Bokbloggerprisen 2020

For et par dager siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2020 annonsert. Denne gang var de to kategoriene Åpen klasse og Årets roman tilbake og i tillegg blir det en rullerende kategori. I år ble den kategorien Årets ungdomsbok, min spesialsjanger kan jeg kanskje si. Jeg har lest 6,5 av de 9 nominerte bøkene og kan si at dere som har lyst å bli med i samlesingen fremover har mye å glede dere til. Bøkene rommer blant annet morsomme og informative oppsummeringer av klassikere du burde ha lest, kompliserte mor-datter-forhold, livet med usynlig kronisk sykdom og ikke minst den vanskelige kjærligheten. I tillegg en av veldig få ungdomsbøker som har lange ventelister på biblioteket der jeg jobber ihvertfall. Her er de nominerte:

Årets roman:

Heroin Chic av Maria Kjos Fonn

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Et liv forbi av Helga Flatland

Åpen klasse:

Lappjævel av Kathrine Nedrejord

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Fra Shakespeare til Knausgård av Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide

Årets kategori: ungdomsbok:

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Hør her`a av Gulraiz Sharif

Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag

Følg med på blogger og Instagram fremover og les mer om prisen og samlesingen her.
Har du planer om å være med på samlesingen eller funnet deg noen favoritter så langt?

Dette leste jeg i mars

En veldig rar og til tider stressende mars måned er over. Jeg har etterhvert klart å finne en slags ro og leselysten har kommet tilbake, og håper dere andre også har det bra i denne merkelige tiden. I den kommende påskeferien blir det forhåpentligvis en del tid til lesing. Mars bestod av fem bøker, to av dem tegneserier, to ungdomsromaner og en roman for mellomtrinnet. Jeg håper jeg får overskudd til å lese også noen voksenromaner i april, men det blir nok fort en del barne- og ungdomsromaner også den neste måneden. Her er bøkene jeg leste i mars:

#Kampklar av Nina Rossing
Anja har lagt opp som fotballspiller på grunn av en skade og satser på sin nye drøm om å bli fotballdommer. I sin første gang som dommer i en G-19-kamp, utviser hun det ene lagets stjernespiller til sterke reaksjoner. Reaksjonene stopper dessverre ikke etter kampen. Først er det ubehagelige tilrop som "Du skal voldtas!" og "Fittedommer!", før det utarter seg på sosiale medier og eskalerer til vold.

#Kampklar var en mer brutal bok enn jeg var forberedt på. Beskrivelsene av volden er forferdelig ubehagelige, men det kjennes også svært realistisk. Kampen Anja må ta virker helt umenneskelig og umulig, men hun nekter å gi opp. Sammen med familien og vennene velger hun å stå opp for det hun tror på, til tross for at andre ansvarlige voksne svikter. Jeg håper virkelig at denne boken er noe overdrevet i fremstillingen av hverdagen til kvinnelige dommere, men den er uansett en påminner om at det er langt igjen å gå i kvinnekampen på visse områder i samfunnet. En virkelig god ungdomsbok.

Min bok er et leseeksemplar fra Vigmostad Bjørke som jeg fikk gjennom jobben.

Laura Dean driver og dumper meg av Mariko Tamaki
Laura Dean er den mest populære jenten på skolen, og Federica Riley (Freddy) er hodestups forelsket. Laura Dean er sjarmerende og full av selvtillit, men ikke en spesielt god kjæreste for Freddy. Laura Dean vil ha både i pose og sekk og gir henne ikke den oppmerksomheten hun trenger. Freddy har heldigvis gode venner og forhold til mennesker i livet sitt som ikke er like skadelige som det hun har til kjæresten. Men det intense forholdet til kjæresten holder også på å skade forholdet til bestevenninnen.

Tegningene i denne grafiske romanen er vakre og kjennes litt varmere enn den forrige utgivelsen til Tamaki, This One Summer. Denne gangen er også fargene få og svart og hvitt dominerer, men det rosa i dem gir dem varme. En vond, men samtidig veldig fin grafisk roman for ungdom som kan anbefales.

Pumpkinheads av Rainbow Rowell og Faith Erin Hicks
Rainbow Rowell har skrevet noen av mine favorittbøker for ungdom, så jeg måtte bare sjekke ut denne tegneserien hun har vært med å lage. Heldigvis rakk jeg akkurat å låne den med meg før jobben og bibliotekene stengte. Leselysten er heldigvis på vei oppover, men tegneserier har vært godt å ha når konsentrasjonen svikter litt.

Halloween står i fokus i Pumpkinheads. To ungdommer skal jobbe på gresskarmarkedet for siste gang før de drar hver for seg på college. Josiah depper og mimrer, mens Deja har planer om at dette skal bli noe helt spesielt, og drar med seg Josiah i å gjøre alle de tingene de ikke har gjort tidligere år. Deja skal smake på alt og gjøre alle aktiviteter, mens Josiah skal endelig snakke med jenten han har vært avstandsforelsket i så lenge. Kvelden skal vise seg å inneholde noen overraskelser for dem begge. Pumpkinheads er en kjempesøt fortelling, og selv om jeg foretrekker Rowell i romanform, kan denne tegneserien også anbefales.

Annenhver uke av Heidi Linde
Annenhver uke - Olivias liv#1 er en morsom og sår bok om livet som barn med to hjem, annenhver uke hos mor og annenhver uke hos far. Olivia har et ganske kaotisk og livlig hjem i leiligheten hos mamma, hennes nye mann og hans fire barn og hunder. Hos faren er det kun han og den nye konen i et stort hus. Hos moren er det aldri kjedelig, og hos faren får hun ekstra oppmerksomhet.

Olivia liker det i grunn godt sånn. Men så starter flere forandringer å skje i livet hennes som vipper det hele over kanten. Hun begynner å oppføre seg rart og ingen av de voksne forstår noe som helst. Boken er ganske sår, men samtidig oppstår det mange komiske situasjoner. For første gang på lenge har 9-åringen i huset og jeg funnet en bok vi begge to virkelig likte. Hun har gledet seg til at vi skulle lese i den på kvelden og ville lese den på nytt igjen da vi var ferdige. Men det fant vi ut kunne vente en stund, og heller glede oss til neste bok om Olivia.

Enkebyen av Thomas Enger
Det starter i en norsk bygd, Gravdal, en gang i fremtiden. Vi møter en verden som har vært utsatt for en krig og ressursene er knappe og fattigdommen stor. En enorm flom legger så nesten hele Gravdal i ruiner og tvinger Stella og faren på flukt sammen med andre fra bygden. Målet for flukten er Enkebyen, et totalitært samfunn med full overvåkning og kontroll, men også et sted man er sikret matrasjoner og tak over hodet hvis man får innpass. Moren til Stella jobber som helsearbeider i Enkebyen allerede, så Stella og faren ønsker å finne henne.

Jeg leste denne boken til en sak jeg skal være med å skrive om de nominerte bøkene til Uprisen, der Enkebyen er nominert. Jeg var ikke helt forberedt på at det var en dystopi da jeg sa jeg kunne lese denne. Jeg skal innrømme at det ikke er sjangeren jeg aller helst ønsket å lese akkurat nå. Til tross for det, og at jeg synes dystopier, fantasy og sci-fi er krevende å lese når leselysten ikke er på topp, ble jeg til slutt revet med av denne boken.

