Samlesing Bokbloggerprisen: Hør her´a

Denne uken starter samlesingen av Hør her´a av Gulraiz Sharif. Boken er nominert til Bokbloggerprisen 2020 i en rullerende kategori, som i år er ungdomsbøker. Bokbloggere på ulike plattformer er med på å nominere, samlese og deretter stemme frem hvilken bok som til slutt går av med seieren. Samlesingen er forhåpentligvis med på å gi bøkene litt lenger levetid ved å få flere til å lese dem og omtale dem på ulike plattformer. Det er også grunnen til at prisen deles ut så sent som i september året etter utgivelsesåret. Hver av de 9 nominerte bøkene skal få sin fortjente plass i solen.

Jeg er så heldig å ha fått ansvar for samlesingen av denne rundens bok. Det vil si at jeg har skrevet en tekst om boken som deles på prisens nettside, og så kan andre som leser og skriver om boken dele sitt innlegg eller tekst i kommentarfeltet. For å lese mer om prisen finner du også informasjon på prisens hjemmeside. Her kommer min tekst om boken:

Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo! Ikke at alle norske nordmenn kommer fra Oslo, men da jeg hørte det, jeg holdt på å pææse ut. Liksom, du vil ha utedo, du bare kjører litt bort fra Oslo til utedo. Og så er de der i flere uker. De plasserer de hvite og rosa rompene sine på sånne dritskumle svarte hull, og så er det et lass med dritt under dem. Jeg får hjerteattakk av de doene, jeg får sånn noia, mann (side 7).

Mahmoud er 15 år og bor i en blokkleilighet i Oslo sammen med foreldrene sine og lillebror Ali. Han ser for seg en rolig og litt kjedelig sommerferie i blokken med kompisen Arif, men denne sommeren skal vise seg å bli litt annerledes. Onkel ji kommer på besøk fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise ham rundt i Oslo. Det oppstår mange komiske situasjoner i onkelen sitt møte med Norge. For eksempel da han for første gang ser jenter sole seg toppløs i parken. Det er mye som er annerledes i Norge, og onkel ji legger også merke til at lillebror Ali ikke oppfører seg sånn som gutter skal.

Språket og formen i boken er, som du kan se i utdraget over, Mahmoud sin tankestrøm i høyt tempo, skrevet på slang. Det kan muligens være krevende å lese. I starten kan den oppleves litt uoversiktlig. Den har hovedvekt på tanker omkring og harselering med både nordmenn og pakistanere, og den gaper over mange tema. Etterhvert tar boken en litt annen form og handler mest om Mahmoud sitt forhold til familien, der spesielt forholdet mellom han og lillebror Ali blir satt på prøve. Selv hørte jeg boken på lydbok, og det kan absolutt anbefales. 

Oppvekst og identitet er et viktig, men ikke originalt tema i en ungdomsbok. Hør her´a oppleves likevel som forfriskende og nyskapende. Den er full av varme og humor og det er umulig å ikke bli glad i familien til Mahmoud. I tillegg gir den både et innblikk i hvordan det er å være barn av innvandrere i Norge og et utenfrablikk på norske nordmenn (som Mahmoud kaller det). Mer enn dette vil jeg ikke avsløre fra boken, for den må du rett og sett bare lese selv!

Hør her´a er Sharifs debutbok og har både vunnet og vært nominert til flere priser i tillegg til Bokbloggerprisen.

Bokbloggerprisen 2020

For et par dager siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2020 annonsert. Denne gang var de to kategoriene Åpen klasse og Årets roman tilbake og i tillegg blir det en rullerende kategori. I år ble den kategorien Årets ungdomsbok, min spesialsjanger kan jeg kanskje si. Jeg har lest 6,5 av de 9 nominerte bøkene og kan si at dere som har lyst å bli med i samlesingen fremover har mye å glede dere til. Bøkene rommer blant annet morsomme og informative oppsummeringer av klassikere du burde ha lest, kompliserte mor-datter-forhold, livet med usynlig kronisk sykdom og ikke minst den vanskelige kjærligheten. I tillegg en av veldig få ungdomsbøker som har lange ventelister på biblioteket der jeg jobber ihvertfall. Her er de nominerte:

Årets roman:

Heroin Chic av Maria Kjos Fonn

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Et liv forbi av Helga Flatland

Åpen klasse:

Lappjævel av Kathrine Nedrejord

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Fra Shakespeare til Knausgård av Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide

Årets kategori: ungdomsbok:

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Hør her`a av Gulraiz Sharif

Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag

Følg med på blogger og Instagram fremover og les mer om prisen og samlesingen her.
Har du planer om å være med på samlesingen eller funnet deg noen favoritter så langt?

Norsk fra bokhøsten

Utgivelser i årets bokhøst nærmer seg slutten, men det er langt fra slutt på lesingen av dem. Jeg har så langt rukket å lese tre av årets skjønnlitterære høstutgivelser for voksne, og har mange flere på leselisten. Her er litt om de tre, som alle er forfattere som jeg har lest og likt tidligere, og som har blitt nesten obligatorisk for meg å lese når de kommer med noe nytt. 

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Renberg kommer i år med sin andre bok på nynorsk, og så langt er det kun denne delen av forfatterskapet jeg har lest. Tollak til Ingeborg er et sterkt portrett av en mann og en familie.  

