Hvorfor så vanskelig å gi opp en bok?

Jeg har store problemer med å ikke fullføre bøker jeg begynner på. Det gjelder forsåvidt tv-serier og filmer også, men kanskje spesielt bøker. En ting er hvis jeg synes boken er skikkelig dårlig, men det vanskelige er hvis den ikke er det, men bare ikke fenger interessen.

Jeg begynte på Løgneren Locke Lamora en gang i November, har lest et par hundre sider og føler fortsatt ikke at jeg har kommet inn i boken. Jeg tok en pause i boken for å lese noe annet, men det hjalp ikke. Jeg har gledet meg til boken lenge og var sikker på at dette var noe for meg. Nå har jeg da endelig bestemt meg for å følge opp et av målene mine for dette leseåret, nemlig å bli flinkere til å legge fra meg bøker som ikke fenger. Det er ikke bare lett, men samtidig en liten lettelse å slippe å ha boken liggende på nattbordet å gi meg dårlig samvittighet. Forstår ikke helt hvorfor det ikke bare er å gi opp og gå videre til neste bok, for det er jo nok å ta av. Istedenfor velger jeg å bruke lang tid på bøker som ikke interesserer meg. Høres dette dumt ut, eller er det andre som har det på samme måten?

Levende begravet

Levende begravet av Peter James leste jeg i sommer, men har ikke fått skrevet om den før nå. Det er første bok om politimannen Roy Grace . Boken be innkjøpt til skolebiblioteket på Mammut-salget i fjor fordi handlingsreferatet som stod bakpå virket utrolig spennende. Etter en drøy spøk på utdrikninglaget til Michael Harrison ligger han nå begravet i en kiste under jorden. Meningen er at han skal graves opp igjen etter at kameratene har tatt en øl, men da de blir utsatt for en bilulykke blir Michael liggende levende begravet i en kiste. Politiet må finne Michael før det er for sent, men aner ikke hvor han befinner seg eller hva som har skjedd. Forloveren er den eneste som kan hjelpe politiet, men han velger å holde tett.

Dette er en av flere gode kriminalromaner jeg har lest det siste året. Den var spennende hele tiden, spesielt nervepirrende fordi vi følger Michael nede i kisten samtidig som vi følger etterforskningen over jorden. Politimannen Roy Grace er sånn passe interessant og har sin egen historie med en forsvunnet kjæreste som han ikke gir opp håpet om å finne. Styrken til denne boken er altså en veldig spennende historie og ikke karakterene eller miljø, selv om det også er tilfredstillende. En murstein og sidevender (så Ladybug brukte det som et norsk ord for pageturner) som anbefales. Peter James har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er kun denne og en til oversatt til norsk. Denne får 4 av 5 poeng.

Rosebush

Endelig fant jeg en bok helt på slutten av fjoråret som fenget meg ordentlig. I Rosebush møter vi Jane som har vært utsatt for en bilulykke, våkner opp på sykehuset og ikke aner hva som har skjedd med henne. I løpet av boken følger vi hennes tanker og tilbakeblikk etterhvert som minnene kommer tilbake.

Rosebush av Michelle Jaffe var en  mesteparten av tiden utrolig spennende bok med en uhyggelig stemning over seg. Den fikk meg til å hele tiden gjette hva som hadde skjedd og hvem som var skyldig i hva, men stort sett tok jeg feil. Verden Jane lever i er forferdelig overfladisk og hun gjør alt hun kan for å passe inn og å være populær. Det begynner etterhvert å synke inn for henne at kanskje ikke alle er like begeistret for henne som de gir uttrykk for. Man har lyst å slå henne i hodet av og til så hun skal våkne opp. Til tross for at jeg likte boken godt har den mange svakheter. Den inneholder mange klisjeer, er noe spekulativ og usannsynlig. En del av karakterene er for skrudde til at man kan tro på de, ellers så er det for mange av karakterene som er skrudde til at man kan tro helt på historien . I tillegg gikk slutten litt for fort og noe var for forutsigbart. Det var ellers en god leseopplevelse hvis man tar det for det det er, nemlig lett underholdning. Så var det en bok som endelig vekket leselysten igjen og fikk meg til å velge boken fremfor PC eller TV og glede meg til jeg fikk anledning til å lese igjen. Det er tross alt noe av det beste med å lese.