Jeg synes samfunnet som beskrives virker realistisk, noe som gjør det skremmende, og  både oppbygging og interessante karakterer bidrar til å gjøre boken spennende. Det handler om fordeling av ressurser og fremstiller et samfunn der man er nødt til å prioritere, og kvinner er da ansett som mindre verdt enn menn. Dette er først og fremst en handlingsdrevet bok. Det skjer noe hele tiden og jeg forstår godt at denne er nominert til Uprisen. Jeg stusser dog litt over navnene på de ulike karakterene, som er typiske for fremtidromaner. Stella er riktignok ikke så uvanlig, men de fleste andre karakterene har navn jeg aldri har hørt før, som Cyto, Cursa, Giga og Alhena. Dette synes jeg er litt rart, men alt i alt er det bare detaljer.

Da jeg fikk tid til å lese og kom inn i boken begynte jeg å glede meg til neste bok i noe som visst skal bli en trilogi.

God påske og god leselyst til alle sammen!

Dette leste jeg i februar

Februar er forlengst forbi og mars har kommet med en merkelig ny tilværelse for oss alle. Leselysten og konsentrasjonen er ikke på topp for min del, så her mimres det tilbake til det jeg leste i februar (som heller ikke var kjempemye egentlig). Håper det står bra til med dere i denne krevende og stressende tiden, og at noen av dere har litt mer leselyst enn meg. Satser på at marsoppsummeringen kommer like etter månedsslutt, og minner om at samlesingen av Udyr fortsetter et par uker til. Jeg sa at jeg skulle ha litt ekstra fokus på norske ungdomsbøker denne samlesingsperioden, og det har jeg i lesingen min, men jeg må se an om det kommer egne innlegg eller om det blir med disse oppsummeringsinnleggene. Disse fire bøkene ble lest i februar:

A Large Expanse of the Sea av Tahareh Mafi:
Shirin er en ung muslimsk jente som har flyttet mye rundt i sitt liv.  Det er ikke lett å bruke i hijab eller å ha den bakgrunnen hun har i USA året etter 9/11. Shirin blir utsatt for både hets og vold og bygger derfor en mur rundt seg som gjør at andre ikke slipper inn. Hun blir med i broren sin breakdancegruppe og dette blir hennes sårt trengte fristed. I tillegg møter hun Ocean, en gutt på skolen som virker å være interessert i hvem Shirin er, og ikke bare innpakningen. Men tør hun å slippe noen inn?

Det er sterkt og sjokkerende å lese scenene der Shirin møter fordommene rundt seg, og det er et viktig tema boken tar opp. Samtidig er A Large Expanze of the Sea en romantisk historie. Disse to ytterpunktene utfyller hverandre forsåvidt ganske godt. Det vonde i boken balanseres ut av kjærlighetshistorien og omvendt. For min smak ble boken likevel for klissete til tider. Jeg tror jeg trenger mer humor hvis det skal være veldig romantisk, og synes derfor at den delen av boken overskygger den viktigste delen litt. Totalt sett likte jeg uansett boken ganske godt. Den finnes også på norsk med tittelen Et hav av kjærlighet.

I morgen av Caterina Cattaneo:
I morgen veksler mellom kjæresteparet Ingrid og Andreas sine synsvinkler. Handlingen går over én dag med en del tilbakeblikk. Det er bursdagen til Andreas og de to har vært sammen i 2 år. Andreas begynner å stresse fordi Ingrid virker noe mindre interessert enn tidligere. Ingrid på sin side begynner så smått å tenke over hvordan Andreas egentlig behandler henne og innser at hun kanskje ikke skal finne seg i alt. Tittelen henspeiler på at Ingrid ikke har fortalt noen om tvilen hun har rundt kjæresten sin oppførsel, men hun sier til stadighet at hun skal gjøre det i morgen.  I morgen er en intens og mørk ungdomsbok. Den tar for seg kjærlighet som gjør blind, og de små urovekkende tegnene på at en person ikke behandler deg bra. Jeg synes Caterina Cattaneo har skrevet en svært god bok som satt seg i magen. Den kan godt leses også av voksne og passer nok best for de eldste ungdommene. 

One of Us Is Next av Karen McManus
Å følge opp en suksess med en oppfølger er ikke lett. One Of Us Is Lying var debuten til Karen McManus og i vinter kom endelig  en ny bok fra Bayview High. Denne gangen er det noen som setter i gang en runde med Nødt eller sannhet (Truth or Dare) blant ungdommene. Ingen vet hvem som står bak og (nesten) ingen tør å la vær å bli med på spillet. Hvis du svarer nødt får du en utfordring. Men svarer du sannhet blir en pinlig hemmelighet om deg avslørt.  De fleste går for nødt, og det skal vise seg å bli stadig farligere...

One of Us Is Next er minst like spennende som den første boken om ungdommene i Bayview. Det er ikke akkurat dyptpløyende litteratur, men få forfattere jeg har lest skriver så fengende spenningslitteratur. Plottet er finurlig og vi får følge mange små historier. Selv om tempoet er høyt tar forfatteren seg tid til å gjøre leseren kjent med karakterene sine. Jeg kan avsløre såpass at vi møter igjen kjenninger fra forrige bok, men hovedkarakterene er ikke de samme. Dette er boken for de som liker kombinasjonen high school, litt romantikk og mye spenning. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde lest disse bøkene nå, for tror de hadde vært perfekt for lesetørken min.


Kim Friele av Ida Hegazi Høyer
Denne boken om Kim Friele for barn er en del av den norske serien Min første biografi. Boken minner mye om den engelskspråklige serien Little People, Big Dreams. Jeg har lest denne både for 9-åringen og 5-åringen min og selv om forlaget sier boken er fra 3-6 år, så fungerte nok lesingen her i huset best sammen med den eldste. Disse bøkene har lite tekst og  mye illustrasjoner, men teksten er ikke like enkel som den er kort. Det er biografiske bøker med en del faktaopplysninger, men siden det ikke er så mye tekst fungerer de veldig fint enten som kveldslektyre, eller å lese selv for også større barn. 

Det var veldig kjekt å lese denne sammen med barna. 9-åringen ble spesielt sjokkert over at homofile ikke kunne gifte seg i kirken før i 2017. Hvorfor hadde hun ikke hørt om dette før? Veldig fint å dele disse historiene sammen. Jeg lærer noe og det er et fint utgangspunkt for å samtale om det vi leser. Jeg skal definitiv lese flere av disse bøkene sammen med barna mine. Det har blant annet kommet bøker om Ole Gunnar Solskjær og Sonja Hennie.

God lesehelg til dere!

Hva er det med svenskene?

I del to av innlegg om høstens leste bøker kommer det to svenske bøker for henholdsvis ungdom og mellomtrinn. Jeg vil påstå begge bøkene i aller høyeste grad kan leses av voksne lesere også. 

Jeg blir stadig imponert over svenske barne- og ungdomsbokforfattere som klarer å skrive så godt og slagkraftig for unge lesere. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er en slags nerve som treffer meg i magen. Flere ganger de siste årene har jeg opplevd å bli blåst av banen av svenske, først og fremst kvinnelige, barne- og ungdomsbokforfattere. De to jeg skriver om under er ingen unntak.

Alt skal brenne av Sofia Nordin:

Sofia Nordin har tidligere skrevet blant annet triologien som startet med Ett sekund om gangen, som var nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Nå har hun kommet med Alt skal brenne, en realistisk ungdomsroman. Og selv om dette ikke er en dystopi som hennes foregående trilogi, så vil jeg påstå den er minst like mørk.

