Biosirkel: JonBenet: det uoppklarte drapet på den lille skjønnhetsdronningen

Who Killed JonBenet Ramsey? har jeg lest i forbindelse Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema var Død, under 30 og over 70. Boken er skrevet av Charles Bosworth, som er journalist, i samarbeid med patologen Cyril Wecht. Boken fant jeg på audible, og var fascinert av drapssaken om den lille missedronningen med lyse krøller og sterkt sminket ansikt. Det jeg fant ut underveis er at jeg egentlig er mer interessert i den delen av livet hennes, altså missekåringene, enn selve drapsgåten, noe som jo også hadde passet bedre i en biografisirkel, men det handler ikke denne boken så mye om.

At boken ikke handler om barn og missekåringer er jo ikke så rart da dette helt tydelig er en bok om drapet på JonBenet Ramsey. JonBenet ble i 1996 funnet død i kjelleren av sin far og politiet kort tid etter at foreldrene hennes meldte henne savnet. De mottok angivelig et brev med krav om løsepenger og trusler om at datteren ville bli drept hvis de ikke fulgte brevets instruksjoner. Boken skriver om etterforskningen, stiller kritiske spørsmål ved alle feilene som ble begått den dagen JonBenet ble funnet, hvorvidt brevet er ekte eller ikke, hvorfor foreldrene ikke ble avhørt før etter lang tid og så videre. Mye av dette er for så vidt interessant, og viser hvordan denne velstående familien slapp unna de prosedyrene mange andre nok ville blitt utsatt for. Denne type drap skjer stort sett i nære relasjoner og etterforskningen har heller aldri funnet noen mulige mistenkte utenfor familien. Lite ble vel noen gang slått fast i denne saken, som den egentlige dødsårsaken, om hun ble seksuelt misbrukt eller ikke, og ingen ble siktet.

Jeg synes første del av boken var mest interessant, for det er mye å ta tak i her, og Dr. Cyril Wecht har fulgt saken hele veien. Han mener for eksempel å finne bevis på at dette var en fordekt tragisk ulykke og ikke et bestialsk drap. Jeg synes derimot ikke så mye om alle delene som detaljert tar for seg obduksjonsrapporten. Spesielt når det er snakk om omstendelige partier rundt hvorvidt en 6 år gammel jente ble seksuelt misbrukt eller ikke før hun døde. Da måtte jeg lukke ørene litt. Jeg må også innrømme at jeg skippet de siste 20 minuttene av lydboken som var obduksjonsrapporten i sin helhet. Det kan absolutt være interessant å høre om etterforskningen og funnene gjort i forbindelse med drapet, men jeg er nok personlig mer interessert i psykologiske aspekter enn patologiske rapporter. Jeg synes også at jeg hadde fått med meg det viktigste av patologen Wecht sine meninger ganske tidlig i boken. Han kommer med det som visstnok skal være sjokkerende avsløringer og bruker tid på å bevise hva han mener har skjedd på en vitenskapelig måte, gjennom det som kom frem under obduksjon og etterforskning. Dette er selvfølgelig positivt fremfor å basere seg på løse spekulasjoner.

Jeg er som sagt mest interessert i livet til JonBenet, hva fikk familien hennes til å sminke og dolle henne opp for å delta i missekonkurranser, og hva synes egentlig hun om det? JonBenet var kun 6 år da hun døde og allerede en erfaren missedeltaker, så hvor mye forståelse kan hun egentlig ha hatt for hva hun var med på. Det er dette aspektet jeg finner mest interessant ved boken og skulle gjerne lest mer om det, men innser jo at det egentlig er en helt annen bok. Det denne boken sier om missekåringer for barn er noen få uttalelser fra moren om at JonBenet elsket det og at det var bare en og annen søndag, mens andre i deres omgangskrets som er intervjuet, sier at missekåringene tok mye mer tid og at det helt klart var moren sin lidenskap.

