Sommerlesing: krim og spenning

Juli og august (og straks september) kom og gikk og månedsoppsummeringene uteble. Jeg fant kjapt ut at det å skrive om alle bøkene jeg har lest på en gang og ikke minst i samme innlegg, ble alt for mye. Jeg prøver heller å få skrevet om en del av dem i ulike innlegg fremover, men skal jeg være realistisk blir det gjerne bare med dette ene. 

Jeg starter rett og slett med noen av bøkene jeg leste innen krim/thriller/spenningsjangeren. Jeg leste nesten bare krim i slutten av tenårene og ut i 20-årene, men nå leser jeg få bøker i den sjangeren i løpet av et år.  Derfor er det nok litt uvanlig at jeg har lest fire krimbøker i sommer, men plutselig fenget det veldig igjen. Det som ikke er så uvanlig er at alle krimbøkene jeg har lest er enkeltstående og flere heller mer mot psykologisk thriller enn mer klassisk krim. Her kommer de:

Mannen som døde av Antti Tuomainen

Plottet som ble lagt frem i denne boken gjorde meg veldig nysgjerrig. En mann går til legen og får beskjed om at han har blitt forgiftet. Mest sannsynlig har han blitt forgiftet over lang tid, og det er lite legen kan gjøre med det på dette stadiet. Mannen bestemmer seg for å starte sin egen etterforskning for å finne ut hvem som prøver å ta liv av ham men han selv forfaller.

Dette er en merkverdig finsk roman som på ingen måte er en klassisk krim, men den må vel kunne kalles en spenningsroman. Hovedpersonen jakter på en gjerningsperson samtidig som han skal holde soppfirmaet sitt gående. Han oppdager svik og bedrag i egne rekker og i tillegg har han fått nye og farlige konkurrenter i soppbransjen. Fortellerstilen er på et vis filmatisk, eller så er det kanskje fordi jeg kjenner igjen denne typen fortelling mer fra skjerm enn bokformatet. Jeg ser for meg filmen eller TV-serien, kanskje i litt sånn Fargo-aktig stil. Det er mørkt, rart og samtidig morsomt. Jeg kunne kanskje ha tenkt med litt ekstra av alle tre, men Mannen som døde er en original og leseverdig roman.

Three Little Lies av Laura Marshall

Ellen deler leilighet med bestevenninnen Sasha, som en kveld ikke kommer hjem som avtalt. Ellen frykter det verste og melder henne savnet. Kan fortiden ha innhentet dem? I boken får vi mange tilbakeblikk fra da Sasha  flyttet inn i Ellen sitt nabolag da hun var i tenårene. Ellen ble oppslukt av den nye venninnen og den eksentriske kunstnerfamilien som var hennes fosterfamilie. På en fest i huset deres skjer det noe grusomt, og versjonene av det som har skjedd er ulike. Både Ellen og Sasha må vitne i rettsaken og den anklagede ender med å bli dømt. Men kan Ellen likevel ha tatt feil om hva som skjedde den kvelden?

Three Little Lies er en underholdende og spennende psykologisk krim, men jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av den i ettertid. Karakterene er ikke godt nok utviklet til at de gjør spesielt inntrykk og plottet er kanskje ikke veldig originalt heller. Oppbyggingen med tilbakeblikk og en historie som nøstes gradvis opp, bidrar til å gjøre boken til en fornøyelig og fengende opplevelse likevel. Jeg hadde ikke nølt med å lese mer av forfatteren en gang jeg trenger noe lett underholdning.

I Know You Remember av Jennifer Donaldson

Dette var en bok jeg fant helt tilfeldig og litt gjemt på salg i bokhandelen. Jeg hadde aldri hørt om den, og da er det ekstra gøy når boken faller i smak. I Know You Remember er en psykologisk krim skrevet for ungdom, men som fint kan leses av voksne. Handlingen foregår i Alaska, noe jeg synes gjør boken litt eksotisk.

Ruthie vender tilbake til hjembyen Anchorage etter sin mors død. Hun gleder seg ikke til å bo med faren og hans nye familie, men derimot gleder hun seg til å se igjen bestevenninnen, Zahra, fra sist hun bodde der, til tross for at de har mistet kontakten. Da Zahra ikke dukker opp verken hjemme eller på skolen etter helgen, blir alle bekymret, og Ruthie begynner å grave i hva som har skjedd. Hun oppdager at omgivelsene beskriver en helt annen Zahra enn den hun husker, langt mer mystisk og innesluttet. Hva har skjedd med Zahra?

Boken er tilsynelatende litt lik Three Little Lies i plot og oppbygging, men jeg synes denne lykkes bedre i å skape en minneverdig historie og karakterer, uhyggelig stemning, og ikke minst et mer interessant bakteppe i Alaska. Jeg blir ihvertfall veldig nysgjerrig på Zahra, hvorfor hun har forandret seg, og liker oppbyggingen og veien dit. Slutten er derimot ikke helt vellykket synes jeg, men alt i alt en god, mørk og spennende thriller. 

