Bokbloggerprisen 2020

For et par dager siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2020 annonsert. Denne gang var de to kategoriene Åpen klasse og Årets roman tilbake og i tillegg blir det en rullerende kategori. I år ble den kategorien Årets ungdomsbok, min spesialsjanger kan jeg kanskje si. Jeg har lest 6,5 av de 9 nominerte bøkene og kan si at dere som har lyst å bli med i samlesingen fremover har mye å glede dere til. Bøkene rommer blant annet morsomme og informative oppsummeringer av klassikere du burde ha lest, kompliserte mor-datter-forhold, livet med usynlig kronisk sykdom og ikke minst den vanskelige kjærligheten. I tillegg en av veldig få ungdomsbøker som har lange ventelister på biblioteket der jeg jobber ihvertfall. Her er de nominerte:

Årets roman:

Heroin Chic av Maria Kjos Fonn

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Et liv forbi av Helga Flatland

Åpen klasse:

Lappjævel av Kathrine Nedrejord

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Fra Shakespeare til Knausgård av Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide

Årets kategori: ungdomsbok:

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Hør her`a av Gulraiz Sharif

Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag

Følg med på blogger og Instagram fremover og les mer om prisen og samlesingen her.
Har du planer om å være med på samlesingen eller funnet deg noen favoritter så langt?

Dette leste jeg i mars

En veldig rar og til tider stressende mars måned er over. Jeg har etterhvert klart å finne en slags ro og leselysten har kommet tilbake, og håper dere andre også har det bra i denne merkelige tiden. I den kommende påskeferien blir det forhåpentligvis en del tid til lesing. Mars bestod av fem bøker, to av dem tegneserier, to ungdomsromaner og en roman for mellomtrinnet. Jeg håper jeg får overskudd til å lese også noen voksenromaner i april, men det blir nok fort en del barne- og ungdomsromaner også den neste måneden. Her er bøkene jeg leste i mars:

#Kampklar av Nina Rossing
Anja har lagt opp som fotballspiller på grunn av en skade og satser på sin nye drøm om å bli fotballdommer. I sin første gang som dommer i en G-19-kamp, utviser hun det ene lagets stjernespiller til sterke reaksjoner. Reaksjonene stopper dessverre ikke etter kampen. Først er det ubehagelige tilrop som "Du skal voldtas!" og "Fittedommer!", før det utarter seg på sosiale medier og eskalerer til vold.

#Kampklar var en mer brutal bok enn jeg var forberedt på. Beskrivelsene av volden er forferdelig ubehagelige, men det kjennes også svært realistisk. Kampen Anja må ta virker helt umenneskelig og umulig, men hun nekter å gi opp. Sammen med familien og vennene velger hun å stå opp for det hun tror på, til tross for at andre ansvarlige voksne svikter. Jeg håper virkelig at denne boken er noe overdrevet i fremstillingen av hverdagen til kvinnelige dommere, men den er uansett en påminner om at det er langt igjen å gå i kvinnekampen på visse områder i samfunnet. En virkelig god ungdomsbok.

Min bok er et leseeksemplar fra Vigmostad Bjørke som jeg fikk gjennom jobben.

Laura Dean driver og dumper meg av Mariko Tamaki
Laura Dean er den mest populære jenten på skolen, og Federica Riley (Freddy) er hodestups forelsket. Laura Dean er sjarmerende og full av selvtillit, men ikke en spesielt god kjæreste for Freddy. Laura Dean vil ha både i pose og sekk og gir henne ikke den oppmerksomheten hun trenger. Freddy har heldigvis gode venner og forhold til mennesker i livet sitt som ikke er like skadelige som det hun har til kjæresten. Men det intense forholdet til kjæresten holder også på å skade forholdet til bestevenninnen.

Tegningene i denne grafiske romanen er vakre og kjennes litt varmere enn den forrige utgivelsen til Tamaki, This One Summer. Denne gangen er også fargene få og svart og hvitt dominerer, men det rosa i dem gir dem varme. En vond, men samtidig veldig fin grafisk roman for ungdom som kan anbefales.

Pumpkinheads av Rainbow Rowell og Faith Erin Hicks
Rainbow Rowell har skrevet noen av mine favorittbøker for ungdom, så jeg måtte bare sjekke ut denne tegneserien hun har vært med å lage. Heldigvis rakk jeg akkurat å låne den med meg før jobben og bibliotekene stengte. Leselysten er heldigvis på vei oppover, men tegneserier har vært godt å ha når konsentrasjonen svikter litt.

Halloween står i fokus i Pumpkinheads. To ungdommer skal jobbe på gresskarmarkedet for siste gang før de drar hver for seg på college. Josiah depper og mimrer, mens Deja har planer om at dette skal bli noe helt spesielt, og drar med seg Josiah i å gjøre alle de tingene de ikke har gjort tidligere år. Deja skal smake på alt og gjøre alle aktiviteter, mens Josiah skal endelig snakke med jenten han har vært avstandsforelsket i så lenge. Kvelden skal vise seg å inneholde noen overraskelser for dem begge. Pumpkinheads er en kjempesøt fortelling, og selv om jeg foretrekker Rowell i romanform, kan denne tegneserien også anbefales.

