Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

Et grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

Les også innleggene til Bentebing, Anita og Kleppanrova om Berge.

Man Booker Longlist: Home Fire av Kamila Shamsie

Av bøkene på Man Booker sin langliste var vel Home Fire den eneste boken som ennå ikke var publisert (i hvert fall den vi måtte vente lengt på) da listen ble annonsert i slutten av juli. Som med Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family, som ble publisert en god stund etter at den kom på langlisten i 2015, hadde jeg spesielle forventninger til Home Fire. Jeg vet ikke om det har med at man gjerne vil ha det man ikke kan få, eller om det bare er en følelse av at denne kommer jeg til å like som viser seg å stemme. For jeg endte opp med å like Clegg-boken veldig godt, og kan også avsløre at jeg likte Home Fire også ganske så godt.

Home Fire er en slags moderne variant av den greske tragedien Antigone av Sofokles. Jeg kjente ikke til det greske stykket på forhånd, men skummet noen leksikonartikler. Jeg kan advare om at hvis du leser handlingsreferatet av Antigone, så vil det avsløre også mye om hvordan det ender for de ulike karakterene. Hovedtrekkene i Antigone, slik jeg har forstått det,  handler om gnisninger mellom lojalitet til familien og landet sitt, umulig kjærlighet, og med politisk spill og religionskonflikter i bakgrunn. Home Fire handler da også i grove trekk om dette. Det handler om hvor mye mennesker er villig til å ofre for de de er glad i og på den annen side hvor mye mennesker er villig til å ofre for makt og posisjoner, gjerne også de de er glad i.

Kamila Shamsie har delt boken sin i fem deler. I den første delen møter vi Isma, den eldste søsteren i en familie der far dro fra dem og ble jihadist, og moren etter hvert døde, slik at Isma ble småsøsknene sin forsørger. Deretter møter vi Eamonn, halvt britisk-pakistansk, og sønn av en fremadstormende britisk-pakistansk politiker. Han møter først den eldste søsteren Isma på en kafe, før han, ikke like tilfeldig, oppsøker hennes lillesøster, den vakre Aneeka, som også får sin egen del i boken. I de to siste delene møter vi Aneeka sin tvillingbror, Parvaiz, og den omtalte politikeren, Karamat Lone. En politiker som går langt i å ta avstand fra sin egen bakgrunn for å vise sin forakt for ekstremisme. Til og med når hans nærmeste blir berørt av hans harde hånd, rikker han seg ikke.

Å fortelle en historie fra flere perspektiv er noe jeg liker veldig godt. Det gir naturlig nok leseren en større innsikt  flere sider av en historie, og det gir en dynamikk til en bok, som gjør at det er mindre sjanse for at i hvert fall jeg går lei. Når dette er gjort bra da, vel å merke. I Home Fire er det gjort veldig bra, selv om den er litt ujevn. I det kapittelet som jeg håpet skulle være både det sterkeste og det mest interessante, nemlig Parvaiz sitt, stoppet det faktisk helt opp i lesingen min en stund.

Parvaiz er som nevnt broren til Aneeka og Isma, og velger etter hvert å dra i faren sine fotspor, som jihadist, til Syria. Han er en utilpass ung mann med et stort savn etter sin far, en far ingen får lov å snakke om, som blir lurt til å tro at kalifatet i Syria er det han trenger for å komme nær faren sin og å finne seg selv. Dette kan jeg trekke ut av hans historie. Det er likevel vanskelig å forstå hvorfor han går til dette drastiske skrittet basert på hans kapitler i boken, så om forfatteren ønsket at vi skulle få en forståelse har hun ikke lyktes helt med det. Hun har også valgt å fortelle denne historien på en annen, ikke-kronologisk, måte enn de to foregående kapitlene som også gjør denne delen forvirrende, i tillegg til at språket fremstår mer knotete.

