I 2018 ble det ikke blogget så mye som jeg hadde håpet, men til gjengjeld har jeg begynt å formidle bøker i en annen kanal, Snaplioteket på Snapchat. Så til de som leser dette og fortsatt ikke følger meg og mine 7 medsnapliotekarer, er det bare å begynne med det. Vi har ganske variert smak og ulike utrrykksmåter, så tror det vil være noe for enhver smak der.
1 2018 fikk jeg også ny jobb, noe som er både krevende og gøy, og det kommer det mest sannsynlig fortsatt til å bli i 2019 med mange nye utfordringer. Det er flere årsaker til at det er stadig vanskeligere å finne tid, lyst og overskudd til å blogge. En av grunnene er at diskusjonene om bøker i større grad foregår i andre fora, som Goodreads, Snapchat, Facebook osv. Men noe som er motiverende, og som jeg har skrevet før, er at det er så nyttig i jobben og forsåvidt ellers også, å ha en logg der jeg har skrevet noe om en del av bøkene jeg leser. Og ved å legge det ut på en blogg blir jeg nødt å skrive litt mer og bedre om bøkene enn kun i stikkordsform som det ville blitt om det kun var til meg selv. En bonus er jo at det forhåpentligvis er en og annen der ute som kan få glede og nytte av det jeg skriver også, så blogging blir det fortsatt i 2019.
Det er mulig det kommer et eget innlegg om mål og lignende for 2019 og oppsummering av mål 2018. Foreløpig tenker jeg å lage en oversikt med kategorier jeg håper å lese mer fra og skrive opp hva jeg leser, men å ikke tallfeste hvor mye jeg skal lese innenfor kategoriene. For eksempel synes jeg det er kjekt å være bevisst på hvilke nasjonaliteter jeg leser fra, noe jeg vil ha litt fokus på, og jeg vil lese mer sakprosa, noe som ofte blir nedprioritert. Jeg skal tenke litt mer på kategoriene før jeg bestemmer meg.
Og så til det viktigste. Bøkene jeg leste i 2018. Her kommer en oversikt og litt omtale av noen av bøkene jeg leste i 2018 fordelt i ulike kategorier. For de som så min dag på Snaplioteket forrige uke, vil dette allerede være kjent. Eventuelle lenker fører til innlegg om bøkene jeg har skrevet tidligere.
Årets mest overraskende leseopplevelse:
Amsterdam av Ian McEwan:
Jeg skal ikke påstå at Amsterdam ble en ny favorittbok, men jeg likte den faktisk godt. Boken fikk Booker-prisen da den kom, og McEwan er en anerkjent forfatter, så hvorfor var det egentlig overraskende? Jo, fordi jeg har tidligere lest to bøker av forfatteren som jeg ikke ble så begeistret for, nemlig Sementhagen og On Chesil Beach. Da disse to bøkene av flere jeg har snakket med, er utnevnt som hans beste, mens Amsterdam havnet i motsatt ende av skalaen, var det kanskje derfor jeg ga denne en sjanse, men likevel derfor jeg ble overrasket. Amsterdam er kanskje ikke helt realistisk, men herlig utspekulert og satt på spissen. De to hovedpersonene Clive og Vernon sitt vennskap blir satt på prøve, men også deres moral, både profesjonelt og privat i kampen om å lykkes. Bokens mediekritikk fremstår fortsatt like aktuell.
Årets gjensyn:
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo*:
Jeg likte veldig godt Marit Eikemo sin forrige bok Alt inkludert, men jeg likte nok denne enda bedre. Et ektepar bor med sine to barn i en litt for trang leilighet. Spesielt Hanne drømmer om enebolig i det aller mest idylliske strøket. Alt kommer til å bli bra da. Som vanlig synes jeg tittel og handlingsreferatene til Marit Eikemo sine bøker høres noe kjedelige ut. Og det var en av grunnene til at jeg ventet så lenge med å lese noe av henne. Men dette er alt annet enn kjedelig. Det hele utvikler seg til en slags samlivsthriller. Jakten og etterhvert besettelsen av akkurat den eneboligen de vil ha får frem de kanskje egentlige grunnene til at de ikke er fornøyd med det de allerede har. Marit Eikemo skriver også denne gangen morsomt, godt og treffende i en intens bok.