Annenhver uke av Heidi Linde
Annenhver uke - Olivias liv#1 er en morsom og sår bok om livet som barn med to hjem, annenhver uke hos mor og annenhver uke hos far. Olivia har et ganske kaotisk og livlig hjem i leiligheten hos mamma, hennes nye mann og hans fire barn og hunder. Hos faren er det kun han og den nye konen i et stort hus. Hos moren er det aldri kjedelig, og hos faren får hun ekstra oppmerksomhet.

Olivia liker det i grunn godt sånn. Men så starter flere forandringer å skje i livet hennes som vipper det hele over kanten. Hun begynner å oppføre seg rart og ingen av de voksne forstår noe som helst. Boken er ganske sår, men samtidig oppstår det mange komiske situasjoner. For første gang på lenge har 9-åringen i huset og jeg funnet en bok vi begge to virkelig likte. Hun har gledet seg til at vi skulle lese i den på kvelden og ville lese den på nytt igjen da vi var ferdige. Men det fant vi ut kunne vente en stund, og heller glede oss til neste bok om Olivia.

Enkebyen av Thomas Enger
Det starter i en norsk bygd, Gravdal, en gang i fremtiden. Vi møter en verden som har vært utsatt for en krig og ressursene er knappe og fattigdommen stor. En enorm flom legger så nesten hele Gravdal i ruiner og tvinger Stella og faren på flukt sammen med andre fra bygden. Målet for flukten er Enkebyen, et totalitært samfunn med full overvåkning og kontroll, men også et sted man er sikret matrasjoner og tak over hodet hvis man får innpass. Moren til Stella jobber som helsearbeider i Enkebyen allerede, så Stella og faren ønsker å finne henne.

Jeg leste denne boken til en sak jeg skal være med å skrive om de nominerte bøkene til Uprisen, der Enkebyen er nominert. Jeg var ikke helt forberedt på at det var en dystopi da jeg sa jeg kunne lese denne. Jeg skal innrømme at det ikke er sjangeren jeg aller helst ønsket å lese akkurat nå. Til tross for det, og at jeg synes dystopier, fantasy og sci-fi er krevende å lese når leselysten ikke er på topp, ble jeg til slutt revet med av denne boken.

Jeg synes samfunnet som beskrives virker realistisk, noe som gjør det skremmende, og  både oppbygging og interessante karakterer bidrar til å gjøre boken spennende. Det handler om fordeling av ressurser og fremstiller et samfunn der man er nødt til å prioritere, og kvinner er da ansett som mindre verdt enn menn. Dette er først og fremst en handlingsdrevet bok. Det skjer noe hele tiden og jeg forstår godt at denne er nominert til Uprisen. Jeg stusser dog litt over navnene på de ulike karakterene, som er typiske for fremtidromaner. Stella er riktignok ikke så uvanlig, men de fleste andre karakterene har navn jeg aldri har hørt før, som Cyto, Cursa, Giga og Alhena. Dette synes jeg er litt rart, men alt i alt er det bare detaljer.

Da jeg fikk tid til å lese og kom inn i boken begynte jeg å glede meg til neste bok i noe som visst skal bli en trilogi.

God påske og god leselyst til alle sammen!

Dette leste jeg i februar

Februar er forlengst forbi og mars har kommet med en merkelig ny tilværelse for oss alle. Leselysten og konsentrasjonen er ikke på topp for min del, så her mimres det tilbake til det jeg leste i februar (som heller ikke var kjempemye egentlig). Håper det står bra til med dere i denne krevende og stressende tiden, og at noen av dere har litt mer leselyst enn meg. Satser på at marsoppsummeringen kommer like etter månedsslutt, og minner om at samlesingen av Udyr fortsetter et par uker til. Jeg sa at jeg skulle ha litt ekstra fokus på norske ungdomsbøker denne samlesingsperioden, og det har jeg i lesingen min, men jeg må se an om det kommer egne innlegg eller om det blir med disse oppsummeringsinnleggene. Disse fire bøkene ble lest i februar:

A Large Expanse of the Sea av Tahareh Mafi:
Shirin er en ung muslimsk jente som har flyttet mye rundt i sitt liv.  Det er ikke lett å bruke i hijab eller å ha den bakgrunnen hun har i USA året etter 9/11. Shirin blir utsatt for både hets og vold og bygger derfor en mur rundt seg som gjør at andre ikke slipper inn. Hun blir med i broren sin breakdancegruppe og dette blir hennes sårt trengte fristed. I tillegg møter hun Ocean, en gutt på skolen som virker å være interessert i hvem Shirin er, og ikke bare innpakningen. Men tør hun å slippe noen inn?

Det er sterkt og sjokkerende å lese scenene der Shirin møter fordommene rundt seg, og det er et viktig tema boken tar opp. Samtidig er A Large Expanze of the Sea en romantisk historie. Disse to ytterpunktene utfyller hverandre forsåvidt ganske godt. Det vonde i boken balanseres ut av kjærlighetshistorien og omvendt. For min smak ble boken likevel for klissete til tider. Jeg tror jeg trenger mer humor hvis det skal være veldig romantisk, og synes derfor at den delen av boken overskygger den viktigste delen litt. Totalt sett likte jeg uansett boken ganske godt. Den finnes også på norsk med tittelen Et hav av kjærlighet.

