En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv: morsomt og varmt om noe ganske trist

I bokens første avsnitt forsøker Glenn Johansen å ta livet sitt ved å henge seg i garasjen. Han mislykkes da røret tauet henger i knekker. Ironisk nok er røret fra hans eget aluminiumsfirma. Glenn er kanskje ikke deprimert, men finner heller ikke noen gode grunner til å leve. Han er i 50-årene og har nylig blitt forlatt av konen, Anita, etter mange års ekteskap, til fordel for en annen mann. En mann det er mer tak i. En mann som liker å gå i 17.mai-selskap hos naboen. Dette høres kanskje trist ut, men denne boken er morsom.

Glenn er ikke spesielt glad i sosiale settinger og han havner i ganske mange komiske situasjoner når han prøver å delta. Mens de fortsatt er gift uttaler konen:

"Du ville vel heller ha ligget på gulvet her og stirret på en bille enn å være med på middag med bekjente, som en normal person" (s. 25)

Glenn har ikke hjerte til å si at han synes å stirre på en bille høres ut som en kjempeinteressant kveld. Aller helst vil han sitte hjemme med en bok eller film om andre verdenskrig. Han er nemlig veldig opptatt av andre verdenskrig og synes det er vanskelig å snakke om noe annet. Da han skal hilse på sin nye sjef i aluminiumsfirmaet, klarer han på klumsete vis å sammenligne han med Herman Göring, i et forsøk på å snakke om seiling.

"Så, skal jeg forstå det slik, sa Erik Vogt Larsen, - at du står her og sammenligner meg med en av de verste krigsforbryterne i historien? Det hadde jo Glenn gjort, det måtte han erkjenne. Og i det samme innså han at det hadde vært galt. Likevel var det dessverre sånn at når det kom til seiling og løping, og antakeligvis også til golf, så var nazistene mest naturlig å ty til. Dte kunne jo ikke Glenn noe for." (s. 40)

Konen har som sagt forlatt ham for en annen mann, og på jobben blir han stadig oftere forbigått av en yngre kollega. Anders Bakke sprudler nemlig av energi og mestrer sosiale settinger med glans. Og ikke minst er han ganske slu og manipulerende.

Romanen tar oss med på Glenns indre reise. Som tittelen indikerer, følger vi ham i uken etter selvmordsforsøket. Og i uken etter at han forsøkte å ta livet sitt, skjer det små endringer i livet hans, samtidig som vi får tilbakeblikk fra livet før. Han har nådd bunnen og bygger seg nå sakte opp igjen. Boken handler om ensomhet og lengsel etter noen å dele interesser med, men også gleden mange av oss har i eget selskap, fordypet i en bok eller et TV-program om noe en er interessert i.

Anmeldere har kalt den en lettere versjon av Dag Solstads 90-tallsromaner. Den har også blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove og Erlend Loe. Jeg har ikke lest verken Ove-boken eller Solstad, så kan ikke gå god for den sammenligningen. Når det gjelder Erlend Loe streifet tanken meg også underveis i lesingen, men samtidig (og med forbehold om at det er lenge siden jeg har lest noe av ham) synes jeg at Loe har en mer absurd  stil.

I et intervju med Mari Kjos Hellum forteller hun at Glenn er en blanding av henne selv og faren. Og en merker veldig godt at forfatteren er glad i karakteren sin. Det er en eksistensiell roman med skarpe observasjoner og humor, men først og fremst er det mennesket Glenn jeg tar med meg videre og at han er bra nok som han er.

Les også innlegg om boken hos Tine, Ellikken og Beathe.

Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

Dropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?

Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
Hovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:

Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som gratis leseeksemplar fra Aschehoug.