Årets Printz-kandidat (amerikansk ungdomsbokpris):
Sadie av Courtney Summers:
Sadie brukte jeg litt tid på å komme i gang med, men når jeg først kom i gang ville jeg ikke at den skulle ta slutt. Sadie sin lillesøster har blitt funnet drept og Sadie har stukket av. Boken er skrevet delvis som en True Crime-podcast og delvis følger den hovedperson Sadie. Dette synes jeg er et vellykket og originalt grep. Podcasten prøver å finne ut hva som har skjedd ved å intervjue de få som kjente søstrene og de Sadie har møtt på sin vei. Boken er bygget opp nesten som en krim der detaljer blir avslørt for leseren litt etter litt. Dette gjør den drivende og spennende. Samtidig omhandler boken skjebner som er så tragiske at det gjør vondt, og det er dessverre ganske lite håp å spore. Sadie er altså en mørk og vond bok, men anbefales likevel til de som tror de orker.
Årets sterkeste:
Kinderwhore av Maria Kjos Fonn*
Denne boken er en av de råere bøkene jeg har lest på lang tid. Både stil og innhold bidrar til det. Hovedperson Charlotte har en del likhetstrekk til nevnte Sadie når det kommer til hovedpersonens opplevelser i oppveksten. Her er det ikke noe drap, men grusomhetene er mindre pakket inn. Kinderwhore har stort sett veldig korte kapitler, ofte bare en halv side til en side. Jeg liker godt denne formen som bidrar til bokens råhet. Charlotte har en mor som ruser seg. En mor som enten holder sengen eller er ute og finner en ny pappa til Charlotte. Noen av fedrene er snille, mens andre er absolutt ikke det. Barnet Charlotte opplever så utrolig mye vondt som ingen mennesker skulle burde oppleve. Når hun etter hvert blir ungdom takler hun opplevelsene sine ved å ruse seg og å distansere seg mest mulig fra egne følelser og andre mennesker. Jeg forstår veldig godt hvorfor Charlotte oppfører seg som hun gjør. Samtidig er det også så tydelig hvordan denne typen oppførsel støter andre mennesker fra henne, når det hun trenger er hjelp og støtte. Jeg tenker derfor at denne boken er spesielt viktig for å forstå og å gjenkjenne barn og unge som blir utsatt for grov omsorgsvikt. Jeg anbefaler derfor de aller fleste å lese denne, men for noen kan den nok bli for sterk, og kanskje spesielt om du har lignende opplevelser selv.
Det angår også deg av Herman Sachnowitz (fortalt av Arnold Jacoby)
Når det kommer til viktige og sterke bøker er det vanskelig å komme utenom denne. Herman Sachnowitz blir sammen med sine foreldre og åtte søsken sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Han er den eneste som overlever og som kan fortelle deres historie. Jeg synes Sachnowitz gjør mange interessante refleksjoner over livet og hva et menneske er i stand til å i stand til å gjøre og å overleve. Det er flere enn en gang jeg forbløffes over at han fortsatt lever. Grusomhetene i boken er så ufattelige at det er vasnkelig å ta det innover meg. Egentlig er det jo hele historien som er så vanskelig å fatte, men vi vet jo at det skjedde og at lignende behandling av menneskegrupper som anses som mindre verdt har skjedd og fortsatt skjer. Det blir likevel spesielt nært fordi Sachnowitz-familien var norsk, og at dette skjedde med blant annet nordmenn i vår del av verden for ikke så veldig lenge siden. Det er likevel nå såpass lenge siden at det ikke er så mange igjen som kan fortelle oss om det, og derfor blir bøker som denne stadig viktigere vitnesbyrd for å minne oss på hva som er verdt å kjempe for og hva som i ytterste konsekvens kan skje med et samfunn.
Årets feelgood:
Eleanor Oliphant Is Completely Fine av Gail Honeyman:
Over til noe helt annet, men likevel ikke helt. Årets feelgood-roman handler nemlig også om omsorgsvikt og i aller høyeste grad ensomhet. Den inneholder også årets favorittkarakter. Eleanor har det nemlig helt fint. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag. Hun spiser og drikker det samme på faste dager og tider. Hun gjør lite ut av seg og går samme vei til og fra jobb. En dag skjer det likevel noe som tvinger henne ut av rutinen og mønsteret, og til å forholde seg til andre mennesker på et mer personlig plan. Boken er både tragisk og komisk. Eleanor sin sosiale keitethet og skarpe tunge gjør boken til en fryd å lese. Hennes forhold til moren gjør boken mørk. Boken ender opp på den lyse siden av skalaen, et lite hakk for lyst for min smak. Dette er likevel en bok og en karakter jeg kommer til å huske lenge og bli glad av å tenke på.