I morgen av Caterina Cattaneo:
I morgen veksler mellom kjæresteparet Ingrid og Andreas sine synsvinkler. Handlingen går over én dag med en del tilbakeblikk. Det er bursdagen til Andreas og de to har vært sammen i 2 år. Andreas begynner å stresse fordi Ingrid virker noe mindre interessert enn tidligere. Ingrid på sin side begynner så smått å tenke over hvordan Andreas egentlig behandler henne og innser at hun kanskje ikke skal finne seg i alt. Tittelen henspeiler på at Ingrid ikke har fortalt noen om tvilen hun har rundt kjæresten sin oppførsel, men hun sier til stadighet at hun skal gjøre det i morgen.  I morgen er en intens og mørk ungdomsbok. Den tar for seg kjærlighet som gjør blind, og de små urovekkende tegnene på at en person ikke behandler deg bra. Jeg synes Caterina Cattaneo har skrevet en svært god bok som satt seg i magen. Den kan godt leses også av voksne og passer nok best for de eldste ungdommene. 

One of Us Is Next av Karen McManus
Å følge opp en suksess med en oppfølger er ikke lett. One Of Us Is Lying var debuten til Karen McManus og i vinter kom endelig  en ny bok fra Bayview High. Denne gangen er det noen som setter i gang en runde med Nødt eller sannhet (Truth or Dare) blant ungdommene. Ingen vet hvem som står bak og (nesten) ingen tør å la vær å bli med på spillet. Hvis du svarer nødt får du en utfordring. Men svarer du sannhet blir en pinlig hemmelighet om deg avslørt.  De fleste går for nødt, og det skal vise seg å bli stadig farligere...

One of Us Is Next er minst like spennende som den første boken om ungdommene i Bayview. Det er ikke akkurat dyptpløyende litteratur, men få forfattere jeg har lest skriver så fengende spenningslitteratur. Plottet er finurlig og vi får følge mange små historier. Selv om tempoet er høyt tar forfatteren seg tid til å gjøre leseren kjent med karakterene sine. Jeg kan avsløre såpass at vi møter igjen kjenninger fra forrige bok, men hovedkarakterene er ikke de samme. Dette er boken for de som liker kombinasjonen high school, litt romantikk og mye spenning. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde lest disse bøkene nå, for tror de hadde vært perfekt for lesetørken min.


Kim Friele av Ida Hegazi Høyer
Denne boken om Kim Friele for barn er en del av den norske serien Min første biografi. Boken minner mye om den engelskspråklige serien Little People, Big Dreams. Jeg har lest denne både for 9-åringen og 5-åringen min og selv om forlaget sier boken er fra 3-6 år, så fungerte nok lesingen her i huset best sammen med den eldste. Disse bøkene har lite tekst og  mye illustrasjoner, men teksten er ikke like enkel som den er kort. Det er biografiske bøker med en del faktaopplysninger, men siden det ikke er så mye tekst fungerer de veldig fint enten som kveldslektyre, eller å lese selv for også større barn. 

Det var veldig kjekt å lese denne sammen med barna. 9-åringen ble spesielt sjokkert over at homofile ikke kunne gifte seg i kirken før i 2017. Hvorfor hadde hun ikke hørt om dette før? Veldig fint å dele disse historiene sammen. Jeg lærer noe og det er et fint utgangspunkt for å samtale om det vi leser. Jeg skal definitiv lese flere av disse bøkene sammen med barna mine. Det har blant annet kommet bøker om Ole Gunnar Solskjær og Sonja Hennie.

God lesehelg til dere!

Hva er det med svenskene?

I del to av innlegg om høstens leste bøker kommer det to svenske bøker for henholdsvis ungdom og mellomtrinn. Jeg vil påstå begge bøkene i aller høyeste grad kan leses av voksne lesere også. 

Jeg blir stadig imponert over svenske barne- og ungdomsbokforfattere som klarer å skrive så godt og slagkraftig for unge lesere. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er en slags nerve som treffer meg i magen. Flere ganger de siste årene har jeg opplevd å bli blåst av banen av svenske, først og fremst kvinnelige, barne- og ungdomsbokforfattere. De to jeg skriver om under er ingen unntak.

Alt skal brenne av Sofia Nordin:

Sofia Nordin har tidligere skrevet blant annet triologien som startet med Ett sekund om gangen, som var nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Nå har hun kommet med Alt skal brenne, en realistisk ungdomsroman. Og selv om dette ikke er en dystopi som hennes foregående trilogi, så vil jeg påstå den er minst like mørk.

Boken begynner illevarslende:

"Det er høst da jeg kommer bærende på ilden. Den sene, stygge høsten. Et evighetslangt, vått, grått mørke, og jeg har tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne." 

Agnes og Minna er bestevenner og de kjemper samme kamp, i hvert fall utad. Riktignok drar Minna det alltid en del lenger enn Agnes, en del lenger enn de fleste. Kampen de først og fremst kjemper er kampen mot patriarket og kjøttindustrien. Der Agnes vil demonstrere og være frivillig, vil Minna sjokkere. Men de vil begge forandre verden.