Vi møter Tollak etter konen Ingeborg sin død, og etter at han nesten har mistet kontakten med sine barn. Tollak er en taus og sta mann. Han og Oddo, som han overtok ansvaret for da en i bygden ikke lenger klarte å ta vare på sin tilbakestående sønn, sitter alene igjen på gården, langt fra folk. Tollak bærer på mye sinne og motvilje mot andre, og de som gjør ting annerledes enn ham. Han synes tiden har gått fra ham, og nekter å bli med i moderniseringen. Dette har gått utover familien, både økonomisk og på andre måter. Boken avdekker sakte men sikkert hva som skjedde da kone og mor Ingeborg en dag forsvant for flere år siden, og veien frem til Tollak skal betro seg til sine barn. Oppbyggingen er nesten thrilleraktig i denne korte og sterke boken.

Et liv forbi av Helga Flatland

Eksemplaret mitt har jeg fått gratis av Aschehoug

Sigrid er lege i Oslo, men er egentlig vokst opp på landet. Hun har et anstrengt forhold til moren som hun føler har neglisjert henne gjennom oppveksten og bare brydd seg om sin pleietrengende mann. For faren til Sigrid fikk slag da hun var barn og etter gjentatte slag, ble tilstanden stadig forverret. I boken får vi følge både Sigrid og Anne i hver sine kapitler. Anne blir selv alvorlig syk og dette både vanskeliggjør forholdet deres, samtidig som det åpner opp for samtaler de enda ikke har tatt.

Helga Flatland er en favoritt hos meg på grunn av trilogien som startet med Bli hvis du kan, reis hvis du må. Boken Vingebelastning var ikke like god, men nå synes jeg hun nærmer seg. Hun har en egen evne til å gi innsikt i menneskers liv med få ord, og ikke minst å beskrive mennesker i tøffe situasjoner uten sentimentalitet. Jeg forstår og får sympati med Sigrid som har skreket etter morens oppmerksomhet i alle år, men jeg forstår også Anne som har viet livet sitt til sin syke mann. Dette er en vond og fin bok fra Flatland.

Bakom synger døden av Karin Fossum

Karin Fossum er en av de forfatterne som har fulgt meg siden ungdomstiden. Hun velger alltid å skrive om karakterer som er litt utenfor i samfunnet, de folk ikke bryr seg særlig om, uten at jeg synes karakterene repeterer seg selv. Jeg var riktignok litt skuffet over hennes kritikerroste, Hviskeren (2016), og hoppet over den forrige Sejer-romanen hennes. Men denne gangen treffer hun godt, og jeg er glad jeg nå har en ulest Fossum i bokhyllen å glede meg til.

I Bakom synger døden dukker det opp et lik av en tenåringsjente. En omsvermet, men lukket tenåringsjente. Sejer står ovenfor mange teorier i en svært vanskelig sak. En mor finner en urovekkende tegning på sønnens rom, og en ensom ung mann har et spesielt møte med en tenåringsgutt på et svaberg. Fossum skriver som vanlig både medrivende, lavmælt og sterkt om mennesker man vanligvis ikke leser om, og klarer på utrolig vis å få leseren til å få en slags sympati og forståelse for mennesker og handlinger som er helt på kanten og noen ganger langt over.

Gi meg gjerne tips i kommentarfeltet om andre 2020-bøker du synes jeg bør lese.

Udyr av Kristine Tofte

Amund sliter veldig med motivasjonen på skolen. Det nærmer seg sommerferie og læreren tenker at det kan være lurt å hjelpe Amund litt på vei. Hun ordner praksisplass på en gammel gård i området, for å se om det kan være noe for ham. Foreldrene går med på det og han må motvillig sette nesen mot gården. Bonden på gården, Agnar Bru, bestemmer seg for å reise bort, nå når han har fått en erstatning, og overlater Amund til seg selv. Han har ingen/få forutsetninger for å ta vare på alle dyrene på gården alene, og får lettere panikk, og den som kommer han til unnsetning er Ida. Ida er den sjenerte og pene jenten på skolen som han aldri har snakket med, men hun er veldig opptatt av dyr, i motsetning til Amund. Akkurat disse dyrene på Bru gård, viser seg å ikke være som andre gårdsdyr, de tilhører nemlig de norrøne gudene. (På denne gården som nesten aldri blir besøkt utenfra, har for eksempel Fenrisulven, Frøya sin katter og Sleipner levd i skjul i hundrevis av år).

Det er først og fremst de norrøne dyrene og det som utfolder seg på gården som er i fokus i boken.  Det er spennende og morsomt å oppdage de ulike dyrenes spesielle evner sammen med Amund og Ida. Men Udyr har også flere parallelle historier. Ida sine foreldre tilhører en kristen menighet som akkurat har fått ny pastor. Han er fast bestemt på at det skjer noe på gården som ikke er etter kristen tro, og må stoppes. Han får etterhvert menigheten med på dette. En forsker kommer over et gammelt eple i arkivet, et eple som ikke har antydning til forråtnelse etter mange år i en arkivskuff. Eplet stammer fra Bru gård. Dette må hun utforske. På gården sitter Amund og Ida og aner ikke hvordan de skal håndtere disse spesielle dyrene, som de i tillegg snart skal måtte beskytte mot farer utenfra. Og i London har de norrøne gudene Odin og Loke inngått et veddemål:

