Mine beste lesesommerminner

Skoleferien er i gang og det nærmer seg også min egen sommerferie. Jeg tenkte derfor det var på tide med litt mimring over tidligere sommerferiers beste leseopplevelser. Her er det litt for enhver smak, så forhåpentligvis kan noen få noen gode lesetips ut av det:

Sushi for begynnere av Marian Keyes:
Det begynner å bli mange år siden jeg leste denne nå, men det var på en strand og jeg mener det var i Italia. Sommerferie er for meg, spesielt etter at jeg fikk barn, en ferie der det skjer mye, og det ikke alltid er all verdens tid og forhold til å fordype seg i tyngre litteratur. Da er det lite som er bedre enn en søt og underholdende romcom eller såkalt chiclit, som ikke gir seg ut for å være noe som helst annet enn akkurat lett underholdning. Jeg husker jeg likte denne godt, og ble litt mindre skeptisk til sjangeren etterpå. Det er handling fra Dublin, det er tre parallelle historier, tre ulike kvinner, som alle søker etter noe mer i tilværelsen. Her er det både drama og hjertesorg. Og selv om dette ikke er dyptpløyende litteratur, er det ikke fullt så overfladisk som jeg først trodde. Jeg ble både sjarmert og underholdt.


The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie:
Denne leste jeg i forfjor på båtferie og den endte opp med å bli en ny favorittbok. Junior vokser opp med alkoholiserte foreldre i et indianerreservat., født med skader etter morens misbruk. Alkoholisme er ikke uvanlig i reservatet og Junior er ikke blant dem som har det verst. Faren til bestekameraten er nemlig voldelig i tillegg. Junior bestemmer seg for å ikke gå i det samme sporet som resten av familien og begynner på en skole utenfor reservatet. Dette byr på utfordringer både på hans nye skole og innenfor familien og miljøet. Det er ikke akkurat en populær avgjørelse i reservatet. Denne boken er ganske tragisk, men samtidig både varm og humoristisk. Junior sine tegninger krydrer historien som illustrasjoner. Og selv om dette er en ungdomsbok, bør og kan den leses av voksne også.


Vanære av J.M.Coetzee:
Denne boken ble lest den samme ferien som boken nevnt ovenfor, så dette var en særdeles vellykket lesesommer med andre ord. Vanære førte til at jeg startet et prosjekt, inspirert av Labben, der jeg ville lese alle bøkene til Coetzee. Et prosjekt som har stagnert og foreløpig ikke vært særlig vellykket, men det sier noe om hvor godt jeg likte denne boken. Her hentet fra tidligere innlegg om den:

David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.

Anna Karenina av Lev Tolstoj:
I fjor bestemte jeg meg for å komme over mursteinsfobien min og å sette i gang med en av de store klassikerne med skremmende antall sider. Anna Karenina ble påbegynt og lest i lenge før sommerferien 2017, men det var da jeg leste mesteparten. Sommerferie kan absolutt være tiden der du får lest en av mursteinene du har på leselisten. Anna Karenina er en virkelig klassikker, med en av tidenes mest berømte åpningslinjer. Boken er relativt lettlest, fengende, dramatisk, melankolsk og pompøs. Anna Karenina er innom russisk politikk, samfunnskritikk, som kvinnens rolle i datidens samfunn, og ikke minst mellommenneskelige forhold. Det er forelskelse, utroskap, knuste hjerter, lykkelige skjebner og tragiske skjebner i en mer svulstig innpakning enn jeg vanligvis setter pris på, men her kunne det ikke vært annerledes. Den har et stort persongalleri, og jeg husker jeg måtte ty til hjelpemidler (Wikipedia) for å holde orden på det i starten. Anna Karenina er stor både i størrelse og innhold.

The Fishermen av Chigozie Obioma:
En sommerferie for noen år siden havnet jeg midt i en skikkelig lesetørke. Jeg holdt på med nok en dystopisk, og sikkert spennende roman, men kom bare ikke videre. Så sveipet jeg innom noen bokblogger og fikk med meg annonseringen av Man Booker Longlist og ble for første gang virkelig nysgjerrig. Heldigvis kom jeg over en av de langlistede bøkene i en bokhandel i Stavanger like etterpå. Lesetørken var over og jeg var i gang med å lese fra Man Booker-langlisten for første gang. For de som ikke vet det så er det mange bokbloggere som leser og diskuterer denne listen  på blogg (det har blitt mindre av det) og Goodreads når den kommer i slutten av juli hvert år og frem mot kortlisten i september.