Krypdyrmemoarer av Silje O.Ulstein

Denne boken er ikke for de med slangefobi kunne jeg sagt, men i og med at jeg har det selv, og likevel ble revet med av denne boken, så skal jeg la det være opp til den enkelte å kjenne etter hva en tåler. Krypdyrmemoarer fikk jeg i posten fra Aschehoug og la den egentlig til side. Da jeg havnet i en skikkelig lesetørke der ingenting engasjerte, tenkte jeg faktisk som så; at slanger ihvertfall måtte vekke et slags engasjement, og jeg plukket den frem igjen. Også de sprikende anmeldelsene med terningkast på både to og seks fra to av landets største aviser, gjorde meg nysgjerrig.

Tre unge mennesker i et kollektiv skaffer seg en tigerpyton som kjæledyr. Liv utvikler en besettelse for dyret, og lar til slutt nesten ingen andre få være nær Nero, som han kalles. Vi følger henne i deler av boken, og i noen kapitler får vi faktisk følge slangens "tanker", noe som kan virke søkt, men jeg synes det funker og gir et ekstra lag til historien. Parallelt følger vi en historielinje og flere synsvinkler lenger frem i tid, nåtid kan jeg kanskje si, der en elleve år gammel jente forsvinner. Her følger vi to politietterforskere og moren til den savnede jenten.

Denne boken er nok heller ikke for de som er spesielt vare på å lese om dyreplageri. Det er i det hele tatt en ganske drøy bok. Det besettende forholdet mellom Liv og Nero er selve drivkraften i romanen, og er både fascinerende og ubehagelig å lese. Noe jeg synes er interessant er at en del mennesker tror de kan ha en gjensidig og nesten mellommenneskelig relasjon til ville dyr. Liv føler sterk kjærlighet til Nero, men slangen er strengt tatt bare opptatt av å få mat. Konsekvensene av denne "misforståelsen" kan være fatale. 

Krypdyrmemoarer er ulikt noe annet jeg har lest. Jeg synes historien er velkomponert og fascinerende. Den fikk meg ut av en lesetørke og kan på en måte anbefales, og på en annen måte ikke. Jeg tror som de splittede anmeldelsene at noen vil kjøpe denne historien fullt og helt, mens andre vil synes den er helt på trynet. Jeg er ikke like panegyrisk som Dagbladet, men kjøper det så absolutt.

Eksemplaret mitt fikk jeg gratis av forlaget.

Bloggen lever! Tre gode norske ungdomsbøker jeg har lest siden sist

Jeg har gjort noen spede forsøk på å gjenopplive denne bloggen i første del av 2019, men det ble med forsøkene. Nå kjente jeg at jeg virkelig savnet bloggen, og at jeg trenger innleggene mine for å både tenke litt gjennom det jeg har lest og for å friske opp i det ved en senere anledning. Så her kommer første av forhåpentligvis flere samleinnlegg. Først ut er tre av årets norske ungdomsromaner:

Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen:

Du står i enden av rommet og ser på meg. Du sier: "Dette går ikke lenger." Du sier: "Jeg har tenkt på dette lenge." Du sier: "Jeg vil ikke mer!" "Da er det slutt da?" Det er det jeg som sier. Vi hadde det jo så fint? (s. 9)

Hovedpersonen i boken blir dumpet av samboeren og nekter å akseptere det. Hun forstår ikke helt hvorfor det ble slutt, mens han allerede har gått videre til en ny kjæreste. Hun flytter hjem igjen til farmor, men finner ut at der kan hun ikke bo i all evighet. Så hun gjemmer seg i skapet til ekskjæresten og følger med på livet hans derfra. Der befinner hun seg i flere måneder, mens skittentøyet til eksen og hans nye kjæreste hoper seg opp rundt henne.

Ord som slutter på skap er skrevet i en lett, humoristisk og absurd form. Handlingen veksler mellom tilbakeblikk fra livet før, både livet med farmor og en fraværende far, kjæresteforholdet, og det hun nå observerer fra skapet. Kjærlighetssorg kan de fleste kjenne seg igjen i og i dag er det nok vanskeligere enn noen gang å gå videre. Gjennom sosiale medier har vi tilgang til å følge med på livene til de vi ikke lenger har kontakt med. Kikkeren i oss blir fristet og foret. Livet i skapet med skittentøyshaugen som vokser er en virkningsfull metafor på hvor passiv og trangsynt vi kan bli mens vi kikker på andres liv.

Boken er delt inn i korte kapitler, de færreste over en side. Det gjør boken relativt lett å lese. Samtidig er språket ganske poetisk. Kort og poetisk er ikke uvanlig blant norske ungdomsbøker faktisk (Brynjulf Jung Tjønn, Marit Kaldhol, Terje Fretheim, for å nevne noen). Jeg ble litt usikker på alderen til hovedpersonen i denne boken. Den er gitt ut som en ungdomsbok, men jeg opplevde at hovedpersonen er mer i starten av 20-årene. Her om dagen så jeg også at boken stod blant voksenromaner på Norli. Jeg er litt usikker på hvem denne boken passer best for. Den er lettlest og passer dermed nedover i alder, men hovedpersonen fremstår som sagt en del eldre, og har rukket å være samboer. Så jeg vil absolutt påstå at Ord som slutter på skap boken også passer for voksne.

