellom tre ulike fortellerstemmer, Jojo, Leoni og Richie. Jojo er en 13 år gammel gutt som bor med moren og besteforeldrene sine. Moren, Leonie, er afroamerikansk, sliter med å ta vare på både seg selv og barna, og faren Michael, som er hvit, sitter i fengsel. Richie er en ung fange som bestefaren til Jojo møtte og følte ansvar for da han selv satt i det samme fengselet som svigersønnen nå sitter i. Sing, Unburied, Sing  sier nok en god del om det amerikanske samfunnet i dag, spesielt om raseproblematikk, narkotikaproblemer og fattigdom, som alle tre henger sammen. Boken har et poetisk språk, men er relativt lettlest og er en både vakker og vond fortelling.

Hver dag av David Levithan er en bok jeg har hatt på leselisten, i diverse skolebibliotekhyller og i egen bokhylle ganske lenge. Nå når den skal komme som film fikk jeg plutselig ett spark bak til å lese den. Jeg har hørt mye bra om den, men må si jeg ble litt skuffet... Hver dag handler om A, som av ukjent årsak ikke har en egen kropp, men våkner opp i en ny kropp hver dag. Slik har livet til A alltid vært. Når han en dag våkner opp som kjæresten til Rhiannon ender han opp med å forelske seg i henne, og han/hun begynner å bli mindre forsiktig med hvordan andres liv kan påvirkes ved at han/hun låner kroppen deres en dag. Dette blir det bråk av. I starten er jeg veldig fascinert. Hva gjør oss til den personen vi er? A er kjønnsløs, har ikke familie eller venner og har nye mennesker rundt seg hver dag. Her er det mange interessante aspekter. Min opplevelse gikk likevel fra at jeg synes dette var fascinerende til å bli litt mer søkt med for mange ubesvarte spørsmål. I tillegg synes jeg kjærlighetshistorien tar for mye plass. Dette endte opp med å bli mer en kjærlighetshistorie enn den interessante historien det så ut til å være i første halvdel. Boken fikk jeg gratis fra Gyldendal.

Levende og døde av Han Kang var blant mine favoritter fra i fjor og gledet meg derfor til en ny bok av forfatteren. Da hun nok en gang kom på langlisten til den internasjonale Booker-prisen annonsert i mars, så var anledningen der. The White Book er en rekke selvbiografiske korte tekster som tar utgangspunkt i hvite ting. Han Kang skriver spesielt om sin eldre søster som døde like etter fødselen, om sine egne tanker og sorg og hvordan foreldrene hennes må ha opplevd det. Enkelte av tekstene gjør veldig inntrykk på meg, mens andre sliter jeg med å ta innover meg. Jeg tror ikke jeg var helt mottakelig for denne boken akkurat nå og håper å lese i den igjen på et annet tidspunkt. Jeg synes ofte det er litt vanskelig å lese lyrikk og kortprosa og er heller ikke så veldig vant med det. Jeg får alltid med meg bruddstykker, men føler ikke jeg får fullt utbytte. Her er det bare å øve seg på den måten å lese på før jeg gir meg i kast med denne igjen.

I fjor leste jeg den sterke Printz-nominerte Asking for it av den irske forfatteren Louise O´Neill. Da hun kom med ny bok i år, denne gang for voksne, var jeg raskt ut med å kjøpe den, og den ble første bok ut i påskeferien. Nok en gang har O´Neill skapt en ganske usympatisk, men realistisk hovedperson, Sarah. Denne gang havner hun i et destruktivt forhold med en eldre mann, Matthew. Til tross for at hun er skeptisk til ham i starten blir hun etter hvert tiltrukket og ganske besatt av rikdommen og makten hans. Hun lar han fullstendig ta kontrollen over henne og resten av livet hennes er det ikke lenger så nøye med. Boken har diverse frempek og skifter mellom å fortelle oss om hovedpersonens liv i nåtid og da hun traff og hadde et forhold til Matthew.

Almost Love er en spennende, ubehagelig og drivende bok som er vanskelig å legge fra seg. Til tross for tittelen og at den handler om en romanse, er dette ingen romantisk bok. Sarah blir så absolutt utnyttet av Matthew, men han er likevel ikke alene skyld i hennes dårlige valg i livet. Hun slet med å forholde seg til sine nærmeste også før hun møtte ham, og det blir ikke bedre etterpå. Hennes problematiske forhold til sin far og at moren døde da Sarah var barn, er nok også en god del av årsaken til at hun har problemer med å knytte seg til andre mennesker. Dette er også noe av det boken utforsker. Til tross for at boken har kvaliteter og jeg ble veldig revet med i den, sliter jeg litt med å se hva forfatteren vil at vi skal få ut av historien. Det er uansett forfriskende å lese om kvinnelige hovedpersoner som er så full i feil og tar så mange dårlige valg som Sarah.

Jeg satte meg et mål i starten av 2018 om å lese flere bøker av forfattere jeg har lest og likt veldig godt tidligere. Denne måneden har jeg lest hele tre bøker av forfattere bak noen av mine favorittbøker. Lisa Aisato leser jeg vel en ny bok av i året og de gamle leser jeg på nytt og på nytt, så hun teller nesten ikke.  Snokeboka kom akkurat i tide til at yngstedatteren ble fire år og den er allerede lest flere ganger. Den handler om å være flue på veggen, men helt bokstavelig, om en flue som ser hva som foregår bak husets fire vegger. Boken tar utgangspunkt i en rekke mennesker som står samlet i en heis. På de påfølgende sidene får vi vite litt om hvem disse menneskene er når de er hjemme hos seg selv. Med Lisa Aisato sine bøker er det muligens slik at mor får enda mer utbytte og glede av bøkene enn barna, men begge jentene min liker dem godt. Snokeboka er kanskje litt mer tydelig morsom enn Aisato sine siste utgivelser, men som alle hennes bøker også sår og ettertenksom. Og så holdt jeg på å glemme å nevne Lisa Aisato sine praktfulle illustrasjoner.

April er allerede nesten en uke gammel og ingen bøker er foreløpig ferdiglest. Jeg har som vanlig planer om en god del jeg skal lese. Jeg skal lese ferdig noen av bøkene jeg holder på med, høre ferdig årets første lydbok, og så har jeg planer om å begynne på rekken av tidligere Booker-vinnere frem mot Man Booker sin kåring av tidenes vinner i mai/juni. I tillegg vil jeg lese i hvert fall en bok til enten fra lang- eller kortlisten til de internasjonale Booker-prisen. Hva er dine planer?

Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Nestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.

Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.

Dette leste jeg i september: ungdomsbøker og norsk bokhøst dominerer

September er unnagjort, bokhøsten er her med høydepunkt etter høydepunkt, annonsering av Booker-vinneren nærmer seg, men i det siste har ikke leselysten og tiden vært helt på min side. Bokhøsten har dog vunnet over Booker denne måneden, og det er mulig jeg venter med Booker til jeg vet vinneren. Måneden inneholdt også et av årets bokbloggerhøydepunkt, nemlig Bokbloggertreffet. Det ble litt annerledes i år enn tidligere, siden Bokbloggerprisen ble delt ut på forhånd. Det var like fullt veldig kjekt, mye god mat og mye bokprat.

September inneholdt 6 bøker, til tross for omtrent ingen sider lest den siste halvannen uken. Dessverre (ingen bombe!) fikk jeg ikke skrevet om noen av dem i egne innlegg, men alle skal få litt omtale her:

One of Us Is Lying av Karen McManus
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
Kan vi bare late som av Camilla Sandmo
Leo av Bror Hagemann
Tankespinn av Kari Stai
Når hundene kommer av Jessica Schiefauer

Jeg hadde mange gode leseopplevelser i september. Jeg leste tre gode ungdomsbøker som alle engasjerte meg veldig på hver sine måter, og det minner meg om at jeg alltid må stikke inn noen av dem innimellom, for det var kjærkomment etter forrige måneds Booker-lesing.

Først ut leste jeg  One of Us Is Lying, en bok flere steder kalt en blanding av blant annet The Breakfast Club og Pretty Little Liars. Utgangspunktet er at en tenåringsgutt dør mens fem ungdommer er samlet til gjensitting, og alle, inkludert politiet, antar at det må være en av dem som har gjort det. De fire har merkelapper som nerd, idrettshelt, skjønnhetsdronning og kriminell og det er vel her sammenligningen med TBC kommer fra, for mesteparten av boken foregår ikke mens de fem sitter igjen sammen på skolen, men etterpå. De fire som kommer ut derfra levende kjente hverandre ikke nødvendigvis så godt, men nå får de en felles skjebne som hovedmistenkte i en drapssak og blir tvunget til å samhandle og forholde seg til hverandre. Når offeret i tillegg drev en sladrenettsted der han hengte ut skolekamerater sine skitne og flaue hemmeligheter, mangler det ikke på motiv. Det er disse fire tenåringene vi følger i boken som går i en del klisjefeller, og er muligens lite troverdig til tider,  men den var så utrolig underholdende og fengende at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Blir ikke overrasket om denne ender opp på en skjerm av noe slag.

En annen fengende, men mer realistisk ungdomsbok er den norske debutanten Camilla Sandmo sin Kan vi bare late som. Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er.

I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Sandmo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste. Les også Ellikkens mer fyldige og gode anmeldelse her.

Verda er ein skandale av bokbloggerfavoritt (og mange andre), Agnes Ravatn, har allerede blitt en snakkis på bloggene. Det er gode grunner til det. Dette er en essaysamling, med blant annet tidligere publiserte tekster i Dag og Tid, om å flytte fra by til land. Agnes Ravatn og samboer har fått sitt første barn og bestemt deg for å bruke mesteparten av foreldrepermisjonen i et gammelt hus som er i hans families eie. Hun skal finne roen og skrive masse. Essayene tar opp alt fra å bake det perfekte knekkebrødet, finne den perfekte pennen (på bokbloggertreffet lette vi etter Ravatn sin favorittpenn hos Eldorado og fant den, tror til og med noen kjøpte den, men alle måtte i hvert fall teste den). Men mest av alt handler den om samtalene og møtene med hennes nye nabo, forfatterkollega, Einar Økland, der hun blant annet forsøker å finne ut hva som er viktig her i livet, og svarene han kommer med er interessante og ikke akkurat rettfrem. Agnes Ravatn skriver som vanlig både treffende og morsomt og gir et innblikk i to ulike generasjoners forfatterkollegaers liv og ikke minst maner den til ettertanke. En type bok man har liggende og leser deler eller hele flere ganger.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli. Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten. Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. En bildebok jeg kun har fått lest med min datter én gang, men håper å lese mange flere ganger. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene. Dette var forresten mitt valg til månedens bok i Hedda/Boktanker sin bokhylleutfordring, med tema forfatter du ikke har lest noe av før.

Jeg vil opplyse om at Leo, Kan vi bare late som, Verda er ein skandale og Tankespinn alle er leseeksemplarer mottatt av de respektive forlagene.

Så til de mer harde fakta. Jeg har i september lest 4 romaner, en essaysamling og en bildebok, 5 kvinner og 1 mann, 1 på engelsk, 5 på norsk, hvorav 2 på nynorsk. Jeg leste 4 norske, 1 svensk og 1 amerikansk forfatter, så ikke noe revolusjonerende her, bortsett fra at, til min egen overraskelse, var det årets første svenske forfatter, så jeg fikk en ekstra nasjonalitet. Når det gjelder mine nedskrevne mål av året begynner jeg å nærme meg når det kommer til å lese 15 av årets norske utgivelser, og er nå på 10 av 15, og tror dette skal gå greit, og en av dem bør være en diktsamling. Jeg leste en bok fra egen bokhylle, resten var helt nyanskaffet, og leste ingen 1001-bøker. Det mangler 3 for å nå målet i begge kategorier, som jo kan kombineres, så minst en per måned resten av året må jeg få til. Resten av målene er stort sett allerede oppnådd og vel så det, så må si meg godt fornøyd.

Bonusmål og forfattermål går det litt dårligere med, men det er alltids neste år for Gaiman, Dickens, Austen og Coetzee om det ikke skulle gå i 2017:-) Når det er sagt starter jeg hver måned med et mål om å lese en bok av Coetzee og Neil Gaiman, de to andre skal jeg innrømme kommer lenger bak i tankene, så oktober blir inget unntak. I tillegg annonseres som sagt Booker-vinneren i midten av måneden og jeg har et håp om å få lest vinneren i år, og så må jeg få lest litt videre i kortlistede Lincoln in the Bardo som jeg har påbegynt, men sliter litt med. Hva er dine oktoberplaner?

