Biosirkel: Rags to Riches: Trevor Noah

Moshonista har i årets første runde av biosirkelen utfordret oss til å finne en bok om noen som har gått fra fattig til rik eller omvendt. Jeg var innom flere alternativ og forsøkte først å lete i bokhyllen, men fikk tilbakemelding om at valgt person ikke var fattig nok, eller ble ikke nysgjerrig nok selv til å velge noen av dem. Som vanlig endte jeg opp med å lete hos Audible istedenfor, for biosirkel er som oftest lik lydbok, og derfor som vanlig forsinket (den eneste gangen jeg rakk fristen leste jeg en trykt bok). Bloggdato var egentlig 15. februar, men litt forsinkelse blir nok godtatt, og så blir det spennende om biogeneralen godkjenner valget av biografi.

Boken jeg til slutt valgte er Trevor Noah sin Born a Crime, en samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Trevor Noah var for meg ganske ukjent komiker som jeg har hørt om fordi han overraskende overtok et av de større talkshowene i USA, The Daily Show, etter John Stewart. Jeg har aldri sett programmet eller hans stand-up, men kommer mest sannsynlig til å sjekke ut sistnevnte.

Tittelen, Born a Crime, spiller på at Trevor har en svart mor og en hvit far, noe som var ulovlig og ble straffet med fengsel under apartheid. Tidlig i livet ble han holdt for det meste innendørs, og moren måtte late som hun var barnepiken hans hvis de skulle bevege seg utendørs, da han tydelig var lysere i huden enn henne. Faren fikk kun se sønnen i skjul en sjelden gang. Hvis de skulle utendørs var det i forskjellige parker eller på sightseeing til hvite familiers palass, da de ikke hadde penger til noe annet.

Til tross for at Trevor var et produkt av noe strengt ulovlig og egentlig var i stor fare, opplevde han sin egen barndom som ganske trygg og god. Hans sterkt religiøse mor, som gikk i tre forskjellige kirker hver søndag (for hvite, for svarte og for fargede), passet på at Trevor ikke ble et offer på noen som helst måte. Selv om hun som fattig svart alenemor var dårlig stilt i Sør-Afrika nektet hun å godta det, og spesielt å godta at sønnen ikke skulle ha muligheter i livet. Det er så vidt nevnt at Trevor begynte å turnere som komiker som ung voksen, men vi skjønner likevel ut fra denne boken at dette er en mann som har gjort suksess til tross for svært dårlige odds.

Og når vi snakker om Trevor sin mor er hun litt av en karakter. Denne boken er på mange måter en hyllest til henne, men hun blir langt i fra fremstilt kun positivt. Her er det så mye "tough love" at Trevor heller velger å bli værende i fengsel enn å risikere morens vrede, etter å ha bli stoppet av politiet i en bil lånt av stefaren uten lov. Samtidig er hun lite redd for autoriteter når hun mener de tar feil, og hun nekter å godta alt av begrensninger samfunnets normer ønsker å legge på henne og sønnen. Når apartheid opphører klarer hun utrolig nok å skaffe seg jobb som sekretær, en jobb først og fremst hvite kvinner får, noe som fører til at den lille familien blir bedre stilt enn mange andre. Ettersom Trevor vokser til viser han også at han kan finne sine egne måter å tjene penger på.

Boken er delt inn i 18 historier fra både tidlig barndom og opp til han ble en ung voksen. De omhandler alt fra svært alvorlige hendelser, til mer allmenne som når Trevor forelsker seg for første gang, eller hvor utfordrende det kunne være å vokse opp som hverken svart eller hvit. De kommer ikke kronologisk, noe som kan være litt forvirrende, da jeg ikke alltid klarte å plassere hendelsene i forhold til hverandre, men det er ikke noe stort problem for opplevelsen av boken. Mange av historiene er som sagt ganske dramatiske og alvorlige, som da Trevor, moren og lillebroren blir kidnappet etter at bilen deres får motorstopp, og blir tvunget til å slenge seg ut av kidnapperens bil i fart og løpe. Noen historier er hysterisk morsomme, som når en enkel rampestrek fra Trevor utløser at hele nabolaget tilkalles for å drive ut onde krefter fra huset deres. Den aller mest morsomme historien handler om en danser som heter Hitler, men mer enn det vil jeg ikke avsløre her.

Jeg kan absolutt anbefale denne lydboken. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

Biosirkel og norsk 2015: dame med hatt og verdens beste forfatter?