“Dette veddemålet”, sa Odin. “Som tilsynelatende handler om dyrene. Det handler egentlig bare om hvor mye skade menneskene kommer til å gjøre, på seg selv og hverandre. For Loke og meg er ingenting på spill. Begge vet at dyrene vinner. Men det er klart, for jesusgjengen og for guttungen, er det liv og død. Det er jo morsomt, da.” (s.155)

Og når Tor i tillegg dukker opp for å stikke kjepper i hjulene for sin far, så er sirkuset komplett. De ulike interessene og kreftene skaper driv, spenning og humor i fortellingen. Kristine Tofte har skrevet en lettlest, morsom og spennende fantasyroman for ungdom. Den er muligens enda artigere om du har kjennskap til norrøn mytologi, men det er ikke nødvendig å ha det. Og kanskje er den en fin inngangsport til å ville vite mer om nettopp norrøn mytologi.Jeg har ikke lest hennes kritikerroste fantasyserie for voksne, Song for Eirabu, men har blitt fortalt at Udyr er en del lettere å lese også for mindre erfarne lesere generelt og av fantasy spesielt.

Leseeksemplaret fikk jeg av forfatteren selv, som jeg ikke kjenner personlig, men har uansett forsøkt så godt jeg kan å gi en uhildet omtale av boken. 

Bli med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Udyr er en av tre nominerte i kategorien, Årets bøker for barn og unge. Les mer her.

Samlesing Bokbloggerprisen 2019: Udyr av Kristine Tofte

I dag, 15.mars, starter andre runde av samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Denne runden er det jeg som har ansvar for og boken vi skal samlese er Udyr av Kristine Tofte. Jeg håper du vil være med å lese boken om du ikke allerede har lest den. Bibliotekene er jo dessverre stengt i disse Korona-tider, men den finnes som e-bok og kan lånes i den appen ditt bibliotek tilbyr (mest sannsynlig enten ebokbib eller Bookbites). Boken er jo også i salg som e-bok og papirbok i de fleste bokhandler. Mitt eksemplar av boken ligger på jobben og er derfor utilgjengelig en periode. Jeg får altså ikke lest i den de neste to ukene, men har heldigvis allerede lest og skrevet om den.

Alle som har skrevet om boken, kan legge inn lenke på nettsiden til prisen, men jeg tar gjerne mot lenker eller kommentarer om boken her også. På nettsiden kan du i tillegg lese mer om prisen, hvilke bøker som er nominerte og gangen i samlesingen som varer ut august.

Udyr er en av tre nominerte bøker i kategorien, Årets beste bok for barn og ungdom. De to andre nominerte er Benny går berserk av Tom Erik Fure og Dette er ikke oss av Neda Alaedi. Jeg har skrevet om boken i et samleinnlegg her på bloggen allerede, men tenkte at den fortjente et eget og litt utvidet innlegg denne måneden. Og det kommer her på bloggen senere.

Kristine Tofte har tidligere gitt ut det kritikerroste tobinds fantasyverket, Song for Eirabu. Jeg har ikke lest dem (og har bare bind to tilgjengelig), så om du har lest dem og vil gi noen anbefalinger, eller har skrevet om dem, kan du veldig gjerne lenke og kommentere på dette innlegget. Siden jeg egentlig ikke leser så mye fantasy, så tenkte jeg at fokuset på bloggen i måneden fremover blir på norske ungdomsbøker generelt, og kanskje også noen barnebøker.



Jeg håper du vil følge med frem mot 15.april!

Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

Dropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?

Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
Hovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:

Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som gratis leseeksemplar fra Aschehoug.

Bokbloggertreff, prisutdeling og Kapittelfestival

Nå til helgen er det atter tid for det årlige bokbloggertreffet. I motsetning til tidligere år skal treffet og utdelingen av Bokbloggerprisen være i Stavanger istedenfor i Oslo, og ikke bare det, utdelingen av prisen er en del av det offisielle programmet til Kapittel-festivalen. Allerede i morgen starter festivalen med tema Samhald, og den varer til og med søndag ( 19.-23. september). Jeg kommer ikke til Stavanger før fredag kveld, så får dessverre ikke med meg dagene før helgen (hvis treffet blir i Stavanger neste år tar jeg meg ferie noen dager).

Det jeg gleder meg aller mest til er selvsagt å treffe andre bokbloggere og utdelingen av årets pris. Jeg er ikke helt sikker på hvilke av forfatterne som har takket ja til å komme, men forfattersamtalene pleier å være veldig interessante og fine, så anbefaler alle som er i Stavanger lørdag 22. september å få med seg det (les mer om prisen her). Her er de nominerte:

Årets roman:

• Begynnelser av Carl Frode Tiller 
• Berge av Jan Kjærstad 
• Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar 
• Tung tids tale av Olaug Nilssen 

Åpen klasse:

• Anorektisk av Ingeborg Senneset 
• En sånn jente av Monica Flatabø 
• Grensen av Erika Fatland 

Siden jeg kommer frem sent fredag og mesteparten av lørdagen er viet Bokbloggertreff og pris, blir det ikke tid til så veldig mye annet fra programmet. Jeg håper likevel å få med meg arrangementet Nytt norsk samhald med Zeshan Shakar (regner med han også kommer på utdeling) og Sumaya Jirde Ali på lørdagen kl. 19. Da førstnevnte forfatter gjestet min nye arbeidsplass, Bergen offentlige bibliotek, forrige onsdag, var det et av de best besøkte arrangementene noensinne på huset og flere måtte avvises i døren. Jeg tviler heller ikke på at interessen rundt sistnevnte er stor, så her blir det nok mye folk. Om jeg rekker det satser jeg også på å få med meg Brit Bildøen og Monika Isakstuen som leser fra sine nyeste bøker lørdag 11.30

Skal du på Kapittel? Jeg tar gjerne mot tips til interessante arrangementer til helgen.

Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Nestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.

Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.

Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

Ea er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

Så lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

Etter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg gratis fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.

Samlesingen av To søstre er i gang

Det er 1. juli og tid for nestsiste runde med samlesing av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2016 som deles ut i september i år. Denne måneden skal det handle om Åsne Seierstad sin To søstre, som er på kortlisten i åpen klasse, der den kjemper mot en tegneserie, en lyrikksamling og en biografi. Boken om to somaliske søstre som flykter fra familien i trygge Norge for å dra til Syria å kjempe for det det tror på, kom ikke bare på Bokbloggerprisens kortliste. Den fikk Brageprisen i fjor høst og ble nominert til Kritikerprisen. Istedenfor å ta med forlagets beskrivelse av boken, kommer her Bragepris-juryen sin begrunnelse:

To søstre er ei djupt gripande historie om ein somalisk far som opplever det uforståelege: Døtrene valde bort fred og demokrati i Noreg, for å gifte seg med jihadistar i Syria. Teikna på radikalisering gjekk familien hus forbi. Lærarane på vidaregåande skule trudde at dei muslimske jentene vart tvunge til å bere niqab. Det er forteljande journalistikk på sitt beste når historia om enkeltmennesket utvidar vår forståing for komplekse samfunnsfenomen, og metodiske og etiske refleksjonar får rom, her i eit etterord. Seierstad lukkast stort i å dokumentere framveksten av radikaliserte miljø i Noreg, og korleis krigen for Den Islamske Staten riv familien i Bærum, og landet Syria, i stykkje.

                                                    


Åsne Guldahl Seierstad er fra Oslo, er journalist og sakprosaforfatter. Hun har gitt ut seks sakprosabøker, skrevet for norske og utenlandske medier, og laget reportasjer for norsk og svensk TV,  i hovedsak fra krigsrammede områder som Afghanistan, Tsjetsjenia og Syria. (Kilde: Wikipedia).

Det siste året har Åsne Seierstad seilt opp som en av mine favorittforfattere. Bokhandleren i Kabul ble lest for, etter hvert, mange mange år siden, og selv om jeg likte den godt, var jeg ikke helt uforstyrret av alt oppstyret rundt, beskyldningene fra bokens hovedpersoner og påfølgende rettsak. Muligens er det derfor det har tatt så lang tid før jeg leste mer av forfatteren og journalisten, men To søstre var så god og engasjerende at den ble nominert av meg før den var helt ferdiglest. Nå i juni har jeg lest enda en, og like god, bok av Seierstad, som dere vil høre mer om senere i måneden her på bloggen. Håper flere av dere som ikke har lest boken benytter sommeren til å gjøre det, for den er absolutt verdt tiden!

Har du lest og skrevet om boken eller gjør det, kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.

Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

Mie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:

"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte

Samleinnlegg: forberedelse til bokbloggerprisen 2016, norske ungdomsbøker

Forberedelsene til Bokbloggerprisen 2016 er i gang, og jeg har så langt rukket 5 av årets norske utgivelser. Tre av dem er ungdomsbøker, og siden det har gått litt tid siden jeg leste dem, og jeg henger langt bak med bloggingen, kommer her de to av dem jeg likte best i et samleinnlegg:

Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask:
Lilly har et arr som deler leppen hennes i to, hun er født med ganespalte. Frem til nå har det ikke brydd henne noe særlig, hun er mest opptatt av å løpe og er veldig god til det. Plutselig begynner følelsene bestekameraten å gry og alt som ikke før betydde noe, betyr nå alt.  Brystene er i veien når hun skal løpe, og foreldrene som alltid har vært hennes trygge havn, vil hun nå ikke snakke med.

"Det er lenge siden Lilly kom inn til dem om natta. Det skjedde gradvis, som med døra til soverommet. Den som alltid sto åpen mens lampa i trappa lyste inn på rommet hennes som en fyrlykt som Lilly kunne se på når hun ble redd. Men etter hvert ble lysstripa i døra smalere og smalere, og nå lukker hun døra helt igjen. Nå lyser lampa i trappa helt for seg selv." (s. 15)


Det hjelper ikke å blunke er en sår og fin bok om å vokse opp. Noe, som å sove alene i mørket går gradvis, mens andre ting kommer mer plutselig og uventet. Det handler om de aller første vanskelige tegnene på at man ikke lenger bare er et barn, men på vei til å bli ungdom. Det handler om den første forelskelsen, uavhengighet fra foreldre, følelsen av å være mislykket og all usikkerheten som følger med i denne perioden av livet. Foreldrene til Lilly er absolutt tilstede i boken og i Lillys liv og de er realistisk tegnet synes jeg. De slet lenge med å få barn og legger ikke skjul på hvor etterlengtet Lilly var, deres mirakelbaby. Moren er en vakker skuespillerinne som Lilly ikke forstår kan være i slekt med henne, så stygg som hun er. Det at hun selv føler seg stygg og mislykket gjør at foreldrene blir fremmedgjort for henne. Hvordan kan de, og spesielt moren, forstå hvordan hun har det?  De tre menneskene hun engang synes var alt og det eneste hun trengte, mamma, pappa og bestekameraten Are er i ferd med å forsvinne uten at Lilly kan kontrollere det.

