En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv: morsomt og varmt om noe ganske trist

I bokens første avsnitt forsøker Glenn Johansen å ta livet sitt ved å henge seg i garasjen. Han mislykkes da røret tauet henger i knekker. Ironisk nok er røret fra hans eget aluminiumsfirma. Glenn er kanskje ikke deprimert, men finner heller ikke noen gode grunner til å leve. Han er i 50-årene og har nylig blitt forlatt av konen, Anita, etter mange års ekteskap, til fordel for en annen mann. En mann det er mer tak i. En mann som liker å gå i 17.mai-selskap hos naboen. Dette høres kanskje trist ut, men denne boken er morsom.

Glenn er ikke spesielt glad i sosiale settinger og han havner i ganske mange komiske situasjoner når han prøver å delta. Mens de fortsatt er gift uttaler konen:

"Du ville vel heller ha ligget på gulvet her og stirret på en bille enn å være med på middag med bekjente, som en normal person" (s. 25)

Glenn har ikke hjerte til å si at han synes å stirre på en bille høres ut som en kjempeinteressant kveld. Aller helst vil han sitte hjemme med en bok eller film om andre verdenskrig. Han er nemlig veldig opptatt av andre verdenskrig og synes det er vanskelig å snakke om noe annet. Da han skal hilse på sin nye sjef i aluminiumsfirmaet, klarer han på klumsete vis å sammenligne han med Herman Göring, i et forsøk på å snakke om seiling.

"Så, skal jeg forstå det slik, sa Erik Vogt Larsen, - at du står her og sammenligner meg med en av de verste krigsforbryterne i historien? Det hadde jo Glenn gjort, det måtte han erkjenne. Og i det samme innså han at det hadde vært galt. Likevel var det dessverre sånn at når det kom til seiling og løping, og antakeligvis også til golf, så var nazistene mest naturlig å ty til. Dte kunne jo ikke Glenn noe for." (s. 40)

Konen har som sagt forlatt ham for en annen mann, og på jobben blir han stadig oftere forbigått av en yngre kollega. Anders Bakke sprudler nemlig av energi og mestrer sosiale settinger med glans. Og ikke minst er han ganske slu og manipulerende.

Romanen tar oss med på Glenns indre reise. Som tittelen indikerer, følger vi ham i uken etter selvmordsforsøket. Og i uken etter at han forsøkte å ta livet sitt, skjer det små endringer i livet hans, samtidig som vi får tilbakeblikk fra livet før. Han har nådd bunnen og bygger seg nå sakte opp igjen. Boken handler om ensomhet og lengsel etter noen å dele interesser med, men også gleden mange av oss har i eget selskap, fordypet i en bok eller et TV-program om noe en er interessert i.

Anmeldere har kalt den en lettere versjon av Dag Solstads 90-tallsromaner. Den har også blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove og Erlend Loe. Jeg har ikke lest verken Ove-boken eller Solstad, så kan ikke gå god for den sammenligningen. Når det gjelder Erlend Loe streifet tanken meg også underveis i lesingen, men samtidig (og med forbehold om at det er lenge siden jeg har lest noe av ham) synes jeg at Loe har en mer absurd  stil.

I et intervju med Mari Kjos Hellum forteller hun at Glenn er en blanding av henne selv og faren. Og en merker veldig godt at forfatteren er glad i karakteren sin. Det er en eksistensiell roman med skarpe observasjoner og humor, men først og fremst er det mennesket Glenn jeg tar med meg videre og at han er bra nok som han er.

Les også innlegg om boken hos Tine, Ellikken og Beathe.

Sommerles: to debutanter

Sommeren er ikke helt over enda selv om sommerferien min dessverre er det. Siden jeg ikke har skrevet månedsoppsummering siden mai tenkte jeg å skrive litt om noen av bøkene jeg har lest siden sist over flere innlegg (vi får se, vi får se..). Juni var litt småtreg, mens juli har bestått av noen få, men gode og fengende leseopplevelser. Ferietid er riktignok mer sammenhengende lesetid, men det er også tid for å bade, være sosial, dra på utflukter og en hel del distraksjoner som gjør at akkurat lesing ikke alltid er en prioritet.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman:
Denne boken kjøpte jeg fordi den fikk Costa Book Award sin debutantpris og var en av bøkene som figurerte på eligible-listen til årets Man Booker. Eleanor er en ung kvinne som lever et enkelt og ensomt liv i Glasgow. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag, spiser det samme, kler seg i det samme og gjør minst mulig ut av seg. Når fredagen kommer endrer hun litt på rutinen fra ukedagene, kjøper pizza fra det samme stedet, vin og to flasker med vodka (!) som hun spiser og drikker i løpet av helgen. På denne måten har hun det fint og livet går sin gang. Dette er i den delen av boken som heter Good Days.