Boken begynner illevarslende:

"Det er høst da jeg kommer bærende på ilden. Den sene, stygge høsten. Et evighetslangt, vått, grått mørke, og jeg har tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne." 

Agnes og Minna er bestevenner og de kjemper samme kamp, i hvert fall utad. Riktignok drar Minna det alltid en del lenger enn Agnes, en del lenger enn de fleste. Kampen de først og fremst kjemper er kampen mot patriarket og kjøttindustrien. Der Agnes vil demonstrere og være frivillig, vil Minna sjokkere. Men de vil begge forandre verden.

Det er ikke bare i kampen mot urett Minna kjenner mer engasjement enn de fleste andre. Hun har store følelser når det gjelder det meste. Hun blir langt oppe når hun er glad og veldig langt nede når hun ikke har det bra. Vi ser Minna gjennom Agnes, og for henne er dette veldig vanskelig å håndtere. Og ofte går det også utover Agnes, som når Minna for eksempel har forelsket seg og Agnes blir stående alene og utestengt fra det gode selskap. Men Agnes og Minna er sjelevenner, så Agnes kjemper det hun kan for å finne tilbake til den Minna som hun er så glad i og ser sånn opp til. 

Dette er kanskje årets vondeste leseopplevelse, samtidig som den er veldig rørende. Språket er storslått, og både vondt og vakkert. Boken utforsker ulike viktige tema som vennskap, psykisk sykdom, og politisk engasjement på en både reflektert og fargerik måte. Alt skal brenne er som sagt en mørk og vond bok, men den er langt fra bekmørk. Jeg vil likevel si at dette er en ungdomsbok som heller går opp i alder enn ned.

Komiqueen av Jenny Jägerfeld:

Sasha bærer på en stor sorg, men har enda ikke felt en tåre. Hun lager seg et sett med regler for å komme seg gjennom sorgen og livet. Hun skal blant annet klippe av seg alt håret, aldri gå ut i skog og mark, og heller ikke lese flere bøker. Og viktigst av alt, hun skal bli en komiqueen. Moren har sagt at noen mennesker har funny bones og andre ikke, og de som ikke har det må øve. Sasha vet ikke hvilken gruppe hun tilhører, så hun bestemmer seg for å øve og øve og øve til hvert bein i kroppen hennes er morsomt. Hun tenker at dersom hun får andre til å le, så vil alt det vonde forsvinne:


"Mamma var deprimert og gråt mer eller mindre hele tiden. Hun fikk folk til å gråte. Hun får fremdeles folk til å gråte, selv om hun ikke lever engang. Av og til når pappa står i dusjen, hører jeg at han gråter. Jeg tror han tror at jeg ikke kan høre det. Men det kan jeg. Derfor skal jeg aldri gråte. Aldri. Og jeg skal ikke få folk til å gråte. Jeg skal få folk til å le. Det er min oppgave her i livet!" (Fra baksiden)

I fare for å gjenta meg selv, Komiqueen er også en av årets mest rørende leseopplevelser. Og ja, den er også ganske mørk, men som Sasha selv bruker den humor for å få oss gjennom det vonde. Og boken har masse håp og lyspunkter. Sasha er nemlig langt fra alene. Hun har familie og en bestevenninne som stiller opp for henne. 

Det er likevel vondt å lese om en ung jente som har opplevd noe av det vondeste en ung jente kan oppleve, og som tar valg på grunnlag av dette som jeg som voksen leser i hvert fall, ser at ikke er særlig gode. Jeg har så lyst at de rundt henne skal forstå hva hun går gjennom, men samtidig er det dette som gjør boken så sterk. Sasha finner sin måte å overleve på, og selv om ikke alle metodene er like konstruktive, så er det en del av det hun må gjennom for å komme seg videre i sorgen. En helt nydelig bok om sorg for barn fra 9-årsalderen og langt oppover. 

Komiqueen ble nominert til Augustpriset i 2018.

Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

Dropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?

Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
Hovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:

Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som gratis leseeksemplar fra Aschehoug.

Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales. 

Dette leste jeg i mai: da leselysten vant over pliktlesing

Mai var en fantastisk måned her i Bergen rent værmessig (og juni har fulgt opp så langt). Vi har hatt årets første overnattingsturer med båten, og grill, altan og hage er tatt i bruk nærmest daglig. Lesemessig startet den ganske tregt og første bok ble egentlig først fullført over halvveis ut i måneden. Bøkene jeg holdt på med fenget ikke helt og da blir det til at jeg både leser mindre og saktere. Jeg bestemte meg for å legge pliktfølelse til side og heller starte på noe helt annet, og det gjorde underverker for leselysten. Disse bøkene leste jeg i mai:

Ishavspirater av Frida Nilsson
Begynnelser av Carl Frode Tiller
Det ingen ser av Anna Ahlund
Nå er alt av Amy Giles
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole

Ishavspirater var månedens første leste bok, og en bok min datter og jeg har brukt lang tid på. Den er på nesten 400 sider og kanskje litt for omstendelig for en 7-åring. Vi likte likevel boken veldig godt, og den har allerede blitt omtalt her på bloggen.

Begynnelser er min første bok av Carl Frode Tiller, men det blir ikke den siste. Som i Innsirkling-bøkene har også Begynnelser en noe uvanlig oppbygging. Vi starter med slutten der hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Den fortsetter deretter med å gå bakover i tid og helt tilbake til barndommen. Dette gir fortellingen driv og ekstra spenning. I tillegg føles den annerledes og jeg blir utfordret ved å finne ut at barndommen til Terje var ganske annerledes enn jeg så for meg i starten av boken.

Tiller skriver lett humoristisk og mørkt om de store spørsmål i livet og verden. Terje er sterkt opptatt av miljøvern og kjemper for alt fra de aller minste utrydningstruede skapninger til de store miljøspørsmålene. Alt henger sammen, men stadig oftere føler han at kampen er nytteløs. Når han opplever at til og med hans egne, andre miljøentusiaster, ikke helt forstår viktigheten av å redde utrydningstruede arter ingen har hørt om, går han stadig mer innover i seg selv. I tillegg til miljøentusiasten, får vi også møte en mann som sliter litt i sine nære relasjoner. Han har et anstrengt forhold til sine svigerforeldre, og også til sin egen mor og søster. Å kalle boken humoristisk er kanskje å ta hardt i, men alle de spydighetene han finner på å komme med til både fremmede han ikke liker og til sine egne nærmeste er både stikkende og til tider veldig morsomme.

Mai bestod av enda en svensk bok, denne gangen en ungdomsbok, Det ingen ser. Denne svensken har også allerede blitt omtalt i et innlegg her på bloggen, så jeg nøyer meg med å si at den har fått SKAM-stempel, delvis med rette og inneholder sex-scener som får undertegnede til å rødme.

Da jeg først var i gang ble det plass til enda en ungdomsbok. Nå er alt av Amy Giles var en veldig medrivende leseopplevelse. Vi møter Hadley, en jente som får gode karakterer, er god i idrett og kommer fra den mest velstående familien på skolen. Boken starter med nåtid der vi får vite at Hadley har vært utsatt for en ulykke og må på sykehuset. Deretter følger noen korte politiavhør av vennene hennes, før vi går tilbake til hendelser fra før ulykken skjedde. Denne oppbyggingen bidrar til et driv i fortellingen. Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi vet enda lite om den på utsiden vellykkede familien McCauley.