Dette leste jeg i august: Booker og norsk bokhøst

I august har hverdagen kommet tilbake, ferien er over og lesingen har, kanskje merkelig nok, tatt seg litt opp. Jeg har gjort et innhugg i Man Booker sin langliste og også i den norske bokhøsten og noe av grunnen til ny motivasjon var nok de to begivenhetene. Disse bøkene har jeg lest i august:

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
Første dag for Amina av Paul Egil Leer-Salvesen
Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech
Exit West av Mohsin Hamid
You Will Not Have My Hate av Antoine Leiris
Home Fire av Kamila Shamsie
60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl


Tre bøker fra Booker-langslisten har det blitt, og det ser så langt ut som det blir med det frem mot annonseringen av kortlisten om et par dager. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å komme gjennom alle tre bøkene. Den underjordiske jernbanen likte jeg i grunn godt, og tror jeg skylder litt på manglende fokus fra min side, men også at boken er noe ujevn. Boken handler om slavejenten Cora og har noen grusomme scener i begynnelsen som nesten gjorde at jeg la fra meg boken. Til tross for dette likte jeg begynnelsen av boken aller best. Beskrivelsene av livet på slavefarmen er kanskje spesielt interessant for meg som ikke har lest så mye litteratur om emnet. Deretter følger vi Cora på rømmen gjennom den metaforiske jernbanen, som i boken er en ordentlig jernbane, men egentlig var et nettverk som hjalp slavene til å rømme. Cora oppholder seg i ulike stater gjennom boken, noe jeg så på som en reise gjennom USA og statenes ulikheter, men som jeg har funnet ut i ettertid ikke er slik det virkelig var, men forfatterens forsøk på å vise ulike måter å håndtere slaveriet på. Whitehead har skrevet en drivende og interessant bok som får leseren til å tenke gjennom blant annet hvordan historien stadig gjentar seg, og behandling av andre mennesker som mindreverdige fortsetter. Ikke minst tenker jeg over hvordan i all verden man har kunnet bygge et amerikansk samfunn sammen med et sånt utgangspunkt. Hvorfor jeg likevel slet litt med boken er kanskje at i deler av den så kommer man ikke særlig inn på karakterene og jeg mister tråden i forfatterens prosjekt underveis (det siste sannsynligvis min skyld).


Home Fire er en annen bok som også var noe ujevn og som allerede har fått et eget innlegg. Exit West av Hamid har likheter med begge de to nevnte bøkene fra langlisten. I likhet med Den underjordiske jernbanen benytter forfatteren seg av overnaturlige elementer for hvordan mennesker blir transportert fra sted til sted. Også Exit West handler om mennesker på rømmen, men her rømmer de gjennom noen magiske dører som tar dem fra et land til et annet. Som i Home Fire har boken et veldig aktuelt tema. Saeed og Nadia rømmer fra et land uten navn, og havner flere steder i Europa i løpet av Exit West. Boken hopper altså over selve flukten, og fokuserer på hvordan det er å forlate landet sitt og mennesker man har kjær i første omgang, og deretter hvordan det er å være flyktning i et fremmed land, uten byråkrati, men med andre folkegruppers fordommer og å finne seg til rette. Språket i boken er  for øvrig vakkert, og forfatteren fokuserer nok på bokens poetiske kvaliteter og essensen i å være på flukt fremfor en mer detaljert og realistisk fortelling om de faktiske forhold. Jeg synes ellers karakterene er noe vagt tegnet frem. Det sier kanskje sitt at det er faren til Saeed jeg følte jeg kom nærmest, en karakter som kun er med i starten. Jeg synes kanskje også at  forfatteren gaper over litt for mye på de knappe 200 sidene, og jeg mistet tråden etter hvert som de reiste til nye steder (hørt det før?).

You Will Not Have My Hate er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden kom på norsk i forfjor. Da bunkene med bøker stadig vokser og jeg aldri har skaffet meg denne, ble det den engelske utgaven hos Storytel som fikk meg til å lese den. Boken handler om forfatteren selv, Antoine Leiris, som mistet sin kone under det tragiske terrorangrepet på Bataclan i Paris i 2015. Som bokens tittel mer enn antyder er fokuset hvordan Antoine jobber får å ikke la hat og sinne til terroristene ta overhånd i livet sitt, og hele bokprosjektet starter med en lang kommentar på facebook om dette. Boken handler også om sorgen og livet videre for Antoine og hans lille sønn som nå må vokse opp uten sin mor. En nydelig skrevet bok om et vondt tema, som ble litt forstyrret av at jeg ikke likte oppleseren av lydboken, men ikke nok til at jeg ikke fikk en god leseopplevelse.
 
De to bildebøkene jeg har lest gjorde kanskje ikke så veldig stort inntrykk på hverken meg eller 6-åringen, for jeg sliter litt med å huske dem akkurat nå. Første dag for Amina handler som junis leste norske bildebok, Samir og den lange reisa, om å være ny i et fremmed land og å flykte fra krig. Amina har sin første dag i barnehagen der hun finner en skadet fugl. Boken er heldigvis ikke så politisk vektet som nevnte bok om Samir, men har en fint budskap om at alle føler seg ensomme i blant, å finne trøst uventede steder og å være nysgjerrig og vennlig mot nye mennesker. Cornelia og jungelmaskinen er en bildebok med mest bilder og lite tekst. Erfaringsmessig krever det mer av leseren og jeg velger å ikke kommentere den mer før jeg og min datter har lest den flere ganger. Det er en bok jeg eier (takk Aschehoug), så det skal være et fint avbrekk innimellom de teksttunge bøkene vi nå prøver oss på. Jeg håper at jeg kommer til å skrive mer om høstens norske bildebøker og andre barnebøker senere.
 
Jeg er for øvrig veldig godt fornøyd med 7 leste bøker i august, men kjenner at det er litt mange å skrive om i ett innlegg. Men jeg må si noen ord om Bokbloggerprisnominerte 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten. Her kan jeg nok finne mange ideer til fremtidige biografisirkler. Og apropos Bokbloggerprisen, vinnerne annonseres i dag, kl 12, følg med her.
 