Det er ikke bare i kampen mot urett Minna kjenner mer engasjement enn de fleste andre. Hun har store følelser når det gjelder det meste. Hun blir langt oppe når hun er glad og veldig langt nede når hun ikke har det bra. Vi ser Minna gjennom Agnes, og for henne er dette veldig vanskelig å håndtere. Og ofte går det også utover Agnes, som når Minna for eksempel har forelsket seg og Agnes blir stående alene og utestengt fra det gode selskap. Men Agnes og Minna er sjelevenner, så Agnes kjemper det hun kan for å finne tilbake til den Minna som hun er så glad i og ser sånn opp til. 

Dette er kanskje årets vondeste leseopplevelse, samtidig som den er veldig rørende. Språket er storslått, og både vondt og vakkert. Boken utforsker ulike viktige tema som vennskap, psykisk sykdom, og politisk engasjement på en både reflektert og fargerik måte. Alt skal brenne er som sagt en mørk og vond bok, men den er langt fra bekmørk. Jeg vil likevel si at dette er en ungdomsbok som heller går opp i alder enn ned.

Komiqueen av Jenny Jägerfeld:

Sasha bærer på en stor sorg, men har enda ikke felt en tåre. Hun lager seg et sett med regler for å komme seg gjennom sorgen og livet. Hun skal blant annet klippe av seg alt håret, aldri gå ut i skog og mark, og heller ikke lese flere bøker. Og viktigst av alt, hun skal bli en komiqueen. Moren har sagt at noen mennesker har funny bones og andre ikke, og de som ikke har det må øve. Sasha vet ikke hvilken gruppe hun tilhører, så hun bestemmer seg for å øve og øve og øve til hvert bein i kroppen hennes er morsomt. Hun tenker at dersom hun får andre til å le, så vil alt det vonde forsvinne:


"Mamma var deprimert og gråt mer eller mindre hele tiden. Hun fikk folk til å gråte. Hun får fremdeles folk til å gråte, selv om hun ikke lever engang. Av og til når pappa står i dusjen, hører jeg at han gråter. Jeg tror han tror at jeg ikke kan høre det. Men det kan jeg. Derfor skal jeg aldri gråte. Aldri. Og jeg skal ikke få folk til å gråte. Jeg skal få folk til å le. Det er min oppgave her i livet!" (Fra baksiden)

I fare for å gjenta meg selv, Komiqueen er også en av årets mest rørende leseopplevelser. Og ja, den er også ganske mørk, men som Sasha selv bruker den humor for å få oss gjennom det vonde. Og boken har masse håp og lyspunkter. Sasha er nemlig langt fra alene. Hun har familie og en bestevenninne som stiller opp for henne. 

Det er likevel vondt å lese om en ung jente som har opplevd noe av det vondeste en ung jente kan oppleve, og som tar valg på grunnlag av dette som jeg som voksen leser i hvert fall, ser at ikke er særlig gode. Jeg har så lyst at de rundt henne skal forstå hva hun går gjennom, men samtidig er det dette som gjør boken så sterk. Sasha finner sin måte å overleve på, og selv om ikke alle metodene er like konstruktive, så er det en del av det hun må gjennom for å komme seg videre i sorgen. En helt nydelig bok om sorg for barn fra 9-årsalderen og langt oppover. 

Komiqueen ble nominert til Augustpriset i 2018.

To svenske: SKAMsk ungdomsroman og pirateventyr

Da jeg holdt på med oppsummeringsinnlegget for mai ble beskrivelsene av to av bøkene litt lange til å være i et innlegg sammen med flere andre bøker, og det er hovedgrunnen til at de nå får et eget samleinnlegg. De er begge skrevet av svenske kvinnelige forfattere og er begge ganske gode bøker. Bortsett fra det har de ikke veldig mye til felles.

I Det ingen ser av Anna Ahlund møter vi flere ungdom som går på Sibylla videregående, et sted i Sverige. Vi får synsvinklene til Sebastian, Johannes, Fride, Aron og Linn. Det hele starter på nyttårsaften med at Sebastian blir kysset av en jente han ikke har møtt før. Han bestemmer seg for å ha et nyttårsforsett om å kysse en ny person hver måned. Ryktet om nyttårsforsettet sprer seg raskt og han havner i uventede situasjoner.

"Jeg kysser alltid fremmede på nyttårsaften", sier hun og retter på lua. Hun konstaterer det bare, eller er det en utfordring? Sebastian vet ikke riktig. "Jeg også", sier han, selv om det ikke r sant. Hun kremter og svelger." Vet du at nyttårskysset forteller hvordan resten av året kommer til å bli?" Sebastian drar vanten over munnen og rister på hodet." Hvordan kommer det til å bli, da?". Hun biter seg i leppa da hun legger enden av skjerfet over skulderen. "Det blir et fint år." Hun rynker panna og lar blikket sveipe over ansiktet til Sebastian. "Et overraskende fint år." (s. 10)

I Sebastian sin vennegjeng finner vi Fride som er forelsket og kjæreste med Miriam, Johannes som har et mørke i seg som ingen når helt inn til, og Yodit som er det nyeste tilskuddet i gjengen og prøver å finne sin plass. Linn og Aron er et søskenpar med ganske ulike interesser som begge krysser veier med den nevnte vennegjengen.