Årets forfatteroppdagelse:
For noen år siden prøvde jeg meg på Jane Austen for første gang, med hennes Northanger Abbey. Jeg kom sånn cirka halvveis før jeg ga opp. Jeg var likevel ikke villig til å gi opp Jane Austen og bestemte meg for å prøve en annen bok, og denne gang på norsk. Det ble Overtalelse*, og denne gangen med stor suksess. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at det er best å lese på originalspråket om mulig, så følte jeg at språket ble en hindring første gang. En kan gå glipp av deler av teksten om en velger oversettelsen, men også hvis språket blir for krevende. Jeg velger derfor heller å prøve å lese bøkene på nytt på engelsk ved en senere anledning. For gjenlesingen gleder jeg meg allerede til. Jeg leste også Stolthet og fordom* i 2018, en historie jeg kjente bedre enn Overtalelse, men sistnevnte er så langt favoritten. Jeg håper på mer Austen i 2019 for jeg ble helt oppslukt i bøkene hennes. Vel er de fengende og utrolig romantiske på den best mulige måten. Hun bygger spenning og lengsel som ingen andre. Det er også spennende og interessant å lese om livet for unge kvinner på 1800-tallet. Men det som gir bøkene en ekstra brodd, og som jeg synes oversettelsene jeg har lest ivaretar, er den sarkastiske tonen, de gode observasjonene og samfunnskritikken. I Overtalelse er det blant annet snobberi hun harselerer med. Jeg forstår godt hvorfor Jane Austen sin popularitet stadig består.
Årets sliter:
Med kaldt blod av Truman Capote begynte jeg på i sommer ved bassengkanten i Italia. Samtidig begynte jeg på en annen bok på kindle, som jeg ble enda mer oppslukt av, og derfor ikke klarte å legge fra meg. Etter det kom Booker-langlisten, og da ble denne rett og slett litt glemt. Etter det har den blitt en bok jeg har lest litt innimellom andre ting, og det stort sett ikke de aller beste opplevelsene. Jeg kan ikke skylde alt dette på boken, for den er tross alt ganske god, selv om jeg skal innrømme at den var noe krevende å komme seg gjennom. Boken har få pusterom, med tettskrevne sider og lange kapitler. Det er en True Crime i romanform om drapet på Clutter-familien på 50-tallet i Kansas. Vi følger familien frem mot drapet, og vi følger gjerningsmenn og politietterforskere, både under etterforskning og under rettssaken. Det er en fascinerende historie og den var svært grensesprengende da den ble utgitt. Ikke minst er dette en klassiker som gir et verdifullt 1001-kryss, og som kan anbefales å lese i ett.
Årets norske etterslepere
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza*
Denne 2017-utgivelsen er en slags crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, men er utgitt som roman. Forfatteren intervjuer en norsk-pakistaner som nå sitter fengslet etter å ha reist til Syria for å kjempe mot Assad. Jeg liker intervjuformen godt. Hovedperson Tariq forteller fra både oppvekst i Norge og tiden i Syria og gir boken en ganske muntlig form.Stort sett lever jeg meg inn i fortellingen, men innimellom blir jeg minnet på at han intervjues ved at han kommenterer hendelser og lignende i nåtid/ettertid. Jeg synes dette grepet er spennende og ikke minst gir boken meg et interessant perspektiv på hva som kan føre til at noen tar valget om å bli fremmedkriger.
Tung tids tale av Olaug Nilssen*:
Også en norsk utgivelse fra 2017 og også en crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe jeg tydeligvis liker godt. Tung tids tale var en av fjorårets kjappest leste bøker, den var fjorårets første bok, men den var ihvertfall ikke fjorårets raskest glemte bok. Olaug Nilssen har vært åpen om at hun har en sønn med sterk autisme og denne boken er en slags kjærlighetserklæring til sønnen Daniel. Boken gir et innblikk i den krevende hverdagen de lever i, og kampen mot et ofte tungrodd system. Men boken blir på ingen måte tungrodd, og kjærligheten til sønnen kommer tydelig frem. Denne var på kortlisten til Bokbloggerprisen i 2018, og var min absolutte favoritt til å vinne, men det gjorde den ikke. Om du enda ikke har lest den, synes jeg du skal det. Den er fort lest, men ikke fort glemt.
Takk for følget i 2018, håper vi snakkes også i 2019.
Hvilke leseopplevelser vil du trekke frem fra 2018?
*Bøkene merket med stjerne fikk jeg av forlaget.
Godt nyttår, Silje! Snaplioteket er noko av det kjekkaste på snappen om dagen, så keep it coming :-)
SvarSlettJane Austen er faktisk meget godt oversatt, eg har lest dei fleste på norsk trur eg, og muligens høyrt dei på engelsk.
Godt nyttår Elida! Så kjekt å høre at du liker Snaplioteket:-) Og kommer nok til å lese alle Jane Austen som finnes på norsk i oversatt utgave.
SlettFin oppsummering Silje.
SvarSlettLiker det du skriver om Kinderwhore. Greit å advare om at det er en sterk bok som kanskje ikke alle har godt av å lese. Tipper forøvrig den kommer høyt når det nomineres til BBP ut fra hvor mange har som har blogget og lovprist den.
