To norske 2015-ungdomsbøker: facebook-sorg og krokfrigjøring

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo: I det siste har jeg lest flere ungdomsbøker om sorg, og det er langt fra de første jeg har lest. Da jeg  tidligere skulle forberede en utstilling på jobben til høstens fordypningsoppgave i norsk, fant jeg en overveldende mengde bøker på temaet sorg sammenlignet med andre tema. Det er nok ikke bare i ungdomslitteraturen dette er vanlig å skrive om, men generelt i norsk samtidslitteratur. Sorg handler jo om noe av det  mest essensielle i livet, døden, og å miste noen du er glad i, det de fleste av oss frykter aller mest. Hvis det er godt skrevet blir det ofte svært god litteratur av det også.

Kjære søster handler om Eli Anne som nettopp har mistet søsteren sin Amalie i en ulykke. Den har en original form da den kun består av facebook-meldinger. Eli Anne skriver meldinger til søsterens facebook-konto hver eneste dag i tre måneder, forteller henne hvor mye hun savner henne, ting hun angrer på, det hun ikke fikk sagt og så videre. Romanen består kun av disse enveise meldingene. Det fungerer godt på mange måter synes jeg. For det først skaper de korte meldingene en poetisk følelse, og for det andre kjennes det som nye nytt og friskt. Boken tar også opp en relativt ny problematikk, hva gjør man med facebook-siden til noen som er død? Eli Anne vil for alt i verden ikke gi slipp på den, det er den eneste måten hun kan ha "kontakt" med søsteren sin. Foreldrene derimot forstår nok ikke dette og vil at den skal bort. Hun får altså bare disse siste tre månedene med søsteren før siden skal slettes. Jeg forstår veldig godt hvorfor det er vondt å gi slipp på noen sin facebook-side, og det er nok veldig forskjellig hva pårørende velger å gjøre. Noen starter egne minnesider istedenfor, mens andre lar siden stå med minnene i form av bilder, statusoppdateringer og lignende. Selv må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å slette telefonnumre til mennesker som er død fra kontaktlisten min.

Personlig liker jeg veldig godt både innholdet og konseptet i denne boken. Elisabeth på Bokstavelig talt trekker frem i sitt innlegg om Kjære søster, at det er for tydelig at dette er en forfatter som har skrevet facebook-meldingene som en del av en roman, og at det ikke er Eli Anne sine faktiske meldinger. Selv om jeg ikke tenkte over dette da jeg leste, er jeg helt enig. Meldingene er både veldig balanserte, har med tilbakeblikk, og forteller en hel historie. Det fungerer jo veldig bra i og med at det er en roman, men er ikke helt vellykket med tanke på formen forfatteren har valgt å skrive den i. Jeg tenker at kanskje mange ungdommer vil gjennomskue dette lettere enn meg hvis de går inn i lesingen med facebook-roman som en forventning. Formen med de korte meldingene gjør forøvrig boken veldig lettlest, og at den i tillegg er ganske kort gjør den nok overkommelig for mange lesere til tross for at den er på nynorsk.



Slipp hold av Heidi Sævareid: Mari har vært sammen med Torger ganske lenge, men de er ikke akkurat på det avslappede stadiet der man kan være seg selv uten å nøle, ikke alltid se best mulig ut og så videre. Hun kan ikke slippe seg løs sammen med ham og han forventer at hun er på en viss måte, at hun oppfører seg fint og er en flink pike. Mari er på mange måter fanget i forholdet til Torger. Hun har ikke selvtillit nok til å frigjøre seg fra ham, samtidig som hun ikke alltid trives i hans selskap. Han har også en måte å få henne til å tvile på seg selv, sine handlinger og reaksjoner. Når hun så møter August og hans venner begynner hun å finne seg selv igjen.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest. Takk til forlaget for et eksemplar av boken.
Les også Mari fra Flukten fra virkeligheten sin mer utfyllende anmeldelse her.

Did You Ever Have a Family - en imponerende debutroman

I Did You Ever Have a Family av Bill Clegg har en tragedie rammet en småby i Connecticut, og June Reid sin datter, kommende svigersønn, eksmann og kjæreste er alle død dagen før de skulle arrangere bryllup. Ved en tilfeldighet overlevde June. June forlater åstedet etter begravelsene uten et ord til noen, for å dra langt avgårde, til et sted hun kanskje kan finne en slags ro og noen svar, men aller helst vil hun bare dra:

"She will go. Tuck into her Subaru wagon and roll down these twisting, potholded country roads until she finds a highway, points west and away. She will keep going for as long and as far as possible without a passport, since the one she had no longer exists." (s. 9).