Etter at jeg leste den nydelige boken Fugl av Lisa Aisato for et par år siden, blir jeg dradd mot alt denne damen har sitt navn på. Da biografien om en av de aller fineste forfatterne som er, Astrid Lindgren, skulle komme med tegninger av nettopp Lisa Aisato, kunne jeg nesten ikke vente. Jeg spurte i butikken flere ganger, men de visste ikke når den var klar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe den i julepresang til 5-åringen hjemme, men endte opp med å finne den frem i god tid før jul og lese den alene. 5-åringen må nok bli litt større før hun vil lese denne, og kanskje kjenne litt bedre til Astrid Lindgren sin verden. Denne biografien om Astrid Lindgren for barn er skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand. Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema er "Damer med hatt". Jeg presenterer bevis:

La meg bare si med en gang at illustrasjonene i denne boken er akkurat så nydelige som jeg både håpet og forventet. Jeg ble sittende med lengsel i blikket og stryke over sidene flere ganger før, under og etter lesingen. Tegningene er i stor grad basert på fotografier og er i en realistisk stil, noe som forsterker inntrykket av at dette er en fagbok basert på virkelige hendelser. Det aller fineste med dem er de kjente og kjære karakterene som veves inn i bildene og i historien om Astrid Lindgren. For eksempel sitter Emil på skulderen hennes eller brødrene Løvehjerte dukker opp på kirkegården der hun ved synet av to brødre sin grav skal ha blitt inspirert til å skrive historien om dem. Jeg synes illustrasjonene bidrar til innlevelse i historien og gir en både drømmende og nostalgisk stemning, helt i Astrid Lindgrens ånd slik jeg ser det.

Teksten er lagt opp som kronologiske fortellinger fra Astrid Lindgren sitt liv med forskjellige overskrifter, sitater fra intervjuer og bøkene til forfatteren, og en seksjon som heter "Vet du hva?" med faktaopplysninger. Bjorvand presenterer denne biografien som en veldig subjektiv og engasjert fremstilling da hun sier i forordet at Astrid Lindgren er verdens beste forfatter, det synes ihvertfall hun. Dette balanserer hun ved å bruke de nevnte faktaopplysninger og sitater. Boken har mest fokus på barndommen, noe som virker naturlig, og som gir oss et inntrykk av hvorfor Astrid Lindgren var så glad i barn og barndom, og hva som inspirerte henne til for eksempel mye av universet rundt Emil, barna i Bråkmakergata og Marikken. I barndommen hennes var det ikke så mange bekymringer, til tross for at familien hennes kom fra relativt trange kår. De hadde det likevel bedre enn mange andre, som lofferne som gikk fra gård til gård og som alltid fikk ly og litt mat hos foreldrene til Astrid. Agnes-Margrete Bjorvand legger ikke skjul på at livet til Astrid Lindgren ikke bare var enkelt og jeg synes hun gjør det på en utrolig fin måte. Hun skriver om hvordan Astrid opplevde det å bli ungdom som noe vanskelig, fra den trygge barndommen til en mer usikker tilværelse der hun plutselig begynte å bry seg om hvordan hun så ut og å kjenne på redsel for ensomhet. Jeg synes spesielt hun klarer å beskrive problemene i ekteskapet til Astrid og mannen Sture godt:

"Astrid har fortalt at hun aldri var forelsket i mannen sin, og det var ikke alltid like lett å være gift med ham. Han forelsket seg nemlig stadig vekk i nye damer, og da ble Astrid lei seg." 

Istedenfor å ta med alle de viktigste hendelsene i selve fortellingen om Astrid, har forfatteren valgt å lage en oversikt bak i boken over de mest sentrale årstall i Astrid Lindgren sitt liv. På denne måten tenker jeg boken kan passe for en større spenn med tanke på alder. De som er mer nysgjerrig kan lese videre her, mens de andre, kanskje spesielt de yngste, kan holde seg til fortellingen.

Biografien inneholder interessante og fine hendelser og opplysninger fra Astrid Lindgren sitt liv, men det er illustrasjonene som står frem som det mest rørende og minneverdige for meg fra denne boken. Jeg synes likevel forfatter Bjorvand har gitt en helhetlig og god fremstilling av livet til en forfatter som så mange har et forhold til på ganske få antall sider. I min fremstilling av illustratør Lisa Aisato er jeg kanskje like subjektiv som Bjorvand selv er om Astrid Lindgren. Jeg synes nemlig Aisato er verdens beste barnebokillustratør:-)

Dette er virkelig årets julegavetips til alle som er glad i Astrid Lindgren.

Mørk, utleverende og annerledes fotballbiografi

"Jeg kjenner det i magen. Akkurat det er ikke noe nytt, jeg har kjørt disse gatene i årevis, kjent det samme stikket av engstelse og usikkerhet idet jeg nærmer meg - store deler av livet har gått med til å holde disse følelsene i sjakk. Nekte dem å spre seg videre, til hodet og beina. Men dette er annerledes. Det er en annen uro. En jeg ikke klarer å fange, som jeg ikke kjenner igjen." (s. 11).

Slik begynner En kamp til av Claus Lundekvam, fortalt til Tomas Karlsen. Han er på vei til sin siste kamp for Southampton, en testimonial-kamp, en takk for lang og tro tjeneste. Og akkurat den uroen han ikke kjenner igjen, er den som skal sende ham over stupet. Ikke at han ikke var på vei dit allerede. Han begynte nemlig å drikke hyppig allerede som 14-åring, og festingen som beskrives i løpet av fotballkarrieren blir jeg sliten bare av å lese om. For ikke å snakke om alle pillene han tar for enten å døyve smerter når han må trene og spille med skader, eller for å få sove eller stresse ned før og etter kamp. En praksis som på den 90-tallet var helt vanlig i fotballens hjemland.