Så var det litt statistikk til de spesielt interesserte (les: meg selv) til slutt.  Jeg leste i august 3 romaner, 2 bildebøker, 1 tegneserie og 1 sakprosa, så ganske god variasjon. 3 var norske, 1 fransk, 1 amerikansk, 1 britisk, og 2 britisk-pakistanske, så sier meg fornøyd her og jeg. Antall kvinner og menn er helt likt i og med at den ene boken har to kvinnelige forfattere og 3 av bøkene var på engelsk, de resterende på norsk (alle bokmål).
 
Jeg hadde allerede før august nådd mine (for beskjedne?) mål om antall leste sakprosa og internasjonale utgivelser av året og er nå godt over. Jeg leste ellers to nye norske av året, og selv om jeg er under halvveis i dette målet tror jeg ikke det blir noe problem å nå. Målene som kan bli en større utfordring er å lese 5 til bøker fra egen bokhylle, det vil si bøker som jeg skaffet meg før 2017, når det renner inn nye bøker hele tiden, og kanskje også mål om 3 1001-bøker til. I tillegg skulle jeg lest noen prisvinnende bøker, og bøker av Gaiman, Coetzee og Adichie. Heldigvis kan flere av disse målene kombineres, om jeg bare klarer å legge vekk nye fristelser innimellom.

Og da trenger jeg ikke å skrive noe mer om september-planene egentlig, men siden september allerede er godt i gang, vet jeg at jeg må skjerpe meg og straks finne frem en 1001-godbit fra bokhyllen. Og så må jeg ikke glemme å nevne bokbloggertreffet til helgen, gleder meg. Fortsatt god september til dere, og ikke glem å stemme i dag!

Dette leste jeg i juli

I den store feriemåneden juli leste jeg faktisk færre bøker enn de fleste andre månedene så langt i år. Jeg endte opp med 4 leste bøker, og en av dem var en barnebok på 46 sider. På den annen side prioriterte jeg å lese ferdig Anna Karenina i juli, så en bok på 46 sider og en på 964 er ikke så verst det. Alle bøkene jeg tok med meg på ferie og som ikke ble lest må sikkert vente til neste år, eller enda lenger, for nå er det august, bokhøsten er så vidt i gang, Booker-sesongen er godt i gang, og det meste annet må nok vente. Disse bøkene leste jeg i juli:

Allegedly av Tiffany D. Jackson
Our Chemical Hearts av Krystal Sutherland
Sigurd og de flyvende dinosaurene av Einar Wist Øien
Anna Karenina Av Leo Tolstoj (OTS, Russland, 1001, murstein)

Først ut leste jeg to nyere amerikanske ungdomsbøker, en ganske mørk thrilleraktig en og en kjærlighetsroman som var mørkere enn jeg trodde. Allegedly kom jeg over på Storytel og fant ut at den så interessant ut. Det er lite som frister meg mer enn psykologiske thrillere, selv om de ofte ender opp med å bli en skuffelse. I Allegedly møter vi Mary som havnet i fengsel som 9-åring etter å ha tatt liv av en baby hun og moren satt barnevakt for...allegedly. Nå er hun ute av fengselet og bor på et ungdomshjem sammen med andre vanskeligstilte og kriminelle unge kvinner. Etter et møte med en advokat bestemmer hun seg for å forsøke å omgjøre dommen så hun får muligheten til å få seg et liv med kjæresten, gå på college og å stifte familie. Da begynner forholdet til moren å bli enda mer anstrengt enn før og fortiden avdekkes gradvis. Boken utforsker også raseforskjeller, hvor rask en er til å dømme, både folk flest og i en rettsal når en afroamerikaner har drept en hvit, og ikke minst hvor langt nede på rangstigen ungdommene på et gruppehjem er. En som sagt mørk og spennende bok som jeg likte veldig godt (bortsett fra slutten som jeg dessverre ikke er så fan av).

Our Chemical Hearts visste jeg lite om, jeg hadde lyst på en romantisk ungdomsbok, hadde hørt den var bra, og den var på tilbud på Amazon. Jeg ser nå at den har blitt sammenlignet med både John Green og Rainbow Rowell, begge forfattere som  jeg har lest gode bøker av. Jeg forstår denne sammenligningen, selv om jeg ikke likte denne fullt så godt som Eleanor og Park og The Fault in Our Stars. Som sagt forventet jeg meg en kanskje klissete kjærlighetshistorie, men denne var langt fra det. På den ene siden er dette en søt historie om den første store forelskelsen og på den andre siden en mørkere historie om blant annet sorg. Henry har aldri vært forelsket, men det var før Grace begynte på skolen. De to ender opp med å være redaktører i skoleavisen sammen og Henry kan ikke unngå å bli dratt mot henne. Hun er ganske annerledes enn Henry hadde sett for seg sin første forelskelse. Hun bruker stokk, har for store gutteklær, tilfeldig oppklippet hår og virker ikke å sette hygiene spesielt høyt. Likevel klarer ikke Henry å la være å falle for henne. Etter hvert blir Grace enda mer mystisk og det er mysteriet Grace som driver handlingen fremover. Hva ligger bak hennes uflidde utseende og merkelige oppførsel? Boken er både morsom på den quirkye (norsk ord?) måten som John Green også gjerne skriver, samtidig som den er ganske tragisk egentlig.

Sigurd og de flyvende dinosaurene er en norsk barnebok av året som jeg fikk tilsendt av Aschehoug. Jeg leser langt flere barnebøker for mine barn enn jeg har med på disse oversiktene, men i og med at Bokbloggerprisen har fokus på norske bøker utgitt siste år, prøver jeg å lese en del helt nye barnebøker for mine barn, og de tar jeg også med på bloggen ( og statistikken ikke minst). Kort fortalt handler denne om Sigurd som er veldig opptatt av dinosaurer, men som etter en drømmedag på naturhistorisk museum finner ut at dinosaurer er nært beslektet med fugler, som han hater. Boken er søt, gir barna litt kunnskap, og handler vel mest om hvordan håndtere at virkelighetsforståelsen din blir snudd på hodet, noe barn opplever hele tiden i større eller mindre grad. Kan Sigurd finne tilbake til sin lidenskap for dinosaurer etter dette?