"Og alle kommer til å forstå at hun, dattera til Vera Viland, er vakker på en annerledes måte. At hun er skjønn på en måte bare mødre kan like. Og det verste er at mamma selv er vakrere enn noen gang. På en slik måte alle er enig om. Vakker på en måte Lilly aldri kan bli."

Lene Ask er for meg og sikkert mange andre også mest kjent som tegneserieskaper og barnebokillustratør og -forfatter. Dette er hennes debut som romanforfatter, og det er en imponerende en.  Det hjelper ikke å blunke engasjerte meg veldig og jeg håper spesielt mange ungdom leser den, men også voksne. Boken fikk jeg av Gyldendal.

En del av meg av Maren Engelschiøn:
Ida er 18 år og har vokst opp uten en far. Hele sitt liv har hun blitt fortalt at han døde like etter hun ble født, i USA der moren traff ham. Moren ønsker å snakke minst mulig om faren, men Ida blir stadig mer opptatt av røttene sine og spesielt de indianske. Når moren endelig forteller at det finnes to halvbrødre bestemmer Ida seg for å reise til Minnesota og ta et sommerkurs ved universitetet der moren og faren møttes, og det er her mesteparten av handlingen foregår.

Møtet med USA og Minnesota blir et lite kulturkræsj. Her er det ikke lov til å banne, drikke før du er 21, og det er strenge både ordensregler og innetider ved dormen på universitet, strengt overholdt av en eldre dame som vokter over jentene som bor på der. Ida deler rom med Jenna, som tar to fag og jobber mer enn hun egentlig makter. Ida på sin side tar ett fag, Creative Nonfiction, og gjennom dette faget utforsker hun sin indianske bakgrunn og forsøker å nøste opp i familiebakgrunnen. Hun besøker et Native American-senter for å snakke med folk som hun både kan intervjue og som kan hjelpe henne med å spore opp halvbrødrene sine. I møtet med den alkoholskadde Paul, det perfekte intervjuobjekt, dukker det opp  etiske spørsmål Ida må diskutere både med seg selv og klassen. Hun begynner å tvile på hvorvidt det er greit å utlevere vanskeligstilte mennesker, og hvor langt man kan gå for å få tillit hos andre til å dele av seg selv. Hvis målet er godt, gjør det da noe om metodene ikke føles helt gode? Dette er den mest tankevekkende og interessante delen av boken.

"Paul kaster et raskt blikk på meg før han ser bort, som om det ene blikket er alt han trenger for å vurdere om jeg er en han kan stole på eller ikke. Det virker som om han har glemt at dette er et intervju. At han før intervjuet sa han håpet å se den ferdige artikkelen på trykk i lokalavisen.
Så kommer det: "Jeg stoppet henne. Med gaffelen min."" (S. 75).

I En del av meg får du, i tillegg til etiske dilemma og søking etter røtter, både forelskelse, cowboyer og ekte amerikansk keg party med på kjøpet i en bok som føles unorsk på flere måter. Det eneste negative jeg kan komme på er at den kanskje handler om litt for mye. Det er fint å bli kjent med flere av karakterene i boken og hva de sliter med, men jeg synes vi fikk litt for lite av for mange. Alt i alt en underholdende og til tider tankevekkende bok som kan anbefales.

Slipp hold: oppsummering og tanker rundt månedens samlesing

Jeg har denne måneden gjenlest Slipp hold, noen av dere har lest den for første gang, noen har lenket opp til tidligere innlegg og en del har selvfølgelig ikke lest boken. Sammenlignet med de to andre bøkene på bokbloggerprisens kortliste det har vært samlesing på så langt, har få personer lenket opp sitt innlegg til lenkefunksjonen hos Norske bokbloggere. Om det er fordi lenkefunksjonen kom sent opp, at det er en ungdomsbok, det noe spesielle temaet, travle tider osv vet jeg ikke. Jeg har likevel sett en antydning hos noen bokbloggere til at de kvir seg for å lese boken på grunn av at deler av handlingen dreier seg om body suspension, og noen også kvir seg for å anbefale boken videre til ungdom. Jeg vil ihvertfall si at om grunnen til at du ikke har lest Slipp hold er fordi du kvir deg for dette, så synes jeg du skal gi den en sjanse.

I Slipp hold begynner altså hovedpersonen Mari å teste ut såkalt (body) suspension, som vil si å bli hengt opp i luften etter kroker festet i huden. Hun blir introdusert til dette gjennom Oliver som hun bor med og hans kamerat August. I et intervju med  osloby.no sier forfatteren at hun selv testet dette ut som en del av researchen til Slipp hold og at hun har forsøkt det flere ganger etterpå og vil fortsette med det. Hun sier det gir henne en helt spesiell ro og fokus og gjør mindre vondt enn det ser ut som. Nettopp roen og fokuset synes jeg Heidi Sævareid beskriver veldig godt i boken, noe som gjorde meg fascinert av konseptet. Jeg tror som nevnt at mange er skeptiske til denne delen av boken på forhånd, og kanskje også etterpå, men jeg tviler på at forfatterens misjon er å få folk til å drive med suspension, men heller å fjerne noen fordommer. Ikke minst representerer det en ung jentes løsrivelse fra det som er forventet av henne, og å våge å gå sine egne veier, noe de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Suspension er i grunn underordnet i boken og tar heller ikke stor plass i antall sider.

