Amanda Palmer og Amy Schumer - rockete frue, frisk frøken og en veldig forsinket biosirkel

I dag er det bloggdato for siste runde i biosirkelen hos Moshonista, der en kan lese biografier på ulike tema annenhver måned. Jeg har forsøkt meg flere ganger, men har vel kun klart å fullføre både bok og innlegg en gang i løpet av de seks rundene i 2016. Denne runden er Is og snø, og jeg holder på med en ganske spennende true crime-bok på lyd om en seriemorder fra Alaska, men boken er langt fra ferdig. Siden jeg har begynt på et innlegg tidligere til rockerunden og skrev en litt lang kommentar om Amy Schumer sin bok til friske fruer-runden, så flesker jeg like så godt til med begge to i dag. Jeg har hørt begge som lydbøker, så det blir dårlig med sitater her.

Amanda Palmer - The Art of Asking:

Denne boken har blitt lest og svært godt likt av flere bokbloggere og andre jeg følger på Goodreads. Jeg kjente ikke så veldig godt til Amanda Palmer på forhånd. Jeg har kommet over et par blogginnlegg som har blitt delt i sosiale medier og har likt det hun har skrevet der. I tillegg hadde jeg fått med meg at hun er gift med Neil Gaiman, noe som både pirret nysgjerrigheten og fikk meg til å tenke at hun må være en bra dame.

Amanda Palmer er rockeartist og en slags pioner innen såkalt crowdfunding (vet ikke hva det heter på norsk). Før hun kom dit jobbet hun som levende statue i mange år, en erfaring som hun skriver mye om i denne boken, og som hun også baserer en god del av sin  TED Talk på. I sin tid som "The Eight Foot Bride", opplevde hun en dyp forbindelse til publikum og at det var kunst hun skapte, selv om ikke alle var enig i det. "Get a job!" var vel en av de vanligste og mest sårende tingene hun fikk slengt etter seg. Hun skriver at kunst tidligere handlet mest om en opplevelse og forbindelse mellom kunsteren og publikum, mens i senere tid har artister blitt kjendiser på en pidestall med større avstand til publikum. Internett og sosiale medier gjør at denne forbindelsen nok en gang kan oppstå. Amanda Palmer har selv brukt dette flittig både for å be om hjelp og for å skape kunst.

Internett og sosiale medier har udiskutabelt forandret mye, og en av de positive tingene er at kunstnere av ulikt slag kan selge eller gi kunsten sin direkte til de som vil ha den, og det gjør at de kan ha større kunstnerisk frihet. Amanda Palmer forteller for eksempel om da hun ønsket å gjøre albumet sitt til et konsept med tilhørende fotobok med fortellinger. Plateselskapet ville ikke det, så hun bestemte seg for å la dem gi ut albumet, men selge fotoboken sin direkte fra nettsiden. Senere brøt hun helt med plateselskapet sitt (på en ganske utspekulert måte) og har blant annet gitt ut album finansiert via Kickstarter. Hun fikk en del kritikk for å ha "tigget" om penger fra vanlige folk, men som hun sier i boken handler det ikke om å tvinge mennesker til å betale for kunst, men å la dem få lov til å gjøre det. Crowdfunding er dessuten i mange tilfeller er en slags forhåndsbetaling av et produkt, for stort sett får den som betaler produktet, filmen, platen eller lignende når den er ferdiglaget, sammen med en del tilleggsprodukter avhengig av hvor mye en betaler. Jeg har selv bidratt til noen prosjekter på Kickstarter, og man føler seg virkelig som en del av det hele. Jeg fikk artige premier, og oppdateringer på prosjektene.

Komikeren Louis C.K. la i år ut serien Horace and Pete for salg kun på sin egen nettside til stor suksess. Han har kunnet gjøre det meste på egne premisser, lage akkurat så mange episoder han vil, ta avgjørelser underveis osv. Nå når han har laget den ferdig kan han selge den til et større selskap som kan distribuere den videre. Nå hadde han tjent nok penger til å gjøre dette uten hjelp fra sitt publikum, så han fikk stort sett bare skryt fra mediene. Denne formen for å lage kunst og kultur er veldig spennende da det som allerede nevnt gir større kunsterisk frihet. Det virker som det har blitt vanligere å samle inn penger på den måten Amanda Palmer gjorde, men at hun var en av de første som gjorde det innen musikkbransjen. Store artister som Radiohead har tidligere gått utenom faste distribusjonskanaler og solgt musikken sin kun på egne nettsider, til den prisen kjøperne selv vil betale. Men de er igjen etablerte artister som har råd til å produsere musikken uten hjelp. Boken til Amanda Palmer handler jo nettopp om all skammen som ligger rundt det å spørre om hjelp, og ikke minst hvor problematisk alt blir når det er penger involvert.

Dette kommer spesielt frem når hun forteller om hvor mye hets og motbør hun fikk etter å ha fått inn 1 million dollar gjennom Kickstarter, og deretter hadde frekkhet nok til å ikke betale fans som frivillige stilte opp i bandet på enkeltkonserter. Ikke bare fra privatpersoner og nettroll, men også journalister var veldig kritiske og harde mot henne. De må da være flau i dag over sin egen uvitenhet om hvordan musikkbransjen har og fortsatt endrer seg. Eller så er denne skammen over å "tigge" om penger og tjenester fortsatt for stor til at kritikk ikke vil komme. Dette handler jo vel så mye om å få lov til å ta del i en kunsterisk opplevelse og prosjekt som at det er en innsamlingsaksjon for en plateutgivelse. Jeg tenker også at dette er prisen hun måtte betale for å være så åpen som hun er. Amanda Palmer skriver også en del om motviljen til å ta i mot eller be om og til og meg å gi hjelp i privatlivet. Hun har mange små fine anekdoter om episoder som har vist henne medmenneskelighet på sitt beste og andre der mistenksomhet trumfer den, og hun snakker om da ektemannen tilbød henne penger til å fullføre musikkprosjekter.

Jeg veksler underveis mellom å bli rørt av hvordan hun skriver om sin kommunikasjon med fansen, til å bli litt irritert. Det er i overkant hvor mye som legges i små ordløse blikk, og det kjennes litt vel amerikansk. Dette kan ha med min veldig usentimentale side som ikke alltid er så velvillig innstilt. På den andre siden synes jeg mye av det hun skriver gir mening og fremstår som ekte. Jeg har tatt meg selv i å begynne å tenke over mitt eget liv både mens jeg hører på lydboken og etterpå. Amanda Palmer leser denne lydboken selv og gjør en svært god jobb. En bonus ved å velge lydbokversjonen av denne boken er at du får en del musikk med på kjøpet. Selv brukte jeg veldig lang tid på å komme meg gjennom boken, men tror jeg først og fremst må skylde på at lydbok og jeg har vært en dårlig match etter at jeg fikk kortere vei til jobb og ikke tar buss.