Parvaiz-delen er dessverre relativt lite engasjerende og rører meg mye mindre enn, for eksempel, Aneeka sin sterke kjærlighet for broren eller Karamat Lone sin indre konflikt og etterhvert kalde holdning ovenfor egen familie. For det Shamsie lykkes med å få frem er de sterke båndene og følelsene mellom menneskene i denne romanen, som Ismas ansvarsfølelse for sine småsøsken, tvillingenes bånd, og her Eamonn sin sterke forelskelse:

"Before Aneeka, there was only the facade of feeling. And now he was in so deep that everyone but Aneeka was blurred and indistinct, poor creatures of the surface, their voice receding (s. 81)."

Noe annet boken lykkes med, i mine øyne, er å få frem hvordan det er å være muslim i Storbritannia (og Europa), den identitetskonflikten mange opplever og den mistenkeliggjøringen de blir utsatt for. Og også den splittelsen som finnes i det britiske folk. På den ene siden ønsker man å tenke på rikets sikkerhet og ta vare på det som er britisk, mens på den andre ønsker man å ha et åpent og varmt samfunn der man bryr seg om og inkluderer hverandre, og disse sidene virker umulig å forene, en slags forstørret versjon av konflikten mellom stat og familie fra Antigone. En konflikt vi kjenner igjen også i Norge med den siste tidens debatt om hva som er norske verdier og hvorvidt de er truet eller ikke. I en så polarisert debatt fører det til at man er nødt til å velge en side, noe Karamat Lone får merke mer enn de fleste:

"Working class or Millionaire, Muslim or Ex-Muslim, Proud-Son-of-Migrants or anti-Migrant, Moderniser or Traditionalist? Will the real Karamat Lone please stand up?".

Home Fire gir oss et innblikk i den nevnte mistenkeliggjøringen mange muslimer (eller de som ser ut som muslimer) opplever, i innsjekkingen på flyplasser, de passer på hva de søker på på internett, hva de ytrer seg om, og så videre. Nylig så jeg et intervju med den britisk-pakistanske skuespilleren, Riz Ahmed, vokst opp i Wembley, samme sted som søsknene Home Fire handler om, der han forteller at han til stadighet blir plukket ut til en ekstra sjekk i sikkerhetskontollen på flyplasser. Og etter at alt er sjekket, spør vaktene om de kan få ta et bilde sammen med han. Her er et utdrag fra Isma sin opplevelse i starten av boken:

"She´d made sure not to pack anything that would invite comment or question - no Quaran, no family pictures, no books on her areas of academic interest - but, even so, the officer took hold of her every item of Isma`s clothing and ran it between her thumb and fingers, not so much searching for hidden Pockets as judging the quality of the material. (s. 3)"

Home Fire er en både tankevekkende og aktuell roman og det er dens største styrke. Ved å trekke sterke paralleller til en langt eldre historie, viser Shamsie at disse konfliktene og følelsene er langt fra nye, og ganske så universelle. Ved å bruke den dramatiske tragediens rammer viser den også hvor galt det i ytterste konsekvens kan gå når avstanden mellom partene blir for stor. Språket er kanskje ikke like poetisk som enkelte av de andre romanene på Man Booker-langlisten, men bortsett fra i Parvaiz-delen har jeg lite å utsette, og enkelte seksjoner er også svært sitatvennlige. Bortsett fra den nevnte midtparten av boken, flyter språket godt og boken er ganske lettlest og fengende. Om Home Fire kommer på kortlisten synes jeg er vanskelig å spå, men jeg tror dens styrker gir den en god sjanse.

Sterkt og originalt fra Sør-Korea: Levende og døde

Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.

Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
                                           

Det var  mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.

Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.

Han Kang flyttet fra Gwangju  til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.

"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)

Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"

Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:

"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."

Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.

Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.

Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.


Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.

Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.

Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.

"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.

"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.