Anmeldelse: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Etter en sexskandale med en overordnet har TV-personlighet Allis Hagtorn svart på en noe spesiell annonse fra en mann på et øde sted som trenger noen til å stelle i hage og hus mens konen er borte. Allis reiser bort fra alt, slår av mobilen og fordyper seg i hagearbeid som hun har svært liten erfaring med og matlaging. Hun serverer faste måltid til mannen i huset, Sigurd Bagge, mens hun selv må spise for seg selv etterpå. Konen i huset aner hun lite om, hvor hun er eller når hun kommer tilbake. Det er i det hele tatt lite hun vet noe om, for denne fåmælte mannen deler lite med henne. Hun finner likevel enn viss terapi i å sulle rundt på egen hånd langt borte fra virkeligheten og de eneste gangene hun blir minnet om sitt egentlige liv med ektemannen er når damen på lokalbutikken gir henne blikk og kommentarer som tyder på at hun vet hvem hun er og hva som har skjedd.

                                             
Boken har en nerve og spenning gjennom hele som driver handlingen fremover. Det gir også boken høyere underholdningverdi og spesielt i siste halvdel er det vanskelig å legge den fra seg. For etterhvert som Allis finner seg mer til rette (for helt til rette er nok ikke mulig hos denne mannen) kommer de to fortapte sjelene hverandre litt nærmere. Hvem er denne Bagge, er han farlig eller bare mystisk og tilbakeholden? Han deler ihvertfall ikke mye av seg selv uvisst av hvilken grunn. Allis på sin side blir både tiltrukket og skremt av dette og det samme kan jeg vel si at jeg som leser ble. Det er i det hele tatt ganske creepy (for å bruke et godt norsk ord), men man vil så gjerne finne ut mer om mannen.

Når det kommer til Allis blir vi derimot godt kjent med hennes tanker og følelser. Angsten og skammen for det som har skjedd hjemme, for å finne ut hva livet bringer henne videre og til de hverdagslige tingene som å trø feil hos sin nye arbeidsgiver er veldig godt skildret. Hun kommer dit med brukket rygg og tapt ære og det kjenes som om hun straffer seg selv ved å å bli så underdanig som hun blir hos Bagge. Kristin hos Bokmerker har blant annet skrevet i sin anmeldelse at hun er lei av tause og nevrotiske vestlendinger, men det er tydeligvis ikke jeg. Jeg er riktignok ikke stor fan av for innadvendte romaner med tafatte (vanligvis mannlige) hovedpersoner og hadde i grunn ikke de store forventningene til denne romanen utfra handlingsreferatet. Jeg synes dog den gir meg en god del mer enn det og så er det mulig at både kvinne- og vestlendingperspektivet gjør det mer tålelig for meg.

Beskrivelsene av stedet der Bagge og Allis oppholder seg er veldig gode og jeg ser det så levende for meg, både huset, hagen, bryggen, nærbutikken og så videre. Til tross for den ubehagelige og dystre stemningen Ravatn klarer å skape fikk det meg også til å lengte etter sjø, fiske, hytteferie og ikke minst vin (i løpet av svangerskapet har jeg aldri lengtet etter vin så mye som da jeg leste denne boken). Hun klarer rett og slett å fenge meg på mange plan, med både omgivelser, stemning og det indre følelsesliv. På et merkelig vis klarer hun å gjøre denne uhøflige, tause mannen, dette gudsforlatte stedet, alle de pinefulle samtalene til noe mer fascinerende og tiltrekkende enn jeg kunne tenke meg. Henvisningene til fugletribunalet i en ekkel drøm Bagge forteller om, aggressive måker, fugler i musefeller og Allis som forteller om Balder og Loke i norrønn mytologi bidrar til å gjøre stemningen ytterligere nervepirrende.

Noe småplukk er det da, og jeg synes kanskje det er rart at ingen tar kontakt med henne bortsett fra hennes mor som en gang sender melding for å få videresendt noe post. At ingen finner ut hvor hun er og oppsøker henne kan virke litt urealistisk, for så øde og isolert er det da ikke og hun er en offentlig person.

Når det kommer til slutten av boken har jeg ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, men tror jeg likte den. Det er ihvertfall en velkomponert roman som introduserer oss godt til karakterene, bygger opp spenningen gradvis og har en ordentlig avslutning.

Fugletribunalet er en av de tre nominerte til Bokbloggerprisen for årets roman og er denne månedens bok. Det vil si at det er mange bloggere som har skrevet og kommer til å skrive om boken i løpet av mars. En oversikt kan du ser her.