Amy Schumer - The Girl With the Lower Back Tatoo

Amy Schumer er en erfaren stand up-komiker, manusforfatter og skuespiller i filmen Trainwreck og har fått stor suksess etter at hun fikk sitt eget sketsjeshow på Comedy Central, kalt Inside Amy Schumer. Nå er hun også forfatter av en bok, en bok som nylig fikk flest stemmer i kategorien Best Humor på Goodreads Choice Award. Så vidt jeg kunne se var det den boken som fikk nestflest stemmer av alle bøkene som var med i de ulike kategoriene. Harry Potter and the Cursed Child var den eneste som fikk flere stemmer.

Jeg tror det er en fordel at jeg har sett Trainwreck og spesielt Amy Schumer sin standup og en god del youtube-moro før jeg leste boken. Jeg liker henne i utgangspunktet ganske godt og vet at hun er morsom. For boken er ikke akkurat kjempemorsom. Hun har kapitler som tar for seg alt fra barndom, ulike kjærester og seksuelle opplevelser, jobber hun har hatt, til lett politisk snakk om strengere våpenkontroll. Hun har faktisk hatt en oppvekst litt utenom det vanlige, med foreldre som gikk fra å være nyrik, til å ha ganske lite penger, skilsmisse, en syk far, og en mor som har vært litt ute av kontroll. Delen jeg likte aller best er likevel den som handlet om årene før hun ble kjent og jobbet hardt som stand-up-komiker. Skulle gjerne lest mer om det.

Hennes innspill til strengere våpenkontroll blir for svak sett med norske øyne, i hvert fall mine, litt sånn forsiktig politikersnakk, at man selvfølgelig ikke skal forby våpen til privatpersoner, men at det må bli litt vanskeligere å få tak i dem. Nå kan jo hvem som helst få tak i ammunisjon og våpen på kjøpesenteret så vidt jeg har skjønt, mens det er langt vanskeligere å  få tak i for eksempel p-piller.  Det er likevel interessant å forstå litt av de kulturforskjellene som er mellom Norge og USA på dette området. Hun sier at hun har flere venner som har våpen, og at det må de jo få lov til, noe som virker helt absurd for meg. Og hun bor og er fra New York-området, ikke sørstatene. Engasjementet hennes stammer fra at en psykisk syk person tok seg inn i en kinosal og skjøt og drepte to kvinnelige publikummere som så på en visning av hennes film Trainwreck. Ikke en helt uvanlig hendelse i USA dessverre.

Ellers er det som Moshonista klaget litt over i sitt innlegg om boken, en god del vaginasnakk i denne boken. Jeg synes det er helt greit og forventet ikke annet etter å ha sett en del Schumer før, men det blir muligens litt i overkant når man leser en hel bok der det tar en såpass stor del. Og selv om jeg hørte boken opplest av Schumer selv, er det et stivere format, enn for eksempel en stand up-scene. At hun snakker mye om å være stolt av egen kropp synes jeg er veldig bra, hun er tross alt del av en industri der kroppsfokuset er ekstremt og kanskje hun kan være med på å endre bildet noe. Men da må hun sikkert snakke høyt og mye, i motsetning til den forsiktige våpenmotstanden. Når du jevnlig blir kalt feit, spurt om kroppen din, og har opplevd å ikke få jobber på grunn av hvordan du ser ut, så skjønner jeg at forholdet til egen kropp blir satt på prøve. Nå har hun nettopp blitt kritisert igjen, fordi hun skal spille en Barbie som føler seg utenfor, i en ny film. Hun er da altfor feit til å være en Barbie kommenterer mange. Men var ikke det poenget da, at hun ikke passet inn, for hvem passer egentlig inn i Barbie-verdenen? Uten å kjenne noe særlig mer til filmen, fikk jeg mer lyst å se den etter den kritikken.

The Girl With the Lower Back Tatoo, en tittel som spiller både på Stieg Larsson sin boktittel og Amy Schumer sin egen tatovering nederst på ryggen (som hun mener er et slags symbol på hvem hun er, en hun er litt flau over, men likevel bærer med stolthet), var en ganske lett fordøyelig sak som fikk meg til å komme litt inn i lydbokmodus igjen. Jeg anbefaler den likevel først og fremst til de som liker Amy Schumer, og anbefaler hennes stand up mer enn boken.

Oppsummering av oktober og november

Desember er her, året nærmer seg slutten, lesemål skal oppnås og snart oppsummeres, julegaver innkjøpes, hus pyntes osv. Ikke minst nærmer fristen for å nominere til bokbloggerprisen i starten av januar. Jeg laget ingen oppsummering fra oktober og siden jeg leste hele 8 bøker da og kun 4 i november tar jeg med alle her i ett innlegg. Jeg legger inn lenker til bøker som er omtalt/anmeldt i andre innlegg og skriver ikke om hver enkelt i dette innlegget. Forhåpentligvis kommer det flere innlegg om disse bøkene i desember.

Lest i oktober:
Hver gang du forlater meg av Linnea Myhre
Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg (leseeks.)
Hun som kalles søster av Kaia Nyhus Dahle
All That Man Is av David Szalay
The Girl With the Lower Back Tatoo av Amy Schumer
Burn Baby Burn av Meg Medina
Far din av Bjørn Ingvaldsen (leseeks.)
Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus



Oktober var måneden jeg endelig klarte å høre ferdig en lydbok innen rimelig tid. Amy Schumer sin memoaraktige bok var helt grei pluss lesning. Jeg liker hennes stand-up og har sett en del sketsjer, og boken hennes når ikke helt opp til det nivået, og er jo også noe ganske annet. Boken skulle være en del av Moshonista sin biosirkel, men noe innlegg rakk jeg aldri. Siden innlegget er påbegynt kommer det mest sannsynlig, men det er mulig jeg sparer det til en senere runde i biosirkelen.