Sist, men ikke minst, så leste jeg altså ferdig Anna Karenina. Min første russiske klassiker, og min første virkelige murstein på lenge. Jeg begynte å lese den for en del måneder siden, men fordi den er så lang, har jeg lest mange bøker innimellom. Og det er omtrent bare fordi den er lang, for den er relativt lettlest, ikke som jeg hadde sett for meg med en russisk klassiker. Utfordringen er de ukjente russiske navnene, og ikke minst at samme person heter forskjellige ting ulike steder i boken. Heldigvis for Wikipedia, så man kan få litt orden på navnene i starten. De fleste kjenner historien, og ihvertfall den legendariske åpningssetningen, og stort sett alle vet hvordan den slutter. Tolstoj gir leseren, gjennom sitt relativt store persongalleri, et innblikk i Russland i siste halvdel av 1800-tallet, først og fremst hos overklassen. Den omhandler også litt politikk, landbruk, mye intriger, stor kjærlighet og ikke minst kvinnenes stilling i samfunnet. Her er lykkelige ekteskap, ulykkelige ekteskap, forelskelse, utroskap osv. Språket er til tider noe omstendelig og pompøst, noe jeg ikke er tilhenger av vanligvis, men denne historien er så storslått at det ikke kan forventes annet. Jeg elsket nok ikke Anna Karenina, men jeg likte den veldig godt.

Så litt om statistikk og mål til slutt for de interesserte. Jeg leste en barnebok, to ungdomsbøker og en voksenroman, så bortsett fra målgruppe er variasjonen i sjanger liten. To av bøkene var av kvinner og to av menn. To av bøkene leste jeg på engelsk og to på norsk av hhv en norsk, to amerikanske og en russisk forfatter. Med tanke på målene mine har jeg lest en norsk bok av året og Anna Karenina ligger an til å bli årets kryssbok med kryss for nasjonalitet, murstein, fra bokhyllen og 1001. Da er det helt greit at de to andre bøkene er ren lystlesing, bortsett fra et kryss for internasjonal 2017-bok for en av dem som jeg strengt tatt ikke trenger.

August går nok i hovedsak med til Man Booker-prisen sin langliste, muligens en og annen norsk bok av året, og om jeg klarer å presse det inn, biografi til Moshonista sin biosirkel med tema Ond/gal.

Dette leste jeg i juni

Juni gikk nesten like fort som mai, det er sommerferie, i hvert fall for mange. Juniværet i Bergen nådde til og med rikspressen da denne juni var den mest regnfylte på mange år. En lærer sa til meg at det er alltid værskifte etter St. Hans, og i år ble det tilfeldigvis motsatt av det det pleier å være. Fint vær frem mot skoleslutt og så masse regn ut juli. Når det gjelder vær tror jeg på alle spådommer og myter som passer til det jeg ønsker meg, så jeg tror på sol og sommer nå i juli og kanskje til og med august. Siden vi skal ha båtferie på Vestlandet krysser jeg i hvert fall fingrene for det. Men nå skulle ikke dette innlegget egentlig handle om været. Det har blitt lest litt i juni også:

Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes
Ethan Frome av Edith Wharton
Ruffen gifter seg av Tor Åge Bringsværd
En av oss av Åsne Seierstad
Blomstring av Shea Olsen og Elizabeth Craft
Samir og den lange reisen av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl

Jeg har lest 6 bøker i juni, 3 av kvinner, 2 av menn og 1 med en forfatter av hvert kjønn. Sjangermessig har jeg lest to bildebøker for barn, en ungdomsbok, to romaner og en sakprosa, så ikke så verst variasjon dette her. Nasjonalitetene er norsk, amerikansk og britisk, så ikke så mye nytt eller mangfold å rope hurra for akkurat der. Alle bøkene ble lest i papirform, bortsett fra Ethan Frome som ble lest på kindle og hørt på lyd.

Jeg startet måneden med to 1001-bøker og dermed er jeg over halvveis i dette målet og to tredjedeler av antall bøker fra egen bokhylle er også lest. Julian Barnes må sies å være månedens kryssbok da den kom i begge nevnte kategorier og i tillegg er en Booker-vinner. Dessverre likte jeg ikke boken så godt som jeg håpet, og må innrømme at jeg kjedet meg litt. Det er likevel liten tvil om at denne boken er godt håndtverk både i språk og oppbygging og den sier noe interessant om hvor subjektiv vår hukommelse og våre minner er. Den andre 1001- og bokhylleboken jeg leste var Ethan Frome, en bok jeg hørte på lydbok og synes var litt vanskelig å komme inn, så jeg valgte å lese deler av på nytt igjen selv i min kindle-utgave. Etter hvert gikk også lydboken ganske greit og jeg endte opp med å like boken ganske godt. Dette ser ut til å ha blitt min nye ting etter at jeg bestemte meg for å få Storytel-abonnement, jeg leser trykt bok og hører lydbok om hverandre. Ethan Frome er en ganske kort og vond historie og en manns tragiske skjebne. Ethan Frome føler seg bundet i et ulykkelig ekteskap og trange kår, men øyner et lyspunkt når en ung tjenestepike kommer til huset for å hjelpe hans sykelige kone. Say no more...

I juni leste jeg også en norsk bok av året om en ikke ukjent karakter, nemlig Ruffen. Jeg leste bøkene om Ruffen selv da jeg var liten og har lest litt for egne barn. Bøkene kommer tydeligvis ut enda, og jeg har noen huller i Ruffen-kronologien som jeg tror jeg må tette. Ruffen gifter seg er en fin bok om Ruffen som finner kjærligheten med en drage fra en annen kultur og handler om å se forbi fordommer og heller hva man kan oppnå om man står sammen. Den var ikke så moraliserende som det virker her altså. Både jeg og datteren likte den og jeg ble inspirert til å gå tilbake og lese flere bøker om Ruffen.

 6-åringen min og jeg leste enda en norsk bok av året sammen i juni, nemlig Samir og den lange reisen, en bok om Samir som forteller om hvordan det var å flykte fra Afghanistan til Norge med mor og lillesøster. Selve reisen og flukten er skildret sterkt med vakre illustrasjoner, men budskapet ellers blir for overtydelig og overlater ingenting til leserens fantasi. Forfatteren tar et tydelig standpunkt i asylpolitikken på en nesten belærende måte, med en alternativ lykkelig og riktig slutt der Samir får bli, mens i den første slutten sender de slemme myndighetene han og familien hjem. Det var i hvert fall sånn jeg opplevde fremstillingen. Første del av boken der Samir får seg en norsk venn han kan fortelle om bakgrunnen sin til og som sagt selve flukten er de beste delene av boken. Et bok jeg hadde troen på, men som ikke benyttet seg godt av de mulighetene den hadde til å skape forståelse og samtale mellom barn og voksen om barn på flukt synes jeg.