Takk til Samlaget for eksemplaret av boken. Fugletribunalet er Ravatn sin andre roman og hun har også gitt ut flere essaysamlinger og er spaltist i Dag og Tid. Hun er kjent som en sarkastisk og humoristisk skribent og det kan være en fordel at jeg ikke har lest så mye av det hun har skrevet fordi noen har blitt skuffet over at denne boken ikke er spesielt morsom. Og nå har jeg i tillegg så mye mer fra henne å glede meg til.

Bokanmeldelse: Fuck off I love you av Lars Mæhle

Vemund er en ganske vanlig gutt på 16 år som bor med sin mor på et lite tettsted og er ganske beskjeden. Han henger med kompiser og får seg kjæreste med alt av flauheter det innebærer. Kanskje fordi han er en type som bare slenger seg med de andre vennene sine om det gjelder å gå på fest eller andre ting ender han opp i et dårlig miljø. Lederen i dette miljøet er en god del eldre, og er en karismatisk, fascinerende, men rasistisk type som nylig kom ut av fengsel. Han går under navnet Two-Face og tar alle avgjørelser ved hjelp av myntkast der den ene siden sier Fuck off og den andre I love you og avgjør om han skal gjøre gode eller dårlige handlinger..

                                                  

Fuck off I love you handler vel mye om å ta egne valg og muligheten til å ta dem. Det handler også om hvordan en sterk leder kan omvende en gjeng som egentlig vet at lederen tar feil. Vemund sier for det meste "Same for meg" selv om det ofte ikke er det. Vi som lesere vet at han har meninger og er usikker, men han er altfor redd for å fortelle dem og utvendig virker det nok som om han ikke bryr seg. Vemund kommer i noen vanskelige situasjoner og når det første dumme valget er tatt er det enda vanskeligere å ta et bedre valg senere. Dette er en kjent problemstilling både i ungdomslitteratur og litteratur om ungdom fordi det er spesielt i denne alderen man virkelig må begynne å ta noen store valg, finne ut av hvem man er og vil være, og kanskje er på sitt mest usikre. Jeg synes Lars Mæhle får frem dette på en veldig god måte. Dette er nok den mest tradisjonelle av de nominerte ungdomsbøkene til Uprisen jeg har lest når det kommer til innhold, men det er likevel noe utradisjonelt ved måten Mæhle forteller historien på.

Boken har et enkelt og godt språk. Den har også et driv som gjør at den er fengende, spennende og ikke lett å legge fra seg. Jeg har ikke lest noe av Lars Mæhle før, men han kan ihvertfall skrive godt. Jeg synes også boken klarer å fortelle mye på de knappe 160 sidene uten at det kjennes som den haster av gårde eller at man blir for lite kjent med karakterene. Jeg får etterhvert et godt innblikk i både Vemund og flere av de andre karakterene vi møter selv om det ikke er gjort med så mange ord. Det er jo spesielt Vemund vi blir kjent med siden dette er hans historie og hans tilbakeblikk som han forteller til psykologen sin. Så det er også han som bestemmer hvor mye og hva vi skal få vite. Historien hans har en utvikling der de fleste av oss vil irritere oss grønn over tafattheten og likegyldigheten hans til at vi virkelig får sympati og føler med den unge gutten. Det er vel både fordi vi til en viss grad kan kjenne oss igjen og fordi Vemund selv går gjennom en utvikling. Det er dette og den alvorlige tematikken som gjør at boken blir noe mer enn nok en ungdomsbok om usikker og tafatt tenåringsgutt som tar gale valg. Jeg kunne kanskje ønske meg at forfatteren gikk enda dypere i både Vemund,  forholdet mellom mor og sønn og for eksempel forklarte litt bedre hvorfor ingen av de andre ungdommene gjør motstand mot noe de i utgangspunktet ikke tror på, men alt i alt synes jeg dette er en god bok.

Her kan du lese Knirk og Bibliotekaren din sine omtaler.