Ellers leste jeg to romaner, to bildebøker og en ungdomsroman som alle er mulige å nominere til neste års bokbloggerpris i ulike klasser. Favoritten ble nok mor Dahle og ektemannens Svein Nyhus sin bildebok om overgrep mot barn. Gullet kaller storebror for Apen, for han spiser som en og han er morsom og tuller med henne, og noen ganger blir han en elefant som bærer henne på ryggen. Problemet er at han innimellom, når de to er alene, blir til en blekksprut, og da får hun ikke lov til å si noe, og armene hans er overalt, og de har sugekopper. En veldig sterk tekst som viser de vanskelige motstridende følelsene og også bildene får frem sterke følelser med minimalt med fargebruk. Jeg blir stadig imponert over forfatterparets evne til å skrive og tegne om så vanskelige tema på en så kunstnerisk, men forståelig og forhåpentligvis terapeutisk måte. Jeg håper på et eget innlegg for denne boken i løpet av desember.

Burn Baby Burn er en av bøkene jeg har lest for å følge med på potensielle vinnere av Printz-prisen som  bl.a den amerikanske bibliotekforeningen, ALA, deler ut til ungdomsbøker i januar. Den hadde blitt skrytt opp i skyene på diverse forum og blogger, men jeg synes ikke den mer en litt over middels god. Bakteppet for boken er spennende, den er lagt til New York sommeren 1977, da det var hetebølge, strømbrudd og seriemorderen Son of Sam regjerte. Jeg synes dog at resten av boken var mindre original, dysfunksjonell familie, forelskelse, vennskap til tross, jeg klarte ikke leve meg helt inn i den og synes bakteppet var mer interessant enn selve historien. All That Man Is ble kortlistet til Man Booker i høst og er en samling tekster om menn i stigende alder rundt i Europa. Jeg likte alle tekstene, og noen av dem veldig godt. Et fint innblikk i den europeisk mannens liv.

Oktober ble en innholdsrik måned med flere gode leseopplevelser og mange mål oppnådd. Jeg tror jeg hadde nådd de fleste målene jeg satt meg ved årets start innen november startet.


Lest i november:
Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Du er så lys av Tore Renberg
Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert
The Sun Is Also a Star av Nicola Yoon

November inneholdt ikke så mange leste bøker, men til gjengjeld de to beste norske romanene jeg har lest i år, og en veldig god novellesamling som ga meg lysten til å lese mer noveller fremover. Jeg har begynt på en, og skaffet meg flere nye norske novellesamlinger som skal lese før fristen for nominasjoner til bokbloggerprisen går ut. Jeg har ikke lest hverken Tore Renberg eller Vigdis Hjorth før og begge to leverte i sine nyeste bøker synes jeg. Renberg sin bok er den mest lettleste av dem, og har en spenningskurve som gjør at du bare må lese videre, men den er samtidig tankevekkende. Den er fra en liten bygd og handler om fordommer, og at vi ikke alltid vet særlig mye om de rundt oss. Jeg synes også den gir et fint utsnitt av nordmenn gjennom de ulike bipersonene. Arv og miljø er en annen sterk bok som jeg virkelig likte fra første side. Den hadde et noe tregere midtparti, men totalt en veldig god bok om Bergljot, familieforhold og vanskelige tema som man helst ikke vil snakke om. Den har også mange gode og delvis humoristiske observasjoner på hvordan vi oppfører oss i vanskelige og konfrontrerende situasjoner. Den er mer krevende å lese enn Renberg da den har lange setninger og innimellom en nesten stream-of-concioness-aktig stil.

The Sun Is Also a Star av Nicola Yoon kom i november og handler om en gutt og en jente som møtes på en for dem begge skjebnesvanger dag i New York. Hun skal prøve å omgjøre en utkastelsesordre, og han skal på et viktig intervju for å prøve å komme inn på Yale University. Boken er fin, men jeg likte den ikke like godt som forfatterens forrige bok, Everything Everything, som jeg leste i sommer. Den har også blitt sammenlignet med Eleanor & Park, og jeg forstår godt den sammenligningen, men likte Rainbow Rowell sin bok mye bedre. Boken var nominert til National Book Award for beste ungdomsbok og er blant finalistene i Goodreads sin beste YA-kåring i år.

Så hva med desember? Jeg har satt meg et mål om å lese nok norske romaner til å fylle opp de syv nominasjonsplassene i den kategorien. Til nå har jeg lest seks romaner, som i grunn er gode nok, så må ha minst en til, men helst et par. Hvilken jeg skal velge er utfordrende, og jeg må innrømme at jeg er mer fristet til å lese noe helt annet, som noveller, ungdomsbøker, og ikke minst noe som ikke er norsk. Juleferien skal holdes av til helt andre type bøker i hvert fall, og så skal jeg lese en julebok i Boktanker sin bokhyllelesing 2016, og da får jeg også det siste bokhyllekrysset jeg trenger for å nå det målet. Boken jeg har valgt gir tilfeldigvis også 1001-kryss, så her er det ingen grunn til å sluntre unna. Jeg skal lese A Christmas Carol av Charles Dickens. Leser du en julebok i desember, og hvilken norsk 2016-roman må jeg ikke gå glipp av før nominasjonsfristen i desember?

Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

Mie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:

"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte

Oppsummering av september

September er for lengst forbi og bloggingen har nesten uteblitt til tross for ny motivasjon etter Bokbloggertreffet i starten av måneden. Men så kom hverdagen og tok meg igjen. Som mang en bokblogger før meg, tyr jeg derfor nå til et oppsummeringsinnlegg av september og håper at det kommer mer utfyllende innlegg om bøker i løpet av oktober. Disse bøkene ble lest i september:

Havboka av Morten Strøksnes

Engel i snøen av Anders Totland

Frøken Jean Brodies beste alder

Året av Tomas Espedal:

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås

Oldemor av Anna Fiske


Alle bøkene er på norsk, to er bildebøker, fire romaner, to av dem ungdomsbøker, og en sakprosa/fagbok. En god måned både tallmessig, målmessig og innholdsmessig. Jeg er i gang med bokhøsten, holder tritt med 1001- lesesirkel, og leste endelig ferdig sommerens slitebok, og vinner av Bokbloggerprisen 2015, Havboka av Morten Strøksnes. Jeg tror jeg må øve meg på å lese sakprosa. Jeg som nesten aldri legger fra meg bøker, legger ofte fra meg sakprosabøker, på vent riktignok, men de ender likevel opp med å ikke bli lest ferdig. I Havboka fløt det godt gjennom Morten og Hugo sine forberedelser og båtturer, men faktadelene sliter jeg mer med. Det virker som om hjernen reagerer med at det er som å lese til en eksamen eller noe og jeg føler jeg må få med meg hvert ord og ikke minst tall, og helst notere underveis. Og da klarer jeg ikke mer enn små doser av gangen. Som sagt, jeg må øve.