Vi får tidlig i boken vite at Hadley har unormal stor respekt for sin far, og at hun ønsker å beskytte sin lillesøster fra ham. Moren er tilstede, men fraværende og ignorant. Når Hadley møter og forelsker seg i Charlie Simmons eskalerer konfliktnivået i familien til Hadley. Men for alt i verden må ingen utenfor vite om hva som skjer bak husets fire vegger.

Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole er en norsk bildebok av året som jeg plukket ut både på grunn av Bokbloggerprisen til neste år og fordi forfatterne gir meg gode assosiasjoner. Stian Hole har laget flere prisvinnende bøker, blant  annet om Garmann, men min favoritt er nok Annas himmel fra 2013. Han er en illustratør kjent for sine digitale montasjer. Sammen med Synne Lea har han tidligere laget diktboken for barn, Nattevakt. Synne Lea har gitt ut flere diktsamlinger og en ungdomsroman før denne bildeboken sammen med Stian Hole (kilde: SNL).

Også Du og jeg inneholder Stian Holes gjenkjennelige illustrasjoner. I denne boken er det mange med sterke rødfarger og det mørke blå som du kan se på omslaget, men også med mer duse farger, som lys blå i en større kontrast. I handlingen møter vi en bestefar som drar ut på en rotur med sine to barnebarn. Vi forstår at det er hans siste reise, at han skal dø. På roturen snakker han med sine barnebarn om livet og døden. Jeg tror nok at denne boken bør leses flere ganger, og spesielt for å ta inn alle bildene, og å nyte dem. Jeg har til nå kun har lest den en gang, og synes sikke teksten gjorde like stort inntrykk. Det er ikke overraskende at Synne Lea har skrevet lyrikk tidligere, for språket fremstår poetisk. Jeg håper den gjør mer inntrykk neste gang, men i første omgang overskygget illustrasjonene teksten med sine kraftige farger og storslåtte detaljer.

Juni er her, og kalenderen viser endelig sommer, selv om mai har hatt flere dager med temperaturer vi ikke så i hele fjor her på Vestlandet tror jeg. Jeg har falt litt ut av planene mine denne måneden, og siden lystlesingen fungerer så godt vil jeg fortsette med det også i sommer. Sommeren består av så mange distraksjoner at det kreves litt lettere bøker. Noen planer må en likevel ha og har tenkt å lese videre i David Copperfield i løpet av de nærmeste månedene, så må gjøre en innsats der. I tillegg kom akkurat kortlisten til Golden Booker, og jeg har en påbegynt derfra som jeg må prøve å starte på igjen. Wolf Hall tror jeg må vente til etter Dickens. To bøker på rundt 100 sider blir litt mye på en gang. Hva er dine juni-planer?

Biosirkel og norsk 2015: dame med hatt og verdens beste forfatter?

Etter at jeg leste den nydelige boken Fugl av Lisa Aisato for et par år siden, blir jeg dradd mot alt denne damen har sitt navn på. Da biografien om en av de aller fineste forfatterne som er, Astrid Lindgren, skulle komme med tegninger av nettopp Lisa Aisato, kunne jeg nesten ikke vente. Jeg spurte i butikken flere ganger, men de visste ikke når den var klar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe den i julepresang til 5-åringen hjemme, men endte opp med å finne den frem i god tid før jul og lese den alene. 5-åringen må nok bli litt større før hun vil lese denne, og kanskje kjenne litt bedre til Astrid Lindgren sin verden. Denne biografien om Astrid Lindgren for barn er skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand. Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema er "Damer med hatt". Jeg presenterer bevis:

La meg bare si med en gang at illustrasjonene i denne boken er akkurat så nydelige som jeg både håpet og forventet. Jeg ble sittende med lengsel i blikket og stryke over sidene flere ganger før, under og etter lesingen. Tegningene er i stor grad basert på fotografier og er i en realistisk stil, noe som forsterker inntrykket av at dette er en fagbok basert på virkelige hendelser. Det aller fineste med dem er de kjente og kjære karakterene som veves inn i bildene og i historien om Astrid Lindgren. For eksempel sitter Emil på skulderen hennes eller brødrene Løvehjerte dukker opp på kirkegården der hun ved synet av to brødre sin grav skal ha blitt inspirert til å skrive historien om dem. Jeg synes illustrasjonene bidrar til innlevelse i historien og gir en både drømmende og nostalgisk stemning, helt i Astrid Lindgrens ånd slik jeg ser det.

Teksten er lagt opp som kronologiske fortellinger fra Astrid Lindgren sitt liv med forskjellige overskrifter, sitater fra intervjuer og bøkene til forfatteren, og en seksjon som heter "Vet du hva?" med faktaopplysninger. Bjorvand presenterer denne biografien som en veldig subjektiv og engasjert fremstilling da hun sier i forordet at Astrid Lindgren er verdens beste forfatter, det synes ihvertfall hun. Dette balanserer hun ved å bruke de nevnte faktaopplysninger og sitater. Boken har mest fokus på barndommen, noe som virker naturlig, og som gir oss et inntrykk av hvorfor Astrid Lindgren var så glad i barn og barndom, og hva som inspirerte henne til for eksempel mye av universet rundt Emil, barna i Bråkmakergata og Marikken. I barndommen hennes var det ikke så mange bekymringer, til tross for at familien hennes kom fra relativt trange kår. De hadde det likevel bedre enn mange andre, som lofferne som gikk fra gård til gård og som alltid fikk ly og litt mat hos foreldrene til Astrid. Agnes-Margrete Bjorvand legger ikke skjul på at livet til Astrid Lindgren ikke bare var enkelt og jeg synes hun gjør det på en utrolig fin måte. Hun skriver om hvordan Astrid opplevde det å bli ungdom som noe vanskelig, fra den trygge barndommen til en mer usikker tilværelse der hun plutselig begynte å bry seg om hvordan hun så ut og å kjenne på redsel for ensomhet. Jeg synes spesielt hun klarer å beskrive problemene i ekteskapet til Astrid og mannen Sture godt:

"Astrid har fortalt at hun aldri var forelsket i mannen sin, og det var ikke alltid like lett å være gift med ham. Han forelsket seg nemlig stadig vekk i nye damer, og da ble Astrid lei seg." 

Istedenfor å ta med alle de viktigste hendelsene i selve fortellingen om Astrid, har forfatteren valgt å lage en oversikt bak i boken over de mest sentrale årstall i Astrid Lindgren sitt liv. På denne måten tenker jeg boken kan passe for en større spenn med tanke på alder. De som er mer nysgjerrig kan lese videre her, mens de andre, kanskje spesielt de yngste, kan holde seg til fortellingen.

Biografien inneholder interessante og fine hendelser og opplysninger fra Astrid Lindgren sitt liv, men det er illustrasjonene som står frem som det mest rørende og minneverdige for meg fra denne boken. Jeg synes likevel forfatter Bjorvand har gitt en helhetlig og god fremstilling av livet til en forfatter som så mange har et forhold til på ganske få antall sider. I min fremstilling av illustratør Lisa Aisato er jeg kanskje like subjektiv som Bjorvand selv er om Astrid Lindgren. Jeg synes nemlig Aisato er verdens beste barnebokillustratør:-)

Dette er virkelig årets julegavetips til alle som er glad i Astrid Lindgren.