I boken om drapet på JonBenet fokuseres det altså først og fremst på de kalde omstendighetene, bevis og fakta. Vi får ellers vite litt om moren, Patsy Ramsey, sin bakgrunn som deltaker i missekåringer og faren sin vei til suksessfull forretningsmann. Det har nok vært vanskelig å få tak i mer enn små beskrivelser og uttalelser fra familien. Til tross for manglende siktelse og avhør av foreldrene var de tidlig med å hyre inn både advokat og PR-rådgiver etter drapet. Dette bidro til at omverdenen ble mer mistenksom, og førte til at familien var sparsommelig og taktisk i sine intervjuer og øvrig kontakt med andre enn de ærmeste utvalgte, noe også venner fikk merke. Jeg synes likevel at det er synd at vi ikke kommer nærmere innpå noen av de involverte i saken. Hvordan livet til JonBenet var, det vet jeg ikke så mye om, men jeg vet langt mer enn jeg vil vite om hennes indre organer.

Mot slutten av boken og nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken ikke ga meg så mye. Jeg blir ikke kjent med noen av menneskene den handler om og den gir meg heller ikke noe særlig sett fra et samfunnsperspektiv. Jeg skrev i et innlegg om min forrige True Crime-bok, Ice and Bone, at jeg var glad den fokuserte på ofrene og ga et innblikk i samfunnet på Alaska, og at den dermed ga en slags stemme til de undertrykte innfødte kvinnene der. Who Killed JonBenet Ramsey? gir ikke den samme stemmen til den 6 år gamle JonBenet synes jeg. Jeg skal ta mye av skylden for at jeg ikke har satt meg godt nok inn i boken jeg valgte å lese, for det er litt vanskelig å si at en bok om en drapsgåte som baserer seg på de kalde harde fakta er dårlig. Neste gang jeg skal velge en True Crime-bok, skal jeg velge en bok med et perspektiv jeg finner mer interessant.

Dette leste jeg i mars

Mars har vært en veldig god og innholdsrik bokmåned for meg. Jeg har ryddet tre fulle poser med bøker ut av bokhyllene mine, samtidig som det er lenge siden jeg har kjøpt så mange bøker. Jeg har vært på både loppemarked og eget bokmarked og fangsten etter en tur på Boksalongen i forbindelse med tvangslesing var større enn vanlig. I mars startet jeg to forfatterprosjekt, inspirert av Labben, og deretter flere andre som hev seg på. Poenget er å velge en forfatter du vil lese hele forfatterskapet til. Jeg valgte meg J.M.Coetzee, og så fant jeg ut at jeg også ville lese alle bøkene til Chimamanda Ngozi Adichie, som er en god del færre enn Coetzee. Jeg annonserte det ikke i et innlegg på bloggen, men gjemte det litt bak en side. Like forpliktende, men da er det litt færre som ser det. I mars leste jeg en bok av hver av forfatterne, så nå kan jeg si at jeg er i gang, og i motsetning til Labben skal jeg ikke sette noe tidsfrist på prosjektet. I mars kom også langlisten til den internasjonale Bookerprisen, en pris der bøker oversatt til engelsk blir vurdert. Jeg har så langt lest en av bøkene, og kommer nok ikke til å lese flere før kortlisten eller kanskje vinneren annonseres. Her er bøkene jeg leste i mars:

Piken på toget av Paula Hawkins (lydbok)
Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslag av Chimamanda Ngozi Adichie
The Hate U Give av Angie Thomas
Barndom av J.M.Coetzee
Wishful Drinking av Carrie Fisher (lydbok)
Fever Dream av Samantha Schweblin

Når det gjelder måloppnåelse fikk jeg i mars to nye nasjonaliteter med Nigeria og Argentina. Jeg leste ingen bøker fra bokhyllen, fikk et nytt 1001-kryss og har lest alle de fem sakprosabøkene jeg planla å lese i år. Jeg ligger veldig godt an på mange av målene og litt etter på noen (se under fane for Lesemål 2017), men det er lenge til panikken kommer enda. Erfaringsmessig vet jeg at når den norske bokhøsten kommer og delvis når Booker annonseres i slutten av juli, så er det stort sett det som gjelder. Jeg har ikke skrevet innlegg om noen av bøkene lest i mars enda, det har rett og slett blitt lest relativt mye og skrevet lite. Jeg har dessuten skrevet om noen av bøkene jeg leste i februar, så du skal ikke se bortfra at det kommer innlegg om noen av marsbøkene i april.