Denne boken er den fjerde av fem nominerte bøker til Uprisen som deles ut i morgen på Lillehammer som jeg har lest og omtalt.

Takk til Samlaget for et eksemplar.

Kirsebærsnø av Ingelin Røssland

Cathrine har bodd i en liten bygd i Hardanger hele sitt liv. Det har også ektemannen Tom Ove som har vært kjæresten hennes siden videregående. Boken starter med at Cathrine har arrangert en stor fest for mannen på hans 40-årsdag og det er da den nye spennende dyrelegen dukker opp. Der mannen har begynt å ta Cathrine for gitt vier denne nyankomne mannen henne oppmerksomhet og interesserer seg i henne. Konflikten som oppstår hos Cathrine danner bakgrunnen for handlingen videre i boken. Vil Cathrine falle for fristelsen eller ikke og hvorfor lar hun seg i det hele tatt friste?



Jeg anbefalte denne til en kollega nylig som kom tilbake og synes dette var så banalt og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg anbefalte den. Jeg har også forstått det slik at flere anmeldelser i aviser har påpekt noe av det samme, at den er triviell og banal. Jeg ser at denne boken ikke kommer til å bli en del av den norske kanon og ei heller blant mine absolutte favorittbøker, men jeg forstår ikke helt denne kritikken. Ingelin Røssland sier i et intervju med Dagsavisen at Kirsebærsnø er "et forsøk på dybde gjennom letthet" og jeg synes i stor grad hun lykkes med det.  Cathrine har alltid stilt opp for alle og nå begynner hun å bli lei av at ingen og spesielt mannen og tenåringsdatteren ser ut til å sette pris på henne. Denne følelsen blir så klart forsterket av at noen (les:dyrelegen) plutselig gir henne en smak av noe hun har savnet. Dette kommer godt frem ved at Cathrine blir mer og mer irritert over småting ved ektemannen ettersom hun blir mer opptatt av den svenske dyrelegen. Boken forsøker ikke å gi noe svar på hva som er riktig for Cathrine eller noen i samme situasjon for dette er ikke en bok om en kvinnes selvrealisering eller noe i den duren. Boken inneholder også en arvekonflikt, vanskelige mor-datter-forhold og små familieavsløringer som kommer til overflaten og gir Cathrine et litt mer nyansert syn på noen av menneskene rundt henne. Disse bihistoriene om familien kunne med fordel vært utdypet noe mer for jeg synes de hadde fortjent mer plass når de først er med i boken. Den har litt for liten plass til bestemor-mor-datter-forholdet synes jeg.  Røssland har ellers et enkelt språk som Forfatterfruen så fint kaller konkret og der er jeg helt enig. Det er kort og konsist, men levende, noe som er en liten kunst i seg selv synes nå jeg.

Jeg synes Kirsebærsnø var både underholdende, tankevekkende og lettlest. Røssland klarer å fenge leseren til tross for at det ikke skjer så forferdelig mye underveis. Det er veldig godt mulig at gjenkjennelsesfaktoren er høyere for kvinner enn menn og kanskje også i visse faser av livet. Jeg må ihvertfall si at jeg synes det var deilig å lese en norsk bok som tar opp tanker og følelser som jeg synes angår meg. Jeg må også ærlig innrømme at jeg har lest annen norsk samtidslitteratur som blir rost opp i skyene og selv om jeg kan se at det språklig sett er godt utført synes jeg det er uengasjerende. Det er også forståelig og flott at de store eksistensielle spørsmålene er viktige og får mye plass i litteraturen, men livet består tross alt av uendelig mange trivialiteter og hverdager som ofte er litt grå og triste. Å få skildret relativt trivielle problemer så godt synes jeg er befriende og forfriskende på et vis. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet for anerkjennelse for disse små tingene man gjør for andre og hvem man er som person i det daglige. Det er kanskje noe med å bli voksen og å ikke lenger kjenne seg som en hovedperson i hverdagen. For noen ganger er det godt å drømme seg bort til en annen og mer idyllisk virkelighet, noen ganger er det fint å filosofere rundt livets store spørsmål, noen ganger er det fint å sette livet litt i perspektiv ved å lese om andre i en vanskeligere situasjon enn seg selv, og noen ganger er det også veldig fint å lese om det "priviligerte" livets kanskje små, men viktige bekymringer. Jeg synes det bør være plass til alt dette og mer til i litteraturen.