Forberedelsene til Åpen klasse-kategorien til neste års bokbloggerpris går som vanlig veldig greit, spesielt med tanke på barne- og ungdomsbøker. I september leste jeg to av hver. Engel i snøen er en liten bok målt i sider, som selv om den var fort fortært seiler opp til å bli en av favorittene, ihvertfall blant årets norske ungdomsbøker. Anders Totland har skrevet en lavmælt og sterk bok om en alvorlig syk ungdom som oppholder seg på sykehus. Vi får vite veldig lite, hvilket kjønn personen har, hva som feiler han eller henne, men skjønner likevel en god del. En bok alle har og bør ta seg tid til og som jeg forhåpentligvis får tid til å skrive mer om senere. Den andre ungdomsboken, Nærmere kommer vi ikke, var også en god og underholdende ungdomsbok om den første kjærligheten og å oppdage at du har følelser for noen av samme kjønn. Den når likevel ikke helt opp i toppsjiktet blant de norske ungdomsbøkene jeg har lest så langt i år.

Bildebøker er noe jeg liker veldig godt å lese, spesielt etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur i fjor. Likevel har jeg nesten ikke skrevet om bildebøker på bloggen, noe jeg håper å gjøre mer av fremover. Siden jeg har to små barn leser jeg mange bildebøker og prøver å kjøpe eller låne flest mulig nye norske bøker på biblioteket. Varden Steinar var noe mer populær hos mine barn enn hos meg. Det er en veldig søt og fin historie om å være liten og ensom, og å ønske å bli noe mer. Steinar er nemlig så liten at ingen av menneskene som går i fjellet besøker ham slik som de gjør med de større vardene. Og de store ler av ham når han snakker om drømmen sin om å hjelpe mennesker som går seg vill og å kunne gå dit menneskene er. En ganske klassisk historie i grunn, fine tegninger, spennende og oppbyggende, men ikke så original. Oldemor av Anna Fiske likte jeg veldig godt. Det er en bok som i korte trekk viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre av visdom og erfaring på en utrolig fin og respektfull måte. Den har Anna Fiske sin karakteristiske strek og fortelles gjennom Lukas som besøker oldemor på sykehjemmet. Han kommenterer for eksempel hennes rynkete hender og hun begynner å fortelle om alt de hendene har holdt i gjennom et langt liv. Denne boken kommer jeg til å lese flere ganger og håper jeg får skrevet mer om den i løpet av høsten.

Frøken Jean Brodies beste alder ble september-boken i Lines 1001-sirkel, med tema 60-tallet. Jeg hadde egentlig planer om å lese Truman Capote sin In Cold Blood, men så seilte denne boken opp som en kandidat, både fordi jeg leste mye bra om den og fordi den var ganske kort. Jeg må likevel innrømme at jeg kjedet meg en del under lesingen av denne. Jean Brodie er en lærerinne ved en pikeskole som har en gruppe jenter, Brodie-klikken, som hun nærmest kontrollerer og har i sin hule hånd. Hun forteller dem hvordan de skal oppføre seg og vil heller lære dem om livet enn å holde seg til fag, noe som skoleledelsen og andre lærere ikke synes noe om, og jobber hardt med å motarbeide. Etterhvert kommer det også frem at Frøken Jean Brodie er tilhenger av både Hitler og Mussolini og helteskikkelsen brister. Dette er en klassiker og 1001-bok, så godt håndverk er dette absolutt og en god oversettelse skal det også være. Det er også en humoristisk og ironisk bok, og hovedproblemet mitt er kanskje at humoren ikke traff. Karakterene kommer en heller nesten ikke innpå, de blir først og fremst beskrevet med korte karakteristikker, som,  Rose, hun som er kjent for sex, eller Eunice, som er god i turn, og de beskrivelsene blir gjentatt til stadighet. Heller ikke Jean Brodie blir vi særlig kjent med, noe som mystifiserer henne og gjør henne ekstra fascinerende for mange, men som gjør meg mindre interessert i henne. At hun er i sin beste alder blir vi derimot fortalt med hakk i platen. Jeg tror jeg må konkludere med at dette åpenbart er en bok mange synes er god, men jeg følte meg distansert til karakterene, humoren traff meg ikke og den gjentakende stilen falt ikke i smak.

Så til slutt i dette innlegget, som etterhvert ble veldig langt, har jeg endelig lest min første bok av Tomas Espedal. Jeg er som oftest skeptisk og skygger unna mesteparten av de mest utleverende norske bøkene om selvmedlidene menn (ofte med kjærlighetssorg), og dette er definitivt en av dem. Så synes jeg likevel at som både bergenser og litteraturinteressert er Espedal en forfatter som må leses. Blogger Moshonista skrev et sted at inderligheten i denne ble for mye for henne (håper det går greit at jeg siterer deg og at jeg har sitert deg noenlunde riktig), og det må jeg si meg delvis enig i. Boken er skrevet på en mer poetisk måte enn Espedal visstnok vanligvis skriver, og det liker jeg godt. Det gjør boken mer utilgjengelig, men det gjør også inderligheten lettere å svelge. Ikke minst har jeg sansen for en som kan si mye med få ord. Espedal hever også blikket og er for eksempel innom flyktningekrisen der han sitter og mesker seg ombord på et cruiseskip sammen med faren. Og nettopp passasjene som omhandler han og faren sitt forhold likte jeg spesielt godt. Jeg kaller det passasjer da denne boken nesten går i ett med hopp i tid, hendelser og tanker. En noe krevende bok som jeg ville bladd litt mer i, og dvelt litt mer ved, hvis jeg ikke måtte skynde meg å levere den videre til en av de mange kollegaene mine som ville lese den.

Hva så med oktober? Siden jeg ikke leste en eneste Booker-bok i september vil jeg prioritere det frem til vinneren kåres i slutten av måneden. Jeg holder på og er snart ferdig med David Szalay sin All That Man Is og har tre til fra kortlisten stående i bokhyllen. Foreløpig ligger The Sellout av Paul Beatty best an. Norske romaner må etterhvert prioriteres og ikke minst min stappfulle kindle, full av klassikere og nye engelskspråklige YA-bøker som jeg gleder meg til. Oktober blir forhåpentligvis fylt av mer blogging også. Ha en fortsatt fin oktober!

Året, Varden Steinar, Engel i snøen og Nærmere kommer vi ikke fikk jeg alle tilsendt fra de forskjellige forlagene.