The Fishermen handler om en familie med seks brødre som vokser opp i Nigeria. Etter at faren drar utenbys for å jobbe er de eldste guttene under mindre oppsyn. De er glad i å fiske og drar til den mytespunnede og forbannede elven, Omi-Ala, noe de ikke har lov til. Etter en tur til elven møter de "landsbytullingen" Abulu som fremsetter en spådom over dem, en spådom det skal vise seg å være vanskelig å leve videre med. The Fishermen er preget av forholdet mellom og motsetningene i overtro versus vitenskap. Den er preget av nigeriansk språk, kultur, politikk og historie, i tillegg til at den handler om forholdet brødrene imellom. Boken har en blanding av et nærmest lyrisk språk fylt av metaforer, dialoger og handlingsreferat. Les mer om den i innlegget mitt her.

Hva er dine beste sommerleseopplevelser og har du noen tips til hva jeg kan lese i sommerferien?

Dette leste jeg i mai: da leselysten vant over pliktlesing

Mai var en fantastisk måned her i Bergen rent værmessig (og juni har fulgt opp så langt). Vi har hatt årets første overnattingsturer med båten, og grill, altan og hage er tatt i bruk nærmest daglig. Lesemessig startet den ganske tregt og første bok ble egentlig først fullført over halvveis ut i måneden. Bøkene jeg holdt på med fenget ikke helt og da blir det til at jeg både leser mindre og saktere. Jeg bestemte meg for å legge pliktfølelse til side og heller starte på noe helt annet, og det gjorde underverker for leselysten. Disse bøkene leste jeg i mai:

Ishavspirater av Frida Nilsson
Begynnelser av Carl Frode Tiller
Det ingen ser av Anna Ahlund
Nå er alt av Amy Giles
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole

Ishavspirater var månedens første leste bok, og en bok min datter og jeg har brukt lang tid på. Den er på nesten 400 sider og kanskje litt for omstendelig for en 7-åring. Vi likte likevel boken veldig godt, og den har allerede blitt omtalt her på bloggen.

Begynnelser er min første bok av Carl Frode Tiller, men det blir ikke den siste. Som i Innsirkling-bøkene har også Begynnelser en noe uvanlig oppbygging. Vi starter med slutten der hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Den fortsetter deretter med å gå bakover i tid og helt tilbake til barndommen. Dette gir fortellingen driv og ekstra spenning. I tillegg føles den annerledes og jeg blir utfordret ved å finne ut at barndommen til Terje var ganske annerledes enn jeg så for meg i starten av boken.

Tiller skriver lett humoristisk og mørkt om de store spørsmål i livet og verden. Terje er sterkt opptatt av miljøvern og kjemper for alt fra de aller minste utrydningstruede skapninger til de store miljøspørsmålene. Alt henger sammen, men stadig oftere føler han at kampen er nytteløs. Når han opplever at til og med hans egne, andre miljøentusiaster, ikke helt forstår viktigheten av å redde utrydningstruede arter ingen har hørt om, går han stadig mer innover i seg selv. I tillegg til miljøentusiasten, får vi også møte en mann som sliter litt i sine nære relasjoner. Han har et anstrengt forhold til sine svigerforeldre, og også til sin egen mor og søster. Å kalle boken humoristisk er kanskje å ta hardt i, men alle de spydighetene han finner på å komme med til både fremmede han ikke liker og til sine egne nærmeste er både stikkende og til tider veldig morsomme.

Mai bestod av enda en svensk bok, denne gangen en ungdomsbok, Det ingen ser. Denne svensken har også allerede blitt omtalt i et innlegg her på bloggen, så jeg nøyer meg med å si at den har fått SKAM-stempel, delvis med rette og inneholder sex-scener som får undertegnede til å rødme.

Da jeg først var i gang ble det plass til enda en ungdomsbok. Nå er alt av Amy Giles var en veldig medrivende leseopplevelse. Vi møter Hadley, en jente som får gode karakterer, er god i idrett og kommer fra den mest velstående familien på skolen. Boken starter med nåtid der vi får vite at Hadley har vært utsatt for en ulykke og må på sykehuset. Deretter følger noen korte politiavhør av vennene hennes, før vi går tilbake til hendelser fra før ulykken skjedde. Denne oppbyggingen bidrar til et driv i fortellingen. Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi vet enda lite om den på utsiden vellykkede familien McCauley.

Vi får tidlig i boken vite at Hadley har unormal stor respekt for sin far, og at hun ønsker å beskytte sin lillesøster fra ham. Moren er tilstede, men fraværende og ignorant. Når Hadley møter og forelsker seg i Charlie Simmons eskalerer konfliktnivået i familien til Hadley. Men for alt i verden må ingen utenfor vite om hva som skjer bak husets fire vegger.

Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole er en norsk bildebok av året som jeg plukket ut både på grunn av Bokbloggerprisen til neste år og fordi forfatterne gir meg gode assosiasjoner. Stian Hole har laget flere prisvinnende bøker, blant  annet om Garmann, men min favoritt er nok Annas himmel fra 2013. Han er en illustratør kjent for sine digitale montasjer. Sammen med Synne Lea har han tidligere laget diktboken for barn, Nattevakt. Synne Lea har gitt ut flere diktsamlinger og en ungdomsroman før denne bildeboken sammen med Stian Hole (kilde: SNL).

Også Du og jeg inneholder Stian Holes gjenkjennelige illustrasjoner. I denne boken er det mange med sterke rødfarger og det mørke blå som du kan se på omslaget, men også med mer duse farger, som lys blå i en større kontrast. I handlingen møter vi en bestefar som drar ut på en rotur med sine to barnebarn. Vi forstår at det er hans siste reise, at han skal dø. På roturen snakker han med sine barnebarn om livet og døden. Jeg tror nok at denne boken bør leses flere ganger, og spesielt for å ta inn alle bildene, og å nyte dem. Jeg har til nå kun har lest den en gang, og synes sikke teksten gjorde like stort inntrykk. Det er ikke overraskende at Synne Lea har skrevet lyrikk tidligere, for språket fremstår poetisk. Jeg håper den gjør mer inntrykk neste gang, men i første omgang overskygget illustrasjonene teksten med sine kraftige farger og storslåtte detaljer.

Juni er her, og kalenderen viser endelig sommer, selv om mai har hatt flere dager med temperaturer vi ikke så i hele fjor her på Vestlandet tror jeg. Jeg har falt litt ut av planene mine denne måneden, og siden lystlesingen fungerer så godt vil jeg fortsette med det også i sommer. Sommeren består av så mange distraksjoner at det kreves litt lettere bøker. Noen planer må en likevel ha og har tenkt å lese videre i David Copperfield i løpet av de nærmeste månedene, så må gjøre en innsats der. I tillegg kom akkurat kortlisten til Golden Booker, og jeg har en påbegynt derfra som jeg må prøve å starte på igjen. Wolf Hall tror jeg må vente til etter Dickens. To bøker på rundt 100 sider blir litt mye på en gang. Hva er dine juni-planer?

To svenske: SKAMsk ungdomsroman og pirateventyr

Da jeg holdt på med oppsummeringsinnlegget for mai ble beskrivelsene av to av bøkene litt lange til å være i et innlegg sammen med flere andre bøker, og det er hovedgrunnen til at de nå får et eget samleinnlegg. De er begge skrevet av svenske kvinnelige forfattere og er begge ganske gode bøker. Bortsett fra det har de ikke veldig mye til felles.

I Det ingen ser av Anna Ahlund møter vi flere ungdom som går på Sibylla videregående, et sted i Sverige. Vi får synsvinklene til Sebastian, Johannes, Fride, Aron og Linn. Det hele starter på nyttårsaften med at Sebastian blir kysset av en jente han ikke har møtt før. Han bestemmer seg for å ha et nyttårsforsett om å kysse en ny person hver måned. Ryktet om nyttårsforsettet sprer seg raskt og han havner i uventede situasjoner.

"Jeg kysser alltid fremmede på nyttårsaften", sier hun og retter på lua. Hun konstaterer det bare, eller er det en utfordring? Sebastian vet ikke riktig. "Jeg også", sier han, selv om det ikke r sant. Hun kremter og svelger." Vet du at nyttårskysset forteller hvordan resten av året kommer til å bli?" Sebastian drar vanten over munnen og rister på hodet." Hvordan kommer det til å bli, da?". Hun biter seg i leppa da hun legger enden av skjerfet over skulderen. "Det blir et fint år." Hun rynker panna og lar blikket sveipe over ansiktet til Sebastian. "Et overraskende fint år." (s. 10)

I Sebastian sin vennegjeng finner vi Fride som er forelsket og kjæreste med Miriam, Johannes som har et mørke i seg som ingen når helt inn til, og Yodit som er det nyeste tilskuddet i gjengen og prøver å finne sin plass. Linn og Aron er et søskenpar med ganske ulike interesser som begge krysser veier med den nevnte vennegjengen.

Anna Ahlund sin andre ungdomsroman har som mange andre skandinaviske ungdomsbøker før fått SKAM-stempelet. Denne gangen kanskje med rette. Vi møter flere hovedpersoner i en vennegjeng og deres kjærester, vi møter definitivt mange som befinner seg utenfor det heteronormative og deler av teksten er SMS- og chattemeldinger. I tillegg møter vi ganske frilynt ungdom. Det ingen ser har mange eksplisitte sexscener som ihvertfall skiller den veldig fra de fleste amerikanske ungdomsbøker jeg har lest, men i det hele tatt er det sjelden jeg leser så detaljerte sexscener i noen bøker. Og ja, jeg blir litt brydd, men så er det bare bra å bli røsket litt i.