Noen norske barnebøker fra 2013

Frem mot nomineringen til bokbloggerprisen over nyttår har jeg lånt litt nye norske barnebøker på biblioteket som jeg har lest sammen med min datter på 3 år. Det er lett for at man kjøper og leser de samme bøkene man selv leste som liten, men jeg har jo nå oppdaget hvor utrolig mye bra som kommer av norske barnebøker. Å kombinere lesing av nye norske bøker med kveldslesing for min datter har vært helt ypperlig og jeg får jo et visst inntrykk av hennes oppfatning samtidig som jeg har min egen av bøkene. Her kommer en liten oppsummering av noen av bøkene vi har lest i høst.

Fugl av Lisa Aisato: om en jente som for alt i verden ønsker å bli en fugl. Hun blåser ut lysene på bursdagskaken sin og ønsker seg dette hvert år. Så oppsøker hun fuglene for å høre om hun kan bli en av dem, men hun kan jo hverken fly eller har fjær. Fjær og nebb kan hun ordne, men å fly er litt verre. Denne boken er kanskje vanskelig å tolke. Hva slags forandring handler det egentlig om, er det pubertet, en kropp som forandrer seg, misnøye med hvem eller hva man er? Det spiller forsåvidt ingen rolle, og ihvertfall ikke for treåringen som fullt ut aksepterer historien om jenten som vil bli fugl. Historien som står i teksten er nemlig ganske enkel og rett frem, men åpner for mange tolkningsmuligheter og stemninger. Illustrasjonene er helt fantastiske og til sammen er historien både rar, nydelig og vemodig. Denne boken tror jeg i grunn kan leses av folk i alle aldre og brukes for barn langt større enn hovedmålguppen 3-6 år.
                                  

Annas himmel av Stian Hole: i denne boken skjønner ihvertfall vi voksne, selv om det ikke står eksplisitt i teksten, at Anna og faren har mistet mor og kone og er på vei til begravelsen som de begge gruer seg til. Spiker regner fra himmelen og alt er vondt. For å forberede seg og å gjøre det enklere tar Anna faren med seg på en reise i fantasien, der de flyr med fiskene og svømmer med fuglene og tenker på hvem moren kan spise middag med der opp i himmelen. Anna stiller faren vanskelige spørsmål som er både filosofiske og religiøse om Gud og hva som skjer etter døden. Her er masse spennende bilder med sterke farger i en slags scrapbook-aktig stil. Denne boken kan definitivt leses på nytt og på nytt og jeg gleder meg til å lese den for litt større barn enn 3 år også. Men selv om 3-åringen kanskje ikke forstår så mye har hun stor glede av bildene og en god del av teksten. Barn har stor fantasi og som også med forrige bok, kan det som virker rart eller ulogisk for oss voksne derimot virke helt naturlig for et lite barn.
                                      

Kakkerlakken med den stygge frakken: og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande. Kakkerlakken i denne boken er rett og slett høstdeprimert. Den er redd for å dø, men også redd for å leve. Solen er borte og hvor skal han finne lyset igjen? I tillegg har han en så stygg frakk han må bruke for ikke å fryse og blir ertet for det av de andre insektene. Mest av alt er han ensom, helt til den dagen han møter noen som har funnet lyset, bokstavelig talt, på toppen av en gatelykt.  Denne boken er enkel, søt og også litt trist som de to ovenfor, men med en lykkelig slutt og en annen og enklere type illustrasjoner. Jeg har foreløpig bare lest den en gang, men dette er en bok man kan lese mange ganger. Denne har jeg forøvrig ikke lånt på biblioteket, men fått fra Samlaget.
                                    
Feber av Jill Moursund: en bok om en gutt med feber som går gjennom noen heftige feberfantasier. Det hele er veldig surrealistisk på en slags Alice i eventyrland-aktig måte. En lykkekatt tar ham med på en reise til lands og til vanns og tilstanden hans vandrer fra feberfantasi til våken tilstand hjemme i stuen hos faren. Tekst og spesielt illustrasjonene bidrar virkelig til følelsen av å være i en feberhet tilstand og jeg må innrømme at jeg nesten blir litt sliten etter å ha lest denne boken. Den er altså effektfull, men ikke en bok jeg selv ville valgt å lese til treåringen kveld etter kveld. Jeg husker godt feberfantasier fra jeg var liten og det er ikke nødvendigvis et fristende sted å dra til.
                                          

Frøet av Charlotte Bråten og Rune Markhus: Sandra sår et frø hun finner på bakken og overraskende nok vokser det en hest opp av potten i løpet av natten. Hesten er endelig en venn hun kan snakke med om at foreldrene har skilt seg, den dumme stemoren og at mamma og pappa ikke snakker særlig sammen lenger. Kanskje hesten også kan hjelpe henne med å få foreldrene til å bli litt bedre venner og å gi den teite stemoren en sjanse. En humoristisk og fin bok om en vanskelig situasjon mange barn er i. Dialogene mellom Sandra og hesten fikk meg til å humre flere ganger, denne hesten kan nemlig være både sarkastisk og den stiller mange rare og morsomme spørsmål.
                                                      

Høstens barne- og ungdomsbøker hos Cappelen Damm

I går var jeg på Litteraturhuset her i Bergen på presentasjon av høstens nyheter for barn og ungdom hos Cappelen Damm. Det var to flinke damer som var henholdsvis redaksjonssjef for oversatt barne- og ungdomslitteratur og salg- og markedsansvarlig som holdt presentasjonen. Siden jeg gikk alene ble jeg litt skremt da jeg så at dette var et sosialt treff med småbord og ikke slik jeg har vært på før der vi sitter på rekke og rad. Jeg så heldigvis et kjent ansikt blant alle damene (så vidt jeg kunne se var det kun en mann der) så jeg kunne lettet sette meg ned ved et bord. Her kommer en del av det de presenterte, men ikke alt.

Gode gamle barndomsminner:
Det er utrolig kjekt å høre om barnelitteratur. Selv om både jobben og bloggen min i første rekke handler om ungdomsbøker og oppover, så har jeg jo barn selv og ikke minst har jeg vært barn selv. For her var det mye nostalgi å spore. Cappelen Damm skal i høst gi ut nye utgaver av flere Astrid Lindgren-klassikere (der de skal ha scannet originaltegningene på nytt), samle de første Albert Åberg-bøkene i en (det kommer film), Elsa Beskow sine eventyr samles i flere bøker, Emil i Lønneberget kommer i samleutgave som er de samme historiene som den kommende filmatiseringen er basert på, og ikke minst kommer det nye bøker om Mummitrollet (100 årsjubileum i 2014). I tillegg til bøker kommer det diverse ekstraeffekter som spill, postkort, fargeblyanter osv. En ekstra god nyhet er at Astrid Lindgren sin historie Aller kjæreste søster gis ut i en fin billedbok. Jeg har et nært forhold til samlingen Per Pusling der denne historien er med, men har aldri lest den som billedbok.

                                                        
Lettlestbøker:
Cappelen kommer også med en rekke Lego-bøker som jeg i utgangspunktet rynker litt på nesen av. Når det er sagt er dette lettlestbøker som kan få de som er glad i Lego, men ikke i å lese til å gjøre nettopp det siste. Det kommer noen bøker med modellsett i, noen med klistremerker og også en Legobok der du kan lese om bygging av Lego og få tips til hva du kan bygge med de klossene du allerede har.

