Bokanmeldelse: Lykkefinneren

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel  handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.


Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Det som kan være litt dumt med å skulle lese og blogge om en bok på en bestemt dato er at tiden ikke alltid strekker til. Jeg har såvidt fått lest ut boken og må skrive en omtale kjappere enn jeg vanligvis ville gjort, men jeg synes det er dumt å ikke følge turneen når jeg først er med. Jeg håper innlegget yter boken rettferdighet, da dette nok er en bok som nok må få synke litt inn. Jeg likte boken ganske godt. Den er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag og det har jeg planer om å gjøre.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. Jeg er siste blogger ut og i går skrev Lesesug om boken.

Variantene av Robison Wells

Benson Fisher tror at å komme til privatskolen Maxfield Academy skal bli det beste som har hendt ham. Etter å ha bodd i fosterhjem etter fosterhjem er han overlykkelig for å komme seg vekk. Da han kommer til Maxfield merker han fort at dette ikke er noen vanlig skole, men en skole der, når du ført har kommet innenfor dørene ikke kommer ut igjen. Ingen voksne finnes på skolen og alt styres utenfra gjennom skjermer og en stemme som forteller dem hvordan ting skal foregå. For å hindre opprør, krig og slåssing har elevene på skolen delt seg inn i tre fraksjoner, Samfunnet, Kaos og Variantene som fordeler ulike oppgaver og ansvarsområder mellom seg. Det de har til felles er at alle har bakgrunn fra fosterhjem og lignende og ingen av dem vet hvorfor de er på skolen. Blant disse er det likevel noen som synes de har det trygt og godt på skolen, mens andre ikke vil finne seg i å holdes i fengsel på denne måten. Det er alles kamp mot alle og stemmen bak skjermen straffer alle former for flukt og opprør på strengest mulig vis.

Variantene (originaltittelen er Variant) var en veldig positiv overraskelse etter en rekke skuffende leseopplevelser den siste tiden.  Noe av det jeg tror gjør at denne boken fungerer så godt er at den foregår innenfor et begrenset område. Med det mener jeg at siden det hele foregår på en skole med et avgrenset område og antall personer som ikke vet noe om hvem som styrer over dem, gir det forfatteren god tid til å skape stemning, gjøre oss kjent med karakterene og først og fremst hovedpersonen Benson. Jeg kan godt innrømme at jeg synes dette er en lettelse fordi det er krevende å sette seg inn i et helt ny samfunnsform eller univers hele tiden, men det gir også en forfatter mer rom til å nettopp utvikle karakterer og plot.

Variantene er akkurat passe uhyggelig og nervepirrende. Jeg kjente virkelig på den både pirrende og ubehagelige følelsen av å ikke vite hvor ille dette kunne gå samtidig som det var langt unna å bikke over det jeg kan tåle av ubehageligheter. Boken har nemlig flere overraskende vendinger som gjør den både spennende og uforutsigbar. Benson er en karakter de fleste kan identifisere seg med fordi han stiller spørsmål ved hvorfor de er på skolen og hvordan de kan komme seg bort derfra selv om flere av hans skolekamerater synes å ha slått seg til ro med livet på skolen og noen til og med bidrar til å opprettholde situasjonen. De har det tross alt bedre enn som kasteball mellom fosterhjem. Jeg tror vi alle ønsker å være den personen som ikke aksepterer urett som blir gjort både mot oss selv og andre og faktisk gjør sitt beste for å finne en utvei. Når Benson i tillegg er en høyst menneskelig karakter som også tar noen dumme avgjørelser fungerer han veldig godt som hovedperson.

Handlingen er ganske actionfylt, og det sammen med den uhyggelige stemningen, troverdige karakterer, overraskelsesmomentene og forventningene som bygges opp underveis gjør at denne boken er en av de bedre dystopiene for ungdom jeg har lest. Jeg har irritert meg flere ganger kanskje spesielt innenfor YA/ungdomsbøker der du etter å ha lest et par bøker i en sjanger kjenner igjen oppskriften og det blir så forutsigbart. Det gjelder ikke i denne boken der jeg ble både sjokkert og overrasket. Variantene er ikke nødvendigvis noen stor språklig opplevelse selv om språket flyter fint og lett, men boken har en veldig god historie synes jeg. Jeg håper virkelig at Wells følger opp i de to neste bøkene,for dette er så klart en trilogi. Fallhøyden er stor og spesielt etter den slutten Variantene hadde (vær advart mot cliffhanger!). Dette er definitivt en av de seriene jeg skal lese videre i. Bok nummer to har kommet på engelsk allerede med tittelen Feedback og det spørs om jeg klarer å vente på den norske oversettelsen.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget My Secret BookNook om boken og i morgen er det Askeladden sin tur.