Eksemplaret av boken fikk jeg gratis fra Vigmostad Bjørke.

Rør ikke de som sover av Nina K. Lillebo:

I denne boken møter vi Emmi som våkner opp og skjønner at hun er død og ligger under jorden. Hun skal snart oppdage at der nede finnes det en helt egen verden der hun blant annet møter bestefaren sin igjen. Dette underjordiske riket er heldigvis et godt sted, for det finnes nemlig et annet, langt verre sted, for de som skader andre.

Og det er noen igjen på overflaten som har skadet Emmi, en av grunnene til at hun ga opp livet. At han som skadet henne fortsatt lever skaper moralske dilemma for de som er under jorden. Er det nok å vite at han kommer til et marerittaktig sted når han dør, så lenge han fortsatt får leve? Det er nemlig mulig å gjøre noe med det som skjer på jordoverflaten selv om en ikke lever der lenger, men det har sin pris.

I historiene fra livet til Emmi kommer det også frem at hun hadde en venninne, Liv, som også døde, og som hun hadde et komplisert og veldig nært forhold til. Savner og sorgen etter Liv er alltoppslukende. Liv er fortsatt med henne og samtidig ikke.

På vei hjem fra timen, sa jeg til Liv at vi kunne lage snøengler. Hun ba meg slutte. Så løp hun fra meg i snøen uten å lage fotspor. (loc 904)

Jeg synes Rør ikke de som sover har et originalt plott og et vakkert språk. Den veksler mellom Emmi sitt liv etter døden og livet frem mot hennes død. Boken er også tankevekkende, sår og relativt kompleks. Jeg synes likevel at den føles hakket for konstruert, at plottet på et vis overskygger karakterene og relasjonene. Det gjør at jeg ikke blir så engasjert som jeg hadde håpet, og faller litt ut av historien. Det originale plottet og de mange sterke passasjene gjør at jeg tror debutforfatter Lillebo er en jeg vil følge med på fremover.

Eksemplaret av boken fikk jeg gratis fra Aschehoug.

Brådypt av Elin Viktoria Unstad:

Vilja har vært gjennom et traume. For tre måneder siden druknet hun, og var død i 23 minutter før hun ble vekket til live. Livet etterpå har ikke vært det samme. Siden ulykken har hun opplevd både å være deprimert, full i angst og ikke minst å hallusinere. Når hun opplever å bli kidnappet av en mann midt på natten, tatt med på en øde øy, før hun blir bragt hjem igjen allerede neste dag, er det akkurat det alle tror, at hun har hallusinert, igjen. Men Vilja mener bestemt at hun ble kidnappet på ordentlig og begynner å etterforske. Hva skjedde egentlig?

Brådypt er kalt en psykologisk thriller og det er min favorittsjanger innen krim/thrillere. Elin Viktoria Unstad leverer en utrolig spennende fortelling, og jeg som har slitt med leselyst og hastighet for tiden, leste denne på en dag. Boken er ikke feilfri, men den lykkes i å være engasjerende, og i å skape en troverdig hovedkarakter. En karakter som går gjennom sterke prøvelser, både med seg selv, familien og den gryende romansen hun akkurat var i gang med før livet tok en vending.

Beskrivelsene av drukningen og traumene hun opplever i etterkant er veldig sterke. Bokens oppbygging, som veksler mellom nåtid og tilbake til før drukningsulykken bidrar til å skape driv og gjør dette til en leseverdig thriller. Jeg synes også den klarer å balansere den uhyggelige stemningen med det idylliske bakteppet det lille tettstedet ved havet er. På minussiden er den til tider litt forutsigbar og jeg synes kanskje Vilja bruker for mye tid på å finne ut enkelte ting. Alt i alt er det en bok jeg absolutt kan anbefale til de som liker psykologiske thrillere.

Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

Snap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

Mie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:

"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte

Påskekrim - anbefalinger

På min vei til voksenlitteraturen leste jeg mye krim og i hovedsak det i flere år. De senere årene har jeg utvidet min lesehorisont og leser mye forskjellig og heller lite krim. Det blir likevel tid til litt og jeg er fortsatt glad i å lese det, og kanskje aller helst mer thrillerpreget eller i gaten psykologisk thriller/krim. Jeg synes tradisjonen tro at det er på sin plass å komme med noen krimtips når det nærmer seg påske og jeg håper å få noen tilbake i kommentarfeltet eller om du har skrevet om dette selv, legg igjen en lenke.

