Lines lesesirkel: The Handmaid`s Tale av Margaret Atwood

Jeg har ikke rukket å lese ferdig denne boken, men er da over halvveis. Boken er  nå med i vesken på tur til Skottland og jeg håper å få litt tid til å lese der også. Jeg fikk ikke lagt ut innlegget mitt før jeg dro, men det kommer i dag, en dag for sent for Lines lesesirkel der denne boken er månedens 1001-bok. Her kommer ihvertfall noen tanker om boken så langt.

Litt om forfatteren:
Margaret Atwood er født i 1939 i Ottawa, Canada. Hun har tidligere blant annet skrevet lyrikk, barnebøker, romaner og essay.  Hun har gjennom sitt forfatterskap mottatt en rekke priser, den mest kjente for oss ihvertfall er The Man Booker Prize som hun fikk i 2000 for The Blind Assasin, men hun var også på kortlisten for The Handmaid`s Tale i 1986 og har også vært på den senere med Alias Grace i 1996 og Oryx and Crake i 2003.

Om boken:
The Handmaid`s Tale (Tjenerinnens beretning på norsk) foregår i ganske nær fremtid i The Republic of Gilead der stråling, sykdommer og økende ufruktbarhet har ført til et ekstremt partriarkisk samfunn der alt dreier seg om å øke befolkningen igjen. Kvinnene blir delt i ulike grupper, de som fortsatt er fruktbare og kalles The Handmaids, de som skal oppfostre eventuelle barn,The Wives, og de som styrer på kjøkkenet kalles Marthas. Dette er de heldige kvinnene, de andre kalles nemlig Unwomen. Vi møter en av de fruktbare som har fått navnet Offred som bor i et hus der en Commander styrer. Kvinnene som bor der blir jevnlig utsatt for propagandavideoer og nyheter for å omskoleres fra sitt gamle liv. Å glemme sitt gamle liv der Offred hadde både mann og en datter er ikke så lett, og hun aner heller ikke hva som har skjedd med dem. Offred har som hovedoppgave å bli befruktet av herren i huset så han og hans kone kan bli foreldre og hennes skjebne er fullstendig avhengig av å lykkes med dette for å ikke bli en Unwoman.

The Handmaid`s Tale er en bok som det har tatt litt tid for meg å komme i gang med, men som sakte men sikkert har smøget seg innover meg. Atwood avslører egentlig lite av plottet så langt ihvertfall. Vi får likevel både enkelte tilbakeblikk på hvordan livet hennes var før samtidig som vi ser hvordan det er nå. Det hele foregår først og fremst gjennom Offreds hode og det er veldig lite interaksjon med andre. Det gjør kanskje at boken sklir litt sakte fremover for min smak for språket i seg selv er ikke veldig tungt. Når det er sagt tar handlingen seg opp i løpet av boken. Det som smyger seg innover meg er først og fremst stemningen og realiteten i dette samfunnet som er så ekstremt dystert og skremmende. Det er svært få følelser som utrykkes og hele befruktningsakten foregår på en kald og seremoniell måte der også konen i huset på en måte tar del. Det er totalt blottet for lidenskap og begjær, det nærmeste vi kommer er måten konen i huset uttrykker sin misnøye med situasjonen ved å bore neglene inn i hånden på Offred.

Høydepunktet for alle virker å være når noen i republikken skal føde, da blir alle tjenerinnene hentet inn sammen med konene for å være med på det hele og dette er den eneste gangen man får høre om noen smil og glede hos kvinnene. Mennene er så langt ganske fraværende selv om herren i huset så smått har begynt å vise seg frem i boken, en vri som er med på å bygge spenning da det avviker fra det daglige, triste og trauste livet de lever. Måten historien er fortalt på gjør det hele til tider veldig deprimerende fordi det er så lite håp å spore. Det finnes for eksempel ingen motstandskamp som vår tjenerinne tar del i, eller noe håp om å finne ut hva som har skjedd med datteren og mannen. De små lyspunktene består av å smugle inn litt smør så hun kan smøre inn den tørre huden sin. Det hele handler først og fremst om hjernevasking og undertrykking, og å finne en måte å komme seg gjennom det i ensomhet.

Til tross for at det går sakte fremover grunnet blant annet stil og den tunge stemningen er dette en bok som skal fullføres og ikke legges til side som jeg har gjort med tidligere lesesirkelbøker. Boken har som sagt tatt seg opp i form av en ny vending og ikke minst så liker jeg den jo egentlig godt.

Noe å glede seg til i november

November nærmer seg og mørket har senket seg over oss. Perfekt for innekvelder med en bok eller TV-serie eller kanskje en tur på kino? Jeg har ikke funnet så mange bokutgivelser i november og godt er egentlig det siden bunken over bøker jeg vil lese, og aller helst nå, aldri har vært høyere. Hele tre bøker jeg har lest kommer ellers med filmatiseringer i november så det ser ut som det blir noen etterlengtede turer på kino.

