Deweys Read-a-Thon: Here we go!

Så er jeg endelig i gang et par timer forsinket. Jeg tjuvstartet litt i morges siden jeg visste at jeg kom til å bli forsinket på grunn av handleærend og en lovet tur til svømmehallen med mine to små. Jeg har tatt med meg et lite utvalg bøker så jeg forhåpentligvis alltid skal finne noe som er kjekt å lese.

Time 1 og 2: De første timene ble brukt til annet enn å lese, men deler av de ble brukt til å handle inn til lesemaraton. Lunsj, middag, snacks og frokost til i morgen er nå på plass, så lesingen kan begynne. Jeg startet som sagt litt i morges og kommer til å fortsette nå med en av bøkene jeg holder på med, nemlig Line Baugstø sin Vi skulle vært løver, som jeg satser på å fullføre før jeg begynner på noe nytt.

Time 3 og 4: Disse to timene har bestått av litt spising og kaffelaging og igangkomming. Da jeg endelig kom i gang leste jeg de siste 40% av Vi skulle vært løver på kindle. Tidligere i dag leste jeg 30% av boken, og jeg regner det med i totalen, siden jeg ikke fikk lest de to første timene av maratonet. Line Baugstø sin bok likte jeg veldig godt. Det er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Hovedpersonen Malin blir nemlig venninne med den nye jenten i klassen. Og da det viser seg at hun bærer på en stor hemmelighet som ikke er særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre, sliter Malin med å velge mellom venninnen og klassens gunst. En god start på maratonet dette, og en viktig barnebok vil jeg si.

Time 5 og 6: Jeg begynte med å oppdatere bloggen, svare på kommentarer, og å lese litt rundt og kommentere på andre blogger som deltar på Deweys read-a-thon. Deretter var det valgets kval, nemlig å begynne på en ny bok. Jeg valgte Darius the Great is Not Okay av Adib Khorram som jeg enda ikke har kommet så lang i, men liker godt. Den handler om en halvt iransk gutt som sliter med depresjon og til dels mobbing og å ikke finne sin plass og identitet. Det høres dystert ut, men boken virker både varm og til dels morsom så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Time 7, 8 og 9: det har blitt langt på kveld og de siste timene har gått med på å lage middag, spise, og se på Stjernekamp mens jeg har lest to norske bildebøker. Farvel, Rune av Marit Kaldhol har jeg hatt planer om å lese lenge, og Ester og hvalen av Jill Moursund som er ny av året. To bøker med alvorlige tema, den første om et barn som dør, og den andre om å være utenfor. Det blir nok ikke så mye mer lesing i kveld, men satser på god innsats også i morgen.

Time 10-20: God morgen eller god formiddag. Jeg leste litt mer i går kveld og har satt i gang igjen ikke så altfor tidlig i dag med Darius The Great Is Not Okay som jeg fortsatt liker godt. Tenker å sette inn et lite støt nå de siste timene. Hvordan har det gått med dere andre som deltar?

Time 21-24: De siste timene av maratonet har utelukkende bestått av lesing med små pauser. Jeg har leste frem til side 100 i Darius The Great før jeg byttet til Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe (også barnebok for mellomtrinnet). Sistnevnte handler om en 11 år gammel gutt der faren har bipolar lidelse. Når boken starter er faren nede i en veldig dyp dal og Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke. Heldigvis har en bestekamerat han kan snakke litt med og enda heldigere er han at han har en lærer som vil hjelpe han. Boken har en lett humoristisk tone til tross for den tunge tematikken og  er en varm og håpefull leseopplevelse.

Lesemaratonet er nå over og jeg har kommet frem til at jeg har lest ca 390 sider totalt i 5 ulike bøker. Ikke alle sidene har vært like tettskrevet, men jeg må si meg godt fornøyd. Hvor mange timer jeg har lest totalt vet jeg ikke, men har ihvertfall lest en del i 10 av timene. 

Deweys Read-a-Thon: min type maraton?

I morgen kl 14 begynner Dewey`s Read-a-Thon og jeg skal være med for første gang. Jeg skal gjøre det hos min søster og sammen med henne, som kanskje ikke er så lurt, da jeg ofte heller vil snakke med folk enn å lese, men samtidig tror jeg det er mye bedre enn å sitte hjemme med barn som stadig krever oppmerksomhet. For jeg skal rett og slett ta meg barnefri for å lese i timesvis (håper jeg)! Det føles som mange år siden jeg har lest mange timer i strekk, så jeg er spent på hvordan dette går, men har heller ikke noen store ambisjoner om hvor mye jeg skal få lest.

Underveis kommer arrangørene til å poste ulike leseutfordringer og lignende, og det blir arrangert en lesebingo med premie. Dette håper jeg fungerer som god motivasjon. Jeg har som sagt ikke vært med på dette før og heller ikke hatt tid til å undersøke så mye på forhånd, så jeg tar det litt som det kommer. Men jeg oppdaget nettopp at det finnes en gruppe både på Facebook og Goodreads, så da blir det enda enklere å følge med.

Den store utfordringen nå er selvfølgelig hvilke bøker jeg skal ta med. Jeg tenker at jeg må ha minst en veldig fengende bok, noe som kan være vanskelig å vite på forhånd, så jeg må ta med noen valgmuligheter. Jeg holder på med minst to 1001-klassikere, så jeg satser på å få lest litt i en av dem, og så tenker jeg det kan være lurt med noen kortere tekster, som en novelle- eller essaysamling, og ikke minst har jeg et par bildebøker jeg planlegger å få lest. Kindlen blir selvsagt med, så da har jeg mange valgmuligheter om ingenting annet skulle funke.

Hvilke bøker det blir lest i kommer jeg til å oppdatere underveis i et dynamisk innlegg her på bloggen, etter inspirasjon fra Labben som deltok på et lesehalvmaraton i sommer. Om det er andre norske som skal være med, gi gjerne en lyd her, så skal jeg følge med.

Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales.