Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales. 

Dette leste jeg i mai: da leselysten vant over pliktlesing

Mai var en fantastisk måned her i Bergen rent værmessig (og juni har fulgt opp så langt). Vi har hatt årets første overnattingsturer med båten, og grill, altan og hage er tatt i bruk nærmest daglig. Lesemessig startet den ganske tregt og første bok ble egentlig først fullført over halvveis ut i måneden. Bøkene jeg holdt på med fenget ikke helt og da blir det til at jeg både leser mindre og saktere. Jeg bestemte meg for å legge pliktfølelse til side og heller starte på noe helt annet, og det gjorde underverker for leselysten. Disse bøkene leste jeg i mai:

Ishavspirater av Frida Nilsson
Begynnelser av Carl Frode Tiller
Det ingen ser av Anna Ahlund
Nå er alt av Amy Giles
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole

Ishavspirater var månedens første leste bok, og en bok min datter og jeg har brukt lang tid på. Den er på nesten 400 sider og kanskje litt for omstendelig for en 7-åring. Vi likte likevel boken veldig godt, og den har allerede blitt omtalt her på bloggen.

Begynnelser er min første bok av Carl Frode Tiller, men det blir ikke den siste. Som i Innsirkling-bøkene har også Begynnelser en noe uvanlig oppbygging. Vi starter med slutten der hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Den fortsetter deretter med å gå bakover i tid og helt tilbake til barndommen. Dette gir fortellingen driv og ekstra spenning. I tillegg føles den annerledes og jeg blir utfordret ved å finne ut at barndommen til Terje var ganske annerledes enn jeg så for meg i starten av boken.

Tiller skriver lett humoristisk og mørkt om de store spørsmål i livet og verden. Terje er sterkt opptatt av miljøvern og kjemper for alt fra de aller minste utrydningstruede skapninger til de store miljøspørsmålene. Alt henger sammen, men stadig oftere føler han at kampen er nytteløs. Når han opplever at til og med hans egne, andre miljøentusiaster, ikke helt forstår viktigheten av å redde utrydningstruede arter ingen har hørt om, går han stadig mer innover i seg selv. I tillegg til miljøentusiasten, får vi også møte en mann som sliter litt i sine nære relasjoner. Han har et anstrengt forhold til sine svigerforeldre, og også til sin egen mor og søster. Å kalle boken humoristisk er kanskje å ta hardt i, men alle de spydighetene han finner på å komme med til både fremmede han ikke liker og til sine egne nærmeste er både stikkende og til tider veldig morsomme.

Mai bestod av enda en svensk bok, denne gangen en ungdomsbok, Det ingen ser. Denne svensken har også allerede blitt omtalt i et innlegg her på bloggen, så jeg nøyer meg med å si at den har fått SKAM-stempel, delvis med rette og inneholder sex-scener som får undertegnede til å rødme.

Da jeg først var i gang ble det plass til enda en ungdomsbok. Nå er alt av Amy Giles var en veldig medrivende leseopplevelse. Vi møter Hadley, en jente som får gode karakterer, er god i idrett og kommer fra den mest velstående familien på skolen. Boken starter med nåtid der vi får vite at Hadley har vært utsatt for en ulykke og må på sykehuset. Deretter følger noen korte politiavhør av vennene hennes, før vi går tilbake til hendelser fra før ulykken skjedde. Denne oppbyggingen bidrar til et driv i fortellingen. Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi vet enda lite om den på utsiden vellykkede familien McCauley.

Vi får tidlig i boken vite at Hadley har unormal stor respekt for sin far, og at hun ønsker å beskytte sin lillesøster fra ham. Moren er tilstede, men fraværende og ignorant. Når Hadley møter og forelsker seg i Charlie Simmons eskalerer konfliktnivået i familien til Hadley. Men for alt i verden må ingen utenfor vite om hva som skjer bak husets fire vegger.

Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole er en norsk bildebok av året som jeg plukket ut både på grunn av Bokbloggerprisen til neste år og fordi forfatterne gir meg gode assosiasjoner. Stian Hole har laget flere prisvinnende bøker, blant  annet om Garmann, men min favoritt er nok Annas himmel fra 2013. Han er en illustratør kjent for sine digitale montasjer. Sammen med Synne Lea har han tidligere laget diktboken for barn, Nattevakt. Synne Lea har gitt ut flere diktsamlinger og en ungdomsroman før denne bildeboken sammen med Stian Hole (kilde: SNL).

Også Du og jeg inneholder Stian Holes gjenkjennelige illustrasjoner. I denne boken er det mange med sterke rødfarger og det mørke blå som du kan se på omslaget, men også med mer duse farger, som lys blå i en større kontrast. I handlingen møter vi en bestefar som drar ut på en rotur med sine to barnebarn. Vi forstår at det er hans siste reise, at han skal dø. På roturen snakker han med sine barnebarn om livet og døden. Jeg tror nok at denne boken bør leses flere ganger, og spesielt for å ta inn alle bildene, og å nyte dem. Jeg har til nå kun har lest den en gang, og synes sikke teksten gjorde like stort inntrykk. Det er ikke overraskende at Synne Lea har skrevet lyrikk tidligere, for språket fremstår poetisk. Jeg håper den gjør mer inntrykk neste gang, men i første omgang overskygget illustrasjonene teksten med sine kraftige farger og storslåtte detaljer.