Norsk:
Alexandra Beverfjord har skrevet to kriminalromaner om Joakim Lund Jarner og Agnes Lea som er journalister i Nyhetsavisen. Den første heter Kretsen og du kan lese omtalen min her. Den andre leste jeg nylig og den heter Kronprinsen. I sistnevnte er det et brutalt dobbeltmord med rasistiske undertoner som får hele Oslo til å grøsse og journalister til å grave. Det skal vise seg å være en sak som verken begynner eller slutter med dette dobbeltdrapet. Boken følger også Joakims leting videre etter svar på hva som skjedde med søsteren Iben og hennes selvmord og vi blir introdusert til en ny karakter, fortograf Isa Engh. Jeg liker godt journalistperspektivet disse bøkene har som gir noe annet enn den klassiske politi/detektivkrimmen. Beverfjord sine bøker er rett på sak, handlingssentrert med passe kompliserte plott, noe som gjør at du henger med hele veien. Det går ikke spesielt i dybden, men nok til at det blir interessant å følge hovedkarakterenes historie i tillegg til krimplottet. Dette er underholdningskrim på sitt beste synes jeg.

En av mine favorittforfattere fra jeg begynte å lese krim i 15-16 årsalderen og frem til i dag er Karin Fossum. Mine fremste Fossum-favoritter er Elskede Poona og Den som frykter ulven, men liker stort sett alle bøkene av henne jeg har lest. Karakterene og historiene i bøkene hennes gjør et spesielt inntrykk og mellommenneskelige forhold er alltid i fokus. Dette er krim som er mye mer enn underholdning og Fossum har en tendens til å ville vise flere sider av de svake i samfunnet som ofte rokker ved fordommene mange av oss har.




Ikke for de sarte:
Mo Hayder - Fuglemannen og Kuren: Hayders to første bøker i serien om politimannen Jack Caffrey. Jeg har lest de to første bøkene om Caffrey og anbefaler nok den første sterkest. Det er mye fordi bok nummer to ble litt for makaber og grusom for meg, noe som kan ha blit forsterket ved at jeg på tidspunktet jeg leste den hadde en liten baby i hus og det var barn involvert i boken. Siden jeg er i samme situasjon nå skal jeg holde meg unna de mest makabre bøkene akkurat denne påsken ihvertfall. Hayder skriver altså rå krim som fremstår veldig realistisk og er både nervepirrende og spennende.

Ute av Nitsuo Kirino: jeg må ta med denne fordi den gir et innblikk i japansk hverdagsliv og er bare noe helt annet enn den krimmen jeg pleier å lese. Det hele ble kanskje litt for drøyt til at jeg hang med hele veien, men det var likevel en spesiell og god leseopplevelse. Det hele starter ved at en kvinne kveler sin ektemann i affekt og for å kvitte seg med liket får hun hjelp av tre kvinnelige kollegaer fra nattskiftet på fabrikken. Politiets interesser går i helt andre retninger enn konen og venninnene, men det er likevel noen der ute som vet hva de har gjort og begynner å presse dem. Snart er de innblandet i helt andre forretninger enn det monotone arbeidet på fabrikken.


Psykologisk:
Minette Walters - Olive tok en øks: Minette Walters har skrevet flere av mine krimfavoritter, men denne rager nok høyest. Hun skriver enkeltstående bøker, noe jeg liker godt. I denne tittelen skal forfatteren Roz Leigh intervjue Olive Martin som sitter i fengsel for å ha drept sine mor og søster med øks til en bok om den seks år gamle saken. Roz er overbevist om at Olive skjuler noe og vil finne ut hvorfor hun ikke ønsket å fortelle sin versjon under rettssaken. Sammen med en politimann jobber hun seg til bunns i saken, men det er svært vanskelig å vite hvor hun har Olive og hva som er sant og ikke av det hun forteller. I tillegg til at Walters er god på det psykologiske er hun også svært god til å beskrive ulike samfunnslag i det britiske samfunn, noe spesielt Acid Row er et godt eksempel på.


Min foreløpige plan for å lese krim er den siste boken til Karin Fossum. Jeg har ikke lest de to siste bøkene om Konrad Sejer, men satser på å hoppe rett til den siste likevel siden den så beleilig var månedens bok i bokklubben. Hvilke leseplaner har du for påsken og har du et godt tips til meg, gjerne en god psykologisk thriller?

Bokanmeldelse: I Hunt Killers av Barry Lyga

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.
                                                  

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Bokanmeldelse: Kretsen av Alexandra Beverfjord

I Kretsen møter vi journalistene Joakim Lund Jarner og Agnes Lea som får i oppdrag å dekke en sak der en ung BI-student, Helle Isaksen, blir funnet drept. Helles venninne holder seg unna politiet, men Agnes får tilfeldigvis snakket med henne. Det er tydelig noe hun holder skjult og er livredd for å dele med noen. Etterhvert forsvinner flere jenter med tilknytning til Helle og det viser seg å ikke være hvem som helst som står bak. Saken leder dem til både samfunnets mektigste og samfunnets undergrunn og snart er de alle i fare.

Jeg er  fan av journalistkrim og ble derfor ekstra nysgjerrig på denne boken. Jeg har tidligere lest flere av Liza Marklund sine bøker om Annika Bengtzon og selv om det kan bli litt mye om hennes privatliv synes jeg det er forfriskende deilig at hovedpersonen er en relativt ung kvinne istedenfor en forfyllet (fortrinnsvis middelaldrende) mann. De populære Millenium-bøkene til Stieg Larsson er jo også journalistkrim og de likte jeg veldig godt sammen med mesteparten av landets befolkning. Jeg kan vel si at om du også liker journalistkrim så er Kretsen et godt valg for din neste krim. Hovedpersonen er forsåvidt en mann med en kvinnelig kollega og "assistent", men han er ung og virker usedvanlig lite tungsinnet for å være en krimfigur.