 Til slutt i måneden droppet jeg alt som het lesemål og "tvang" (jeg skriver det i hermetegn, så ikke utenforstående tror jeg trenger hjelp;-) og leste en av de ungdomsbøkene Aschehoug har sendt meg i vår. Blomstring handler om en skoleflink jente på high school i et mindre bemidlet område av L.A. Hun har gitt seg selv et løfte om å holde seg langt unna gutter og fokusere på skole og etter hvert college etter at både bestemor, mor og søster ble mødre i veldig ung alder og aldri tok noen utdanning. Dette har hun klart helt fint til en sjarmerende fyr dukker opp i butikken der hun jobber og begynner å åpne opp skallet hennes. Jeg ga denne boken to stjerner på Goodreads, men jeg likte den i grunn. Den var fengende og underholdende, men og litt irriterende. Jeg klarte likevel ikke gi den flere stjerner da jeg sammenlignet med andre bøker med langt høyere litterær verdi, og så føltes den ikke så veldig original. Mye av innholdet fikk meg til å tenke på for eksempel Twilight uten alt det overnaturlige. Men boken passet meg ypperlig akkurat på det tidspunktet og gjorde at jeg fikk lyst å bare lese romantiske ungdomsbøker (men helst litt mer originale) hele sommerferien. Det skal jeg ikke, men jeg skal pakke med meg noen av de nye jeg har kjøpt inn på jobben.


Siden juli er samlesing av Åsne Seierstad sin To søstre, og jeg har ansvaret, passet det godt å forberede seg med å lese mer av forfatteren. En av oss kjøpte jeg i fjor og har vegret meg litt for å lese den frem til nå. Det kommer et eget innlegg om den senere i måneden, så jeg skriver ikke mer her enn at den var veldig god og verdt å lese.

Når det gjelder juli, den store feriemåneden, kommer jeg til å pakke med meg en god del bøker, og forhåpentligvis lest mange også. Jeg tar med meg noen nye amerikanske ungdomsbøker, både romantiske og annet, noen Booker-aktuelle, fortsetter sakte men sikkert i Anna Karenina, og håper å få lest en Coetzee-roman til i ferien. Hva er dine leseplaner i juli og/eller ferien?

Dette leste jeg i mai

Mai er allerede over og det har vært en litt travel måned med 70-årsdag i familien, besøk av svigermor, 17.mai m.m. En mer sosial måned enn vanlig, noe som fører til mindre lesing, men når det er hyggelige grunner til det er det helt i orden. Jeg har nok også hatt en liten dump i leselysten som jeg håper tar seg opp igjen. Mai er ellers vanligvis blant årets fineste måneder og det har årets utgave vært også. Vi har hatt mange soldager og det blomstrer og er grønt og frodig overalt. La oss bare håpe sommeren ikke er over før den har begynt. Mai så ut til å bli en svært laber måned når det kommer til antall bøker, men på tampen fikk jeg fullført to bøker og endte opp med 5 bøker, som er foran skjema på 52 leste bøker i 2017. Disse bøkene leste jeg:

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
Den utrolige historien om den kjempestore pæra av Jakob Martin Strid
Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog
The Upside of Unrequited av Becky Albertalli

April inneholdt to nye favorittbøker som er uvanlig, så høydene har ikke vært like store i mai, men jevnt ganske høyt likevel. Det begynte med mai måneds samlesingsbok fra kortlisten til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Jane Ashlands gradvise forsvinning var en veldig god bok om sorg og ensomhet. En amerikansk kvinne reiser til Norge for å lete etter røttene sine, men er egentlig på en mer personlig reise og søken etter at en tragedie har rammet henne. Bakgrunnen hennes blir avdekket etter hvert i en oppbygging som gjør boken drivende. Jeg kommer til å få store problemer når jeg skal rangere de tre romanene som er nominert til bokbloggerprisen denne gangen. 

Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en bok jeg har hatt lyst å lese sammen med min eldste datter lenge og vi likte den godt begge to. Pæreboken handler om byen Solby der borgermesteren forsvinner på mystisk vis og våre hovedpersoner finner en flaskepost fra ham med et frø i. Frøet blir, ikke overraskende, til en kjempestor pære. Jakob Martin Strid har skrevet flere bøker for mindre barn som er populære hos oss, som bøkene om Mimbo Jimbo og Mumbo Jumbo og Lille frosk. 6-åringen min vegrer seg for at vi skal lese bøker med mye tekst og lite bilder, så denne passet perfekt, da den har passe mengde av begge deler og fenget både mor og datter.



Ikke bare en, men to kortlistebøker fra Bokbloggerprisen ble ferdiglest i mai. Den andre var årets første diktsamling, Um sakne springe blome, en diktsamling skrevet på forfatterens egenkomponerte språk. Jeg prøvde meg på denne tidligere i år og leste en del uten at jeg følte at jeg fikk så mye ut av den og så ble den liggende til samlesingen som egentlig var i april. Da fikk jeg et spark bak til å prøve meg igjen og fant ut at jeg skulle forsøke å lese den høyt istedenfor. Da jeg leste høyt skjønte jeg plutselig så mye mer. Ikke en gang tittelen skjønte jeg før jeg sa den høyt. Mesteparten av boken ble lest i april med høytlesing i stuen, og min Sunnfjord-mann følte seg i grunn nesten hjemme i dette språket. Vi diskuterte hvem mannen og bjørnen i fortellingen var, en skygge kanskje, eller mørket. Jeg har fått med meg i ettertid at boken refererer til eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon og skal sjekke ut det litt mer nå etterpå. Husker vi så filmen på barneskolen, men ellers husker jeg lite av det. Um sakne spring blome hadde mange nydelige passasjer, men jeg skal ikke påstå at jeg fikk med meg alt ved en gjennomlesing, men boken måtte nå leveres inn igjen på biblioteket. 