Bokhøsten 2016: disse norske romanene vil jeg lese

Det har bikket september og bokhøsten er uten tvil i gang selv om jeg har forsøkt å skyve den unna. Ikke fordi jeg ikke har lyst å lese nye spennende bøker, men fordi det fortsatt er så mange bøker som allerede har kommet jeg også vil lese. Høsten innebærer nemlig også at Booker-langlisten jeg leser fra blir redusert til en kortliste, jeg håper å fortsette å lese 1001-bøker, men aller mest innebærer lesehøsten jakten på nominasjoner til Bokbloggerprisen neste år. Etter helgens vellykkede prisutdeling og Bokbloggertreff er motivasjonen til dette på topp. Derfor vil jeg legge ut et innlegg med bøkene jeg har mest lyst til å lese i høst (ihvertfall på det nåværende tidspunkt) og håper også på tips fra dere på hva som bør prioriteres og ikke. Siden jeg ikke har all verdens tid til å lese og ikke leser spesielt fort heller, må det harde prioriteringer til.  Bøkene jeg har funnet frem til er basert på forlagenes egne omtaler, i noen tilfeller andre bloggeres forventninger og anbefalinger, avisanmeldelser eller forfatternes omdømme og tidligere bøker. Først ut er romaner:

Året av Tomas Espedal, Gyldendal forlag: er det bare jeg som synes det er litt påtakelig og artig at mens Knausgård kommer med Om sommeren, sitt siste bind i årstidsserien, så kommer Espedal med en flis på 200 sider som heter Året? Jeg har kun kommet meg gjennom ett bind av Min kamp, og har ikke lest noe av Espedal før, men undrer meg på om ikke dette sier noe litt om forfatterne. Det er ihvertfall på tide å gi Tomas Espedal en sjanse, så hvorfor ikke begynne med den siste boken hans. I følge forlaget skal det poetiske være enda mer fremtredende i denne utgivelsen enn hans tidligere.





Hålke av Helene Uri, Gyldendal forlag: jeg har lest to ungdomsbøker av Uri og synes hun skriver veldig medrivende bøker. Det trengs innimellom de mer trauste norske bøkene, så håper hun leverer denne gangen også. Hålke skal handle om et eldre ektepar som blir innesperret noen dager sammen grunnet snøvær. Leseren får gjennom disse dagene innblikk i et langt samliv på godt og vondt. Anmeldere har kalt den både ubehagelig, skremmende gjenkjennelig og underholdende.





Bergen ungdomteater av Pedro Carmona-Alvarez, Kolon forlag. En annen lokal forfatter (han regnes vel nærmest som bergenser selv om han snakker østlandsk? ) jeg ikke har lest kommer også med bok i høst. Boken skal være en frittstående oppfølger til Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Om Marita, Johannes og Andreas som vokser opp med Bergen ungdomsteater, vennskap og kjærlighet.








Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg, Samlaget: debutant som skriver om hvordan en familie forsøker å gå videre og komme nær hverandre igjen etter at moren dør. Samlaget pleier å levere minst en av årets norske favoritter for min del, så jeg håper at denne faller i den kategorien.








Arv og miljø av Vigdis Hjorth: mulig dette er høsten der norske forfattere en absolutt burde ha lest noe av blir lest, og hun her står høyt på listen i så måte. Boken handler opp et klassisk arveoppgjør og en typisk kime til familiekonflikt, nemlig hvem som skal arve hyttene. To søsken har tatt seg av både foreldre og hytter, men når oppgjørets time kommer, melder de to resterende søsknene seg.







Varsjøen av Tomas Marco Blatt, Kolon forlag: forlagets beskrivelse av boken som lavmælt og  til tider komisk, om en mann som får snudd både fortid og nåtid på hodet, pirrer min nysgjerrighet. Jeg har tidligere lest en ungdomsbok av forfatteren, og selv om den ikke ble en favoritt, ble jeg langt fra avskremt.










Hver gang du forlater meg av Linnéa Myhre, Tiden forlag : jeg leste hennes forrige bok, Kjære, som jeg likte ganske godt. I tillegg virker hun å være populær blant unge jenter, så dermed blir boken interessant for meg både med tanke på målgruppen jeg jobber med og meg selv. Hennes to foregående bøker har hatt form av dagbok og brev, mens denne gangen kommer hun med en roman som faktisk er en roman, og handler om kjærlighetssorg og å slippe taket. Spennende å se om hun lykkes.





Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolaj Houm, Tiden forlag: en amerikansk dame kommer til Norge for å oppsøke fjerne slektninger, men ender opp uten mobildelning, kart eller mat i den norske fjellheimen. En bok om sorg og søken etter en ny mening.

Booker Longlist 2016: His Bloody Project

His Bloody Project av Graeme Macrae Burnet er en av de 13 romanene som er inne på Man Booker-juryen sin langliste dette året. Boken starter med et forord der forfatteren forteller at  mens han lette i gamle arkiver etter informasjon om sin bestefar, kommer han over avisklipp som omhandler en eldre slektning som begikk trippelmord i 1869. Han begynner å grave mer i denne saken som tilslutt har endt opp som denne Booker-nominerte romanen. Den første og største delen i boken er tilsynelatende hovedpersonen Roderick Macrae egne autentiske memoarer som han så fant. Det står i forordet at man ikke kan være helt sikker på dette, og noe av tvilen handler om hvor velformulerte de er:

"It was the existence of the memoir, rather than the murders themselves, which turned the case into something of a cause célèbre. The memoir - or at least the most sensational parts of it - was later reprinted in countless chapbooks or "penny dreadfuls" and provoked great controversy. Many, especially among the literati of Edinburgh, doubted its authenticity." 

Roderick er en 17-år gammel gutt/mann som vokser opp i en liten landsby i det skotske høylandet. Han har en eldre søster og to yngre tvillingssøsken, men da moren skal føde sitt neste barn går det galt og hun dør. Det er etter dette det går galt med resten av familien også. Faren er en stillferdig, men hard mann som tyr til vold for å straffe sine barn. Etter at hans kjærlige kone dør hardner han enda mer. Når en av hans naboer som han allerede har et anstrengt forhold til blir utnevnt til konstabel (constable) og får en rolle som gir han ansvar for at regler blir overholdt i landsbyen, blir forholdet mellom dem enda mer anstrengt.