Boken har et fint driv, ikke et for komplisert plott eller persongalleri som gjør at det er en både underholdende og lettlest bok. Det aller beste med boken er at jeg ikke kjedet meg et sekund. Jeg har blitt mer og mer skeptisk til tykke bøker i underholdningslitteraturen fordi jeg ofte ender opp med å kjede meg gjennom store deler av boken. Det kjennes da som jeg kaster bort tiden, men det gjør hverken jeg eller forfatteren i denne boken. Oppbyggingen er handlingssentrert og det skjer noe som er relevant for løsningen av gåten stort sett hele tiden. Det er flere personer som presenteres i boken og vi ser ikke handlingen kun fra en hovedpersons perspektiv. Det er korte kapitler der vi får hint om hva som har skjedd og skal skje gjennom andre involverte i saken journalistene gransker. Dette er også med på å holde spenningen og interessen oppe.

Selv om miljøet som avdekkes er dystert og ekkelt er det få detaljerte beskrivelser og stemningen i boken er heller ikke veldig ubehagelig. Det er forferdelig spennende, men jeg er sikker på at også de mer sarte krimlesere fint kan lese boken. Boken setter nok ingen dype spor hos meg og jeg har allerede har glemt en god del, men jeg  hadde likevel lyst til å hoppe rett på neste bok av Beverfjord som jeg dessverre ikke hadde liggende akkurat da jeg var ferdig. Boken var akkurat det jeg trengte i en ellers tung leseperiode. Jeg foretrekker vanligvis mer psykologisk krim, men når jeg først skal ha noe annet var dette akkurat det jeg ville ha. Den er kanskje ikke veldig original, men jeg underholdes gjennom alle de 300 sidene.

Ofte blir jeg skuffet over løsningen i en krimroman fordi det ikke lever opp til spenningskurven som er bygget opp eller det blir for lettvint eller søkt. Også her synes jeg Beverfjord leverer. Plottet er som sagt ikke veldig komplisert, men det er likevel godt, interessant og realistisk. Dette er debuten til forfatteren og jeg vil si at det er en høyst lovende debut. Dette er definitivt en av de krimforfatterne jeg skal følge videre.

                                                   

Krimtips til påske

Bokelskerinnen invitererer bokbloggere til å komme med sine krimtips nå før påske og legge fra seg en lenke hos henne slik at man kan klikke seg inn på alle krimtipsene. Jeg har lest lite krim de siste par årene i forhold til tidligere, så dette blir en blanding av gamle og nye favoritter. Her er mine tips:

Kretsen av Alexandra Beverfjord: denne leste jeg nettopp ferdig og om du liker Liza Marklund er dette definitivt noe for deg. Jeg liker godt krim der journalister har hovedrollen sånn som i nevnte Marklund sine bøker om Annika Bengtzon og Stieg Larsson sin Millenium-serie. Jeg tror jeg skal låne med meg hennes neste bok i påskeferien.

Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen: uhyre spennende og velskrevet krim om Avdeling Q, en avdeling for uoppklarte saker der Carl Mørck og hans både mystiske og spesielle medarbeidere styrer. Jeg kan forsåvidt anbefale alle de tre bøkene i denne serien jeg har lest, men det er som oftest best å starte på begynnelsen.

Acid Row av Minette Walters: britisk krim i ypperste klasse. Walters er en av mine favoritter og det begynner å bli lenge seiden jeg har lest noe av henne. Hun er god på å beskrive både de mest ondskapsfulle mennesker og handlinger sammen med ulike miljøer i det britiske samfunnet. Her er det et belastet miljø i de lavere klasser det handler om.

Fuglemannen av Mo Hayder: selv om jeg synes Mo Hayder beveger seg farlig nær grensen for hva som blir for makabert er det noe i bøkene hennes som gjør at jeg er fristet til å lese mer. Hun skriver realistisk og vondt. Fuglemannen er den første boken om Jack Caffrey og den jeg likte best av de to jeg har lest til nå, mens Kuren bikket litt over for min del (ihvertfall for meg som ganske nybakt mor som jeg var da jeg leste den).

Mus av Gordon Reece: en psykologisk thriller om en mor og datter som etter å ha blitt herset med på skole, jobb og av far/ektemann når en grense for hva de kan tåle da en innbruddstyv finner frem til huset deres på landet. Jeg tror de som likte Middagen av Herman Koch kan like denne. Selv likte jeg ikke Middagen, men synes denne var ganske så god og særdeles uhyggelig.

Åpne sår - mørk krim

Camille Preaker jobber som journalist i en avis i Chicago. Da en ung jente forsvinner i hennes lille hjemby Wind Gap, ser sjefen hennes at saken kan ha sammenheng med en tidligere forsvinning og drap i samme by. Han sender derfor Camille hjemover for å dekke saken, til tross for hennes protester. Camille vil nemlig for all del ikke hjem igjen til barndomshjemmet, fortiden og familien. I jakten på gjerningsmannen må Camille også åpne gamle sår og avdekke noen hemmeligheter hun helst ville latt være begravd.