Ida Jackson sin Danielle: verdt å møte

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: "William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?" William sier: "Unggghhhhhhhhh." (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Når Danielle blir syk og havner på sykehuset, er det venninnens far som hjelper henne, moren er på hyttetur med venninner og synes det ble litt for tungvindt å komme seg hjem. Likevel får ikke dette konsekvenser for moren, for Danielle og kanskje romanen pynter på det hele ved å la henne vise omsorg senere i boken. At forfatteren ikke ønsker å moralisere setter jeg pris på, men at den grove omsorgssvikten blir litt for lett behandlet synes jeg trekker boken noe ned. Ida Jackson går ikke så dypt inn i den mer alvorlige materien som hun kunne og kanskje burde.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)

Spranget av Heidi Sævareid

Nå nærmer vi oss faktisk allerede halvveis i april og samlesingen av Slipp hold av Heidi Sævareid. Siden jeg er så heldig å ha ansvaret for denne månedens samlesing synes jeg det var en god idé å lese noe av det andre forfatteren har gitt ut. I Heidi Sævareid sitt tilfelle er det så langt snakk om en annen ungdomsbok, Spranget, som kom ut i 2013 hos Omnipax. Oppgaven var derfor veldig overkommelig og her kommer noen tanker om boken:

Janne og tvillingsøsteren Anna har begge vært en del av den kristne menigheten Zion. Anna ble først med, og til slutt, men med mindre overbevisning, fulgte Janne i søsterens fotspor etter en tid der hun følte seg alene og fortapt. I Zion følte hun seg raskt inkludert og den sterke troen og samholdet virket berusende på henne i starten. På sitt første møte blir hun bedt for, menigheten taler i tunger og søsteren klemmer henne, noe de to aldri ellers gjør. Hun beskriver opplevelsen slik: "Andre kom også og klemte meg. Jeg følte at de hadde ventet på meg. Jeg husker følelsen i kroppen og hodet, bestemmelsen om at det skulle være dette fremover, jeg skulle gå helt inn for det, jeg var skjelven og hadde lyst til å le. Jeg gråt litt og så lo jeg (s. 36)". Etterhvert dabber rusen av og hun begynner å stille spørsmål ved det menigheten står for, alt det medlemmene må stille opp på og alt det de ikke får lov til å gjøre. Når boken starter er det gått tre år siden Janne ble med i Zion og to år siden hun meldte seg ut. Det er også to år siden hun sist møtte Peter som var den eneste andre i menigheten hun følte heller ikke var så helhjertet involvert, men som var veldig vanskelig å tyde. Peter tar nå kontakt og vil treffes, noe som får Janne til å se tilbake på tiden i Zion, og dermed forteller hun historien til oss lesere.

Som i Slipp hold handler også Spranget mye om kontroll. Kontroll over seg selv, og andre menneskers forsøk på å kontrollere en. I Slipp Hold var det Torger som ville kontrollere Mari, mens her er det Zion med lederen for ungdomsmenigheten, Karen Sofie, i spissen. Karen Sofie er den fremste representanten for menigheten i boken. Hun er i likhet med Torger fra Slipp Hold manipulativ og kjølig. Hun virker alltid rolig med et lite smil når hun kommer med "sannheten", og snakker ned alle Janne sine argumenter med både skremsel og påtatt omsorg. I dansegruppen som Janne er med i, der hun får skinne, og som er en av grunnene til at hun fortsetter å være med i menigheten, får de ikke lov å danse i trikot, men må ha vide t-skjorter og lange skjørt. De mer "utfordrende" bevegelsene blir kuttet bort før oppvisninger etter at ungdomslederen tilfeldigvis viser seg på øving. Janne argumenterer med at det handler om å kunne bevege seg lettest mulig, men hovedpoenget til Karen Sofie er at spesielt unge gutter blir forledet når de ser kvinnekroppen: "Vi jenter må være solidariske og ta hensyn. Spesielt vi som danser. Det er så lett å ta oppmerksomhet til kroppen sin når man danser (s. 141)". Disse guttene kan rett og slett ikke kontrollere seg og kan derfor ikke se lettkledde kvinner eller, viser det seg, være alene med en kvinne som de ikke skal gifte seg med. Gjennom dansen begynner det å bli veldig tydelig for Janne at i denne menigheten får hun ikke uttrykke seg fritt.