Juni er her, og kalenderen viser endelig sommer, selv om mai har hatt flere dager med temperaturer vi ikke så i hele fjor her på Vestlandet tror jeg. Jeg har falt litt ut av planene mine denne måneden, og siden lystlesingen fungerer så godt vil jeg fortsette med det også i sommer. Sommeren består av så mange distraksjoner at det kreves litt lettere bøker. Noen planer må en likevel ha og har tenkt å lese videre i David Copperfield i løpet av de nærmeste månedene, så må gjøre en innsats der. I tillegg kom akkurat kortlisten til Golden Booker, og jeg har en påbegynt derfra som jeg må prøve å starte på igjen. Wolf Hall tror jeg må vente til etter Dickens. To bøker på rundt 100 sider blir litt mye på en gang. Hva er dine juni-planer?

Biosirkel og norsk 2015: dame med hatt og verdens beste forfatter?

Etter at jeg leste den nydelige boken Fugl av Lisa Aisato for et par år siden, blir jeg dradd mot alt denne damen har sitt navn på. Da biografien om en av de aller fineste forfatterne som er, Astrid Lindgren, skulle komme med tegninger av nettopp Lisa Aisato, kunne jeg nesten ikke vente. Jeg spurte i butikken flere ganger, men de visste ikke når den var klar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe den i julepresang til 5-åringen hjemme, men endte opp med å finne den frem i god tid før jul og lese den alene. 5-åringen må nok bli litt større før hun vil lese denne, og kanskje kjenne litt bedre til Astrid Lindgren sin verden. Denne biografien om Astrid Lindgren for barn er skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand. Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema er "Damer med hatt". Jeg presenterer bevis:

La meg bare si med en gang at illustrasjonene i denne boken er akkurat så nydelige som jeg både håpet og forventet. Jeg ble sittende med lengsel i blikket og stryke over sidene flere ganger før, under og etter lesingen. Tegningene er i stor grad basert på fotografier og er i en realistisk stil, noe som forsterker inntrykket av at dette er en fagbok basert på virkelige hendelser. Det aller fineste med dem er de kjente og kjære karakterene som veves inn i bildene og i historien om Astrid Lindgren. For eksempel sitter Emil på skulderen hennes eller brødrene Løvehjerte dukker opp på kirkegården der hun ved synet av to brødre sin grav skal ha blitt inspirert til å skrive historien om dem. Jeg synes illustrasjonene bidrar til innlevelse i historien og gir en både drømmende og nostalgisk stemning, helt i Astrid Lindgrens ånd slik jeg ser det.

Teksten er lagt opp som kronologiske fortellinger fra Astrid Lindgren sitt liv med forskjellige overskrifter, sitater fra intervjuer og bøkene til forfatteren, og en seksjon som heter "Vet du hva?" med faktaopplysninger. Bjorvand presenterer denne biografien som en veldig subjektiv og engasjert fremstilling da hun sier i forordet at Astrid Lindgren er verdens beste forfatter, det synes ihvertfall hun. Dette balanserer hun ved å bruke de nevnte faktaopplysninger og sitater. Boken har mest fokus på barndommen, noe som virker naturlig, og som gir oss et inntrykk av hvorfor Astrid Lindgren var så glad i barn og barndom, og hva som inspirerte henne til for eksempel mye av universet rundt Emil, barna i Bråkmakergata og Marikken. I barndommen hennes var det ikke så mange bekymringer, til tross for at familien hennes kom fra relativt trange kår. De hadde det likevel bedre enn mange andre, som lofferne som gikk fra gård til gård og som alltid fikk ly og litt mat hos foreldrene til Astrid. Agnes-Margrete Bjorvand legger ikke skjul på at livet til Astrid Lindgren ikke bare var enkelt og jeg synes hun gjør det på en utrolig fin måte. Hun skriver om hvordan Astrid opplevde det å bli ungdom som noe vanskelig, fra den trygge barndommen til en mer usikker tilværelse der hun plutselig begynte å bry seg om hvordan hun så ut og å kjenne på redsel for ensomhet. Jeg synes spesielt hun klarer å beskrive problemene i ekteskapet til Astrid og mannen Sture godt:

"Astrid har fortalt at hun aldri var forelsket i mannen sin, og det var ikke alltid like lett å være gift med ham. Han forelsket seg nemlig stadig vekk i nye damer, og da ble Astrid lei seg." 

Istedenfor å ta med alle de viktigste hendelsene i selve fortellingen om Astrid, har forfatteren valgt å lage en oversikt bak i boken over de mest sentrale årstall i Astrid Lindgren sitt liv. På denne måten tenker jeg boken kan passe for en større spenn med tanke på alder. De som er mer nysgjerrig kan lese videre her, mens de andre, kanskje spesielt de yngste, kan holde seg til fortellingen.

Biografien inneholder interessante og fine hendelser og opplysninger fra Astrid Lindgren sitt liv, men det er illustrasjonene som står frem som det mest rørende og minneverdige for meg fra denne boken. Jeg synes likevel forfatter Bjorvand har gitt en helhetlig og god fremstilling av livet til en forfatter som så mange har et forhold til på ganske få antall sider. I min fremstilling av illustratør Lisa Aisato er jeg kanskje like subjektiv som Bjorvand selv er om Astrid Lindgren. Jeg synes nemlig Aisato er verdens beste barnebokillustratør:-)

Dette er virkelig årets julegavetips til alle som er glad i Astrid Lindgren.