Åpne sår virket som en krim etter min smak. Den er både mørk og ubehagelig om dysfunksjonelle mennesker og familier i en småby i USA. Jeg er for eksempel veldig glad i både Mo Hayder og Minette Walters som skriver noenlunde i samme gate. Jeg ble likevel ikke overbegeistret over denne. Det ble rett og slett litt for mye av det mørke og litt for lite krim. Omtrent alle karakterene er overdrevent mislykkede og/eller forskrudde, og dette gjelder hovedkarakteren spesielt. Camille graver seg nesten ned i selvmedlidenhet og destruktivitet. Hennes forhold til sin mor er vondt å lese om, men bortsett fra det får jeg ikke så veldig mye sympati for henne.

Noe av det jeg liker best ved Minette Walters sine bøker er miljøskildringene fra ulike små samfunn i England. I begynnelsen av Åpne sår frydet jeg meg også over dette, men så ble det som sagt bare for mye galskap. Det kan godt være dette er realistisk, men jeg kjøpte det ihvertfall ikke. Når heller ikke krimplottet er særlig godt eller spennende og ikke minst kommer veldig i bakgrunnen, ble ikke dette en stor leseopplevelse for meg, men det ble heller en litt tung og treig en. Jeg synes likevel at forfatteren er inne på noe, og som sagt skriver hun i utgangspunktet krim i min gate. Med tanke på at dette er hennes debutroman, er jeg derfor ikke helt skremt fra tanken om å lese hennes andre bok som også er gitt ut på norsk, Mørke rom. Åpne sår har fått mange gode anmeldelser på Goodreads, men her blant bokbloggerne har jeg kun sett Kasiopeiia sin, og hun er vel ganske enig med meg.

Dette var en midt på treet-opplevelse for min del. Konklusjonen min må bli at dette ikke er en dårlig bok, men jeg likte den ikke spesielt godt.

Tittel: Åpne sår
Forfatter: Gillian Flynn

Forlag: Font

Årstall: 2012

Sidetall: 251

Kilde: fra forlaget

Middagen - en nederlandsk Festen?

Middagen av Herman Koch er en bok jeg har gledet meg til siden jeg hørte om den første gang på et arrangement på Norli i november i fjor. Flere bloggere har også skrytt av den og omslaget lovet en spennende, psykologisk og tankevekkende bok a la den danske filmen Festen der mørke hemmeligheter skal avdekkes. Jeg er ikke helt overbevist.

I Middagen møter vi et ektepar, Paul og Claire, som skal på middag med Paul sin bror og hans kone på en fasjonabel restaurant. Det kommer tydelig frem at Paul selv aldri ville funnet på å gå på denne type restaurant, men heller foretrekker kafeen på hjørnet. Paul snakker om sin bror i ganske negative ordelag og synes han er snobbete og selvgod. I løpet av middagen hopper boken fra nåtid til fortid for å gi oss hint om hvilke hemmeligheter parene sitter med, og hva det er ingen av dem har særlig lyst til å snakke om, men som de vet at de må ta opp før eller siden.

Forfatteren gjør noe interessant der vi som lesere følger Paul og ser alt gjennom hans øyne før vi forstår at hans virkelighetsforståelse ikke er helt som de fleste andres. Ting begynner etterhvert å skurre og du begynner å tenke over hva det er som egentlig skjer. Jeg synes likevel ikke denne boken holder det den lover, eller ihvertfall ikke det jeg forventet meg. For det første synes jeg fra første side at språket er noe unaturlig og påtatt, det flyter ikke godt nok i mine øyne. Dette var ikke noe som irriterte meg voldsomt underveis og jeg ville nok glemt det helt hvis resten var på plass.

Oppbyggingen av denne boken funker heller ikke for meg. Den er delt inn i fem deler som refererer til fem måltider i denne middagen. Innimellom middagen på restauranten hopper boken tilbake i tid. De stadige tilbakeblikkene blir tidvis litt kjedelige fordi det ikke kommer klart nok frem hva de har med samtalen, eller det de unnlater å snakke om rundt middagsbordet å gjøre. Jeg tenkte ihvertfall mer "kom nå til poenget!" enn at jeg bare måtte lese videre fordi det var så spennende. Det vil si at den berømte røde tråden ikke var så synlig i deler av boken. Forfatteren dro meg dermed ikke langt nok inn i handlingen til at den hadde noen tankevekkende virkning på meg. Meningen her er vel at man skal tenke over hva man selv ville gjort i et lignende moralsk dilemma og ikke minst effekten av at du ser handlingen fra den mildt sagt forstyrrede Paul sitt ståsted. En annen ting er at ingen av personene er særlig sympatiske og da er det også lett for å ikke bry seg noe særlig om hva som skjer med dem.