Anna Ahlund sin andre ungdomsroman har som mange andre skandinaviske ungdomsbøker før fått SKAM-stempelet. Denne gangen kanskje med rette. Vi møter flere hovedpersoner i en vennegjeng og deres kjærester, vi møter definitivt mange som befinner seg utenfor det heteronormative og deler av teksten er SMS- og chattemeldinger. I tillegg møter vi ganske frilynt ungdom. Det ingen ser har mange eksplisitte sexscener som ihvertfall skiller den veldig fra de fleste amerikanske ungdomsbøker jeg har lest, men i det hele tatt er det sjelden jeg leser så detaljerte sexscener i noen bøker. Og ja, jeg blir litt brydd, men så er det bare bra å bli røsket litt i.

Det fineste med boken er at det ikke problematiseres at Sebastian har sex med både gutter og jenter, eller at Aron er homofil, eller at Fride kalles hen. Det er helt naturlig, som det burde være i 2018. Selvfølgelig er det ikke nødvendigvis så enkelt å være homofil ungdom i dag, men det er godt at vi i litteraturen også kan få møte ungdom som er trygg på den delen av sin identitet.

Som i stadig flere av de beste ungdomsbokforfatterne før henne finnes det en del kulturelle referanser. Ungdommene vi møter er nemlig opptatt av både musikk, billedkunst og litteratur. Karin Boye er den som får størst betydning i boken der flere av hennes dikt er med. Det er et ukjent forfatterskap for meg, men et jeg bør sjekke ut.

Jeg vil gjerne lese mer av Anna Ahlund. Hun kom med Bare, du i 2016, som i følge Beathe er hakket bedre enn denne. Selv om det er mye alvor og sterke følelser Det ingen ser, oppleves den som mer feel-good enn trist. Boken er ganske lettlest med mye dialog og som nevnt noen meldingsutvekslinger. Ungdommene vi møter fremstår troverdige, men selv om jeg liker godt ulike synsvinkler, så er det flere av karakterene jeg gjerne skulle kommet litt nærmere innpå. Både Yodit og Johannes blir jeg nysgjerrig på og kunne vært mer utbrodert, men da hadde muligens boken på nesten 400 sider blitt for omfattende. Jeg synes likevel at spesielt Johannes sin historie ble for kort behandlet.

I Ishavspirater av Frida Nilsson møter vi Miki og Siri, to søstre som vokser opp i Blåvik, på en øy i Ishavet, sammen med sin far. I bokens univers herjer en piratkaptein ved navn Hvithode. Han er spesielt fryktet fordi han kidnapper barn og tar dem med til kullgruven sin der de er dømt til å bli for å jobbe til sin død. Det er nettopp dette som skjer med Siri, den yngste av søstrene, en dag de to er ute for å finne mat. Miki er fortvilet og føler skyld for å ikke ha passet på søsteren bedre. Hun bestemmer seg for å finne gruven til Hvithode og legger ut på en reise mot faren sin både viten og vilje. Egentlig har faren selv tenkt å dra, men fordi han er både gammel og syk, drar hun i hans sted. Hvor gruven er eller hvorfor det er barn han skal ha til å jobbe der vet ingen, men det stopper ikke Miki. Og det er her boken virkelig starter.

Ishavsprater har en ganske klassisk eventyroppbygging. Miki skal ut på en reise, både helt bokstavelig, men også en reise for hennes egen utvikling. Hun skal utsettes for farer, finne nye venner og fiender, og lære at ikke alle er til å stole på selv om de utgir seg for å være det. Det er ganske brutal lærdom og handling uten at det blir grafisk på noen måte. 7-åringen min synes det var litt skummelt, men ikke mer enn at det ble spennende. Miki er for øvrig en tøff jente som aldri gir seg i jakten på lillesøsteren.

I boken får vi både bli godt kjent med hovedpersonen samtidig som her er mye ytre handling i løpet av reisen hennes. Hun møter som sagt en god del utfordringer, og også noen skapninger som gir boken preg av fantasy. Jeg kan nevne havfruer, men ikke helt slike som vi er vant med fra for eksempel Disney, og hvalhøner, et dyr Miki har fått et spesielt lag med. Som tittelen mer enn antyder er det også en svært kald reise hun legger ut på og det spesielle landskapet i Ishavet spiller en stor rolle i boken.

Ishavspirater har jeg altså lest sammen med min datter på syv år, og vi har holdt på siden etter jul en gang. Vi likte begge boken, men den var noe lang (394 sider) og muligens litt for omstendelig for henne. Nå er ikke det egentlig noe negativt at forfatteren tar seg litt god tid, for en god fantasy/eventyr krever jo litt oppbygging av univers og plott. Og ikke minst har jeg lest nok av barne-og ungdomsbøker som raser altfor fort avgårde. Det skal altså ikke denne boken beskyldes for. Og det gjør at jeg absolutt kan anbefale boken til mer erfarne lesere, og også voksne vil kunne ha glede av denne.