Janne har en søster som hun ikke er særlig nær og føler er helt annerledes enn henne, men som hun likevel misunner og velger å følge inn i menigheten. Hun har en ungdomsleder som forsøker å kontrollere henne og den mystiske Peter som hun føler forstår henne, men som gir veldig uklare signaler. Alle disse relasjonene bidrar til en dynamikk som gjør Spranget til en interessant og fengende bok og får godt frem hvordan Janne sliter med å finne sin plass. Søsteren Anna representerer den flinke, pliktoppfyllende kontrasten til den opponerende Janne, mens Peter representerer både en likesinnet og den som gjør det spennende å fortsette med møter og samlinger med de andre ungdommene i menigheten. Men Janne vet ikke helt hvor hun har ham. Han er morsom og sarkastisk, spiller trommer, tegner, og kommer litt som han vil, og tar i grunn ikke noe fast standpunkt verken når det kommer til menigheten eller til Janne. Det aller mest interessante er likevel kontrollaspektet og den uhyggelig rolige og vennlige Karen Sofie som mener hun kommer med sannheten. Det er så godt skrevet. Om hun er representativ for ungdomsledere i kristne menigheter vet jeg ikke, selv om forfatteren selv har sagt at boken delvis er basert på egne erfaringer med nettopp denne typen menigheter. Hun er ihvertfall representativ for krefter som kan manipulere og forgifte unge og søkende sinn.

Spranget er i likhet med Slipp hold en velskrevet og fengende ungdomsroman. I Slipp hold er det et nytt miljø som blir symbolet på frigjøring for hovedpersonen, mens her frigjør hun seg fra et kontrollerende miljø. Begge bøkene handler likevel om å tørre å stå for egne valg selv om det kan bety at de som står deg nær blir støtt.

Les mer om Spranget på forfatterens blogg.

Let It Snow - søte og morsomme julehistorier

I går la Mari hos Flukten på virkeligheten ut en anmeldelse av boken A True Love Gave to Me som er en samling julehistorier fra ulike forfattere. For det første fikk jeg lyst til å lese den, men det fikk meg også til å tenke på en bok jeg selv leste i julen for noen år siden, Let It Snow. Let It Snow er også en bok bestående av ulike historier om julen skrevet av velkjente YA-forfattere fra USA. I denne boken er det kun tre historier  skrevet av John Green (The Fault in Our Stars, Paper Towns), Maureen Johnson (Little Blue Envelope, Shades of London) og Lauren Myracle (Shine, Internet Girls). Boken har nylig kommet på norsk med tittelen La det snø, så jeg tenkte det passet på alle måter å legge ut anmeldelsen jeg opprinnelig skrev på Escape in a Book i en oversatt og redigert versjon.




The Jubilee Express av Maureen Johnson:
Hovedpersonen, med det noe spesielle navnet Jubilee, er på vei til en julelunsj hos kjæresten i det naboen ringer på døren med dårlige nyheter. Foreldrene hennes har havnet i fengsel og vil ikke rekke hjem til julaften. Hun blir derfor nødt å pakke sakene sine og ta et tog til bestemoren i Florida. Jubilee tenker i utgangspunktet at både livet og julen er ødelagt, men det skal vise seg at akkurat denne reisen skal få henne til å tenke over om det tilsynelatende perfekte livet hennes egentlig er det hun ønsker. Den klassiske utviklingsreisen er her også en fysisk reise. Jeg ble ikke noe stor fan av Maureen Johnson sin Shades of London-serie blant annet på grunn av platte karakterer, men i denne historien leverer hun en søt og morsom fortelling som kan friste meg til å lese mer av henne. Nettopp karakterene bidrar til det først og fremst gjennom at Jubilee er troverdig og tildels kompleks og at flere bikarakterer er fornøyelige innslag.