Den får derfor 3.5 av 5 poeng, som betyr et sted mellom bra og veldig bra.

Leseåret 2010

Her er en liten oppsummering av leseåret 2010. Jeg fikk lest 38 bøker som er 9 færre enn året før. De tre siste månedene av året har jeg lest lite da jeg etter å ha blitt mamma naturlig nok har hatt andre ting å fokusere på:-) 38 er likevel ikke for meg å være et så verst antall. Litt mer om hva slags bøker jeg har lest:

Av norske forfattere: 7
På engelsk: 18
Forfatters nasjonalitet: 6
Menn/kvinner: 13/25

I forhold til i fjor har jeg lest en god del færre bøker av norske forfattere selv om det var et mål å lese flere. Jeg hadde også planer om å lese bøker av forfattere fra flere og nye nasjonaliteter, men det har jeg heller ikke klart. Dette året har jeg satt meg ganske beskjedne mål og det tror jeg er lurt. Et av hovedmålene er også å være flinkere til å legge vekk bøker som ikke fenger og å lese mer av det jeg har lyst til å ikke det jeg føler jeg bør lese. I år har jeg kun gitt toppkarakter til en bok, Regines bok, så enten er jeg for streng eller så er det virkelig på tide å følge opp disse målene.Bokåret 2010 var ikke like godt som året før, men inneholdt likevel noen gode leseopplevelser. Her er min topp 10-liste:

1. Regines bok - Regine Stokke
2. Stolen - Lucy Christopher
3. Wings - Aprillynne Pike
4. Stormfulle høyder - Charlotte Brönte
5. Hold tett - Harlan Coben
6. Fasandreperne - Jussi Adler-Olsen
7. Mockingjay - Suzanne Collins
8. Fuglemannen - Mo Hayder
9. Poison Study - Maria Snyder
10. The Reckoning - Kelley Armstrong

Til tross for at året ikke var et topp leseår har det inneholdt en del bra. Jeg har fått tilfredstillende avslutninger på to av mine favorittserier, Hunger Games og Darkest Powers, nye serier er oppdaget og alle kriminalromanene jeg har lest har vært veldig gode. Godt nyttår alle sammen. Jeg håper det blir et veldig godt leseår for alle sammen.

Bitten

Bitten er første bok i Kelley Armstrongs serie Women of the Otherworld. Bøkene i denne serien har ulike hovedpersoner og foregår i det samme universet som hennes serie Darkest Powers, som jeg har lest og omtalt på min andre blogg tidligere. Darkest Powers-serien ble til etter denne og er YA-bøker, mens dette er voksenbøker. Det merkes ved at bøkene inneholder mer vold og sex enn den andre serien. I denne første boken er hovedpersonen Elena, den eneste kvinnelige varulven i verden. Hun prøver å leve blant mennesker i Toronto etter å ha forlatt flokken sin for et år siden. Da flokkens leder ber henne komme tilbake for å hjelpe til i en krise har hun ikke noe valg. 

Det tok vel hele 200 sider før jeg var ordentlig med i denne boken, og det er for lenge. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke klarte å leve meg mer inn i historien, for jeg synes boken var underholdende nok. Det går generelt litt treigt med lesingen for tiden, men jeg likte nok ungdomsbøkene til Armstrong bedre. Jeg kjente aldri spenningen eller kjærlighetshistorien på kroppen som jeg gjorde i hennes andre bøker. Jeg foretrakk at ting ulmet under overflaten enn her som det er mer rett på sak. Jeg har lest mest ungdomsbøker i denne sjangeren, bortsett fra bøkene om Sookie Stackhouse som har mer humor og ikke minst en karakter som Eric. Det manglet i denne boken. Jeg kommer kanskje til å lese videre i serien siden det kommer bøker om andre karakterer i tillegg og ikke minst siden jeg likte hennes andre serie så godt. Det kan høres ut som om jeg ikke likte denne i det hele tatt, men det gjorde jeg. Hadde bare høye forventninger fordi jeg liker det Armstrong har skrevet før.