Dette er Ingeling Røsslands første roman for voksne. Jeg har lest et par ungdomsbøker av henne tidligere, Handgranateple og Englefjes, som jeg også likte godt.

Andre bloggere om Kirsebærsnø:
Beathes bokhylle
Pervoluto
Kasiopeiia
Bibliotekaren din
Forfatterfruen

Tittel: Kirsebærsnø
Forfatter: Ingelin Røssland
År: 2012
Forlag: Samlaget
Sidetall: 200
Kilde: mottatt fra forlaget for ærlig omtale

Bokanmeldelse: Nu, jävlar av Heidi Linde

Nu, jävlar var min nyopprettede lesesirkels første bok. I boken møter vi fire hovedpersoner som alle har sin egen historie. Therese, er frustrert og gravid med barn nummer tre, Kevin, tidligere fotballtalent har et evigvarende knust hjerte, Jessica, som er Kevins store kjærlighetssorg, har et farskompleks og en rastløs sjel og til slutt møter vi Jessicas mor Lydia, som er så ensom at hun finner opp en fantasivenn som lar henne trø over noen grenser. Alle fire bor eller vender tilbake til sitt tidligere hjemsted i Kongsvinger og alle tre er tilknyttet Jessica som venninne, mor og ekskjæreste. Handlingen foregår kun over en dag, men med mange tilbakeblikk. Dagen handlingen skjer er på samme dag som Obama får Nobels fredpris og boken åpner med et sitat fra ham og i tillegg får vi høre at Therese ser på talen hans på TV og blir minnet på alle de forspilte mulighetene hun ga avkall på.

Historien fortelles gjennom hver av de fire personene og er pakket inn av en historie jeg nesten hadde glemt, om en politimann som blir kalt ut til en hendelse som involverer noen av våre hovedpersoner . Når de fire beskriver hverandre er det tydelig at de ser veldig annerledes på hverandre enn det synet hver enkelt har på seg selv. Dette er for eksempel tydelig ved at Therese er ulykkelig og egentlig aldri har villet ha dette livet som lærer, kone og småbarnsmor, men utad tror hennes bestevenninne Jessica at det er det hun alltid har drømt om. I virkeligheten er det hennes ektemann sin drøm hun lever. Dette bringer meg til bokens tematikk som både tittelen og Barack Obama sine kjente taler om change og å gripe sjansen vitner om (jeg har lånt vekk boken, så har den ikke foran meg for sitering). Alle fire har lyst til å gjøre noe annet enn det de gjør, men ingen av dem handler deretter. Kevin står for eksempel fast i kjærlighetssorgen og vil i hjembyen for alltid være fotballtalentet som ulykksalig ble skadet og gikk glipp av en lovende proffkontrakt i utlandet, men var det virkelig en proffkarriere han ønsket seg? En i lesesirkelen kommenterte at mat har en rolle i alle historiene. Kevin selger massevis av boller på bensinstasjonen, Lydia baker og spiser kake, politimannen er veldig opptatt av rekesmørbrødet sitt og Therese lengter etter noen frosne muffins. Kanskje mat er en distraksjon for å slippe å tenke på andre bekymringer.

Vi var alle enige om at Therese var skildret best av de fire og hun er nok en karakter mange kan kjenne seg igjen i. Etter å ha lest et intervju med Heidi Linde vet jeg at hun er mor til tvillinger og jeg vil tro at det er denne historien hun lettest kan trekke ut fra egen erfaring. Hvordan man som småbarnsmor egentlig aldri får tid for seg selv og den evige dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Det er såpass godt beskrevet at jeg kjente ubehaget og tenkte, aldri mer gravid! Kevin sin historie er likevel den mest gjennomførte og er vel den karakteren ihvertfall jeg fikk mest sympati for. Jessica og Lydia er mindre engasjerende og ihvertfall Lydia fikk jeg ikke helt taket på. Jeg synes også forholdet mellom mor og datter ikke er så godt skildret, så der savnet jeg noe. Alle historiene har et slags vendepunkt, men det er kun i Kevin sin jeg synes det virkelig fungerer. I de tre andre blir det noe uforløst og halvveis.