Bøker:
1. Beskytteren av Harlan Coben: den første boken om Mickey Bolitar kommer nå på norsk. Mickey er nevøen til Myron som det har kommet flere bøker om tidligere.Serien om Mickey er en krimserie for ungdom. Jeg har ikke lest bøkene om Myron Bolitar, men flere andre av Coben. Han skriver vanligvis actionfylt og veldig spennende krim fullt av overraskende tvister.


14. Hva sier reven? av Ylvisbrødrene og Svein Nyhus: før youtube-hiten slo til de grader an planla Ylvis at historien om reven skulle bli barnebok. Med på laget har Bård og Vegard Ylvisåker fått ingen ringere enn illustratør Svein Nyhus og Christian Løchstøer.


21. Bridget Jones: Mad About the Boy: ny bok om Bridget nå også på norsk. Nå er Bridget småbarnsmor med kanskje litt andre utfordringer enn vi kjenner fra tidligere, men regner med at de pinlige og humoristiske situasjonene hun havner i er like mange som før.


PS. Laini Taylors oppfølger Støv og stjerneskinn hadde jeg med på forrige måneds oversikt, men nå står det utgivelse 4. november på Bazar sine nettsider.

TV:
Almost Human: science-fiction-serie fra skaperen av Fringe og med flere produsenter fra Fringe, Lost og kjente navn som J.J.Abrams. Det er en politiserie fra nær fremtid hvor politibetjenter får menneskelignende androider som partnere.

Film:
8. Science-fiction-klassikeren Enders Game kommer på kino.

15. Nyinnspillingen av Stephen Kings debutbok, Carrie, kommer på norsk kino. Jeg leste boken i fjor og har ikke sett tidligere filmatiseringer.

22. Catching Fire, del to av The Hunger Games trilogien på film. Jeg var stort sett fornøyd med den første filmen som jo også var av den beste boken, men håper likevel at film nummer to blir minst like god.

Bokanmeldelse: I Hunt Killers av Barry Lyga

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.
                                                  

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Noe å glede seg til i oktober

Høsten er jo virkelig tiden for bokutgivelser så ikke noe problem å finne noe å glede seg til i oktober. Bokhaugen på nattbordet er allerede høy, men noe av dette må det også bli tid til i høst. Vanligvis har jeg ikke spesielt fokus på norske bøker i denne spalten, tvert i mot vil jeg si, men siden jeg har som mål å få leste flest mulig nye norske bøker innen årets slutt vil det nok være noe mer denne høsten. Forhåpentligvis blir jeg så nysgjerrig og glad i norsk samtidslitteratur etter å ha lest meg opp til Bokbloggerprisen at norske bøker blir en større del av denne bloggen i lang tid fremover.

Bøker:
Det var stille, det snødde av Mariann Aaland: romandebut av Granta-forfatter som virker lovende og sterk. Utgivelse i starten av oktober. 

3. Mørke grener av Nikolai Frobenius. Det er på tide å lese noe av denne forfatteren og denne boken virker spennende om en forfatter som blir forfulgt etter utgivelsen av en bok om en barndomskamerat.








8. Hvem er du Alaska av John Green. Ny bok av John Green på norsk. En forfatter jeg vil kalle en favoritt til tross for at jeg bare har lest en eneste bok av ham. Jeg er ganske sikker på at dette blir den neste, enten i norsk oversettelse eller den engelske som står hjemme i bokhyllen.

10. Livets skole av Kristin Solheim. En kvinnelig lege setter livet i fare for å undervise kvinner på landsbygden i skjul for Taliban til å bli jordmødre og om fred og kvinners rettigheter. I to år har Solheim fulgt doktor Zeba og elevene hennes.









14. Den hvite døden av Harald Rosenløw Eeg. Jeg har enda til gode å lese en bok av en av våre mest kjente ungdomsbokforfattere og i år må da bare være året.











15. Bridget Jones: Mad About a Boy: ny bok om antiheltinnen fra Helen Fielding. Det begynner å bli mange år siden sist jeg møtte Bridget Jones, så det blir spennende om hun fortsatt står seg og ikke minst har noe nytt å komme med. Aschehoug gir den ut i Norge, men dato er ikke satt enda.








21. Djevelen er en fallen engel. Historien om Miss Landmine av Morten Traavik. Et personlig og politisk kunstprosjekt om bistandskultur og indre skjønnhet.












28. Støv og stjerneskinn av Laini Taylor, bok to i serien Ønskemesterens datter. 
Denne har jeg ventet på i snart to år, og regner med den må vente litt til for å vike for andre leseplaner.









28. Kråkenes gilde av George R.R.Martin, bok 4 del 1. Endelig ligger jeg et hestehode foran TV-serien og jeg grugleder meg til denne oppslukende og grusomme verden,
Ragnar Hovland kommer med ny ungdomsbok, Om noko skulle skje, som baserer seg på myten om Orfeus og Evrydike.







Film/TV:
25. Dracula: Bram Stokers Dracula kommer i TV-serie i Jonathan Rhys-Meyers skikkelse.