Forventningene og presset Mari kjenner på er representert ved kjæresten Torger og deres noe destruktive forhold. Han er opptatt av å få toppkarakterer, holde seg i form med å trene hardt, mens hun vil trene yoga, finne indre ro og er mer avslappet i forhold til skolen. Dette synes han er feil og rart, og han har en ganske dømmende og kontrollerende atferd. Når det kommer til suspension er det så langt unna det konvensjonelle at det ikke bare er Torger som reagerer. Jeg synes nettopp relasjonene mellom Mari og Torger, Mari og August og motsetningen mellom disse, skaper god dynamikk i boken. For i tillegg til suspension handler nemlig boken også om boblende forelskelse og kjærlighetsintriger.

Selv om jeg jobber i videregående skole har jeg ikke fått testet denne boken ut på målgruppen. Klepparonova som også jobber i vgs skriver i sitt innlegg om boken at hun har overhørt at elever er fascinert og kanskje til og med nysgjerrige på å prøve suspension. Tine er en av dem som var skeptisk til boken, men som ikke angrer på at hun leste den, selv om hun er usikker på om hun ville anbefalt den til en ung jente. Om du enda ikke er overbevist, gå inn på Norske bokbloggere og les noen flere innlegg om boken.

To norske 2015-ungdomsbøker: facebook-sorg og krokfrigjøring

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo: I det siste har jeg lest flere ungdomsbøker om sorg, og det er langt fra de første jeg har lest. Da jeg  tidligere skulle forberede en utstilling på jobben til høstens fordypningsoppgave i norsk, fant jeg en overveldende mengde bøker på temaet sorg sammenlignet med andre tema. Det er nok ikke bare i ungdomslitteraturen dette er vanlig å skrive om, men generelt i norsk samtidslitteratur. Sorg handler jo om noe av det  mest essensielle i livet, døden, og å miste noen du er glad i, det de fleste av oss frykter aller mest. Hvis det er godt skrevet blir det ofte svært god litteratur av det også.

Kjære søster handler om Eli Anne som nettopp har mistet søsteren sin Amalie i en ulykke. Den har en original form da den kun består av facebook-meldinger. Eli Anne skriver meldinger til søsterens facebook-konto hver eneste dag i tre måneder, forteller henne hvor mye hun savner henne, ting hun angrer på, det hun ikke fikk sagt og så videre. Romanen består kun av disse enveise meldingene. Det fungerer godt på mange måter synes jeg. For det først skaper de korte meldingene en poetisk følelse, og for det andre kjennes det som nye nytt og friskt. Boken tar også opp en relativt ny problematikk, hva gjør man med facebook-siden til noen som er død? Eli Anne vil for alt i verden ikke gi slipp på den, det er den eneste måten hun kan ha "kontakt" med søsteren sin. Foreldrene derimot forstår nok ikke dette og vil at den skal bort. Hun får altså bare disse siste tre månedene med søsteren før siden skal slettes. Jeg forstår veldig godt hvorfor det er vondt å gi slipp på noen sin facebook-side, og det er nok veldig forskjellig hva pårørende velger å gjøre. Noen starter egne minnesider istedenfor, mens andre lar siden stå med minnene i form av bilder, statusoppdateringer og lignende. Selv må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å slette telefonnumre til mennesker som er død fra kontaktlisten min.

Personlig liker jeg veldig godt både innholdet og konseptet i denne boken. Elisabeth på Bokstavelig talt trekker frem i sitt innlegg om Kjære søster, at det er for tydelig at dette er en forfatter som har skrevet facebook-meldingene som en del av en roman, og at det ikke er Eli Anne sine faktiske meldinger. Selv om jeg ikke tenkte over dette da jeg leste, er jeg helt enig. Meldingene er både veldig balanserte, har med tilbakeblikk, og forteller en hel historie. Det fungerer jo veldig bra i og med at det er en roman, men er ikke helt vellykket med tanke på formen forfatteren har valgt å skrive den i. Jeg tenker at kanskje mange ungdommer vil gjennomskue dette lettere enn meg hvis de går inn i lesingen med facebook-roman som en forventning. Formen med de korte meldingene gjør forøvrig boken veldig lettlest, og at den i tillegg er ganske kort gjør den nok overkommelig for mange lesere til tross for at den er på nynorsk.



Slipp hold av Heidi Sævareid: Mari har vært sammen med Torger ganske lenge, men de er ikke akkurat på det avslappede stadiet der man kan være seg selv uten å nøle, ikke alltid se best mulig ut og så videre. Hun kan ikke slippe seg løs sammen med ham og han forventer at hun er på en viss måte, at hun oppfører seg fint og er en flink pike. Mari er på mange måter fanget i forholdet til Torger. Hun har ikke selvtillit nok til å frigjøre seg fra ham, samtidig som hun ikke alltid trives i hans selskap. Han har også en måte å få henne til å tvile på seg selv, sine handlinger og reaksjoner. Når hun så møter August og hans venner begynner hun å finne seg selv igjen.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest. Takk til forlaget for et eksemplar av boken.
Les også Mari fra Flukten fra virkeligheten sin mer utfyllende anmeldelse her.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz...