Heidi Linde skriver forøvrig godt og Nu, jävlar er en lettlest bok. Jeg synes likevel ikke at alle historiene fungerte like godt og jeg satt igjen med en følelse av at noe manglet for å gi meg en stor leseopplevelse og å gi meg noe ekstra. I lesesirkelen hadde vi ganske like konklusjoner, men de som var mest positive da vi begynte å snakke om boken endte opp med å bli mer negative, mens jeg som var noe negativ endte opp med å bli mer positiv. Jeg er spent på vårt neste møte og da er det Neil Gaimans The Graveyard Book som skal til pers.

Tittel: Nu, jävlar
Forfatter: Heidi Linde
År: 2011
Sidetall: 396
Forlag: Gyldendal
Kilde: lånt på skolebiblioteket

Hvite ravner - spennende legedrama

Hvite ravner av Christer Mjåset ble i en omtale jeg leste kalt en blanding av TV-seriene Greys Anatomy og House. Sammenligningen med førstnevnte serie har jeg sett flere steder og den stemmer nok til et viss grad. I Hvite ravner møter vi tre nyutdannede kirurger som alle har et sterkt ønske om å jobbe på nevrokirurgisk avdeling ved Haukeland sykehus. Der er det imidlertid kun to ledige stillinger, og kampen om dem er hard. Vi møter Mathias, en ung kjekk lege som blir likt av alle, Thea, en tøff, ambisiøs, men noe kald ung kvinnelig lege, og Werner, en lege fra Tyskland med celeber familie og med et rykte på seg for å være smågal. Disse tre har også hver sin mentor som er overlege på sykehuset og de har alle ulike motiver for å hjelpe sin student til å få stillingen. I tillegg møter vi sykepleiere, ekskjærester, koner, mødre og så videre som også har sitt å bidra med i dette spillet.

Dere skjønner sikkert linken til de nevnte TV-seriene ut fra beskrivelsen over. Jeg har kun sett Greys Anatomy av de to og kan si at selv om det finnes likheter så er nok denne romanen en god del mer realistisk, den er mer politisk og ikke minst har karakterene mer dybde og nyanser. Jeg visste ikke hvem av de tre jeg skulle "heie på" for å få stillingen, for alle karakterene har noe ved seg som gjør at du liker dem, samtidig som alle også har spisse albuer. Mange forbinder legeromaner med romantiske kioskromaner, men her er det altså maktkampen på sykehuset som står i fokus og som gjør boken interessant i tillegg til at den har høy underholdningsverdi. Jeg frydet meg da jeg leste og undret meg over hvor mye av dette maktspillet som har rot i virkeligheten (så det kan kanskje kalles skrekkblandet fryd!). Mjåset skriver godt og boken har et fint driv og er til tider like spennende som en god kriminalroman eller thriller. Forfatteren er selv lege så jeg regner med at han har en viss peiling på det han skriver om, og også Tidskrift for den norske legeforening har gitt den en god anmeldelse. Mjåset har tidligere gitt ut en roman og en novellesamling.

De tre hovedkarakterene i denne boken har hver sine kapitler og dette fungerer veldig godt. Etterhvert er det også andre karakterer som får egne kapitler og det er ikke alltid det fungerer like bra. Jeg synes at dette ødelagte noe for romanens driv mot slutten da enkelte kapitler virket  som om de var litt utenom historien.
Jeg vil anbefale dette som en veldig underholdende, spennende og lettlest bok for sommeren. 

                                               

Tittel: Hvite ravner
Forfatter: Christer Mjåset
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2012
Sidetall: 343
Kilde: tatt med fra jobben på skolebiblioteket