Boken fikk August-prisen i Sverige og var nominert til Nordisk råds litteraturpris da den kom ut i Sverige.

Les også Hedda hos Boktanker sitt langt mer utfyllende innlegg om boken.

Biosirkel og norsk 2015: dame med hatt og verdens beste forfatter?

Etter at jeg leste den nydelige boken Fugl av Lisa Aisato for et par år siden, blir jeg dradd mot alt denne damen har sitt navn på. Da biografien om en av de aller fineste forfatterne som er, Astrid Lindgren, skulle komme med tegninger av nettopp Lisa Aisato, kunne jeg nesten ikke vente. Jeg spurte i butikken flere ganger, men de visste ikke når den var klar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe den i julepresang til 5-åringen hjemme, men endte opp med å finne den frem i god tid før jul og lese den alene. 5-åringen må nok bli litt større før hun vil lese denne, og kanskje kjenne litt bedre til Astrid Lindgren sin verden. Denne biografien om Astrid Lindgren for barn er skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand. Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema er "Damer med hatt". Jeg presenterer bevis:

La meg bare si med en gang at illustrasjonene i denne boken er akkurat så nydelige som jeg både håpet og forventet. Jeg ble sittende med lengsel i blikket og stryke over sidene flere ganger før, under og etter lesingen. Tegningene er i stor grad basert på fotografier og er i en realistisk stil, noe som forsterker inntrykket av at dette er en fagbok basert på virkelige hendelser. Det aller fineste med dem er de kjente og kjære karakterene som veves inn i bildene og i historien om Astrid Lindgren. For eksempel sitter Emil på skulderen hennes eller brødrene Løvehjerte dukker opp på kirkegården der hun ved synet av to brødre sin grav skal ha blitt inspirert til å skrive historien om dem. Jeg synes illustrasjonene bidrar til innlevelse i historien og gir en både drømmende og nostalgisk stemning, helt i Astrid Lindgrens ånd slik jeg ser det.

Teksten er lagt opp som kronologiske fortellinger fra Astrid Lindgren sitt liv med forskjellige overskrifter, sitater fra intervjuer og bøkene til forfatteren, og en seksjon som heter "Vet du hva?" med faktaopplysninger. Bjorvand presenterer denne biografien som en veldig subjektiv og engasjert fremstilling da hun sier i forordet at Astrid Lindgren er verdens beste forfatter, det synes ihvertfall hun. Dette balanserer hun ved å bruke de nevnte faktaopplysninger og sitater. Boken har mest fokus på barndommen, noe som virker naturlig, og som gir oss et inntrykk av hvorfor Astrid Lindgren var så glad i barn og barndom, og hva som inspirerte henne til for eksempel mye av universet rundt Emil, barna i Bråkmakergata og Marikken. I barndommen hennes var det ikke så mange bekymringer, til tross for at familien hennes kom fra relativt trange kår. De hadde det likevel bedre enn mange andre, som lofferne som gikk fra gård til gård og som alltid fikk ly og litt mat hos foreldrene til Astrid. Agnes-Margrete Bjorvand legger ikke skjul på at livet til Astrid Lindgren ikke bare var enkelt og jeg synes hun gjør det på en utrolig fin måte. Hun skriver om hvordan Astrid opplevde det å bli ungdom som noe vanskelig, fra den trygge barndommen til en mer usikker tilværelse der hun plutselig begynte å bry seg om hvordan hun så ut og å kjenne på redsel for ensomhet. Jeg synes spesielt hun klarer å beskrive problemene i ekteskapet til Astrid og mannen Sture godt:

"Astrid har fortalt at hun aldri var forelsket i mannen sin, og det var ikke alltid like lett å være gift med ham. Han forelsket seg nemlig stadig vekk i nye damer, og da ble Astrid lei seg." 

Istedenfor å ta med alle de viktigste hendelsene i selve fortellingen om Astrid, har forfatteren valgt å lage en oversikt bak i boken over de mest sentrale årstall i Astrid Lindgren sitt liv. På denne måten tenker jeg boken kan passe for en større spenn med tanke på alder. De som er mer nysgjerrig kan lese videre her, mens de andre, kanskje spesielt de yngste, kan holde seg til fortellingen.

Biografien inneholder interessante og fine hendelser og opplysninger fra Astrid Lindgren sitt liv, men det er illustrasjonene som står frem som det mest rørende og minneverdige for meg fra denne boken. Jeg synes likevel forfatter Bjorvand har gitt en helhetlig og god fremstilling av livet til en forfatter som så mange har et forhold til på ganske få antall sider. I min fremstilling av illustratør Lisa Aisato er jeg kanskje like subjektiv som Bjorvand selv er om Astrid Lindgren. Jeg synes nemlig Aisato er verdens beste barnebokillustratør:-)

Dette er virkelig årets julegavetips til alle som er glad i Astrid Lindgren.

Oppsummering november

Vi er godt inne i desember allerede, siste oppgave dette semesteret er levert, men så har det ikke blitt særlig tid til blogging likevel. Jeg er rett og slett litt mettet på skriving og må fokusere på lesing av norske 2014-bøker og ellers alt det andre denne julemåneden fører med seg av oppgaver. Jeg håper jeg får skrevet om ihvertfall en av bøkene jeg leste i november før jul og at jeg får lest mange av bøkene jeg har lyst til i desember. I november leste jeg seks og en halv bok, fire (og en halv) aktuelle til bokbloggerprisen og to som var pensum.