Mye skal endre seg for Eleanor. En dag kommer hun og en ny kollega over en eldre mann som har falt om på gaten. Siden hennes mannlige kollega synes det riktige er å hjelpe mannen, gjør Eleanor det selv om hun egentlig bare vil fortsette som vanlig. Dette fører til at Eleanor kommer ut av sitt vante system for å takle hverdagen og befinner seg etterhvert i mange sosiale situasjoner hun ikke har vært i før. Som første gang hun er på pub og får servert en anbefalt drink:

"What`s that?! I said. "The Magners." "And what`s the empty glass for?" "It´s for the Magners,"
he said. "Am I expected to pour the drink form the bottle into the glass? I said, puzzled. "Isn´t it your job to do that?" He stared at me and then slowly poured the Brown Liquid over the ice and put it down quite hard; indeed, he practically slammed the bottle onto the counter. "Eight pound seventy," he said, in a most unfriendly manner. I handed over a five-pound note and four pound coins, then took my change and carefully put it in my purse. "Would you by any chance have a tray?" I asked. He tossed down a filthy, sticky tray and watched as I placed the drink on it before turning his back on me. There is such a paucity of good manners on display in the so-called service sector!" (s. 74)

Jeg ble ikke særlig overrasket da denne boken ikke dukket opp på Man Booker longlist forrige uke. Beskrivelsen av handlingen ga meg på forhånd litt Eileen-vibber (tidligere kortlistet på Booker), men boken endte opp med å gi mer Marian Keyes-følelsen. Det er humor og feelgood med alvorlige undertoner. Beskrivelsene av Eleanor sitt liv, hennes observasjoner, sosiale awkwardness og spydigheter er en nytelse å lese. Og det er også vondt å lese om Eleanor sin vanskelige oppvekst etter hvert som hun avslører mer og mer. Og selv om jeg synes avslutningen er litt for klisjefull og feelgood endte jeg opp med å like denne boken veldig godt. Jeg ble så glad i Eleanor at jeg blir varm inn meg hver gang jeg tenker på boken.

The Serpent King av Jeff Zentner:
En annen forfatter og bok som fikk en litterær debutantpris, denne gangen Morris, YALSA (Young Adult Library Service Association) sin pris for debutanter, er The Serpent King. Her møter vi tre karakterer og ser historien fra deres synsvinkler i ulike kapitler. De tre er sosiale utskudd som starter siste året på high school i en liten amerikansk sørstatsby (i Tennessee). Dill sin far er en karismatisk pastor med tvilsomme metoder som har havnet i fengsel, Travis  har mistet broren og har en voldelig far som fører til at han rømmer inn i en fantasyserie, og til slutt Lydia som er den sosiale og muntre av de tre, men som ikke kan vente med å  komme seg bort fra småbylivet for å studere og å utvikle den allerede ganske populære motebloggen sin.

 The Serpent King har stått på leselisten en stund og jeg angrer ikke på at den fikk bli med på sommerferie. Det eneste er at den er ganske mørk, og trist, noe som ikke alltid helt passet på bassengkanten. Dill og Travis sine hjemmeliv er nemlig tung lesning. Jeg vil ikke avsløre for mye her, for omfanget av tragediene utfolder seg utover i boken. Likevel opplever jeg først og fremst boken som relativt lett, noe som nok skyldes vennskapet mellom de tre. Dialogene er ofte morsomme, spesielt hvis Lydia er involvert, eller de er håpefulle og støttende med hverandre. Men selv om de stort sett støtter hverandre har de ikke innsikt eller erfaring nok til å forstå hva som virkelig foregår i de andres liv, noe som gjør karakterene mer troverdige.

"Rest, O Knight, proud in victory, proud in death. Let your name evermore be a light to those who loved you. Let white flowers grow upon this place that you rest. Yours was a life well lived, and now you dine in the halls of the Elders at their eternal feast."
"I had no idea those books meant that much to you Travis," Lydia murmured. "Now I feel all bad about making all those Bloodfall jokes."
"Does that mean you'll read them?"
"No." (s. 110)

  Jeg synes Jeff Zentner gjør en god jobb i å skape tre ganske ulike, men interessante og realistiske karakterer som utfyller hverandre og historien godt. Dill har de mørkeste kapitlene, Travis de vondeste, og Lydia de mest oppløftende. Det er mørkt, men aldri helt uten håp. De tre er tross alt heldige som har hverandre.

The Serpent King handler som de fleste bøker om ungdom om de første skrittene inn i voksenlivet. Den handler om å tørre å leve ut drømmer, selv om du bor i småby i bibelbeltet der mulighetene virker få, og spesielt når du skiller deg ut. Den handler også i aller høyeste grad om vennskap, og å stille opp for hverandre selv om man ikke alltid helt forstår.