Tittel: Variantene
Forfatter: Robison Wells
År: 2012
Sidetall: 331
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: fra forlaget i forbindelse med bloggturneen

Bokanmeldelse: Vakre skapninger

Vakre skapninger (Beautiful Creatures) av Kami Garcia og Margareth Stohl er første bok i en serie der det til nå har kommet fire bøker på engelsk. Det er debuten til de to forfatterne. I boken møter vi Ethan som bor i en liten by, Gatlin, i South Carolina. Han har nylig mistet sin mor og etter det har faren kun gått rundt i pysjamas og låst seg inne på kontoret sitt mesteparten av dagen. Som både moren og faren har Ethan alltid følt seg annerledes enn de aller fleste andre i Gatlin der ingenting nytt og spennende skjer. Så begynner ryktene å svirre om en ny jente på skolen som visstnok er niesen til den myteomspunnede Macon Ravenwood som ingen har sett på åresvis. Sjokket er stort for Ethan da han oppdager at Lena Duchennes er den jenten han har møtt i de merkelige drømmene han har hatt en stund. Lena er ingen vanlig jente, hvis noen trodde det, hun har voldsomme og magiske krefter som hun prøver å skjule, men ingenting kan vel holdes skjult for alltid...

Boken er skrevet fra Ethan sitt perspektiv som jo er noe uvanlig i denne sjangeren der jentens ståsted pleier å være i fokus. Innimellom får vi også tilbakeblikk til Lena og Ethan sine forfedre fra den amerikanske borgerkrigen som er skilt ut i kursiv. Disse tilbakeblikkene er med på å skape en spesiell ramme for fortellingen. I den lille byen Gatlin er de nemlig veldig opptatt av borgerkrigen og har et museum og et årlig spill der (nesten) hele byen kler seg opp. Byens mektigste og de som arrangerer dette er medlemmene i den lokale dameforeningen DAR. Det er også disse som snart setter i gang en heksejakt mot Lena fordi hun ikke passer inn i deres sterkt religiøse verden. Jeg synes kanskje det virket litt rart at hele byen vendte seg mot Lena så kjapt. Hun blir behandlet dårlig av de andre jentene på skolen umiddelbart og de voksne tar automatisk deres parti og forklaring om Lenas mystiske oppførsel for god fisk. På den annen side fikk de samme voksne Harry Potter fjernet fra biblioteket på skolen, og det vet vi jo utrolig nok har skjedd i enkelte religiøse kretser. Jeg synes samtidig også at de delene av boken som beskriver det lille samfunnet er noe av det som fungerer best.

Språklig sett er boken enkel og lettlest. Det var dog noen småting som irriterte meg, som for eksempel bruken av  noe sånt litt for ofte. Jeg suste gjennom de første hundre sidene før jeg begynte å kjede meg.  Jeg må nok bare innse det; jeg er litt mettet på urban fantasy og spesielt paranormal romance som jeg først og fremst vil kalle denne boken. Da er det lett for å kjede seg og  å henge seg opp i språklige og andre detaljer, men først og fremst at det hele blir for forutsigbart. Bøkene i denne sjangeren følger til en viss grad en oppskrift som etterhvert begynner å bli meg ganske kjent; en vanlig dødelig som ikke passer helt inn møter en av motsatt kjønn med overnaturlige evner og utrolig skjønnhet. Sistnevnte er farlig for den andre, men et helt spesielt bånd og forståelse knytter dem og de bare må være sammen selv om det ikke er bra. Jeg lar meg ikke rive med denne gang som jeg gjorde i både Hush, hush og Evighetens kyss (Twilight). Jeg kan likevel se at denne boken har kvaliteter som andre bøker av denne typen ikke har og ikke minst er det verken vampyrer, zombier, falne engler, feer eller varulver å oppdrive. Jeg liker både det historiske bakteppet for boken og miljøet rundt. Det er med på å lage en stemningsfull historie. Problemet er at det blir litt for mange tråder og derfor noe uoversiktlig.