A Cheertastic Christmas Miracle av John Green:
At John Green sitt navn stod på denne boken skal jeg innrømme var en viktig årsak til at jeg plukket den opp. Etter å ha lest The Fault in Our Stars kunne jeg ikke tenke meg noe bedre en desemberdag enn en julehistorie fra forfatteren. Denne fortellingen er et stykke fra TFIOS sitt kaliber, men det er likevel leseverdig og mulig å kjenne igjen John Green sin skrivestil. Angie (The Duke), Tobin og JP er bestevenner og er samlet for en kveld med James Bond-filmer. De får en telefon fra en annen kamerat som jobber på The Waffle House som sier de må komme med en gang. Kafeen har mirakuløst fått et storinnrykk av cheerleaders. De to guttene er ivrige, mens Angie til slutt blir overtalt av noe de kaller Hash Browns, som hun visstnok ikke kan motstå. Det er kun to problem. Veiene er lesset med snø og The Waffle House er så fylt av folk denne kvelden at det er førstemann til mølla av de ansattes venner. Racet er i gang! Kappløpet med tiden gjør historien drivende og John Green sine dialoger gjør det til en morsom leseopplevelse.

The Patron of Pigs av Lauren Myracle:
Addie har kjærlighetssorg etter at hun var utro mot kjæresten og ikke overraskende ble dumpet. Vennene forsøker å trøste, men hun er fullstendig oppslukt i sin egen selvmedlidenhet. Når bestevenninnen Teagan blir forhindret fra å hente sitt nye kjæledyr, en liten gris, bestemmer Addie seg likevel for å hjelpe til. Mange av Goodreads-leserne kommenterer at dette er den historien de likte minst i boken. Hovedpersonen er ikke like lett å like som i de andre historiene og den er heller ikke like humoristisk. Likevel er det den av de tre som ligner mest på en julehistorie ved å spille andre velkjente julefortellinger. Addie finner ut at hun kanskje er litt selvopptatt og trenger å bry seg litt mer om hva andre føler innimellom. I ekte Dickens-stil møter hun  noen hjelpere som kan vise henne hvordan hennes handlinger påvirker andre mennesker. I tillegg har fortellingen flere referanser til filmen It`s a Wonderful Life (som jeg enda ikke har sett).

For å oppsummere så er denne boken veldig søt og passer til tiden av året. De tre historiene knyttes sammen slik at du møter igjen karakterer fra tidligere, noe jeg likte godt. Utfordringen med korte historier er at det blir for liten tid til å bygge opp en historie, bli kjent med karakterene på få sider. I denne boken er hver historie på rundt 100 sider, som tross alt nesten begynner å nærme seg gjennomsnittslengden på en norsk samtidsroman. Siden de tre historiene i tillegg er knyttet sammen på et vis så minner denne boken stadig mer om en roman om innbyggerne i den lille byen Gracetown. At boken går i dybden skal jeg likevel ikke påstå, men søte, lette, morsomme og romantiske historier i julehøytiden er vel ikke å forakte det heller.

