I The Fishermen møter vi en familie med seks barn, der denne historien i hovedsak handler om de fire eldste brødrene. Boken starter med at faren har blitt omplassert på jobben og må flytte til en annen by " a camel distance of more than one thousand kilometres away" (s. 9). Mor og barn blir boende igjen i Akure og hun har snart mer enn nok med de to minste barna og jobb. Guttene som har vært vant med farens strenge overvåking og disiplin, begynner å merke en forandring i faren når han er hjemme på helgebesøk:
"A veil spooled over his all-seeing eyes, which we believed were capable of noticing even the slightest wrong thing we did in secret. At the beginning of the third month, his long arm that often wielded the whip, the instrument of caution, snapped like a tired tree branch. Then we broke free" (s. 14).
De utnytter dette og begynner å fiske sammen med noen nabogutter i den beryktede elven Omi-Ala. Det finnes utallige myter om alt det grusomme som skal ha skjedd der og guttene har på ingen måte lov til å være der. På vei hjem fra elven en dag møter de Abulu, landsbyens original og galning, som fremsetter en grusom spådom om den eldste broren, en spådom som det skal vise seg er vanskelig for ham å leve med:
"Ikenna was undergoing a metamorphosis: A life-changing experience that continued with each passing day. He closed himself off from the rest of us. But though he was no longer accessible, he began to leave shattering traces of himself around the house in actions that left lasting impacts on our lives." (s. 68).
Jeg blir fascinert av å lese om kulturer jeg kjenner lite til, noe jeg dessverre gjør altfor sjelden. I The Fisherman får leseren et innblikk i nigeriansk kultur og oppvekst i Nigeria på 1990-tallet. Overtro versus kunnskap står sterkt i denne boken, noe jeg antar er en relevant problemstilling fra forfatterens hjemland. Det er representert ved at moren i familien er sterk i troen, mens faren baserer sine avgjørelser mer på kunnskap og sunn fornuft. Det er jo også eldstesønnen Ikennas overbevisning om at spådommen til Abulu skal slå til som starter denne familiens kamp for å holde sammen, samtidig som overtro er en viktig del av kulturen i landet. Boken gir oss også tilbakeblikk fra Nigerias nyere historie med stadige opprør og politiske skifter, enten fortalt av faren eller fra guttenes tidlige barndom.
En annen ting som fascinerer meg i denne boken er bruken av språket. I Akure der handlingen foregår bruker de tre ulike språk. Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og brukes litt for å markere avstand, som når foreldrene kjefter og skal gi en klar beskjed til barna. Yoruba og Igbo er de to andre språkene denne familien bruker. Forfatteren forklarer oss dette i starten av boken slik det er lett å henge med. Chigozie Obiome skriver på engelsk, men blander inn de andre språkene gjennom sang, dikt og dialog, noe som gir en genuin følelse, og krydrer språket i boken. Språket skifter også ellers fint mellom å være nesten lyrisk og proppet av metaforer, til å ha deler med dialog eller handlingsreferat.
Jeg likte denne boken umiddelbart. Den er relativt lettlest, lett å komme inn i og å henge med på handlingen. Den er krevende på den måten at du føler du må få med deg hvert eneste ord, og den egner seg godt til å lese litt sakte synes jeg (for meg går det nok også litt saktere når det er på engelsk). Mange av kapitlene begynner ellers med en dyremetafor om hver av brødrene eller foreldrene som forklarer egenskaper hos dem, og forandringene de går gjennom. Jeg likte dette veldig godt de første gangene, men etterhvert ble det kanskje litt påtatt. Forfatteren bruker forøvrig dyr og insekter hyppig metaforisk i boken:
"Spiders were beasts of grief: Creatures whom the Igbo believes nest in the houses of the aggrieved, spinning more webs and weaving noiselessly, achingly, until their yarns bulged and covered vast spaces." s. 181.
Jeg synes forsåvidt at første del av boken var bedre og mer interessant enn den siste, men at den tok seg opp igjen mot slutten.The Fishermen har likevel mye av det jeg mener en god roman skal inneholde. Den har en medrivende oppbygging der frempek brukes effektivt for å drive handlingen fremover, og tilbakeblikk for å forstå karakterene bedre. Den har et rikt og godt språk og en vakker og vond historie om hva som holder en familie sammen og hva som ødelegger den, ispedd en dose politikk, historie og kultur.
Boken er på årets longlist til Man Booker Award. Uten at jeg har lest en eneste av de andre bøkene på Booker-longlist, håper jeg denne kommer på shortlist som annonseres i midten av september.