I tillegg har jo Cappelen Damm Leseløvene som blir 25 år og her kommer de med bøker til barn helt ned i 4 år og opp til 12 år. Så her er det bare å sette i gang med å lære de små å lese. De kommer også med en vitsebok i denne serien som er en gjentakelse av en kjempesuksess i fjor.

Både mer og mindre erfarne barnebokforfattere:
Ingvar Ambjørnsen kommer med ny bok om Samson og Roberto som har fått gode kritikker. Gro Dahle gir ut bok sammen med datteren og illustratør Kaia Dahle Nyhus som heter Krigen og tar for seg en storesøsters opplevelse av en skilsmisse. Jeg har ikke lest noen av Dahles barnebøker tidligere, men de har vel både provosert og gledet mange voksne ihvertfall. Jeg er nysgjerrig.

Etterhvert i en sånn presentasjon blir det veldig mange bøker å holde styr på, men skal nevne noen av de norske som pirret nysgjerrigheten min litt ekstra. Musefangeren i Downing Street av Lena Lindahl og Ketil Selnes handler om en katt som har som oppgave å fange mus og rotter i Storbritannias statsministerbolig, og dette er visst reelt at de har katter til sånt. Akkurat denne katten er upraktisk nok livredd for rotter, så han gjør ikke jobben sin særlig godt. Billedboken Iver reiser av Marianne Nygård og Jørgen Due Nordlie ble jeg mest nysgjerrig på grunnet teknikken som er brukt. Bildene består av papirbiter som er klippet ut og lagt i et mønster og deretter tatt bilde av. Papirbitene er ikke limt sammen og derfor har bildene også skygger. Den handler om en reise alene i båt for Iver der han møter ulike vesener både på en øde øy og i havet.

En annen som hørtes morsom ut for litt større barn er Zombie-Bjarne av Sibjørn Mostue. Tvillingene Emma og Emil blir nabo med den strenge rektoren på skolen sin, noe de ikke er særlig glade for. Etter juleferien har han plutselig forandret seg veldig, han har nemlig blitt en zombie som er glad i å spise barnehjerner. Dette kan høres skummelt ut, men det skal visst vise seg at den nye utgaven av rektoren kanskje ikke er så mye verre enn den gamle. Til slutt på barnebøker kan jeg nevne at tidligere fotballproff Arild Stavrum debuterer som barnebokforfatter med Maradonas magi, ikke overraskende en bok der fotball er tema, men også vennskap, spenning og litt magi.

 

Ungdomsbøker:
Cappelen Damm presenterte en haug med oppfølgere i serier, mange av dem avsluttende bøker. Jeg kan nevne siste bok i Septimus Heap, i Våk over meg-trilogien til Amy Plum, Variantene til Robison Wells, Tunneler-serien til Roderick Gordon og Halvgudene til Mari Moen Holsve. I tillegg oppfølger i Vakre skapninger og en rekke pocketutgivelser.

Det var ikke like mange bøker med i presentasjonen i ungdomskategorien, men til gjengjeld var det mye interessant som ble presentert. Det som er veldig spennende synes jeg er at flere norske forfattere kommer med sci-fi-aktige bøker i høst. Den ene er Jon Ewo sin 1920 som er en kontrahistorisk historie om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige. Det var svenskene som oppdaget at Nordsjøen var full av olje og de styrer oss med hard hånd. Det er visst godt mulig han kommer med flere bøker i denne sjangeren om andre tiår i historien. Tore Aurstad kommer med Ufo! Ufo! som de kalte for en Sofies verden om fysikk. Hovedpersonen er nemlig ekstremt opptatt av fysikk og utforsker denne verdenen i jakten på sin bestevenninne som har forsvunnet.

Hans Sande kommer med noe så spesielt som en roman på bergensdialekt. Som bergenser selv er jeg nysgjerrig bare på kun av det, men handlingen høres også spennende ut. Boken heter Blå øger kan isje lyge og foregår i en verden der Ålehovvene styrer. Hovedpersonen er en gutt som har vokst opp i isolasjon i et hjem med noen han etterhvert finner ut er roboter. Han har aldri sett et annet levende menneske og det er hans største ønske i livet. Han går gjennom forberedelser som tyder på at han etterhvert skal ut i verden, men han aner ikke hva som venter der ute.

 I den nye New Adult-sjangeren (ungt språk, voksent innhold) kommer Easy av Tammara Webber som vi også fikk med i posen da vi gikk. Det er opprinnelig en av mengden selvpubliserte bøker som har blitt plukket opp av agenter og forlag ettersom den har fått mange nedlastinger. Mange av disse bøkene er som de sa i 50 shades-kategorien og ikke av veldig god kvalitet, men denne kunne de altså gå god for. Den har den klassiske historien om ung sårbar college-jente som møter mystisk kjekk mann. Jeg var veldig skeptisk, men etter å ha sjekket den ut på Goodreads der den faktisk har fått gode omtaler av folk jeg følger, ble jeg mer positiv. Jeg går absolutt ikke av veien for en god college-romanse:-) Til slutt må jeg nevne at Hans Olav Lahlum kommer med krim for unge voksne med tittelen Huset ved Havet.

Ellers synes jeg at posene vi får med fra barne- og ungdomsbokpresentasjonene er morsommere enn på voksenbokpresentasjonene. Selv om jeg gjerne skulle hatt med en barnebok også, fikk vi to ungdomsbøker, den nevnte Easy og Ekko av Robison Wells (som jeg ble veldig glad for siden jeg likte så godt den første), men ikke minst fikk vi en ekte Leseløve-bamse og en Otto Monster prompepute. Det var med andre ord en der hjemme som ble veldig fornøyd. Personlig fikk jeg en god oversikt over jule- og bursdagspresanger fremover, både til egne barn, nevøer og nieser, men også tips til alle kollegaer som hyggelig nok spør meg om dette i førjulstiden. Jeg fant også flere ungdomstitler som skal føres på leselisten snarest.

Bokanmeldelse: Mirakel av R.J.Palacio

Mirakel handler om 10 år gamle August som til nå aldri har gått på skole sammen med andre barn. Han har hatt opplæring hjemme med sin mor og hatt noen få venner i nabolaget. Grunnen til dette er at han er født med et deformert ansikt grunnet en genfeil og har fått utført en rekke operasjoner gjennom oppveksten. Nå har moren bestemt at det er på tide å begynne på skolen og både Auggie og faren er både engstelig og skeptisk. Hvordan vil de andre barna motta ham?

Historien blir gjennom ulike kapitler også fortalt fra andres synsvinkler og dette synes jeg er både vellykket og mindre vellykket. Jeg likte best August sine kapitler som er i flertall, men jeg synes søsteren Via sine gir et veldig viktig perspektiv og ekstra lag til boken. Kjæresten hennes Justin sine derimot synes jeg like godt kunne vært utelatt. Vi får også lese blant annet vennene Jack og Summer sine tanker. Det er lett for å dømme  de andre barna for deres reaksjoner og oppførsel, men ved å også se noen av deres perspektiv gjør det enklere å forstå.

Boken er hjerteskjærende og rørende, men også morsom og varm. Det er virkelig deler av boken som er vonde, og som gjør meg både sint og trist. Jeg tok meg i å tenke, er barn virkelig så onde mot hverandre, mens jeg på den andre siden tenkte at tilværelsen ikke er så enkel som den blir fremstilt her. For som voksen leser savner jeg innimellom litt mer dybde og realisme i løpet av boken. Men så tenker jeg at dette er en bok fortalt for og av barn. Det er ingen av kapitlene som blir fortalt gjennom en voksens øyne og det er nok helt bevisst for å beholde det barnlige blikket uten for mye av nettopp den dybden eller kynismen som jeg savnet litt underveis. Det nærmeste vi kommer er søsteren Via sine kapitler hvor hun bekymrer seg for om foreldrene overbeskytter lillebroren og skammer seg over sine egne følelser.