Never Let Me Go ble månedens eneste ferdigleste 1001-bok, selv om jeg holdt på med to andre også. Jeg leste over halve boken på norsk før jeg byttet til en engelsk utgave jeg fikk lånt meg. Jeg vil absolutt anbefale å lese denne på engelsk. En veldig dyster bok som jeg i grunn både likte og synes var interessant, men følte en viss avstand til karakterene og det tok tid å komme inn i den. Jeg skal innrømme at jeg kanskje hadde forventet en større twist basert på det jeg har hørt om boken tidligere, men det er jo ikke boken sin feil. Jeg tenkte ellers mye over språket underveis og er litt usikker på hva som skyldes den norske oversettelsen, men det føltes ihvertfall mye mer naturlig å lese denne på engelsk.



Til slutt i mai ble jeg akkurat ferdig med lydbokversjonen av The Upside of Unrequited av Becky Albertalli, en lydbok jeg har kost meg veldig med. En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Boken har stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson. Ser at en del Goodreads-lesere kaller hovedpersonen Molly for sutrete, så er de som er sensitive for denne typen hovedpersoner advart, men for meg er hun en troverdig og som nevnt gjennkjennelig 17-år gammel jente. Kan anbefale lydbokutgaven som er den første fullførte lydboken min på 1,5 måneds Storytel-medlemskap. Hurra for det!
 
Til slutt for de spesielt interesserte, så kommer litt om statistikk og mål. Jeg har lest 4 ulike nasjonaliteter på 5 bøker som ikke er så verst, selv om landene ikke akkurat er nye og eksotiske for meg; 2 norske, 1 dansk, 1 amerikansk og en britisk. Jeg har lest 3 menn og 2 kvinner, 1 barnebok, 1 ungdomsbok, 1 diktsamling og 2 romaner, så ganske god spredning på flere områder i grunn.

Når det gjelder lesemålene (se under fane) har jeg faktisk fullført noen av dem, nesten fullført andre, er halvveis på noen og så vidt i gang med andre. Jeg har lest 6 sakprosa og 5 internasjonale 2017-utgivelser, men jeg håper og tror at jeg kommer til å lese flere bøker herfra likevel. Jeg er halvveis i antall 1001-bøker og fra bokhyllen, så her bør jeg nok sette inn et lite støt i løpet av sommeren før bokhøsten. Jeg har endelig lest årets første diktsamling og er dermed halvveis til dette beskjedne målet også. De målene jeg nesten ikke er i gang med er norske 2017-bøker. Jeg har så langt kun lest 1 bok, og selv om dette er en høstaktivitet har jeg pleid å lese litt flere bøker på våren. Målet er 15 bøker, så hadde vært betryggende å gå inn i bokhøsten med noen flere titler lest. Selv om de fleste norske bøker kommer om høsten er det en god del debutanter, og barne- og ungdomsbøker som kommer om våren.

Juniplanene så langt er å fullføre ihvertfall de to korteste 1001-bøkene jeg har påbegynt, og komme et stykke videre i Anna Karenina. Ellers har jeg planer om å lese meg opp på Åsne Seierstad til neste runde av samlesingen, da jeg har fått ansvaret, og grugleder meg til hennes kritikerroste En av oss. Hva er dine juniplaner?

Dette leste jeg i april

April skulle liksom være måneden for krim og lydbøker. I påskeferien skulle det leses krim og Storytel-abonnement (30 dager gratis) ble skaffet fra baksiden av melkekartongen ved påskefrokosten. Jeg har brukt mye tid på å samle alle lydbøkene jeg ønsker å høre i bokhyllen i appen, og til og med lastet ned en del, men har ikke hørt ferdig en eneste. Jeg har begynt på flere, men er istedenfor blitt hektet på podcasten The Big Five der kjente mennesker har blitt personlighetstestet og får vite resultatene. Det spørs om jeg kan forsvare å bruke penger på Storytel-abonnement nå. Når det gjelder bøker lest, så orket jeg ikke begynne på noe nytt i påskeferien så jeg fullførte to bøker og gjorde et godt innhugg i Anne Karenina. Jeg endte opp med fem leste bøker i april, noe som er omtrent etter skjema for å lese 52 bøker i år. Disse bøkene leste jeg:

Levende og døde av Han Kang
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo
Who Killed JonBenet Ramsey? av Cyril Wecht og Charles Bosworth
Z for Zorry av Marit Kaldhol
Fordi du ser meg av Jennifer Niven

Kvalitetsmessig inneholdt april to av de beste bøkene jeg har lest på lenge, så jeg er veldig godt fornøyd på det feltet. Levende og døde av Han Kang var en sterk og unik opplevelse av en bok. Den tar for seg det blodige studentopprøret i Gwangju, Sør-Korea, i 1980. Boken er delt inn slik at hvert kapittel har en ny fortellerstemme, noe som fungerer helt ypperlig. Jeg har påbegynt et innlegg om denne, for det må den nesten få, så satser på at det kommer i løpet av uken. Da jeg var ferdig med Levende og døde ble jeg litt rådvill, for hva kunne jeg lese etter dette? Siden jeg hadde meldt meg på Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing med tema skandinaviske bøker skrevet mellom 1945-1990, falt valget på Herbjørg Wassmo sin første bok i Tora-trilogien, Huset med den blinde glassveranda. Et veldig godt valg vil jeg si, en sterk og vakker bok om Tora sin tøffe oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Jeg ville ikke at denne boken skulle bli ferdig, og heldigvis finnes det to bøker til om Tora, i min bokhylle. Hadde jeg lest denne boken for tre år siden hadde jeg kjempet litt hardere for navneforslaget mitt Tora på yngstedatteren. Jeg har ikke begynt på et innlegg om denne, og er ellers dårlig på å notere underveis om bøkene jeg leser. Jeg minnes at jeg laget noen eselører i boken, så forhåpentligvis kan de inspirere meg til et innlegg.