Oppbyggingen av denne boken gjør den drivende og til tider vanskelig å legge fra seg. Vi blir fortalt mange ulike historier, og vi vet, ihvertfall etterhvert, at de henger sammen på et vis. Handlingene foregår i hovedsak på to ulike steder geografisk. Stedet der June mistet sine kjære og stedet der hun rømmer etter tragedien. Til tross for en spennende og drivende oppbygging er ikke dette noe for den mest utålmodige leseren. Boken starter med en ungdom ved navn Silas som våkner opp dagen derpå, til lyden av sirener med hint til leseren om at han på en eller annen måte kan være involvert i det som har skjedd. Vi møter ikke Silas igjen før halvveis ut i boken. Hovedpoenget med boken er likevel ikke akkurat hva eller hvordan den tragiske hendelsen har skjedd, men hendelsen knytter de ulike historiene sammen. Noen er direkte berørt av tragedien, som de nærmeste pårørende,  mens andre er mer på utsiden, som for eksempel blomsterdekoratøren til bryllupet som vi kun møter en gang.

Noen er det mer usikkert hvordan passer inn med resten av boken, som trebarnsfaren George, som forteller og har dårlig samvittighet for hvordan han ikke fikk med seg at sønnen hadde alvorlige problemer i tenårene: "I was putting out a lot of fires then, and because with him there was no smoke, no flame, no alarms, I wasn`t paying attention." (s. 118). Som du kan se er George sin historie fortalt i førsteperson, mens for eksempel June er i tredjeperson. Jeg undret meg over dette, og hvilken effekt forfatteren ønsket med dette grepet. Om jeg husker riktig er det kun i historiene til Lydia, June og Silas det er brukt tredje persons-fortellerstemme. Nå etterpå tenker jeg at historiene fortalt i jeg-person, nesten står utenfor hovedhistorien og forteller oss direkte hvordan de passer inn, som et slags intervju i en dokumentarfilm. Vi vet akkurat hva de tenker og mener, mens med de tre andre er det litt mer vagt, historiene deres skal spares mest mulig. Et interessant grep synes jeg, og mulig andre vil være uenig i min tolkning av det.

Faren til Junes kommende svigersønn, Will, forteller oss mest direkte om sorgen etterpå: "We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I dont`t speak a word to each other. Not out of anger or punishment, but we`ve learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it." (s. 214). En ting jeg reagerte litt på er at jeg synes Dale i andre deler av boken enn dette sitatet, var i overkant balansert og tilgivende etter å mistet sin sønn. Andre fortellere fremstår også veldig reflekterte. Når jeg nå har tenkt litt gjennom dette med fortellerstemmene ser jeg at de ikke bare er jeg-fortellere, men også at de forteller fra en posisjon der de ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd, mens June, Lydia og Silas blir oftere fremstilt midt i situasjoner.

Lydia, moren til Luke (den unge kjæresten til June), er en av dem vi møter flere ganger i boken og som altså blir fremstilt i tredjeperson. Og akkurat Lydia sin historie var nok den som berørte meg aller mest. Jeg fikk stor sympati for den ensomme middelaldrende kvinnen som har tatt så mange gale valg i livet, men som det likevel ikke er noe vondt i. Hun har alltid vært utstøtt fra det gode selskap og har vært spesielt uheldig når det kommer til menn. En gang sier en annen av stamkundene på den lokale puben om og til henne: "Some trees love an ax" . Selv om hun ser en viss sannhet i det, klarer hun i etterkant å se at det å venne seg til å bli dårlig behandlet har lite med kjærlighet å gjøre: "It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn`t feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what`s left crumbles to dust." (s. 78).

Sammenlignet med The Fishermen som jeg nylig leste er ikke dette en bok som tilsynelatende utmerker seg språklig. Men der førstnevnte etterhvert blir noe påtatt i sin gjentagende metaforbruk, er denne minst like kraftfull i sin nøkternhet. Den maner til ettertanke, og noen ganger sjokkerer den med å fortelle de mest brutale ting på en minst mulig utbrodert måte.

Det kan være krevende å holde orden på alle de ulike historiene som blir fortalt. Jeg tenkte underveis at det muligens hadde vært en fordel med den trykte utgaven for å kunne bla tilbake. Jeg hadde nemlig litt problemer med å huske hvem de forskjellige var i starten, men etterhvert løste det seg bare. Historiene er så godt fortalt at om jeg ikke husket navnet på de enkelte, så husket jeg fort hva som hadde skjedd i deres historie tidligere. Måten de er viklet i hverandre på elegant og finurlig vis gjør romanen både kompleks og veldig god. Og nå oppdager jeg at jeg ikke egentlig ikke har sagt noe om tematikken i boken. Men den handler jo mye om det som tittelen antyder, familie, i utvidet forstand, og hva den kan gjøre med oss på godt og vondt.