Jeg hadde lest tittelen på denne boken av Marit Kaldhol flere ganger før jeg egentlig fikk den med meg. Spesielt da jeg hadde fått med meg hva boken handlet om slo det meg hvor sterk og vakker den er. Den antyder alt som skulle vært og ikke ble, fordi livet ikke alltid går som man vil. Og for Solrun og Jenny i denne boken går det ganske dårlig. Solrun sine rusproblemer startet før moren deres døde i en ulykke, men har nok blitt verre etter dødsfallet. Bestefar Olvar som bor i nabohuset sliter med helsen og er nesten blind, og for hovedpersonen Jenny er det derfor mye ansvar på unge skuldre. Hun forsøker i tillegg så godt hun kan å studere. Faren er også fraværende og bor i Polen, derav byen Lodz i tittelen.




Sitatet som fikk meg til å bestemme meg for at denne boken skulle jeg lese uansett hvor mange tårer som måtte komme, var uthevet i NRK sin anmeldelse av boken og står på aller første side:

Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim (Kaldhol 2014, s. 3).

Dette er ikke den eneste fuglemetaforen i boken, for de er gjennomgående. Storesøsteren er fuglen som kommer bort fra flokken og ikke klarer å komme seg hjem igjen.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler mye om Jenny sitt forhold til søsteren Solrun og hennes opplevelse av søsterens rusavhengighet. Hun forteller om det som skulle ha vært, hvordan de to skulle hatt det, noe som gjør tonen i boken veldig sår og vemodig. Noen har ment at dette nesten ikke er en roman, men en diktsamling. Det er en sammenhengende historie med kapitler så korte som en halv side til et par sider som forteller om en hendelse, tanke eller minne. Setningene er korte og dialogene få. Språket er lyrisk, stillferdig og gjerne antydende, men samtidig tilgjengelig, blant annet fordi hun henvender seg direkte til søsteren:

Du er ikkje her, Sol. Er ikkje saman med meg. Legg ikkje armen omkring meg og trøystar, slik du gjorde då vi var små. Du skulle vore her, skulle sagt: Ikkje ver redd. Skulle sagt: Vi skal klare det saman, Jenny, du og eg. (Kaldhol 2014 s. 7)

Vi får egentlig aldri vite hvorfor søster Sol ruser seg (ikke at det nødvendigvis finnes én spesiell grunn), men vi blir fortalt flere historier i boken som tyder på en ung jente som ikke alltid har det så godt. Jenny forteller om søsterens angst i barndommen som gjorde at hun stadig måtte sove hos moren, og at hun gjerne fikk en tablett å sove på. Hun forteller også om at søsteren kunne bli fjern og om et mørke "som ville ta deg frå meg. Stele deg sakte, bit for bit" (s. 9). Samtidig som hun var redd viser andre scener i boken at hun var den tøffeste av dem og villig til å ta sjanser, som å svømme litt for langt ut i vannet. Nå er Jenny alene om å være den tøffe.

Anne Cathrine Straume sier i sin nevnte anmeldelse at hun får følelsen av at dette er en ungdomsbok. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om et ungt menneske som forsøker å takle for mye ansvar, og er til tross for sin poetiske og antydende stil fullt mulig å lese også for mer uerfarne lesere. Jeg ser hva anmelderen mener og det bekrefter kanskje det vanskelige og av og til kunstige skillet mellom bøker for ungdom og voksne. Straume mener dog at Kaldhol ikke stoler nok på leseren til å gjøre sine egne tolkninger og gjentar seg selv litt for mye. Det er mulig forfatteren kunne holdt litt tilbake på for eksempel alle fuglemetaforene, men jeg synes samtidig tilgjengeligheten i dette tilfellet heller burde berømmes. For det er en stor prestasjon å gjøre en bok som mest minner om lyrikk i sin korte, antydende og poetiske form, som hopper frem og tilbake i tid, og som bruker mye symbolikk, så tilgjengelig som dette.

Til slutt en liten nesten-digresjon: Straume sier også at den håpefulle slutten er nærmest programmatisk i bøker for unge lesere. Dette er jeg ikke enig i, og det får meg nesten til å lure på om Straume har lest særlig mange nyere ungdomsbøker (men det vet jeg jo at hun har). Det er ikke få av de siste års norske (og oversatte) ungdomsbøker som har forsvinnende lite håp. På stående fot kan jeg nevne en av de andre bokbloggerprisnominerte, De som ikke finnes av Simon Stranger, og Uprisen-vinner I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Eller hva med Johan Harstad sin Darlah, som nylig ble kåret til tidenes norske ungdomsbok av Dagbladet og Ubok.no? Og hele dystopisjangeren som er så populær blant ungdom er jo rett og slett tuftet på håpløshet.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er en av tre nominerte i kategorien roman i årets bokbloggerpris. Boken har samlesing denne måneden, og her kan du se en oversikt over andre bloggeres innlegg om boken. Mitt eksemplar ble lånt med fra biblioteket, men denne tror jeg blir nødt til å eie. Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for barn og ungdom. Jeg har både årets bok, Zweet, og søkeord: ayotzintli  stående i bokhyllen hjemme. Jeg gleder meg til å utforske hennes litterære verden videre.