Det jeg liker minst ved denne boken er forholdet mellom Ethan og Lena. De har som sagt en spesiell tilknytning til hverandre, men jeg synes ikke det er noe særlig spenning der, og etterhvert blir det litt for mange overdådige kjærlighetserklæringer og hete kyss. Det er ikke måte på hvor vakker Lena er, eller hva som skjer når de to kysser (selv om det visstnok er en grunn til det). Det er også mye dveling rundt om de skal være sammen eller ikke på grunn av Lenas skjebne (som jeg ikke vil røpe), og det ble jeg ganske lei av. Jeg endte opp med å skumme gjennom en del av dette som jeg synes gjør boken langtekkelig. Å nei, det er ikke fordi jeg ikke er i målgruppen at jeg ikke faller for dette, for jeg har fint klart å la meg rive med av andre bøker med ungdomsforelskelser før. Som jeg skrev i omtalen min av Sammen skal vi holde himmelen hadde jeg virkelig troen på det spesielle båndet de to hadde, men jeg heier derimot ikke på dette paret. Siden mye av boken dreier seg rundt deres forhold så fungerer ikke det optimalt for meg til tross for en relativt original historie. Hvis du først skal skrive en bok på over 500 sider kunne jeg heller ønske meg en historie som dreide seg mer om også andre karakterer, men da hadde det gjerne vært en annen type bok og ikke en paranormal romance. Jeg hadde virkelig troen på at jeg skulle like denne boken, så er skuffet til tross for en veldig spennende og lovende avslutning på denne første boken.

Vakre skapninger er denne ukens bok på bloggturne for Cappelen Damm. I går skrev My secret Book Nook om den og i morgen er Make your dreams come true sistemann ut.

Bokanmeldelse: Jokeren av Markus Zusak

Ed Kennedy er en ganske tafatt ung mann som jobber som taxisjåfør. På fritiden henger han ut med sine tre beste venner Marvin, Ritchie og Audrey som han i tillegg er håpløst forelsket i. De spiller alltid det samme kortspillet, nemlig det eneste som ikke får dem til å krangle. En dag blir han vitne til et bankran som får frem noe nytt og modig hos ham. Det er visst ikke bare han som ser dette, for kort tid etter mottar han et spillkort, ruter ess, i posten med fire adresser og klokkeslett. Fire adresser det det finnes mennesker han skal gjøre noe for. Og her begynner ferden hans mot å utrette noe her i livet.

Jeg liker persongalleriet i denne boken veldig godt. Det er Ed som er i fokus og har synsvinkelen, men på veien kommer vi innom en god del forskjellige typer mennesker. Alle disse små historiene der Ed skal spille en rolle synes jeg fungerer veldig godt. Det er karakterer og historier du ikke glemmer med det første som er skildret med humor og varme. Jeg synes heller ikke det var noe problem å leve meg inn i Ed Kennedy sitt liv. Han er tafatt som sagt og unge eller gamle tafatte menn med issues (for å bruke et godt norsk ord) har jeg lest meg lei på for lenge siden. Jeg synes likevel Ed har så mye i seg som gjør ham interessant og mulig å identifisere seg med og ikke minst har han lite selvmedlidenhet. Nå er jo nettopp poenget med denne historien at han skal gjøre noe for andre og komme seg ut av dumpen han er i, så det ligger gjerne i kortene (ha!).

Oppbyggingen av historien følger kortstokken og de oppdragene han etterhvert skal få kommer i koder på essene. Hvilken farge kortet har spiller også en rolle for type oppdrag. Denne oppbyggingen fungerer godt for å drive spenningen videre da du hele tiden vet litt om hva som venter der fremme og blir nysgjerrig på å lese videre. Stilen til Zusak er enkel og morsom. Det er lett å lese hans korte setninger og dialoger, men innimellom synes jeg ikke det flyter så godt og blir for enkelt. Det er godt mulig at dette fungerer bedre på engelsk. Jeg synes dermed at historien er et lite hakk for simpel til at den virkelig går innpå meg. Jeg undrer meg også over om enkelte av de mest banale tingene Ed gjør for andre egentlig hjelper noe særlig. Dette er ikke utslagsgivende for boken for jeg synes likevel den har et viktig og enkelt budskap om å gjøre en innsats for andre og at små ting kan bety en hel masse for et annet menneske. Boken er også original i både oppbygging og stil og jeg synes Zusak virker som en veldig spennende forfatter. Han har blant annet skrevet den mer kjente Boktyven som nå har rykket oppover på leselisten min.