"I should state from the outset that some bad blood existed between my father ans Lachlan Mackenzie long before I was born. I cannot testify yo the source of the animosity, for my father has never spoken of it. (Loc 261)"

Denne romanen inneholder mye og jeg synes den fungerer på flere plan. Den fungerer veldig godt som en historisk roman om hvordan det var å vokse opp som fattig bondesønn i det skotske høylandet. Den tar for seg sosiale forskjeller og maktforhold som gjør det vanskelig å komme seg ut av fattigdommen. Den tar i aller høyeste grad for seg psykologi, menneskers forventninger og hvordan hendelser og oppførsel kan oppleves forskjellig. Det er en krimhistorie med snev av true crime som pirrer manges nysgjerrighet, og den er spennende å diskutere etterpå. Hvem som egentlig skrev memoaret og hva som er autentisk eller ikke i denne boken (for det er jo en roman tross alt), spiller ikke så stor rolle når det kjennes så autentisk for meg som leser.

Både formatet og oppbyggingen av boken gjør den ekstra spennende og original. Det er ingen forfatter (annet enn i forordet) eller forteller som leder oss gjennom hele historien, noe som gjør meg som leser usikker. Først får vi lese gjerningsmannens egne memoarer, før vi leser legens undersøkelser, patologirapport, og til slutt rettssaken der ulike vitner forteller hvordan de har opplevd både ugjerningen og gjerningsmannen i forkant av det som skjedde. At vi ikke helt vet hva som har skjedd heller før mot slutten av memoarene bidrar også til spenning. Dette er ikke en whodunnit, men snarere whydonnit og til og med whatsdone:-) At fortelleren muligens er upålitelig og vitnene likeså, gjør at vi som lesere ikke egentlig vet hva som er sannheten, akkurat som vi sjelden gjør det i virkeligheten. Boken er bygget opp som en noe utradisjonell krim der vi altså vet hvem som har utført den kriminelle handlingen, men ikke helt hva eller hvorfor.

Rettssaken er nok den mest undeholdende delen, det er der det hele snøres inn og ulike vitner skal fortelle om gjerningsmannen som person, og hva som skjedde i forkant av drapene. Det artigste her er kommentarer om hva avisene skrev, avistegninger og spøker og sitater fra blant annet Mr Philby, en av journalistene som dekket saken, der han blant annet beskriver vitnenes fremtoning: 

"Not a single newspaper omitted mention of Mrs Murchison`s striking appearance and Mr Philby was even moved to note that "no juryman with blood in his veins could doubt a word that emerged from such lips"" (Om Carmina Murchison, nabo. Loc 2987).

Eller:

"The good doctor was by this time, wrote Mr Philby, "becoming rather flustered and glanced about as if hoping to find a whisky bottle secreted in the witness box" (Om fengselslegens noe pinlige vitnemål. Loc 3776 )"

Denne boken kan absolutt anbefales. Jeg har foreløpig kun lest denne, så skal ikke uttale meg om hvordan den er sammenlignet med resten av langlisten, men tror den er blant de mer leservennlige. Jeg kan advare mot noe sterkt og grafisk innhold i beskrivelsene av drapene, men det er ikke en stor del av boken, og sikkert ikke noe å snakke om for den jevne krimleser. Både blant norske og internasjonale Booker-lesere på Goodreads virker His Bloody Project å være en favoritt, så det blir spennende å se om juryen synes den er verdig en plass på listen når den kortes ned til 6 bøker i september. Om du vil lese mer om Booker og langlisten anbefaler jeg bloggen Har du lest?

Ida Jackson sin Danielle: verdt å møte

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: "William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?" William sier: "Unggghhhhhhhhh." (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Når Danielle blir syk og havner på sykehuset, er det venninnens far som hjelper henne, moren er på hyttetur med venninner og synes det ble litt for tungvindt å komme seg hjem. Likevel får ikke dette konsekvenser for moren, for Danielle og kanskje romanen pynter på det hele ved å la henne vise omsorg senere i boken. At forfatteren ikke ønsker å moralisere setter jeg pris på, men at den grove omsorgssvikten blir litt for lett behandlet synes jeg trekker boken noe ned. Ida Jackson går ikke så dypt inn i den mer alvorlige materien som hun kunne og kanskje burde.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Samleinnlegg: forberedelse til bokbloggerprisen 2016, norske ungdomsbøker

Forberedelsene til Bokbloggerprisen 2016 er i gang, og jeg har så langt rukket 5 av årets norske utgivelser. Tre av dem er ungdomsbøker, og siden det har gått litt tid siden jeg leste dem, og jeg henger langt bak med bloggingen, kommer her de to av dem jeg likte best i et samleinnlegg:

Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask:
Lilly har et arr som deler leppen hennes i to, hun er født med ganespalte. Frem til nå har det ikke brydd henne noe særlig, hun er mest opptatt av å løpe og er veldig god til det. Plutselig begynner følelsene bestekameraten å gry og alt som ikke før betydde noe, betyr nå alt.  Brystene er i veien når hun skal løpe, og foreldrene som alltid har vært hennes trygge havn, vil hun nå ikke snakke med.

"Det er lenge siden Lilly kom inn til dem om natta. Det skjedde gradvis, som med døra til soverommet. Den som alltid sto åpen mens lampa i trappa lyste inn på rommet hennes som en fyrlykt som Lilly kunne se på når hun ble redd. Men etter hvert ble lysstripa i døra smalere og smalere, og nå lukker hun døra helt igjen. Nå lyser lampa i trappa helt for seg selv." (s. 15)


Det hjelper ikke å blunke er en sår og fin bok om å vokse opp. Noe, som å sove alene i mørket går gradvis, mens andre ting kommer mer plutselig og uventet. Det handler om de aller første vanskelige tegnene på at man ikke lenger bare er et barn, men på vei til å bli ungdom. Det handler om den første forelskelsen, uavhengighet fra foreldre, følelsen av å være mislykket og all usikkerheten som følger med i denne perioden av livet. Foreldrene til Lilly er absolutt tilstede i boken og i Lillys liv og de er realistisk tegnet synes jeg. De slet lenge med å få barn og legger ikke skjul på hvor etterlengtet Lilly var, deres mirakelbaby. Moren er en vakker skuespillerinne som Lilly ikke forstår kan være i slekt med henne, så stygg som hun er. Det at hun selv føler seg stygg og mislykket gjør at foreldrene blir fremmedgjort for henne. Hvordan kan de, og spesielt moren, forstå hvordan hun har det?  De tre menneskene hun engang synes var alt og det eneste hun trengte, mamma, pappa og bestekameraten Are er i ferd med å forsvinne uten at Lilly kan kontrollere det.

"Og alle kommer til å forstå at hun, dattera til Vera Viland, er vakker på en annerledes måte. At hun er skjønn på en måte bare mødre kan like. Og det verste er at mamma selv er vakrere enn noen gang. På en slik måte alle er enig om. Vakker på en måte Lilly aldri kan bli."