Vitanza sin bok likte jeg godt da jeg lest den, det samme med Nilssens.
Eleanor Oliphant og Eikemo likeså.
Ønsker det et riktig godt nytt år og håper du fortsetter å blogge her også.:)
Ikke alle er på snap, sjø. Og ikke går det an å følge den uten å ha egen konto heller, har jeg skjønt, så da blir det et lukket forum for meg. Har nok ting jeg følger med på, btw.
Ja, det er jammen nok av ting å følge med på:-) Har absolutt planer om å blogge fortsatt, for selv om det sosiale har flyttet litt på seg, så er det så mye annet jeg liker ved det. Og så er det utrolig kjekt å få kommentarer da:-)
SlettGodt nyttår Silje, kjekt å lese om året ditt, og veldig gøy å høre at du fortsatt vil blogge litt. Håper vi kan ha et treff snart, for jeg trenger et lynkurs i snapp :) Av bøkene du trekker frem her blir det vel Marit og Olaug (to nynorskbøker!) som ble høydare for min del. Har lyst å lese Amsterdam, siden jeg har lest og likt forfatteren før.
SvarSlettLykke til med nytt leseår, tipper 60 bøker går som en lek i år!
Ja, vi må få til et treff nå på nyåret. Jeg hadde snapkonto før jeg begynte med Snaplioteket, men var en skikkelig snapnewbie, men skal prøve å vise så godt jeg kan:-) Godt nyttår Tine! Vi ses snart.
SlettJane Austen kan være litt krevende å lese, men jeg elsker bøkene hennes som jeg så langt har lest. Har lest Emma og Pride and Prejudice. Har lyst til å lese de andre etter hvert også :-)
SvarSlettTror Fornuft og følelser blir neste bok ut av Austen, men vi får se. Jeg syns jo Jane Austen var ganske krevende på engelsk, men det gikk nærmest lekende lett på norsk, uten at det ble for lett om du skjønner.
SlettJeg hater Amsterdam intenst, såpass hatsk at jeg nesten blir provosert over din ros. Da har det muligens gått litt for langt, haha.
SvarSlettKinderwhore sparer jeg til samlesingen. Såpass mye bra jeg har lest om boken er jeg ikke det fnugg i tvil om at den får mange nok stemmer. Gleder meg skikkelig til prosessen frem mot seiersseremoni,
Haha, det er jo egentlig gøy med engasjement uansett i hvilken retning. Jeg vet at både du, Haruhi og Labben ikke likte den i det hele tatt, så det er jo mye av grunnen til at jeg ble overrasket. Jeg har det litt sånn med Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Jeg blir provosert når folk liker den, og det er det jammen mange som gjør:-)
Slett(litt sent men Godt Nyttår)
SvarSlettHar lest kavalkaden din før, men aldri vært i stand til å kommentere.
Vil egentlig bare si det de andre sa. Kinderwhore begynner å bli et sikkertstikk til bbp18, og selv om det på en måte er litt kjedelig, er det også veldig fortjent. Ja, også skal jeg lese Amsterdam. Er litt av/på med McEwan, men alltid artig å lese bøker folk 'krangler' om. Likte også Vitanza, Nilsen, og forsåvidt Oliphant..
Og et velgig sent svar. Av en eller annen grunn får jeg ikke lenger varsel om kommentarer og finner ikke ut hvordan jeg slår det på igjen. Eni i Kinderwhore, at det er litt kjedelig, men veldig fortjent. Les Amsterdam, Labben, Haruhi og Ellikken misliker den ganske sterkt, så det blir spennende å se hvilken leir du havner i.
SlettTakk for oppsummering! Det er tid for å mimre litt hos meg også, men når jeg kjører fort gjennom "har lest"-lista er det nok disse jeg vil huske best: tegneserien #Bestis, Slaughterhouse 5, Bjørnstad-bøkene til Backman og diktsamlingen Stor av Haagensen. Blant annet!
SvarSlettJeg har også lest Vitanzas bok, likte den - men merket at det var litt vanskelig å forholde seg til den som en roman. Og en finurlig vri at fortelleren (den innsatte) framstår som litt lite tillitvekkende. Hva skjedde egentlig?
Jeg merker at jeg liker veldig godt romaner som heller mot sakprosa. Jeg har ikke nødvendigvis problemer med å forholde meg til dem som romaner. Jeg kan ha litt problem med veldig selvbiografiske romaner, men ofte mer fordi jeg synes de kan være litt kjedelige. Olaug Nilssen sin handler jo om hennes eget liv, men den handler jo først og fremst om sønnen og ikke hennes liv som forfatter.
SvarSlett