Det store mysteriet i boken er jo hvem som sender disse kortene til Ed og hvorfor. Jeg må innrømme at jeg ikke umiddelbart forstod løsningen og slutten uten at det sier så mye den. Jeg sier bare så mye som at jeg ikke hadde en anelse på forhånd.

Tittel: Jokeren (originaltittel: I am the Messenger)
Forfatter: Markus Zusak
Forlag: Cappelen Damm
År: 2012
Sidetall: 444
Kilde: fra forlaget i forb. med bloggturneen 

Denne omtalen er en del av Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget Bella fra My Secret BookNook og i morgen er det Enda ein bokblogg sin tur.

Bokanmeldelse: Kjære Nina Simone av Tor Fretheim

Simon er oppkalt etter sangeren Nina Simone og har levd med henne gjennom hele oppveksten. Det vil si at foreldrene har spilt henne på høyt volum fra et lukket soverom så lenge han kan huske. Simon kjenner mamma som innemamma og utemamma, som er den usminkede og sminkede utgaven, men han vil oppdage  at moren har flere sider. Etter en korleir kommer ikke moren hjem når hun skal. Faren mener det ikke er noe å bekymre seg for, men Simon synes det er noe som ikke stemmer. Historien han forteller er gjennom et brev han prøver å skrive til nevnte Nina Simone mens han sitter på toget til et uvisst sted for leseren. Personlig liker han ikke sangeren spesielt, men hun spiller likevel en veldig sentral rolle i livet hans. Foreldrene hans møttes på en Nina Simone-konsert, så han sier selv at det er hennes skyld at han ble til.

Jeg har tidligere lest Tor Fretheim sin Ingen ild tenner stjernene som jeg likte veldig godt.  Hans forrige bok fikk av enkelte kritikk for en detaljert scene av et overgrep. Denne boken inneholder ingen eksplisitte scener, men er mer antydende i stilen. Historien bygges opp ved at vi vet at det har skjedd noe fælt som vi litt etter litt for vite mer om. Selv om Fretheim i blogginnlegget jeg har lenket til under sier mer om hva som har skjedd, og det står bak på boken, velger jeg å ikke fortelle så mye. Jeg skummet bare baksideteksten og synes det å ikke vite ga noe ekstra til historien. Forfatteren har en stil med korte kapitler og setninger som gjør at tempoet i handlingen øker og jeg får ofte følelsen av at det bare suser forbi i en tåke også for hovedpersonen Simon. Det er som om barndommen og de nå enda mer traumatiske handlingene ikke går innpå ham, tidligere fordi han ikke helt skjønte eller ville skjønne hva som skjedde, og nå i en slags nummen sjokktilstand. Vi får en mer distansert og nøktern tilnærming til historien gjennom Simon og brevet hans, noe som gjør at jeg på mange måter får enda mer vondt av den nå unge mannen.

Fretheim har en evne til å gjøre sterke og viktige historier tilgjengelig for alle, uten å på noen måte forenkle selve innholdet. Han har en et enkelt og godt språk som inneholder mye mening i hvert ord og bøkene hans kan  leses av både voksne og unge. Alle kan få noe ut av historien, enten du leser den som den er eller graver litt dypere. Fretheim sier selv sier i et gjesteinnlegg hos Forlagsliv, at han skriver om ting han ikke kan forstå, som hvordan to mennesker som elsket hverandre kan ende opp med å hate hverandre så sterkt. Han gir oss ikke noe svar på dette, men lar oss sitte igjen å undre.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bloggturne. Stines notater startet turneen, Carolines verden skulle blogge om den i går og i morgen er det Enda ein bokblogg sin tur.