Det fineste med boken er at det ikke problematiseres at Sebastian har sex med både gutter og jenter, eller at Aron er homofil, eller at Fride kalles hen. Det er helt naturlig, som det burde være i 2018. Selvfølgelig er det ikke nødvendigvis så enkelt å være homofil ungdom i dag, men det er godt at vi i litteraturen også kan få møte ungdom som er trygg på den delen av sin identitet.

Som i stadig flere av de beste ungdomsbokforfatterne før henne finnes det en del kulturelle referanser. Ungdommene vi møter er nemlig opptatt av både musikk, billedkunst og litteratur. Karin Boye er den som får størst betydning i boken der flere av hennes dikt er med. Det er et ukjent forfatterskap for meg, men et jeg bør sjekke ut.

Jeg vil gjerne lese mer av Anna Ahlund. Hun kom med Bare, du i 2016, som i følge Beathe er hakket bedre enn denne. Selv om det er mye alvor og sterke følelser Det ingen ser, oppleves den som mer feel-good enn trist. Boken er ganske lettlest med mye dialog og som nevnt noen meldingsutvekslinger. Ungdommene vi møter fremstår troverdige, men selv om jeg liker godt ulike synsvinkler, så er det flere av karakterene jeg gjerne skulle kommet litt nærmere innpå. Både Yodit og Johannes blir jeg nysgjerrig på og kunne vært mer utbrodert, men da hadde muligens boken på nesten 400 sider blitt for omfattende. Jeg synes likevel at spesielt Johannes sin historie ble for kort behandlet.

I Ishavspirater av Frida Nilsson møter vi Miki og Siri, to søstre som vokser opp i Blåvik, på en øy i Ishavet, sammen med sin far. I bokens univers herjer en piratkaptein ved navn Hvithode. Han er spesielt fryktet fordi han kidnapper barn og tar dem med til kullgruven sin der de er dømt til å bli for å jobbe til sin død. Det er nettopp dette som skjer med Siri, den yngste av søstrene, en dag de to er ute for å finne mat. Miki er fortvilet og føler skyld for å ikke ha passet på søsteren bedre. Hun bestemmer seg for å finne gruven til Hvithode og legger ut på en reise mot faren sin både viten og vilje. Egentlig har faren selv tenkt å dra, men fordi han er både gammel og syk, drar hun i hans sted. Hvor gruven er eller hvorfor det er barn han skal ha til å jobbe der vet ingen, men det stopper ikke Miki. Og det er her boken virkelig starter.

Ishavsprater har en ganske klassisk eventyroppbygging. Miki skal ut på en reise, både helt bokstavelig, men også en reise for hennes egen utvikling. Hun skal utsettes for farer, finne nye venner og fiender, og lære at ikke alle er til å stole på selv om de utgir seg for å være det. Det er ganske brutal lærdom og handling uten at det blir grafisk på noen måte. 7-åringen min synes det var litt skummelt, men ikke mer enn at det ble spennende. Miki er for øvrig en tøff jente som aldri gir seg i jakten på lillesøsteren.

I boken får vi både bli godt kjent med hovedpersonen samtidig som her er mye ytre handling i løpet av reisen hennes. Hun møter som sagt en god del utfordringer, og også noen skapninger som gir boken preg av fantasy. Jeg kan nevne havfruer, men ikke helt slike som vi er vant med fra for eksempel Disney, og hvalhøner, et dyr Miki har fått et spesielt lag med. Som tittelen mer enn antyder er det også en svært kald reise hun legger ut på og det spesielle landskapet i Ishavet spiller en stor rolle i boken.

Ishavspirater har jeg altså lest sammen med min datter på syv år, og vi har holdt på siden etter jul en gang. Vi likte begge boken, men den var noe lang (394 sider) og muligens litt for omstendelig for henne. Nå er ikke det egentlig noe negativt at forfatteren tar seg litt god tid, for en god fantasy/eventyr krever jo litt oppbygging av univers og plott. Og ikke minst har jeg lest nok av barne-og ungdomsbøker som raser altfor fort avgårde. Det skal altså ikke denne boken beskyldes for. Og det gjør at jeg absolutt kan anbefale boken til mer erfarne lesere, og også voksne vil kunne ha glede av denne.

Boken fikk August-prisen i Sverige og var nominert til Nordisk råds litteraturpris da den kom ut i Sverige.

Les også Hedda hos Boktanker sitt langt mer utfyllende innlegg om boken.