Svøm med dem som drukner av Lars Mytting: jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat var velvillig innstilt til denne boken da jeg startet å lese. Den ble valgt ut i lesesirkelen jeg er med i og jeg ville egentlig lese en annen, men flertallet bestemmer:-) I tillegg hadde jeg lest noen lunkne anmeldelser og tenkte at denne virket uaktuell for bokbloggerprisen og dermed var det å kaste bort tiden i en såpass travel høstinnspurt. Plottet er i og for seg interessant og komplekst. Edvard skal finne ut hva som skjedde da foreldrene døde den gangen for lenge siden, og bygdegutten må virkelig grave i fortiden og reise både til Shetland og Frankrike etter spor. Hvorfor jeg likevel ikke lot meg rive med? De kvinnelige karakterene er flate og ganske stereotype, den vakre som venter og den mindre pene litt gale som gir Edvard motstand. Jeg har også problemer med å ta en hovedperson som tenker slik som Edvard på alvor. For språket i denne boken er så full av svulstige sammenligner og betraktninger av naturen og livet at det ødela mye av leseopplevelsen for meg. Selv om ingen i lesesirkelen synes dette var stor litteratur, hadde de fleste lest boken kjapt og likt den, mens jeg rett og slett slet meg gjennom den. Jeg har muligens veldig lav toleransegrense for denne typen pjatt for tiden i og med alle andre bøker jeg heller vil lese og små barn som krever det meste av tålmodigheten jeg har. For første gang har jeg ihvertfall merket sitater i en bok fordi de er dårlige, og her kommer et som fikk meg til å himle med øynene:

"Like etter kom maten. Eller, maten? Det var som jeg dukket under i et badekar og kom opp til en bedre verden".
For flere "skrekk"eksempler, sjekk Bjørg sin anmeldelse. For en mer positiv en, sjekk Berit sin hos Bøker og bokhyller.
Boken lånte jeg på biblioteket som både e-bok og lydbok og vekslet mellom de to.

Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus: jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede. Jeg satser på at denne boken får et eget innlegg for det fortjener den absolutt, men det blir nok ikke på denne siden av nyttår. Da har jeg mest sannsynlig lest den flere ganger også.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostu: eget innlegg om denne kommer. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest på lenge. Et virus som bryter ut i rekordfart i hele verden er i seg selv skremmende aktuelt i og med Ebolaepidemien som herjer i deler av verden. Mostu trekker i tillegg frem interessante problemstillinger ved menneskepsyken og hvordan vi ville reagert på de umenneskelige valgene hovedkarakteren blir nødt til å ta. En mørk bok som kan minne om en blanding av Walking Dead og Tomorrow-bøkene til John Marsden. Boken ba jeg om og fikk fra forlaget.




Brune av Håkon Øvreås: boken fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris tidligere i høst og var en pensumbok for min del. Rune har akkurat mistet bestefaren, har flyttet til et nytt sted og blir plaget av noen gutter på sykkel. Han bestemmer seg for å ta igjen ved å bli superhelten Brune. Boken er fortalt på en både sår og humoristisk måte fra et tydelig barneperspektiv. Den viser både et barn som sørger og er ensom, og et barn som tør å ta igjen og å ordne opp for seg selv. Jeg tror denne passer godt både til å lese selv fordi den er lettlest og for høytlesing da det kan være flere ting å diskutere sammen med barn her. Forlaget har satt den i 6-9 årskategorien, men den virker å ha nådd ut til et langt bredere publikum . Les Tine sin anmeldelse her.



Faen ta skjebnen av John Green: det er sjelden jeg leser bøker mer en enn gang, for hvem har tid til det? Når en av mine favorittbøker så er pensum på studiet jeg tar, så fikk jeg likevel sjansen til det. Jeg leste The Fault in our Stars for et par år siden på engelsk og denne gangen leste jeg den norske oversettelsen. Jeg hadde litt problemer med boken på norsk i starten fordi dialogene ble mer unaturlig. Det tok ikke så lang tid før jeg ikke tenkte over det lenger og leseopplevelsen var like god, men selvfølgelig annerledes denne gangen. Selve oppbyggingen av fortellingen er i grunn ganske klassisk og tematisk er dette også en typisk ungdomsbok. Det handler om å finne sin identitet ispedd en romantisk historie. Måten John Green på nydelig og sterkt vis kombinerer humor og sarkasme med de store spørsmålene om liv og død gjør boken til noe mye mer en det. Min anmeldelse fra jeg leste boken første gang.


Kjære av Linnea Myhre: en brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev. Eget innlegg om denne kommer.




Hva med den halve boken lurer du kanskje på? På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik ble dessverre levert tilbake på biblioteket halvferdig. Dette ble for tungt både språklig og tematisk for meg nå, og når det i tillegg var venteliste på den ga jeg opp til fordel for en av de andre bøkene som ventet i bokhyllen. Jeg har på ingen måte gitt opp Ørstaviks forfatterskap, men hun må definitivt vente til et mer passende tidspunkt, post-ammetåke.