Når det er sagt så var ikke boken direkte dårlig, men et godt utgangspunkt ble ikke godt nok gjennomført synes jeg. Jeg mener historien og plottet burde være godt nok for en bedre bok. Jeg hadde virkelig troen på at dette var boken for meg og så var den bare sånn passe og da blir man skuffet. Når den sammenlignes med Festen forventet jeg en sterk "klump i magen"- opplevelse og så fikk jeg bare en rynke på nesen-opplevelse. Den var enkel å komme seg gjennom likevel (jeg blir ekstra irritert hvis jeg har slitt meg gjennom noe som ikke er veldig bra) og ga meg underholdning nok i påskeferien, men ga meg hverken en heseblesende opplevelse eller satt noen dype spor.

Kort oppsummert er dette en bok med et veldig interessant utgangspunkt som dessverre ikke lever opp til forventningene.

Tittel: Middagen
Forfatter: Herman Koch

Forlag: Pax

Årstall: 2011

Sidetall: 298

Kilde: lånt på biblioteket

Flaskepost fra P

Tittel: Flaskepost fra P

Forfatter: Jussi Adler-Olsen
Årstall: 2011
Forlag: Aschehoug
Sidetall: 525
Kilde: Byttet til meg hos Mari

En flere år gammel flaskepost dukker opp i Skottland og havner etterhvert hos Carl Mørck og hans Avdeling Q. Brevet i flaskeposten er et rop om hjelp fra to gutter som sitter fanget. Det virker først som en guttestrek, men vi som lesere vet at det ikke er tilfellet, og bare venter på at Carl Mørck og hans team skal forstå det også. De får etterhvert tydet mer av teksten i brevet som har blitt ganske uthvisket gjennom årene. Flere spørsmål dukker opp; hvem var de to guttene og hvorfor har ingen meldt dem savnet?

Nok en gang synes jeg Jussi Adler-Olsen har skrevet en spennende og god krim. Jeg likte hans to forrige bøker om Avdeling Q, Kvinnen i buret og Fasandreperne, også veldig godt. Der førstnevnte bok er utrolig nervepirrende og bok to er mer psykologisk, synes jeg denne tredje boken kombinerer de to på en veldig god måte. I tillegg har bøkene karakterer som er interessante og godt skildret. Gjerningsmannen som portretteres er en skruppelløs, psykopat som det er svært vanskelig å få has på.  I denne boken blir vi også bedre kjent med assistentene til Carl Mørck, Assad og Rose, men ennå får vi bare vite litt. Jeg kan bare røpe at de ikke er som de fleste andre. Denne boken har det meste en krim bør ha, spenning, en dose humor, et godt plot med en troverdig løsning og interessante karakterer både i hovedrollene og birollene. Hvorfor denne likevel ikke når helt til topps på karakterskalaen er det vanskelig å sette ord på, men den mangler det lille ekstra som gjør at jeg blir helt ekstatisk:-)  Jeg gleder meg uansett veldig til neste bok om Avdeling Q for denne serien er noe av det bedre innen krim jeg har lest. Den har kommet på dansk i år med tittelen Journal 24.

Andre bloggeres omtaler:
Mari - Flukten fra virkeligheten
Anitas blogg

Urovekkende krim

Kuren av Mo Hayder er bok nummer to om politibetjent Jack Caffrey. Den første boken Fuglemannen har jeg skrevet om tidligere på bloggen. Denne gangen er det et foreldrepar, Alek og Carmel Peach, som blir funnet fastbundet og fanget i sitt eget hus, men sønnen Rory er sporløst forsvunnet. Det er vanskelig å få noen opplysninger fra mor og far som tilsynelatende ikke har fått med seg mye av det som skjedde. Jakten på gjerningsmannen og sønnen er i gang og etterhvert kommer frykten og mistanken om at familien Peach ikke er den eneste familien dette har hendt med og heller ikke den siste. Saken er opprivende for Caffrey med sin forhistorie og vi får i denne boken vite en god del mer om hva som skjedde med Ewan, broren til Jack, som forsvant da de to var små.

Jeg skrev om Fuglemannen at den var makaber og helt på grensen av hva jeg kunne tåle, mens Kuren tipper nok litt over min tålegrense.  Jeg har derfor et noe ambivalent forhold til boken. På den ene siden er den fengslende og jeg klarte ikke å legge den fra meg (ihvertfall siste halvdel). På den andre siden er deler av boken så grusomme at jeg var veldig nær ved å gi opp. Det står til og med en advarsel på min utgave av boken, plukket fra en anmeldelse, om at dette ikke er for lesere med dårlige nerver, men jeg pleier vanligvis å tåle en del. Det kan ha noe med at dette handler om barnemishandling og jeg ganske nylig har fått barn som gjør meg ekstra ømtålig. Jeg tenkte på hvorfor i all verden jeg skulle lese om disse ekle tingene, samtidig som jeg begynte å tenke over at det faktisk finnes sånne syke folk der ute. Det var ikke noe særlig å legge seg i går kveld etter å ha lest boken ferdig, ved siden av min lille datter, med disse tankene i hodet.