Jeg har lest veldig mange gode og varierte bøker, så det er vanskelig å trekke frem en favoritt. Piken på toget ga meg endelig en oppslukende lydbokopplevelse der jeg klarte å høre en hel bok på relativt kort tid. Boken er spennende, men den går ikke akkurat inn på favorittlisten. Månedens andre lydbok var Wishful Drinking av Carrie Fisher, som jeg først tenkte jeg kunne lese til Moshonista sin aprilrunde i biosirkelen som denne gang har tema Død, men så oppdaget jeg at Fisher var for ung da hun døde til å kvalifisere (under 30, over 70 år). Uansett er boken en del av min nye strategi om å lytte til krim og korte bøker. Denne var litt over tre timer og jeg likte den i grunn, men synes Carrie Fisher som oppleser var noe slitsom og påtatt.

En ungdomsbok ble det også plass til i mars, Angie Thomas sin debut The Hate U Give (THUG), handler om en ung afroamerikansk jente som opplever at bestekameraten blir skutt av politiet uten grunn, men så er det likevel offeret som blir mistenkeliggjort og ikke den hvite politimannen. En sterk og viktig bok som er en del av Black Lives Matters-bevegelsen, og sier noe om hvor langt igjen det amerikanske samfunnet har å gå før det er likestilling mellom hvite og svarte.


Så til mine to nye forfatterprosjekt som ble startet i mars. Barndom av Coetzee likte jeg ikke så godt som jeg hadde håpet uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Den var ikke like fengende som Vanære, som jeg likte veldig godt, og den føltes heller ikke like original. Satser på å skrive mer om denne på et senere tidspunkt. Jeg valgte jo Coetzee som prosjekt basert på en lest bok som jeg likte veldig godt da jeg leste den i fjor, så det blir ekstra spennende å utforske forfatterskapet videre nå.  Adichie sitt manifest inneholder 15 punkter for hvordan oppdra din datter feministisk, skrevet til en venninne som ønsket råd fra forfatteren. Det er en liten sak de fleste kan komme seg gjennom på en times tid, og det er absolutt verdt tiden det tar. Jeg synes punktene var delvis opplagte og delvis opplysende og tankevekkende, og en del av dem er nok ikke helt relevante for oss her i Norge, men det betyr ikke at de ikke er interessante. Dette ser jeg for meg er en bok jeg kommer til å slå opp i fra tid til annen.


Fever Dream er en bok fra langlisten til den internasjonale Bookerprisen, og den likte jeg ganske godt. Den har en litt forvirrende oppbygging og en ganske creepy stemning, og handler kanskje først og fremst om forholdet mellom mor og barn. Månedens 1001-bok ble Blodmeridianen av Cormac McCarthy, en bok som ligger an til å bli årets slitebok, men jeg tror den var verdt det. Proppfull av detaljer og skildringer av både landskap og vold gjør dette til tøff lesning både språklig og tematisk, selv om jeg slet mest med førstnevnte. Dette er en bok man må ha tid og ro til å lese og mine økter med ettermiddagskaffe og to unger som vil ha oppmerksomhet var ikke optimalt. En lørdagsettermiddags innsats var det som gjorde susen og gjorde at jeg klarte å bli ferdig og ga meg naturlig nok mer enn de korte øktene med vekslende oppmersomhet.


Planene for april er å være med i Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing. Jeg orket ikke hive meg på Robinson Crusoe i mars etter å ha slitt meg gjennom det som skulle være februarboken, Blodmeridianen, så nå må jeg prioritere litt bokhyllelesing. Kategorien er skandinavisk skrevet mellom 1945 og 1980 og jeg tenker å gå for Herbjørg Wassmo sin Huset med den blinde glassveranda, som også er på 1001-listen. Ellers skal jeg lese ferdig en bok om mordet på JonBenet til Moshonista sin biosirkel, og passende nok kommer det en dokumentar om saken på Netflix i slutten av april. Påsken nærmer seg, så det må kanskje bli tid til en krim, men så oppdaget jeg i går at både VG Uløst og folkene bak Serial har kommet med nye podcaster, så da er det mulig påskekrimmen er i boks.

Hva er dine leseplaner for april og påskeferie?