I Verdens viktigste begivenhet av Victoria Lindberg møter vi fire kvinner som alle er del av den samme barselgruppen i Oslo. De møtes på kafe eller hjemme hos hverandre der de for det meste har overfladiske samtaler og ingen tar opp det de egentlig tenker og lurer på, nemlig alt det vanskelige og overveldende ved å bli mor. Kvinnene er veldig ulike og ville nok tvilsomt hatt kontakt eller møttes om ikke det var for at de har fått barn samtidig og bor i samme område. En av dem er feminist på sin hals, men sliter med å holde på alle sine prinsipper, en er alenemor, og en får strålebehandling på Radiumshospitalet. Det er samboere som ikke gjør nok, eller gjør for mye, det er bryllup og det er fedre som ikke stiller opp idet hele tatt. Alle har de ulike ting å tenke på, men alle lurer de på om de er gode nok for sin nye lille verdensborger.
Det er godt mulig denne boken kommer til å skremme bort alle som ikke har vært eller er småbarnsmor. Jeg vet ikke om andre er interessert i å lese om denne første tiden etter man har fått barn, men det burde man kanskje være. Denne boken handler ikke særlig mye om bleieskift, våkenetter eller oppdragelse, og det er heller ingen morsom chic-lit/feelgood-roman. Det handler mer om følelsene og ikke minst alle tankene som farer rundt i hodene på fire noe forvirrede og overveldede førstegangsmødre i samme barselgruppe. Det handler mye om at livet blir snudd på hodet, idealer og prinsipper blir stilt til veggs. Det er spesielt den selverklærte feministen Frøydis som sliter med å få prinsipper og praksis til å henge sammen når hun kjenner på de sterke morsinstinktene og at hun egentlig ikke vil tilbake til jobb så fort som hun først hadde tenkt. Denne boken prøver ikke å vinkle leseren i den ene eller annen retning når det kommer til den hete debatten om pappaperm og hjemmeværende mødre, men er først og fremst en bok om den overveldende følelsen av å bli mamma for første gang. Jeg fikk mitt første barn for to og et halvt år siden og kan skrive under på at den omveltningen var enorm og ikke bare en tåke av euforisk lykke, men like mye en tåke av forvirring og tvil. Jeg kan derfor si at gjenkjennelsesfaktoren i boken absolutt er tilstede for meg, men jeg er likevel i tvil om akkurat denne boken går nok i dybden til at den blir relevant for de som ikke har vært i situasjonen.
Det overveldende ved å bli mor er vel ikke et tema som mange andre bøker i norsk litteratur har tatt opp til tross for hvor viktig og stort det er blant livets hendelser. Det er på den ene siden det mest naturlige i verden og på den andre siden mest sannsynlig den største forandringen i en kvinnes liv. Ikke bare er tilværelsen snudd på hodet rent praktisk, men det kjennes som man må definere seg selv på nytt, nå som mor og det er jo akkurat dette som er en interessant tematikk. Jeg tror dog at denne boken hadde lyktes i større grad om den hadde holdt seg til en eller maks to av karakterene. Jeg synes at feministen Frøydis og alenemoren Michelle er de karakterene som kommer best frem og som også er de største motsetningene. De to andre fikk jeg ikke helt taket på og det var nesten vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med Michelle, å få vite mer om den ensomheten og dårlige selvtilliten som lå bak den overdrevne lykkelige fasaden både på facebook og i møte med andre. I Frøydis tar boken opp konflikten mellom biologien og fornuften, at ikke alt man virkelig trodde på kan forenes med virkeligheten likevel. Jeg synes hun godt kunne vært tonet ned noe, da det uten en humoristisk snert ble litt i overkant.
Boken er lettlest og desverre også litt for lettglemt. Jeg synes dette var et veldig lovende prosjekt som ikke lykkes helt, mest fordi forfatteren ikke begrenser seg til færre karakterer og dermed ikke går nok i dybden på noen av dem. Jeg kom ellers til å tenke på Heidi Linde sin karakter, den høygravide tobarnsmoren Therese fra Nu jävlar, som jeg synes lykkes i større grad som en realistisk karakter som jeg tror er relevant for flere lesere.
Som du sikkert skjønner er jeg glad for at det skrives romaner med denne tematikken og jeg kan enkelt anbefale denne til andre som har vært eller er småbarnsmor og kanskje spesielt det siste, men den har nok ikke like stor appell til andre. I et
intervju med forfatteren ser jeg hun uttaler at hun har skrevet en bok hun selv kunne ønske hun hadde hatt da hun ble mor for første gang samtidig som hun ønsket å gi de irriterende "kafemødrene" et ansikt. Det første har hun ihvertfall lyktes med, å skrive en bok som kan være til hjelp og trøst for nybakte mødre med kaotisk følelsesliv.
Verdens viktigste begivenhet er Lindbergs første roman og min første leste norske 2013-utgivelse. Etter at
bokbloggerprisen ble annonsert tidligere i år er dette et nytt mål for meg i år. Jeg kommer til å merke alle omtaler av denne typen med norsk 2013.
Takk til Gyldendal for et eksemplar.
2. Ingen vil savne deg av Michelle Gaugnon. Thriller for ungdom med kvinnelig hovedperson i Lisbeth Salander-stil kommer på norsk.
9. Finale, siste bok i Fallen engel-serien av Becca Fitzpatrick kommer på norsk.