Who Killed JonBenet Ramsey? har allerede fått et eget innlegg i forbindelse med Moshonista sin biografisirkel, så jeg skriver ikke mer om den her annet at den var mindre interessant enn jeg hadde håpet. To ungdomsbøker ble det også tid til i april, en norsk og en amerikansk, og jeg fikk endelig lest min første norske 2017-utgivelse.  Marit Kaldhol skrev min favoritt til å vinne bokbloggerprisen for beste roman for to år siden, og jeg har siden lest de bøkene hun har kommet ut med. Z for Zorry handler om en ung jente som flytter inn til byen for å begynne på videregående, på danselinjen. Hovedpersonen har det ikke godt, hun er utenfor på skolen, har foreldre som ikke virker å bry seg så mye, og føler seg ensom. Jeg likte boken, men jeg vet ikke helt hva som gjør at boken ikke fester seg mer hos meg. Den har ikke den samme poetiske stilen jeg likte så godt i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, og Z for Sorry oppleves mer tilgjengelig og mindre original enn forgjengeren Zweet. Det skal sies at jeg leste boken i små bruddstykker over lang tid, noe som kan ha dempet opplevelsen.

Fordi du ser meg av Jennifer Niven var en søt og litt annerledes kjærlighetshistorie om to ungdom med noen spesielle utfordringer. En av dem har en sjelden lidelse som gjør at han ikke kan gjenkjenne ansikter, ikke engang sitt eget, mens den andre var en gang på nyhetene som amerikas feiteste tenåring, men skal nå sette sin fot på high school for første gang. Selv om disse ungdommene har interessante perspektiver, så er dette først og fremst en romantisk bok for ungdom. Har også påbegynt et innlegg om denne, og ser at jeg nå har lovet å skrive om tre av bøkene lest i april. Men så er jo et viktig poeng med månedsoppsummeringen, å motivere meg selv til å skrive om flere av bøkene jeg leser, så får vi se om jeg holder ord.

Til slutt litt om statistikk og mål. Tre ulike nasjonaliteter fordelt på fem bøker er godkjent. En bok på engelsk, fire på norsk, derav en nynorsk. Fire bøker skrevet av kvinner og en bok av to menn, en sterk overvekt der altså. Jeg har vanligvis en god overvekt av kvinnelige forfattere i min statistikk generelt, blant annet fordi jeg leser mye barne- og ungdomslitteratur der kvinner nok er i flertall. Sjangermessig har jeg lest to ungdomsbøker, to voksenromaner og en sakprosa, så ikke så altfor stor spredning i og med at fire av bøkene er romaner. Formatene jeg har lest i fordeler seg slik; en bok på kindle, en på lyd, og tre i papirformat.

Jeg ligger godt an for å oppnå 52 leste bøker i år, noe som kanskje bidrar til at jeg kan få lest to mursteiner i år, der har jeg foreløpig ingen kryss. Jeg fikk en ny nasjonalitet med Sør-Korea, ett 1001-kryss og bokhyllekryss med Huset med den blinde glassveranda, og mitt først kryss for norske 2017-bøker, så en ganske god lesemåned også sånn rent kryssmessig vil jeg si. I mai håper jeg å gjøre et innhugg i bokhyllene og 1001-bøkene der jeg henger litt etter med tanke på bokhøsten. Jeg bør også få lest noen av de norske vårbøkene før høsten om de ikke skal bli glemt. I skrivende stund holder jeg på med tre 1001-bøker, så den biten bør i hvert fall gå greit. Hadde du en god lesemåned i april?

Jeg fikk Z for sorry, Levende og døde og Fordi du ser meg fra forlagene Samlaget, Pax og Schibsted.

Samleinnlegg: norske ungdomsbøker 2015

På høsten i fjor leste jeg ganske mye for å nominere til bokbloggerprisen som deles ut senere i år. Selv om jeg hadde en helt ok innleggsrate i fjor skrev jeg nesten ikke om noen av bøkene jeg leste på høsten og det skal jeg gjøre noe med nå. Først ut er tre av de norske ungdomsbøkene som kom ut i 2015.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarmerende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer. 

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsen kommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.   

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Fuck verden av Monika Steinholm:

Gunn og moren er nyinnflyttet til Tromsø, morens gamle by. Gunn vet ikke hvem faren er, men hun vet at han mest sannsynlig holder til i Tromsø. Moren var tenåring da hun fikk Gunn og prøver fortsatt å være en ved å kle seg altfor ungt og å være venninne med datteren. Gunn selv sliter med å finne seg til rette på ny skole og føler seg utilpass som mange på hennes alder ofte gjør. Hun har nerdete interesser og vet ikke helt hvordan hun skal oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. Hun dyrker nok annerledesheten sin litt for å beskytte seg selv ved å fordype seg i interessene og å være konfrontrerende i stilen.

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen. 

I morgen er alt mørkt: Marlens historie av Sigbjørn Mostu:
Siden I morgen er alt mørkt: Brages historie ble lest har jeg gledet meg til denne. Det er ikke en fortsettelse av historien egentlig, først og fremst er det situasjonen sett fra et annet ståsted. Situasjonen er fortsatt at parasitten MTG har mutert og angriper mennesker og gjør dem til sultne dyr. Der den forrige boken brukte litt tid på å sette oss inn i katastrofen som da var begynt å spre seg om i andre deler av verden og nærmet seg Norge, kommer vi nå inn i historien på et litt senere tidspunkt med mindre oppbygging.

Marlens historie er minst like spennende som Brage sin. I motsetning til for eksempel Sofia Nordin sin dystopi Ett sekund om gangen som også tar for seg en pandemi som utrydder verden, er disse bøkene mer drevet av ytre handling. Her er det jo ikke snakk om en sykdom som stille tar livet av mennesker med feber og sykdom, nei her blir de forvandlet til sultne dyr som dreper og smitter hverandre.
I morgen er alt mørkt er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Som forløperen tar den opp interessante og almenngyldige problemstillinger rundt den menneskelige natur og vår sivilisasjon. 

Enkelte karakterer er muligens litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks og interesserer med mer en Brage. Der Brage har en del typiske helteegenskaper kan Marlen minne mer om en antihelt. Hun er pessimistisk, blir passiv og redd og bruker lang tid på å tilpasse seg situasjonen. Nå skal det sies at hun i større grad enn Brage har voksne å støtte seg til.  

Selv om dette er en oppfølger er det nok ikke nødvendig å ha lest den forrige boken, men jeg vil absolutt anbefale det. Den første boken vant Uprisen overlegent i fjor, og også i år er Mostu nominert. Det ville i grunn overraske meg mer om den ikke vant enn om den vant.