Hvis jeg prøver å se bort fra dette, så er boken ganske bra. På den negative siden synes jeg at alle de problemene både hovedpersonen og kjæresten hans sliter med er i overkant og kan bli litt slitsomt. Hvor mange ganger har vi ikke lest om politietterforskere som lar personlige problemer ta overhånd og ødelegge for karrieren og privatlivet? Kan ikke noen finne på noe annet snart, eller ville det ikke bli en interessant karakter da? Det positive med boken er at den er veldig spennende, realistisk, nervepirrende som en god krim/thriller bør være og godt skrevet.

Tysteren

Tysteren av Jan Erik Fjell var årets første bok for min del og faktisk den eneste fullførte så langt. Det er ikke mye som fenger for tiden, men denne gjorde det absolutt. I Tysteren blir en mangemillionær funnet drept i sin egen leilighet i Fredrikstad, mens hans unge kjærestes liv blir spart. Kripos-etterforsker Anton drar til Fredrikstad for å bistå i etterforskningen som viser seg å lede dem til mafiamiljøet i New York.Vi følger to historier paralellt, den ene etterforskeren i Fredrikstad og den andre mafiamedlemmet Vincent Giordani i New York.

Hovedpersonen i hoveddelen av boken, Anton Brekke, er arrogant, frekk og ganske underholdende. Han er også spilleavhengig og skilt, altså ikke så original i forhold til andre etterforskere jeg har lest om før. Boken har flere morsomme og interessante karakterer, men forfatteren går ikke særlig i dybden på noen av dem. Historiene fra New York er en spennende vri, og skulle gjerne lest enda mer derfra. Ellers er boken spennende og fengende, men må innrømme at jeg allerede har glemt deler av løsningen. Jeg synes likevel dette er imponerende av en debutant og at boken har noe unorsk over seg både i handling og karakterer, uten av jeg kan si akkurat hva det er. Jeg likte den altså ganske godt selv om den mangler noe for å bli mer minneverdig.

Levende begravet

Levende begravet av Peter James leste jeg i sommer, men har ikke fått skrevet om den før nå. Det er første bok om politimannen Roy Grace . Boken be innkjøpt til skolebiblioteket på Mammut-salget i fjor fordi handlingsreferatet som stod bakpå virket utrolig spennende. Etter en drøy spøk på utdrikninglaget til Michael Harrison ligger han nå begravet i en kiste under jorden. Meningen er at han skal graves opp igjen etter at kameratene har tatt en øl, men da de blir utsatt for en bilulykke blir Michael liggende levende begravet i en kiste. Politiet må finne Michael før det er for sent, men aner ikke hvor han befinner seg eller hva som har skjedd. Forloveren er den eneste som kan hjelpe politiet, men han velger å holde tett.

Dette er en av flere gode kriminalromaner jeg har lest det siste året. Den var spennende hele tiden, spesielt nervepirrende fordi vi følger Michael nede i kisten samtidig som vi følger etterforskningen over jorden. Politimannen Roy Grace er sånn passe interessant og har sin egen historie med en forsvunnet kjæreste som han ikke gir opp håpet om å finne. Styrken til denne boken er altså en veldig spennende historie og ikke karakterene eller miljø, selv om det også er tilfredstillende. En murstein og sidevender (så Ladybug brukte det som et norsk ord for pageturner) som anbefales. Peter James har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er kun denne og en til oversatt til norsk. Denne får 4 av 5 poeng.

Makaber krim

Fuglemannen av Mo Hayder er den første boken om politimannen Jack Caffrey. Flere lik av unge kvinner blir funnet på en øde byggeplass i London. Obduksjonene viser at det dreier seg om en rituelle seksualdrap og en seriemorder med en ganske ekkel signatur. Jack Caffrey er en ung politibetjent som jobber med denne saken som er en påminnelse for han om den uoppklarte forsvinningen av hans egen bror for mange år siden. Saken er ikke oppklart, men Jack er likevel helt sikker på hva som skjedde den gangen og vil aldri gi opp kampen om å ta den skyldige.

Dette er den første boken jeg har lest av Mo Hayder, og jeg har som skrevet i et tidligere innlegg satt hennes bøker på årets ønskeliste til jul. Jeg synes denne var utrolig spennende, overraskende og godt skrevet. Den er som sagt i overskriften makaber, og den er akkurat på grensen av hva jeg tåler, men den bikker aldri helt over. Hovedpersonen i boken, Jack Caffrey er kanskje litt yngre, men ellers i utgangspunktet ganske lik den klassiske hovedpersonen i kriminalromaner. Det er utrolig sjelden de ikke er mannlige med en turbulent historie, vanskelig for å binde seg osv. Jeg synes likevel at Mo Hayder har skapt en interessant nok karakter som ihvertfall jeg likte å lese om. At han er opphengt i brorens forsvinning er forståelig og jeg som leser heier på at Jack skal løse den saken. Så konklusjonen min er at selv om jeg innimellom blir litt oppgitt av disse mannlige problemfylte karakterene, så liker jeg tydeligvis å lese om dem. Ihvertfall så lenge de har en spennende og velskrevet kriminalhistorie som ramme rundt som i dette tilfellet.