Jeg synes likevel at denne boken kan og bør leses av folk i alle aldre. Voksne lesere, foreldre, og andre som har mye kontakt med barn får en påminner om hvor stygge barn faktisk kan være mot hverandre uten at de selv egentlig er klar over det eller ihvertfall ikke tenker gjennom konsekvensene av det de gjør, og at dette ofte gjenspeiler de voksnes holdninger eller mangel på klare holdninger. I Bergens Tidende foregår det en antimobbekampanje (Vær en venn) der flere stygge mobbehistorier kommer frem. En annen ting som kommer frem er at mange foreldre ikke vil innse at deres eget barn kan være stygge mot andre. Det er tross alt voksne som har ansvaret for barns holdninger og oppførsel og da i første rekke foreldre for sine egne barn. Mirakel viser hvor lett det er å henge seg på det andre gjør selv om det virker helt grusomt og utenkelig  når man ser historien utenfra og spesielt gjennom den som blir utsatt sine øyne. Boken sier også noe om styrken som ligger i å ha både støtte og kjærlighet rundt seg og viktigheten av å bry seg.

Gyldendal har satt denne under kategorien ungdomsbøker, men jeg synes dette først og fremst er en bok for eldre barn, kanskje 9 år og oppover. Som sagt er det en bok som både ungdom og voksne bør og kan lese også, men jeg synes det er viktig å få med at dette er en bok som passer godt for eldre barn da det tross alt både er dem det handler om og historien stort sett blir fortalt gjennom. Forfatteren sier på sin egen hjemmeside at tilbakemeldingene hun får fra leserne er at voksne lesere reagerer mye sterkere følelsesmessig på boken enn barn, sikkert fordi vi også ser hvor vanskelig livet kan bli for August senere. Barn derimot synes boken først og fremst er morsom og oppløftende. August har tross alt en familie som elsker ham og gjør alt for ham, i tillegg til venner som støtter ham, og det er tross alt mer enn mange "normale" barn kan stille opp med.

Takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Bokanmeldelse: The Graveyard Book av Neil Gaiman

Etter at familien hans blir drept en natt vandrer en liten gutt inn på en kirkegård. Etter innstendig bønn fra Mrs Owens bestemmer spøkelsene og de andre overnaturlige skapningene som holder til der seg for å ta vare på ham og å la han vokse opp på kirkegården. Navnet hans blir Nobody Owens, kalt Bod. Han blir oppdratt og utdannet av spøkelsene på kirkegården, men jo større han blir forstår han mer av situasjonen og begynner å stille spørsmål ved verden utenfor kirkegården, hvem som var hans egentlige foreldre og ikke minst hvem som tok liv av dem. De andre på kirkegården og ikke minst vergen hans Silas, ønsker å holde ham borte fra resten av verden fordi der ute er han utrygg, og i fare for at mannen som tok liv av familien hans skal fullføre oppdraget sitt og drepe Bod også. The Graveyard Book har vært nominert til ulike priser og vunnet The Hugo Award som er en av de største prisene for Fantasy og Science Fiction-bøker.

Dette var boken vi leste i lesesirkelen i november under kategorien grøss. Siden ikke alle var like komfortable med å lese om overnaturlige skumle saker gikk vi for en barnebok som virket tryggere. Boken er ikke veldig skummel for oss voksne ihvertfall, men den har en helt spesiell og noe mørk stemning over seg.

Handlingen foregår fra Bod er en gutt på rundt to år og frem til han blir 16 år med en del hopp i tid. Vi undret oss alle litt over begynnelsen der Bod som 2-åring virker å klare langt mer enn de fleste andre 2-åringer, men så er jo dette en noe spesiell gutt tross alt, så la gå. Bod vokser opp til å bli en smart og ressursterk gutt som stiller mange spørsmål og ikke gir seg før han finner svarene. The Graveyard Book tar opp de store og viktige temaene rundt liv og død fortalt i en klassisk eventyraktig stil der kampen mellom det gode og det vonde står sentralt. Det handler også om at det er greit å være annerledes og etterhvert om det å bli voksen og å gi slipp. Ingenting av dette er originalt, men likevel de aller viktigste tingene i livet. Som i de fleste gode fantasy- og eventyrbøker kan man se paralleller til virkeligheten og kanskje også en viss samfunnskritikk. Uten at jeg skal avsløre noe av handlingen var det flere av oss i lesesirkelen som fikk assosiasjoner til frimurerlosjen og lignende"klubber" mens vi leste.

Dette er min første Neil Gaiman-bok, men det blir helt sikkert ikke den siste. Jeg klarte ikke å la være å tenke på Harry Potter da jeg leste denne boken, og det er ikke nødvendigvis fordi handlingen har så mange flere likhetstrekk enn man kan finne i andre bøker, men kanskje mest på grunn av den magien som ligger i historien og måten den fortelles på. Neil Gaiman klarer å fange den magien som ligger i barndommen der alt kjennes ekte, ingenting virker umulig og ondskapen og ondskap er stort sett noe som er et annet sted og i en spesiell form. Boken inneholder et trippeldrap og andre ganske morbide saker, men det går aldri over grensen til å bli for ubehagelig eller til det ekstreme. Bikarakterene på kirkegården er veldig spesielle og interessante, så jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med noen av dem. På den annen side liker jeg at det er en del ubesvarte spørsmål igjen rundt hvem og ikke minst hva de egentlig er for noen skapninger. Neil Gaiman sitt språk er rikt, elegant og byr på litt motstand, og det hele har noe veldig britisk over seg synes jeg. Det er altså ikke den mest lettleste boken for barn, men den har en utrolig fin og magisk historie. Lydboken er lest av Neil Gaiman selv, noe som fungerte veldig bra.


Tittel: The Graveyard Book
Forfatter: Neil Gaiman
Forlag: Bloomsbury
År: 2008
Sidetall/spilletid: 312/7t 48m
Kilde: lydbok kjøpt selv

Banned Books Week - om voksne som (over)beskytter barn

Denne uken arrangeres Banned Books Week som er et samarbeid mellom flere aktører med ALA (American Library Association) i førersetet og også flere organisasjoner av bokhandlere, journalister, forfattere og skoler i USA. Det startet i 1982 som en reaksjon på at stadig flere bøker ble forsøkt fjernet fra skolepensum, bibliotek, bokhandlere osv. I år arrangeres det fra 30. september til 6. oktober der lesere over hele verden oppfordres til å gjøre opp sin egen mening om bøker istedenfor at andre skal bestemme hva som er passende å lese. Det er en spesiell oppmerksomhet rundt bøker som har blitt forsøkt fjernet eller fjernet i USA. ALA lager lister over bøkene som har blitt rapportert inn hvert år og hvilke bøker som oftest blir rapportert inn.