Bill Clegg har med Did You Ever Have a Family utrolig nok utgitt sin debutroman. Det overrasker meg ikke at han har utgitt bøker før, men den gang memoarer. Han er i tillegg en erfaren amerikansk litterær agent, som har jobbet tett med andre forfattere. Boken er på Man Booker sin longlist, men i morgen håper jeg den også er på shortlist, som annonseres da.

Les også Labben og Linn sin anmeldelse av boken.

Absurd, vakkert og litt i overkant fra Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Dialogene spesielt i Jude sine deler av historien synes jeg er både morsomme, varme, fine og noen ganger vonde. Dialogene mellom Jude og Guillermo er som allerede nevnt høydepunktet, men også en del av samtalene med bestemoren og ikke minst Oscar (men han er ingen Joe Fontaine!) er fornøyelige.

"Jammen er du overfladisk bestemor" Hun gir meg et oppgitt pøh. Jeg pøh-er tilbake og går til angrep. "Ikke for å skremme deg, men jeg tror føttene dine begynner å peke feil vei. Du vet hva de sier. Ingenting ødelegger antrekket som bakvendte føtter". Hun gisper og ser ned. "Vil du gi en gammel, død kvinne hjerteinfarkt!"(s. 52)

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt. Hun skriver muligens ikke de enkleste ungdomsbøkene, og jeg har sett flere kommentere om hennes forrige bok, at den burde kategoriseres som en voksenbok. Så lenge boken kan appellere til lesere i denne aldersgruppen ser jeg ingen grunn til at ikke også ungdomslitteraturen skal gi målgruppen noe å bryne seg på og gode litterære opplevelser. Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Det er ellers utrolig mye jeg kunne skrevet om denne boken, og mange flere sitater jeg ville hatt med, men siden det nå begynner å bli en stund siden jeg leste den, eselørene mine er sporløst forsvunnet, og tiden overhodet ikke rekker til, får det bli med dette.

Boken fikk jeg av Gyldendal mot en frivillig og ærlig omtale.

Bokanmeldelse: Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn

Henrik er ung, det er sommer og han venter på at Kjersti skal komme tilbake fra ferie. Han er forelsket og redd for at hun ikke har tenkt like mye på ham der hun har kost seg på sitt livs ferie i Italia i følge facebook. Onkel Simon er samtidig veldig syk og flytter denne sommeren inn hos Henrik og moren. Ingen forteller ham det, men Henrik forstår at dette er alvorlig og at det kun går en vei for onkelen. Så vakker du er er historien om Henrik som er i ferd med å bli voksen samtidig som han ser sin store helt, storebrors- og farsfigur onkel Simon bare bli sykere og være den som trenger hjelp og pleie. Dette er min første bok av Tjønn som forøvrig er en forfatter jeg har hørt veldig mye bra om før. I går fikk han Brageprisen for nettopp Så vakker du er i kategorien Barne- og ungdomsbøker. Uten at jeg har lest de andre nominerte kan jeg si at boken er prisverdig og jeg synes det passet fint å skrive en anmeldelse av boken dagen derpå utmerkelsen.

                                                       


At Simon har vært en viktig person for Henrik får vi vite gjennom forskjellige tilbakeblikk i historier der Simon og Henrik har vært sammen, frem mot da de fant ut at han var syk og til han nå ligger på dødsleiet. I løpet av disse korte historiene skjønner vi hvor nære de to var og hvor tungt dette må være for Henrik. I tillegg mestrer Tjønn det å blande et tungt tema med et mer typisk ungdomsboktema, nemlig forelskelse på en god måte. Livet består av både sorg og glede og Henrik forsøker å takle det så godt han kan. Han forteller blant annet Kjersti hvor rart det er at man kan være både så glad og så ulykkelig på samme tid.

Brynjulf Jung Tjønn skriver i en kort og antydende form der en del også er underforstått. Det at boken ikke har skilt ut dialogene i teksten forsterker det poetiske inntrykket. Boken er sår og følelsesladet samtidig som den faktisk er lett tilgjengelig. Så vakker du er tar opp noe tungt og vanskelig, det å miste noen som står deg nær, på en overkommelig måte, samtidig som den har et godt og rikt språk. Det er rett og slett utrolig hvor mye og hvor godt Tjønn klarer å formidle på de 114 sidene som i tillegg har korte kapitler. Det gjør ikke bare boken til en god ungdomsbok også for de som vegrer seg for å lese, men en sterk leseopplevelse for de aller fleste vil jeg påstå. Jeg har merket meg at også flere andre norske forfattere skriver ungdomsbøker i en lignende form, som Aina Basso og Tor Fretheim, og som i de nevnte tilfellene er det ofte vellykket også.