Noen norske barnebøker fra 2013

Frem mot nomineringen til bokbloggerprisen over nyttår har jeg lånt litt nye norske barnebøker på biblioteket som jeg har lest sammen med min datter på 3 år. Det er lett for at man kjøper og leser de samme bøkene man selv leste som liten, men jeg har jo nå oppdaget hvor utrolig mye bra som kommer av norske barnebøker. Å kombinere lesing av nye norske bøker med kveldslesing for min datter har vært helt ypperlig og jeg får jo et visst inntrykk av hennes oppfatning samtidig som jeg har min egen av bøkene. Her kommer en liten oppsummering av noen av bøkene vi har lest i høst.

Fugl av Lisa Aisato: om en jente som for alt i verden ønsker å bli en fugl. Hun blåser ut lysene på bursdagskaken sin og ønsker seg dette hvert år. Så oppsøker hun fuglene for å høre om hun kan bli en av dem, men hun kan jo hverken fly eller har fjær. Fjær og nebb kan hun ordne, men å fly er litt verre. Denne boken er kanskje vanskelig å tolke. Hva slags forandring handler det egentlig om, er det pubertet, en kropp som forandrer seg, misnøye med hvem eller hva man er? Det spiller forsåvidt ingen rolle, og ihvertfall ikke for treåringen som fullt ut aksepterer historien om jenten som vil bli fugl. Historien som står i teksten er nemlig ganske enkel og rett frem, men åpner for mange tolkningsmuligheter og stemninger. Illustrasjonene er helt fantastiske og til sammen er historien både rar, nydelig og vemodig. Denne boken tror jeg i grunn kan leses av folk i alle aldre og brukes for barn langt større enn hovedmålguppen 3-6 år.
                                  

Annas himmel av Stian Hole: i denne boken skjønner ihvertfall vi voksne, selv om det ikke står eksplisitt i teksten, at Anna og faren har mistet mor og kone og er på vei til begravelsen som de begge gruer seg til. Spiker regner fra himmelen og alt er vondt. For å forberede seg og å gjøre det enklere tar Anna faren med seg på en reise i fantasien, der de flyr med fiskene og svømmer med fuglene og tenker på hvem moren kan spise middag med der opp i himmelen. Anna stiller faren vanskelige spørsmål som er både filosofiske og religiøse om Gud og hva som skjer etter døden. Her er masse spennende bilder med sterke farger i en slags scrapbook-aktig stil. Denne boken kan definitivt leses på nytt og på nytt og jeg gleder meg til å lese den for litt større barn enn 3 år også. Men selv om 3-åringen kanskje ikke forstår så mye har hun stor glede av bildene og en god del av teksten. Barn har stor fantasi og som også med forrige bok, kan det som virker rart eller ulogisk for oss voksne derimot virke helt naturlig for et lite barn.
                                      

Kakkerlakken med den stygge frakken: og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande. Kakkerlakken i denne boken er rett og slett høstdeprimert. Den er redd for å dø, men også redd for å leve. Solen er borte og hvor skal han finne lyset igjen? I tillegg har han en så stygg frakk han må bruke for ikke å fryse og blir ertet for det av de andre insektene. Mest av alt er han ensom, helt til den dagen han møter noen som har funnet lyset, bokstavelig talt, på toppen av en gatelykt.  Denne boken er enkel, søt og også litt trist som de to ovenfor, men med en lykkelig slutt og en annen og enklere type illustrasjoner. Jeg har foreløpig bare lest den en gang, men dette er en bok man kan lese mange ganger. Denne har jeg forøvrig ikke lånt på biblioteket, men fått fra Samlaget.
                                    
Feber av Jill Moursund: en bok om en gutt med feber som går gjennom noen heftige feberfantasier. Det hele er veldig surrealistisk på en slags Alice i eventyrland-aktig måte. En lykkekatt tar ham med på en reise til lands og til vanns og tilstanden hans vandrer fra feberfantasi til våken tilstand hjemme i stuen hos faren. Tekst og spesielt illustrasjonene bidrar virkelig til følelsen av å være i en feberhet tilstand og jeg må innrømme at jeg nesten blir litt sliten etter å ha lest denne boken. Den er altså effektfull, men ikke en bok jeg selv ville valgt å lese til treåringen kveld etter kveld. Jeg husker godt feberfantasier fra jeg var liten og det er ikke nødvendigvis et fristende sted å dra til.
                                          

Frøet av Charlotte Bråten og Rune Markhus: Sandra sår et frø hun finner på bakken og overraskende nok vokser det en hest opp av potten i løpet av natten. Hesten er endelig en venn hun kan snakke med om at foreldrene har skilt seg, den dumme stemoren og at mamma og pappa ikke snakker særlig sammen lenger. Kanskje hesten også kan hjelpe henne med å få foreldrene til å bli litt bedre venner og å gi den teite stemoren en sjanse. En humoristisk og fin bok om en vanskelig situasjon mange barn er i. Dialogene mellom Sandra og hesten fikk meg til å humre flere ganger, denne hesten kan nemlig være både sarkastisk og den stiller mange rare og morsomme spørsmål.