Oppsummering november

Vi er godt inne i desember allerede, siste oppgave dette semesteret er levert, men så har det ikke blitt særlig tid til blogging likevel. Jeg er rett og slett litt mettet på skriving og må fokusere på lesing av norske 2014-bøker og ellers alt det andre denne julemåneden fører med seg av oppgaver. Jeg håper jeg får skrevet om ihvertfall en av bøkene jeg leste i november før jul og at jeg får lest mange av bøkene jeg har lyst til i desember. I november leste jeg seks og en halv bok, fire (og en halv) aktuelle til bokbloggerprisen og to som var pensum.


Svøm med dem som drukner av Lars Mytting: jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat var velvillig innstilt til denne boken da jeg startet å lese. Den ble valgt ut i lesesirkelen jeg er med i og jeg ville egentlig lese en annen, men flertallet bestemmer:-) I tillegg hadde jeg lest noen lunkne anmeldelser og tenkte at denne virket uaktuell for bokbloggerprisen og dermed var det å kaste bort tiden i en såpass travel høstinnspurt. Plottet er i og for seg interessant og komplekst. Edvard skal finne ut hva som skjedde da foreldrene døde den gangen for lenge siden, og bygdegutten må virkelig grave i fortiden og reise både til Shetland og Frankrike etter spor. Hvorfor jeg likevel ikke lot meg rive med? De kvinnelige karakterene er flate og ganske stereotype, den vakre som venter og den mindre pene litt gale som gir Edvard motstand. Jeg har også problemer med å ta en hovedperson som tenker slik som Edvard på alvor. For språket i denne boken er så full av svulstige sammenligner og betraktninger av naturen og livet at det ødela mye av leseopplevelsen for meg. Selv om ingen i lesesirkelen synes dette var stor litteratur, hadde de fleste lest boken kjapt og likt den, mens jeg rett og slett slet meg gjennom den. Jeg har muligens veldig lav toleransegrense for denne typen pjatt for tiden i og med alle andre bøker jeg heller vil lese og små barn som krever det meste av tålmodigheten jeg har. For første gang har jeg ihvertfall merket sitater i en bok fordi de er dårlige, og her kommer et som fikk meg til å himle med øynene:

"Like etter kom maten. Eller, maten? Det var som jeg dukket under i et badekar og kom opp til en bedre verden".
For flere "skrekk"eksempler, sjekk Bjørg sin anmeldelse. For en mer positiv en, sjekk Berit sin hos Bøker og bokhyller.
Boken lånte jeg på biblioteket som både e-bok og lydbok og vekslet mellom de to.

Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus: jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede. Jeg satser på at denne boken får et eget innlegg for det fortjener den absolutt, men det blir nok ikke på denne siden av nyttår. Da har jeg mest sannsynlig lest den flere ganger også.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostu: eget innlegg om denne kommer. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest på lenge. Et virus som bryter ut i rekordfart i hele verden er i seg selv skremmende aktuelt i og med Ebolaepidemien som herjer i deler av verden. Mostu trekker i tillegg frem interessante problemstillinger ved menneskepsyken og hvordan vi ville reagert på de umenneskelige valgene hovedkarakteren blir nødt til å ta. En mørk bok som kan minne om en blanding av Walking Dead og Tomorrow-bøkene til John Marsden. Boken ba jeg om og fikk fra forlaget.




Brune av Håkon Øvreås: boken fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris tidligere i høst og var en pensumbok for min del. Rune har akkurat mistet bestefaren, har flyttet til et nytt sted og blir plaget av noen gutter på sykkel. Han bestemmer seg for å ta igjen ved å bli superhelten Brune. Boken er fortalt på en både sår og humoristisk måte fra et tydelig barneperspektiv. Den viser både et barn som sørger og er ensom, og et barn som tør å ta igjen og å ordne opp for seg selv. Jeg tror denne passer godt både til å lese selv fordi den er lettlest og for høytlesing da det kan være flere ting å diskutere sammen med barn her. Forlaget har satt den i 6-9 årskategorien, men den virker å ha nådd ut til et langt bredere publikum . Les Tine sin anmeldelse her.



Faen ta skjebnen av John Green: det er sjelden jeg leser bøker mer en enn gang, for hvem har tid til det? Når en av mine favorittbøker så er pensum på studiet jeg tar, så fikk jeg likevel sjansen til det. Jeg leste The Fault in our Stars for et par år siden på engelsk og denne gangen leste jeg den norske oversettelsen. Jeg hadde litt problemer med boken på norsk i starten fordi dialogene ble mer unaturlig. Det tok ikke så lang tid før jeg ikke tenkte over det lenger og leseopplevelsen var like god, men selvfølgelig annerledes denne gangen. Selve oppbyggingen av fortellingen er i grunn ganske klassisk og tematisk er dette også en typisk ungdomsbok. Det handler om å finne sin identitet ispedd en romantisk historie. Måten John Green på nydelig og sterkt vis kombinerer humor og sarkasme med de store spørsmålene om liv og død gjør boken til noe mye mer en det. Min anmeldelse fra jeg leste boken første gang.


Kjære av Linnea Myhre: en brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev. Eget innlegg om denne kommer.




Hva med den halve boken lurer du kanskje på? På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik ble dessverre levert tilbake på biblioteket halvferdig. Dette ble for tungt både språklig og tematisk for meg nå, og når det i tillegg var venteliste på den ga jeg opp til fordel for en av de andre bøkene som ventet i bokhyllen. Jeg har på ingen måte gitt opp Ørstaviks forfatterskap, men hun må definitivt vente til et mer passende tidspunkt, post-ammetåke.