Sterkt og originalt fra Sør-Korea: Levende og døde

Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.

Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
                                           

Det var  mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.

Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.

Han Kang flyttet fra Gwangju  til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.

"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)

Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"

Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:

"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."

Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.

Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.

Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.


Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.

Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.

Barnepiken - en anmeldelse

I Barnepiken blir vi fortalt tre forskjellige historier eller dvs en historie fra tre forskjellige ståsted, nemlig gjennom to fargede hushjelper, Minny og Aibileen og en hvit kvinne, Skeeter. Det foregår i Jackson, Mississippi på 60-tallet der fargede kvinner jobbet hos hvite kvinner, med både tok husstellet og oppdragelse av barna deres. Likevel fikk de ikke bruke toalettet inne i huset, eller gå i de samme butikkene, bruke det samme biblioteket osv. På begynnelsen av 60-tallet har noe likevel begynt å forandre seg, for flere har begynt å sette spørsmålstegn ved raseskillelovene. En av disse er den ugifte kvinnen Skeeter som selv har et sterkt forhold til sin egen hushjelp Constantine, og er i kvinneforening og bridgeklubb med både hushjelpene Minny og Aibileen sine arbeidssgivere. Skeeter er glad i å skrive og får en ide til en bok om nettopp hushjelper. En forlegger i New York tenner på ideen selv om hun mener at ingen hushjelper som har livet kjært vil stille opp til intervju. Skeeter gir ikke opp av den grunn, men har ikke helt forstått hvilken fare hun faktisk setter hushjelpene i. Det skal vise seg å være vanskelig å få tak i noen, men hun får i første omgang en hushjelp med på intervju. De møtes i all hemmelighet, for det må for all del ikke oppdages at en hvit kvinne går på besøk hjemme hos en svart kvinne. Selvfølgelig begynner lederen i kvinneforeningen, Hillie, å ane ugler i mosen.

Denne boken var akkurat det jeg trengte i en litt tung leseperiode. En varm, men sterk og interessant historie.Vanligvis hører jeg lydbok kun på bussen til og fra jobb, men etterhvert med denne ble det forlenget til middagslaging og på sofaen om kvelden. Boken er etterhvert veldig spennende, om de blir oppdaget, hva som eventuelt vil skje og om boken til Skeeter og hushjelpene i det hele tatt blir gitt ut.  Boken er kanskje noe unyansert i fremstillingen av de hvite kvinnene som de onde og de fargede som de gode. De hvite husfruene kan ingenting om hverken matlaging, husstell eller barnepass, mens de svarte kvinnene har kunnskap og kjærlighet nok til både egne og andres barn og hjem. Det finnes likevel noen unntak, som Skeeter, eller at Hillie, til tross for sine ellers utelukkende usympatiske egenskaper tross alt viser kjærlighet for barna sine. En annen karakter, Celia, som selv er fra den hvite landsbygden blir heller ikke akseptert hos de hvite fruene. Boken bruker tid på å bygge opp de ulike historiene og spesielt historien om Aibileen og lille Mae Mobiley synes jeg var utrolig rørende og hjerteskjærende. Utfra mitt perspektiv som tross alt er ganske langt vekke fra sørstatene i USA på 60-tallet, er dette en troverdig og tankevekkende historie. Det blir veldig nært når du blir så knyttet til hovedpersonene og jeg får en bedre forståelse for at hvilke ord man kan bruke og hva man kan spøke med fortsatt er så sårt. At man noensinne har ment og noen samfunn fortsatt mener at enkelte er skitne og mindre verdt fordi de har en annen hudfarge, kjønn, eller seksuell legning, og til og med har egne lover som skal hindre dem i å ha samme rettigheter som andre, er for meg uendelig trist og uforståelig. Fra et kvinnelig ståsted synes jeg også at det på mange måter var ekstra sterkt og vondt at kvinner diskriminerer andre kvinner som jo er i fokus i denne romanen. Det er selvfølgelig også rart for oss som har omtrent all den frihet vi kan ønske oss å forstå at nesten alle aksepterte at det var sånn.

Når det gjelder oversettelsen synes jeg den virker god. Jeg som vanligvis irriterer meg når slang og dialekter  oversettes synes det er godt utført i denne boken. Det kommer frem at hushjelpene snakker annerledes enn de hvite husfruene uten å overdrive dialekten som ville blitt rart på norsk. Ihvertfall formidlet oppleserne på lydboken dette godt for jeg var neste overrasket over at jeg ikke hadde tenkt over språket. Det begynner å bli avansert når man skal vurdere både oversettelse og innleser på lydbok, så lar det bli med at jeg er fornøyd:-) Jeg har sett i en del omtaler at noen har reagert på inkonsekvens i språket til hushjelpene, for eksempel blanding av -a og -en endelser. I kommentarfeltet til Knirk sin omtale sier bokens norske redaktør at dette er et bevisst valg fra oversetteren sin side for å vise at hushjelpene ble påvirket språklig av å jobbe hos de hvite fruene.

Boken er til tross for sitt tunge tema både lettlest, underholdende og til tider spennende og morsom.

Tittel: Barnepiken
Forfatter: Kathryn Stockett
Forlag: Cappelen Damm
År: 2010
Spilletid: 17t 42m
Kilde: fra skolebiblioteket


Jeg så forresten filmen like etter boken var ferdiglest og må si at den var langt fra like god. Her er jo forståelig nok historiene kuttet kraftig ned og den blir dermed enda mindre nyansert. I tillegg er de sterkeste scenene fra boken ikke tatt med for filmskaperne mente det ikke passet inn i filmens budskap om håp. Den har derimot noen veldig gode skuespillere.