Fra Norge
I 2008 skrev anmelder Ola A. Hegdal en artikkel i Dagens Næringsliv (1.12.08) der han tok opp at ungdomslitteraturen hadde gjennomgått en revolusjonær endring de siste 30 årene. Han leste da årets norske ungdomsbøker og ble lettere sjokkert over bruken av vold og sex spekulativt og mente at ungdomslitteraturen først og fremst er skrevet for voksne av voksne. Spesielt Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim ble kritisert for å ta opp et så vanskelig tema som incest og ikke minst for å beskrive et overgrep så rått. Nevnte Ola A. Hegdal går så langt som å si at det å utgi denne boken som en ungdomsroman er utilgivelig og selv ville han aldri utgitt den i det hele tatt. Akkurat denne boken ble også kritisert fra flere hold da den kom i flere aviser. Hegdal trakk også frem blant annet Johan Harstad sin Darlah for å være for dyster og håpløs for målgruppen. Rune Belsvik sin bok Tjuven ble samme år kritisert for å ta opp barns seksualitet på den måten den gjør og Cathrine Krøger i Dagbladet mente den burde vært utstyrt med varseltrekant. Erlend Loe sin Kurtby ble også i denne perioden kritisert for å harselere med Knutby-saken i en barnebok. Jeg var selv på et eget arrangement med paneldebatt om vanskelige temaer i barne- og ungdomslitteraturen på Kapittel-festivalen i Stavanger for tre år siden der flere av disse bøkene ble trukket frem. (Beklager manglende lenker her, men artiklene er funnet i papiravis eller A-tekst som er passordbeskyttet)

Det som går igjen på de amerikanske listene og det som også virker å være det mest omdiskuterte her hjemme er bøker for eldre barn og unge. Det er først og fremst foreldre som forsøker å hindre barn og unge i å lese bøker med innhold de mener ikke passer seg. Foreldre er forsåvidt også de eneste som bør kunne si noe om hva deres egne barn kan tåle. Jeg som skolebibliotekar ville nok ikke nektet noen å låne en bok, spesielt ikke i den aldersgruppen jeg jobber med (15-18), men som forelder kan det stille seg annerledes. Det er først og fremst realistiske bøker som blir kritisert, selv om fantasy som Harry Potter og Twilight spesielt i religiøse miljøer i USA blir kritisert for å fremme det okkulte. Bortsett fra disse bøkene er det altså mye av det samme som går igjen i rapportene fra amerikanske forhold og det som de siste årene har blitt trukket frem her hjemme. Det er først og fremst eksplisitt seksuelt innhold og kraftig språkbruk som kritiseres og innehar de øverste plassene på listen over vanlige argument. Noen mener at barn  og unge burde slippe å bli utsatt for såpass "voksent" og upassende innhold. Det er sikkert mange aspekter som kan diskuteres her, men min første tanke er at med alt barn og unge utsettes for hver eneste dag på TV og internett av både visuelt og tekstlig innhold så blir bøker bare barnematen. En bok lar mer være opp til egen fantasi og tolkning og det kan man kun gjøre utfra egen erfaring. Jeg tenker også at spesielt et tema som incest er vel egentlig ikke et voksent tema, for er ikke det nettopp barn som først og fremst blir utsatt for det? Det er også noe merkelig at det virker å være felles at voksne forsøker å skjerme barn og unge fra det som har med seksualitet å gjøre som om dette var noe vondt og skadelig og ikke en del av unges realitet. Jeg husker fra egen barndom da Trond Viggo Torgersen hadde programmet Kroppen som fikk flere foreldre til å slå av TVen i harnisk.

Nå skal ikke dette innlegget først og fremst handle om den litterære og kunstneriske diskusjonen rundt barne- og ungdomslitteratur, men først og fremst om å forsøke å hindre andre i å lese bøker man selv mener ikke passer seg. Jeg vet at i de tider diskusjonen rundt bla Fretheim og Erlend Loe sine bøker gikk var det foreldre som forsøkte og kanskje også lyktes i å hindre sine barn fra å lese disse bøkene på skolen. Foreldres rolle er spesiell, kanskje overbeskyttende og irrasjonell til tider, men jeg synes det minste man bør gjøre er å sette seg inn i en boks innhold og aller helst lese den selv før man nekter sine barn å lese noe. Jeg har hørt flere foreldre nekte sine barn å lese Dødslekene av Suzanne Collins uten at de egentlig vet hva bøkene dreier seg om. Og undervurderer vi ikke spesielt barna og også unge når vi tror at de overhodet ikke er i stand til å stille kritiske spørsmål til de de leser og også i forhold til hva de faktisk tåler, og spesielt sammen med en voksen som en forelder eller lærer? Ingjerd Traavik kom i fjor ut med en bok som heter "På liv og død. Tabu i billedboken. Analyser og refleksjoner". Hun forteller at mange lærerstudenter og lærere sier at de bevisst unngår å ta opp bøker med vanskelige tabubelagte temaer som incest, selvmord, omsorgsvikt og homofili fordi det er vanskelig å snakke om.


En aktuell sak fra Sverige
Jeg leste for få dager siden en notis i Bergens Tidende som ga meg litt bakoversveis og som passet veldig godt for denne ukens markering. Biblioteket i kulturhuset i Stockholm ville fjerne Tintin fra barneavdelingen grunnet rasistisk innhold. De skulle etterhvert gå gjennom hele samlingen for deretter å fjerne alt med rasistisk eller homofobisk innhold, eller uønsket innhold som de sier (grøss). Da jeg søkte opp saken nå på nettet ser jeg at de heldigvis har snudd etter massiv kritikk. For hva blir så det neste, skal vi fjerne all litteratur som ikke er politisk korrekt og som kan virke støtende på enkelte grupper selv om litteraturen ble skrevet i en tid der det var et akseptabelt standpunkt? Skal vi etterhvert også fjerne bøker av forfattere som hadde uønskede meninger. At foreldre er overbeskyttende ovenfor egne barn er en ting, men at profesjonelle som lærere, bibliotekarer, bokhandlere osv vil nekte alle barn eller generelt alle å lese noen bøker synes jeg er en helt annen og mer alvorlig sak.

Egen erfaring
Ut fra egen erfaring kan jeg kun huske at en norsklærer så på boken jeg leste i lesestunden på skolen (en av bøkene i Sweet Valley High-serien) og sa at det der var skadelig for meg. Jeg husker også at vi blant annet syntes det var veldig spennende å lese tegneseriebladene Girls (som inneholdt nakne tenåringskropper!) noe som flere foreldre ikke syntes passet seg. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har tatt skade av noen av dem, men heller hadde hatt godt av å også få for eksempel en bok som fortalte meg litt mer om virkelige forhold blant de på egen alder. Jeg kan også huske at en av de tingene jeg faktisk mistet nattesøvnen av var en scene i en bok der det dukket opp en huggorm og ellers var jeg dypt fortvilet som barn over Gullars som spiste av kaken han fikk streng beskjed om å ligge unna. Skrekkfilmer med høy aldersgrense derimot var ofte så overdrevne at de ikke gjorde voldsomme inntrykk på den måten. Poenget er at det vi voksne tror at alle barn blir redd for og mister nattesøvnen av ikke nødvendigvis er det samme som det de fleste barn faktisk synes er fælt. Som relativt ny mor kan jeg si at mine nerver og tålegrense er mye lavere nå enn da jeg selv var barn og deretter ungdom og jeg kan ikke la det avgjøre hva alle barn tåler å lese.

Hvilke erfaringer har dere? Har noen forsøkt å nekte dere å lese bøker noen gang og synes dere vi er for overbeskyttende ovenfor barn og unge?