Jeg burde definitivt hatt med noen sitater fra boken, men siden jeg som vanlig ikke har den tilgjengelig og heller ikke er flink til å markere eller notere partier jeg liker ekstra godt (må noteres som et lesemål for neste år!) så blir det ingen i denne omgang ihvertfall.

Takk til Cappelen for et leseeksemplar.

Himmelen begynner her

17 år gamle Lennie har lest Stormfulle høyder 23 ganger, spiller klarinett og skriver dikt og tanker på papirkopper, servietter, kvitteringer som ligger igjen etter henne overalt. Da denne boken begynner opplever hun stor sorg fordi hun har mistet sin storesøster Bailey helt plutselig. Etter å ha gjemt seg litt i skyggen av søsteren blir hun nå tvunget til å spille hovedrollen i sitt eget liv på godt og vondt. I tillegg finner hun på å forelske seg, og er det lov når man sørger?

16.48 en fredag i april var søsteren min på prøve som Julie og mindre enn et minutt senere var hun død. Til min forundring stoppet ikke tiden sammen med hjertet hennes. Folk gikk på jobb, på skolen, til restauranter, de knuste kjeks over kamskjellsuppa, gruet seg til eksamener, sang i bilene sine med vinduet åpent. I dag etter dag slo regnet sine knyttnever i taket på huset vårt - et bevis på den fryktelige feilen Gud hadde gjort. Hver morgen, når jeg våknet, lyttet jeg etter den utrettelige bankingen, så gjennom vinduet på det grå, og ble lettet, over at sola i alle fall hadde vett til å holde seg faen så langt unna oss. (s. 18) 

Denne boken leste jeg ut i går og jeg ville skrive en omtale så fort som mulig for å fortsatt huske følelsen jeg hadde mens jeg leste denne. Jeg  ser på det som et av våre bokbloggeres privilegier, å kunne skrive entusiastisk om vår subjektive opplevelse av en bok og hvilke følelser den frembringer hos oss. For denne boken bobler over av følelser og de går rett inn hos meg. Hovedpersonen vår Lennie er midt i en sorgprosess der hun sliter med å finne ut hvem hun selv er uten søsteren. Samtidig forelsker hun seg hodestups og så er ikke søsteren der så hun kan fortelle det. Kaoset av følelser har ingen ende. Det er så sårt og trist samtidig som denne boken inneholder masse humor og varme og noen ganske snåle karakterer. Og nettopp denne humoren og "snålheten" hindrer boken i å bli for sentimental. Gjennom Lennie sine melodramatiske øyne aksepterer jeg mer enn gjerne både drama og litt kliss:-) Boken tar noen snarveier, spesielt på slutten, á la romantiske komedier, men dette bryr jeg meg ikke nevneverdig mye om, for det er også deler av slutten som er det beste med boken. Jandy Nelson skriver noen veldig vakre og morsomme skildringer om både forelskelse, sorg og livet. I de første kapitlene var jeg litt skeptisk til språket, men så lente jeg meg tilbake og lot meg fullstendig bergta. Selv om jeg synes omslaget er veldig veldig fint og passer til historien. er ikke boken så rosa som man kanskje kunne tro.

Jeg har egentlig lyst til å dele en masse smakebiter her for å yte boken mest mulig rettferdighet, men den må nok oppleves på egen hånd i sin helhet. Jeg nøyer meg derfor med en liten til:

Besta rister på hodet, "Hvem skulle ha trodd at Lennie var så romantisk?" "Tuller du?" utbryter Joe. "Var det ikke et lite hint at hun leste Stormfulle høyder tjuetre ganger?" Jeg ser ned. Jeg er flau over hvor rørt jeg blir av dette. Han forstår meg. Faktisk bedre enn de gjør. (s. 183)

Tittel: Himmelen begynner her
Forfatter: Jandy Nelson
Forlag: Gyldendal
År: 2011
Sidetall: 317
Kilde: leseeks. fra forlaget


At jeg nettopp så en av de mange filmatiseringene av Stormfulle høyder, og dermed frisket opp i historien, gjorde det ekstra kjekt med Lennies mange referanser til denne i løpet av boken:-)