Verdensredderne av Simon Stranger

I Verdensredderne av Simon Stranger møter vi igjen Emilie fra boken Barsakh som jeg har lest og skrevet om tidligere. En dag hun er på shopping møter hun på en gutt som setter klistremerker på T-skjorter. På klistremerkene står det "Kos deg med T-skjorten - Slavene som sydde den gjorde det ikke (http://www.verdensredderne.blogspot.com/). Det handler om barn som blir utnyttet i slavearbeid for å lage klærne, og de som står bak merkene er noen som kaller seg Verdensredderne. Hun snakker med gutten etterpå og han er ganske arrogant ovenfor Emilie da hun konfronterer han med det som står på klistremerkene. Selv om hun først avfeier det er det likevel en tanke som er sådd hos Emilie og hun begyner å undersøke litt om dette kan stemme. Etterhvert tar hun kontakt med Verdensredderne og får bli med på møter i deres hemmelige lokaler og aksjoner. Det er ikke bare klær det handler om, men også produksjon av blant annet kakao, kylling og ikke minst Apple-produkter. Det er mange som får gjennomgå gjennom Verdensreddernes aksjoner. På den andre siden av jorden, i Bangladesh, får vi  møte Reena, en av jentene som har sydd de aktuelle T-skjortene.

Verdensredderne er denne ukens bok i bloggturneen til Cappelen Damm. I går skrev Mirthfuls bookblog om boken og i morgen er det Synne Larsen sin tur. Jeg har desverre ikke fått lest ferdig boken, og det er ikke fordi den var tung eller kjedelig, men fordi jeg har forlagt den på jobben og har ikke hatt muligheten til å hente den. Jeg har lest nesten hele så velger å skrive min mening om det jeg har lest siden det var min tur i dag på turneen.

Verdensredderne tar opp viktige politiske spørsmål som nok ikke er så vanlig i norske ungdomsbøker, vel egentlig er det ikke så mye av det i den norske voksenlitteraturen heller. Dette liker jeg veldig godt og håper flere følger etter. Det blir også sådd noen tanker i meg som leser som kanskje gjør at jeg tenker meg litt mer om i forhold til hvilke produkter jeg velger å kjøpe. Boken har ellers et godt driv som gjør den lettlest og fengende. Likevel synes jeg ikke den er like god som Strangers forrige bok om Emilie, Barsakh. Det kan være den med fordel kunne gitt mer plass til Reenas historie for å gi ekstra tyngde til historien som er relativt enkel. Det hadde den hatt plass til for dette er en liten bok.

Når det er sagt minner ungdommenes engasjement meg veldig om meg selv da jeg var fjorten og fikk pappa til å skifte barberskummerke og ellers tømte skapene hjemme for alt som var testet på dyr. Det var mye som skapte engasjement den gang, som jeg i dag bare trekker på skuldrene av eller tenker: huff. Jeg skulle gjerne hatt tilbake litt av ungdommens engasjement, og det er også noe av det jeg liker best med ungdomsbøker, at de kan gi meg litt av disse følelsene tilbake.

Les boken, det tar ikke lang tid og gir deg noe å tenke på. Simon Stranger er en interessant forfatter og det minner meg om at jeg snart må lese hans bok Mnem som har stått på leselisten min i minst to år.

                                                  

Jakten på Violet Park

I Jakten på Violet Park møter vi 16 år gamle Lucas som bor med sin mor, storesøster og lillebror. Faren stakk av for noen år siden og ingen aner hvor han befinner seg. Lucas kommer tilfeldigvis(!) over asken til en eldre dame, Violet Park, på en drosjesentral. Violet interesserer han og ved hjelp av henne skal han gjennom en slags reise for å finne ut av seg selv og de rundt han, og da spesielt faren. Lucas trenger å finne en god grunn til at faren stakk av som ikke er at han er en kjip fyr som ikke ville ha noe mer med dem å gjøre.

Handlingen i boken foregår for det meste inne i Lucas sitt hode der vi får vite hva han tenker, ting som har skjedd og ting som skjer rundt ham fra hans synsvinkel. Vi får innblikk i en 16 år gammel gutts tanker og eksistensielle spørsmål. Det er gjort på en bra måte og skaper en spesiell stemning. Stemningen i boken er veldig fin, nysgjerrig og barnlig. Jeg synes dette var en søt liten bok, men tror ikke den kommer til å sette noen dype spor. Det er ingenting ved den jeg ikke liker, men den gjør heller ikke de store inntrykkene. Det kan være jeg tar feil. Jeg har tidligere ikke tenkt noe særlig over bøker jeg har lest umiddelbart etterpå, men senere har de sneket seg inn likevel. Tiden vil vise:-) Det er uansett en bok som kan vekke tanker om de store og små spørsmålene i livet hos leseren.

Denne boken av Jenny Valentine er først ute i bokbloggturneen. I går skrev Myldretid om den og i morgen skal Signii skrive om den.