To fluer i én smekk: UKP og bokbloggerprisen 2015

I høst er en klasse fra skolen der jeg jobber som bibliotekar med på Ungdommens kritikerpris. Det er en pris der en nominasjonsjury bestående av tre kritikere velger ut åtte skjønnlitterære kandidater som de mener er det beste som er gitt ut i nåværende år. Deretter skal syv klasser i videregående skole lese og diskutere disse bøkene gjennom fire måneder, før to representanter fra hver klasse reiser til Oslo til et storjurymøte. Og det er der det hele blir avgjort. Jeg er så heldig at jeg får bidra og delta aktivt gjennom turer til Oslo, kritikerbesøk i klasserommet, gruppesamtaler om bøkene,  fremføringer fra elever osv. Det som også er veldig heldig for meg er at alle bøkene er aktuelle å lese i forbindelse med nominasjoner til bokbloggerprisen. Av de åtte bøkene er fem romaner, en novellesamling og to diktsamlinger. Så ikke bare får jeg endelig lest noen voksenromaner, men også flere sjangre til åpen klasse-kategorien. Jeg har så langt hatt en samtale med elever om Mørk materie av Tormod Haugland, og gleder meg til å ha flere. Jeg har så langt lest fire av de åtte og i dette innlegget skriver jeg om to av dem. Jeg satser på å skrive om alle bøkene etterhvert. Jeg kommer ikke til å skrive så mye om elevene sine meninger, kanskje jeg trekker frem en og annen observasjon eller kommentar, men det er først og fremst min egen mening. Elevene er tross alt jury og jeg vil ikke avsløre for mye av hva de liker og ikke liker.

Tormod Haugland sin Mørk materie:
Atle Vilder er 52 år gammel, arbeidsledig, bor alene i en bygd i Norge og har et problematisk forhold til sin far. Allerede før jeg begynte på denne var jeg svært skeptisk, for er det ikke nettopp dette jeg stadig har slengt ut at all norsk samtidslitteratur handler om; middelaldrende menn med farskompleks og eksistensielle kriser? Boken har heldigvis en del varme og en underfundig tone som gjorde at jeg raskt senket guarden da jeg begynte å lese. Atle er nemlig en sympatisk og god person med et nært forhold til sin datter Beate. Boken starter med at han får et brev fra sin kone, som han er gift med fortsatt, selv om han ikke har sett henne på årevis. Uten å lese det begynner han å tenke, hva og hvorfor? Han blir mistenksom. Mistenksom blir han også når hans gamle fotballklubb i Nordre vil ha ham involvert i et prosjekt som har store ambisjoner for klubben. Det må være faren som står bak.

Boken er saktegående, ingen tvil om det, og jeg har forstått det slik at dette er i Hauglands ånd. Det er lite dramatikk over det Atle gjør. Vel er han i overkant mistenksom og forvirret over alt det som plutselig skjer i livet hans, men han håndterer det meste med stoisk ro, ihvertfall sett utenfra. Flere ganger er han på randen, men han henter seg inn igjen. Alle trådene i mistankene hans blir notert ned i en bok for at han skal få oversikt, men aldri snakket spesielt høyt om. En av tingene som står i nominasjonsjuryens begrunnelse er at forfatteren bruker en diskré humor, og den må sies å være akkurat det, veldig diskré. Jeg nevnte en underfundighet i teksten, men noe mer enn det finner jeg ikke, og jeg skulle gjerne hatt litt mer humor.

Forfatteren bruker et gjentakende språk som skaper en fin rytme. "Det gamle biblioteket der mor og eg hadde brukt å gå. For å låne bøker. Romanar. Mor og romanane. Alle bøkene som ho skulle lese, alltid romanar, stadig måtte vi gå til biblioteket for å levere inn bøkene og levere nye. Og alltid var det romanar ho ville lese. Og det var slik eg tok til å lese romanar." (s. 180). Mot slutten av boken synes jeg det ble for mye organiseringsprat i forbindelse med fotballklubbprosjektet, jeg gikk litt lei historien, og da begynte også disse gjentakelsene å irritere meg, og å virke anmasende. Mørk materie er likevel en velskrevet roman som jeg likte, men som mangler noe for at jeg skal henge med hele veien og for å gi den helt store opplevelsen.


Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen:
I motsetning til Mørk materie finner jeg denne boken ganske trist til tross for at den er mer humoristisk, tragikomisk kalles det gjerne. Ensomheten til hovedpersonen var så ubehagelig at jeg tidvis ikke ville være i boken i det hele tatt, samtidig som den etterpå virker å ha truffet meg. Det er kanskje ikke er så rart siden det handler om en 35-år gammel kvinne i Bergen. Selv om alder og by stemmer er livssituasjonen hennes ganske annerledes enn min. Hun bor alene i et hybelhus, har en lang utdannelse innen humaniora som hun ikke får brukt, men jobber som mellomleder  i makuleringstjenesten til Fretex:

"Eg var arbeidsledig ei lang tid, og det var NAV som til sist fann denne jobben for meg. Dei fleste av kollegaene mine er folk som har havna på utsida av samfunnet, som ein seier, ekskriminelle, rusmisbrukarar. Sjølv hamna eg ikkje på Fretex fordi eg treng attføring, vern eller tilrettelagt oppfølgjing av noko slag, det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga fra humaniora. Dei såg til sist gjennom fingrane med at var med mine fulle fem og hadde reint rulleblad då eg blei tilsett." (s. 11)

Selv om hovedpersonen er smart og observant har hun ikke et utpreget sosialt vesen. Foreldrene hennes bor på en annen kant av landet, og hun unngår dem gjerne så godt hun kan. Hun holder seg mest til jobb og de andre i hybelhuset, og lar stort sett andre ta styringen i det sosiale. Hun har mistet kontakten med venninner etter at de stiftet familie, sitter alene på nyttårsaften uten planer, desperat etter å finne en fest så hun har noe å fortelle når hun blir spurt på jobben etterpå, og hun synes synes helligdagene i påsken er ulidelig lange. Det er ikke det at å være enslig kvinne på 35 uten en retning i livet er deprimerende i seg selv, men Rorgemoen skriver her om mennesker som har gitt litt opp. Ikke bare hovedpersonen, men også tidligere studiekamerater fra humaniora som har fått helt andre jobber enn de så for seg. Sammenlignet med TV-seriene Girls og Unge lovende, som tar opp kvinner i 20-årene på et stadie der de begynner å innse at drømmer muligens ikke vil oppnås, er karakterene her forbi det stadiet. Fra å ha vært et sted der en skal ut i verden, la det meste skal være uprøvd og døren fortsatt står på gløtt, til tilbaketrekning, apati og resignasjon.

Håpet og festen er mer en rekke små historier som beskriver ulike situasjoner i hovedpersonens liv, enn en roman med særlig handling eller plott. Mange av disse situasjonene og observasjonene kan de fleste kjenne seg igjen i på godt og vondt. Heldigvis blir den tristheten jeg kjente på litt borte underveis, mye på grunn av selvironien og humoren generelt. Det at hun møter andre i lignende situasjon forminsker også inntrykket av at hun er så alene og ensom.

Jeg fikk begge bøkene tilsendt fra forlagene, henholdsvis Oktober og Kolon.

Mørk, utleverende og annerledes fotballbiografi

"Jeg kjenner det i magen. Akkurat det er ikke noe nytt, jeg har kjørt disse gatene i årevis, kjent det samme stikket av engstelse og usikkerhet idet jeg nærmer meg - store deler av livet har gått med til å holde disse følelsene i sjakk. Nekte dem å spre seg videre, til hodet og beina. Men dette er annerledes. Det er en annen uro. En jeg ikke klarer å fange, som jeg ikke kjenner igjen." (s. 11).

Slik begynner En kamp til av Claus Lundekvam, fortalt til Tomas Karlsen. Han er på vei til sin siste kamp for Southampton, en testimonial-kamp, en takk for lang og tro tjeneste. Og akkurat den uroen han ikke kjenner igjen, er den som skal sende ham over stupet. Ikke at han ikke var på vei dit allerede. Han begynte nemlig å drikke hyppig allerede som 14-åring, og festingen som beskrives i løpet av fotballkarrieren blir jeg sliten bare av å lese om. For ikke å snakke om alle pillene han tar for enten å døyve smerter når han må trene og spille med skader, eller for å få sove eller stresse ned før og etter kamp. En praksis som på den 90-tallet var helt vanlig i fotballens hjemland.