Lene Ask er for meg og sikkert mange andre også mest kjent som tegneserieskaper og barnebokillustratør og -forfatter. Dette er hennes debut som romanforfatter, og det er en imponerende en.  Det hjelper ikke å blunke engasjerte meg veldig og jeg håper spesielt mange ungdom leser den, men også voksne. Boken fikk jeg av Gyldendal.

En del av meg av Maren Engelschiøn:
Ida er 18 år og har vokst opp uten en far. Hele sitt liv har hun blitt fortalt at han døde like etter hun ble født, i USA der moren traff ham. Moren ønsker å snakke minst mulig om faren, men Ida blir stadig mer opptatt av røttene sine og spesielt de indianske. Når moren endelig forteller at det finnes to halvbrødre bestemmer Ida seg for å reise til Minnesota og ta et sommerkurs ved universitetet der moren og faren møttes, og det er her mesteparten av handlingen foregår.

Møtet med USA og Minnesota blir et lite kulturkræsj. Her er det ikke lov til å banne, drikke før du er 21, og det er strenge både ordensregler og innetider ved dormen på universitet, strengt overholdt av en eldre dame som vokter over jentene som bor på der. Ida deler rom med Jenna, som tar to fag og jobber mer enn hun egentlig makter. Ida på sin side tar ett fag, Creative Nonfiction, og gjennom dette faget utforsker hun sin indianske bakgrunn og forsøker å nøste opp i familiebakgrunnen. Hun besøker et Native American-senter for å snakke med folk som hun både kan intervjue og som kan hjelpe henne med å spore opp halvbrødrene sine. I møtet med den alkoholskadde Paul, det perfekte intervjuobjekt, dukker det opp  etiske spørsmål Ida må diskutere både med seg selv og klassen. Hun begynner å tvile på hvorvidt det er greit å utlevere vanskeligstilte mennesker, og hvor langt man kan gå for å få tillit hos andre til å dele av seg selv. Hvis målet er godt, gjør det da noe om metodene ikke føles helt gode? Dette er den mest tankevekkende og interessante delen av boken.

"Paul kaster et raskt blikk på meg før han ser bort, som om det ene blikket er alt han trenger for å vurdere om jeg er en han kan stole på eller ikke. Det virker som om han har glemt at dette er et intervju. At han før intervjuet sa han håpet å se den ferdige artikkelen på trykk i lokalavisen.
Så kommer det: "Jeg stoppet henne. Med gaffelen min."" (S. 75).

I En del av meg får du, i tillegg til etiske dilemma og søking etter røtter, både forelskelse, cowboyer og ekte amerikansk keg party med på kjøpet i en bok som føles unorsk på flere måter. Det eneste negative jeg kan komme på er at den kanskje handler om litt for mye. Det er fint å bli kjent med flere av karakterene i boken og hva de sliter med, men jeg synes vi fikk litt for lite av for mange. Alt i alt en underholdende og til tider tankevekkende bok som kan anbefales.

Slipp hold: oppsummering og tanker rundt månedens samlesing

Jeg har denne måneden gjenlest Slipp hold, noen av dere har lest den for første gang, noen har lenket opp til tidligere innlegg og en del har selvfølgelig ikke lest boken. Sammenlignet med de to andre bøkene på bokbloggerprisens kortliste det har vært samlesing på så langt, har få personer lenket opp sitt innlegg til lenkefunksjonen hos Norske bokbloggere. Om det er fordi lenkefunksjonen kom sent opp, at det er en ungdomsbok, det noe spesielle temaet, travle tider osv vet jeg ikke. Jeg har likevel sett en antydning hos noen bokbloggere til at de kvir seg for å lese boken på grunn av at deler av handlingen dreier seg om body suspension, og noen også kvir seg for å anbefale boken videre til ungdom. Jeg vil ihvertfall si at om grunnen til at du ikke har lest Slipp hold er fordi du kvir deg for dette, så synes jeg du skal gi den en sjanse.

I Slipp hold begynner altså hovedpersonen Mari å teste ut såkalt (body) suspension, som vil si å bli hengt opp i luften etter kroker festet i huden. Hun blir introdusert til dette gjennom Oliver som hun bor med og hans kamerat August. I et intervju med  osloby.no sier forfatteren at hun selv testet dette ut som en del av researchen til Slipp hold og at hun har forsøkt det flere ganger etterpå og vil fortsette med det. Hun sier det gir henne en helt spesiell ro og fokus og gjør mindre vondt enn det ser ut som. Nettopp roen og fokuset synes jeg Heidi Sævareid beskriver veldig godt i boken, noe som gjorde meg fascinert av konseptet. Jeg tror som nevnt at mange er skeptiske til denne delen av boken på forhånd, og kanskje også etterpå, men jeg tviler på at forfatterens misjon er å få folk til å drive med suspension, men heller å fjerne noen fordommer. Ikke minst representerer det en ung jentes løsrivelse fra det som er forventet av henne, og å våge å gå sine egne veier, noe de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Suspension er i grunn underordnet i boken og tar heller ikke stor plass i antall sider.

Forventningene og presset Mari kjenner på er representert ved kjæresten Torger og deres noe destruktive forhold. Han er opptatt av å få toppkarakterer, holde seg i form med å trene hardt, mens hun vil trene yoga, finne indre ro og er mer avslappet i forhold til skolen. Dette synes han er feil og rart, og han har en ganske dømmende og kontrollerende atferd. Når det kommer til suspension er det så langt unna det konvensjonelle at det ikke bare er Torger som reagerer. Jeg synes nettopp relasjonene mellom Mari og Torger, Mari og August og motsetningen mellom disse, skaper god dynamikk i boken. For i tillegg til suspension handler nemlig boken også om boblende forelskelse og kjærlighetsintriger.

Selv om jeg jobber i videregående skole har jeg ikke fått testet denne boken ut på målgruppen. Klepparonova som også jobber i vgs skriver i sitt innlegg om boken at hun har overhørt at elever er fascinert og kanskje til og med nysgjerrige på å prøve suspension. Tine er en av dem som var skeptisk til boken, men som ikke angrer på at hun leste den, selv om hun er usikker på om hun ville anbefalt den til en ung jente. Om du enda ikke er overbevist, gå inn på Norske bokbloggere og les noen flere innlegg om boken.