Claus Lundekvam drømte fra han var liten om å bli proff som veldig mange andre unge gutter. Å bli Brann-spiller var den første store drømmen han fikk oppfylt som 17-åring, og deretter å komme seg til utlandet. Han skrev så under kontrakt med Southampton, en klubb han ikke ante hvor holdt til, og dro kort tid etter med fly for å starte det som skulle bli en lang karriere med millionlønn og mange oppturer og nedturer. Han ble værende der gjennom 411 kamper og endte opp som kaptein og en svært viktig spiller for laget. I løpet av den tiden er det utallige managerskifter, spill i kulissene, spillere med nykker, berusende jubelbrøl fra fullsatte tribuner, skader, kamp for å overleve i øverste ligaen, og veldig mye fest og litt for mye moro.

Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel sette spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

Når det gjelder utlevering av andre kjente personer kunne han nok utelatt noe av det. Det kan for eksempel virke som han har svært lite til overs for en annen norsk fotballspiller, uten at det er nødvendig for historien å ha med de mindre flatterende delene om ham i boken. Men i motsetning til det man skulle tro basert på det som har stått i avisene, er det forsvinnende lite av det. Og den ukulturen på landslaget (og alle andre lag han har spilt på) han  i et avsnitt skriver om, som har skapt mye blest i avisene, synes jeg bør være med. Det er en viktig del av historien at det var vanskelig for spillerne på den tiden å unnslippe bordell, bar og casino, ihvertfall hvis man ville være sosial.  Boken gir oss et innblikk i en ukultur i idrettsverdenen, og hva som kan skje når unge håpefulle får altfor mye penger mellom hendene, og en slags helte- og stjernestatus som de færreste takler, ihvertfall på egen hånd. Det er en del av forklaringen og historien til Claus Lundekvam, uten at han egentlig legger skylden på noen andre enn seg selv.

Bortsett fra å nevne flere steder hvor mye han har sviktet, beskriver han som sagt ikke mange situasjoner der døtrene er involvert.  En av gangene når han blir desperat etter dop, drar han hele familien inn i jakten. Dette er et av hans bunnpunkt i boken, og kanskje i livet, og noe av det vondeste for meg som leser. Han har bestilt en pakke med dop på nettet som har kommet til et postkontor et godt stykke unna. Siden han har mistet lappen (på grunn av fyllekjøring) og døtrene ikke kan være alene hjemme, drar han hele familien ut på tur, uten at de vet hva de skal. Han er sint og stresset, noe de får merke, og da de kommer hjem, pillene har roet ham ned, så skjønner han hva han har stelt i stand: "Tia ser på meg med de store, brune øynene sine, jeg får ikke helt tak på hva det er jeg ser i dem, noe som ser ut som usikkerhet og lettelse, pappa er ikke sint lenger, og jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg står midt på stuegulvet og føler meg helt tom. Utmattet inn til beinet, lurvete, skitten. Så forferdelig skitten." (s. 125).

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Ingalill på bloggen Moshonista har gående en biografisirkel der denne rundens tema er Eventyrere. Det har vært diskusjoner om Claus Lundekvam kunne kategoriseres som det, men jeg synes så klart han er en eventyrer. Innleggene skal postes i dag, så jeg poster dette også i dag. Og ta gjerne en kikk der inne for en oversikt over andres innlegg om eventyrbiografier. Og til de som mener Claus Lundekvam ikke kan kategoriseres som eventyrer, så tror jeg i det minste han er på min side i den saken: " Robert og jeg er veldig forskjellige til å være brødre, han bor fortsatt på Austevoll, jobber på havet, er solid og stø, men også mer tilbaketrukket og sjenert, har alltid hatt sterkere tiknytning til mine foreldre og hjemstedet; jeg var den eventyrlystne, den som ville ut og oppleve alt." (s. 231).

Utover vill festing med både alkohol og dop, bataljer av noen fotballkamper, så skjer det faktisk også andre farlige ting i en fotballspillers liv. Kan dette overbevise biografigeneralen?:
"Det tar evigheter å komme seg til stadionet. Vi må ha politieskorte til og fra hotellet. Atmosfæren endrer seg i det vi nærmer oss Fratton Park, blir mer og mer fiendtlig - det hagler med stein og murstein. Jeg har vært med på det samme én gang tidligere, i Valencia før den første play-off-kampen mot Spania for halvannet år siden - den gangen stod vi parkert utenfor Mestalla i Valencia da en murstein knuste ruta, og alt vi tenkte var "bombe"!" (s. 213).

Boken fikk jeg fra forlaget mot en ærlig og frivillig anmeldelse.