Spranget av Heidi Sævareid

Nå nærmer vi oss faktisk allerede halvveis i april og samlesingen av Slipp hold av Heidi Sævareid. Siden jeg er så heldig å ha ansvaret for denne månedens samlesing synes jeg det var en god idé å lese noe av det andre forfatteren har gitt ut. I Heidi Sævareid sitt tilfelle er det så langt snakk om en annen ungdomsbok, Spranget, som kom ut i 2013 hos Omnipax. Oppgaven var derfor veldig overkommelig og her kommer noen tanker om boken:

Janne og tvillingsøsteren Anna har begge vært en del av den kristne menigheten Zion. Anna ble først med, og til slutt, men med mindre overbevisning, fulgte Janne i søsterens fotspor etter en tid der hun følte seg alene og fortapt. I Zion følte hun seg raskt inkludert og den sterke troen og samholdet virket berusende på henne i starten. På sitt første møte blir hun bedt for, menigheten taler i tunger og søsteren klemmer henne, noe de to aldri ellers gjør. Hun beskriver opplevelsen slik: "Andre kom også og klemte meg. Jeg følte at de hadde ventet på meg. Jeg husker følelsen i kroppen og hodet, bestemmelsen om at det skulle være dette fremover, jeg skulle gå helt inn for det, jeg var skjelven og hadde lyst til å le. Jeg gråt litt og så lo jeg (s. 36)". Etterhvert dabber rusen av og hun begynner å stille spørsmål ved det menigheten står for, alt det medlemmene må stille opp på og alt det de ikke får lov til å gjøre. Når boken starter er det gått tre år siden Janne ble med i Zion og to år siden hun meldte seg ut. Det er også to år siden hun sist møtte Peter som var den eneste andre i menigheten hun følte heller ikke var så helhjertet involvert, men som var veldig vanskelig å tyde. Peter tar nå kontakt og vil treffes, noe som får Janne til å se tilbake på tiden i Zion, og dermed forteller hun historien til oss lesere.

Som i Slipp hold handler også Spranget mye om kontroll. Kontroll over seg selv, og andre menneskers forsøk på å kontrollere en. I Slipp Hold var det Torger som ville kontrollere Mari, mens her er det Zion med lederen for ungdomsmenigheten, Karen Sofie, i spissen. Karen Sofie er den fremste representanten for menigheten i boken. Hun er i likhet med Torger fra Slipp Hold manipulativ og kjølig. Hun virker alltid rolig med et lite smil når hun kommer med "sannheten", og snakker ned alle Janne sine argumenter med både skremsel og påtatt omsorg. I dansegruppen som Janne er med i, der hun får skinne, og som er en av grunnene til at hun fortsetter å være med i menigheten, får de ikke lov å danse i trikot, men må ha vide t-skjorter og lange skjørt. De mer "utfordrende" bevegelsene blir kuttet bort før oppvisninger etter at ungdomslederen tilfeldigvis viser seg på øving. Janne argumenterer med at det handler om å kunne bevege seg lettest mulig, men hovedpoenget til Karen Sofie er at spesielt unge gutter blir forledet når de ser kvinnekroppen: "Vi jenter må være solidariske og ta hensyn. Spesielt vi som danser. Det er så lett å ta oppmerksomhet til kroppen sin når man danser (s. 141)". Disse guttene kan rett og slett ikke kontrollere seg og kan derfor ikke se lettkledde kvinner eller, viser det seg, være alene med en kvinne som de ikke skal gifte seg med. Gjennom dansen begynner det å bli veldig tydelig for Janne at i denne menigheten får hun ikke uttrykke seg fritt.

Janne har en søster som hun ikke er særlig nær og føler er helt annerledes enn henne, men som hun likevel misunner og velger å følge inn i menigheten. Hun har en ungdomsleder som forsøker å kontrollere henne og den mystiske Peter som hun føler forstår henne, men som gir veldig uklare signaler. Alle disse relasjonene bidrar til en dynamikk som gjør Spranget til en interessant og fengende bok og får godt frem hvordan Janne sliter med å finne sin plass. Søsteren Anna representerer den flinke, pliktoppfyllende kontrasten til den opponerende Janne, mens Peter representerer både en likesinnet og den som gjør det spennende å fortsette med møter og samlinger med de andre ungdommene i menigheten. Men Janne vet ikke helt hvor hun har ham. Han er morsom og sarkastisk, spiller trommer, tegner, og kommer litt som han vil, og tar i grunn ikke noe fast standpunkt verken når det kommer til menigheten eller til Janne. Det aller mest interessante er likevel kontrollaspektet og den uhyggelig rolige og vennlige Karen Sofie som mener hun kommer med sannheten. Det er så godt skrevet. Om hun er representativ for ungdomsledere i kristne menigheter vet jeg ikke, selv om forfatteren selv har sagt at boken delvis er basert på egne erfaringer med nettopp denne typen menigheter. Hun er ihvertfall representativ for krefter som kan manipulere og forgifte unge og søkende sinn.

Spranget er i likhet med Slipp hold en velskrevet og fengende ungdomsroman. I Slipp hold er det et nytt miljø som blir symbolet på frigjøring for hovedpersonen, mens her frigjør hun seg fra et kontrollerende miljø. Begge bøkene handler likevel om å tørre å stå for egne valg selv om det kan bety at de som står deg nær blir støtt.

Les mer om Spranget på forfatterens blogg.

Samlesing: Slipp hold av Heidi Sævareid

Foto: Mangschou forlag

Denne månedens samlesing til Bokbloggerprisen i september er ungdomsboken Slipp hold av Heidi Sævareid. Slipp hold er nominert i Åpen klasse sammen med Fotturar i Norge av Gaute Sortland og Havboka av Morten Strøksnes.


Heidi Sævareid er født i 1984 og har i følge Mangschou forlag sine sider en mastergrad i nordistikk fra UiO, har jobbet som norsklærer og forlagsredaktør, men jobber i dag som forfatter, oversetter og yogalærer.  Hun har også jobbet som redaktør i Barnebokkritikk og kritiker (Vårt land, Barnebokkritikk, Numer). Heidi Sævareid har tidligere gitt ut ungdomsromanen Spranget som hun både ble nominert til Brageprisen for og fikk Kulturdepartementets debutantpris for. Også Slipp hold var nominert til Brageprisen og nå altså Bokbloggerprisen.


Forlaget om Slipp hold:

Går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?
«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

                                    


Jeg skrev om Slipp hold i et samleinnlegg tidligere, men kommer forhåpentligvis til å rekke å skrive mer om den i løpet av april siden jeg er ansvarlig for denne månedens samlesing. I tillegg har jeg lest Heidi Sævareid sin første ungdomsbok Spranget og et eget innlegg om den kommer ihvertfall.


Har du lest og skrevet om boken eller gjør det kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.