Claus Lundekvam drømte fra han var liten om å bli proff som veldig mange andre unge gutter. Å bli Brann-spiller var den første store drømmen han fikk oppfylt som 17-åring, og deretter å komme seg til utlandet. Han skrev så under kontrakt med Southampton, en klubb han ikke ante hvor holdt til, og dro kort tid etter med fly for å starte det som skulle bli en lang karriere med millionlønn og mange oppturer og nedturer. Han ble værende der gjennom 411 kamper og endte opp som kaptein og en svært viktig spiller for laget. I løpet av den tiden er det utallige managerskifter, spill i kulissene, spillere med nykker, berusende jubelbrøl fra fullsatte tribuner, skader, kamp for å overleve i øverste ligaen, og veldig mye fest og litt for mye moro.

Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel sette spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

Når det gjelder utlevering av andre kjente personer kunne han nok utelatt noe av det. Det kan for eksempel virke som han har svært lite til overs for en annen norsk fotballspiller, uten at det er nødvendig for historien å ha med de mindre flatterende delene om ham i boken. Men i motsetning til det man skulle tro basert på det som har stått i avisene, er det forsvinnende lite av det. Og den ukulturen på landslaget (og alle andre lag han har spilt på) han  i et avsnitt skriver om, som har skapt mye blest i avisene, synes jeg bør være med. Det er en viktig del av historien at det var vanskelig for spillerne på den tiden å unnslippe bordell, bar og casino, ihvertfall hvis man ville være sosial.  Boken gir oss et innblikk i en ukultur i idrettsverdenen, og hva som kan skje når unge håpefulle får altfor mye penger mellom hendene, og en slags helte- og stjernestatus som de færreste takler, ihvertfall på egen hånd. Det er en del av forklaringen og historien til Claus Lundekvam, uten at han egentlig legger skylden på noen andre enn seg selv.

Bortsett fra å nevne flere steder hvor mye han har sviktet, beskriver han som sagt ikke mange situasjoner der døtrene er involvert.  En av gangene når han blir desperat etter dop, drar han hele familien inn i jakten. Dette er et av hans bunnpunkt i boken, og kanskje i livet, og noe av det vondeste for meg som leser. Han har bestilt en pakke med dop på nettet som har kommet til et postkontor et godt stykke unna. Siden han har mistet lappen (på grunn av fyllekjøring) og døtrene ikke kan være alene hjemme, drar han hele familien ut på tur, uten at de vet hva de skal. Han er sint og stresset, noe de får merke, og da de kommer hjem, pillene har roet ham ned, så skjønner han hva han har stelt i stand: "Tia ser på meg med de store, brune øynene sine, jeg får ikke helt tak på hva det er jeg ser i dem, noe som ser ut som usikkerhet og lettelse, pappa er ikke sint lenger, og jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg står midt på stuegulvet og føler meg helt tom. Utmattet inn til beinet, lurvete, skitten. Så forferdelig skitten." (s. 125).

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Ingalill på bloggen Moshonista har gående en biografisirkel der denne rundens tema er Eventyrere. Det har vært diskusjoner om Claus Lundekvam kunne kategoriseres som det, men jeg synes så klart han er en eventyrer. Innleggene skal postes i dag, så jeg poster dette også i dag. Og ta gjerne en kikk der inne for en oversikt over andres innlegg om eventyrbiografier. Og til de som mener Claus Lundekvam ikke kan kategoriseres som eventyrer, så tror jeg i det minste han er på min side i den saken: " Robert og jeg er veldig forskjellige til å være brødre, han bor fortsatt på Austevoll, jobber på havet, er solid og stø, men også mer tilbaketrukket og sjenert, har alltid hatt sterkere tiknytning til mine foreldre og hjemstedet; jeg var den eventyrlystne, den som ville ut og oppleve alt." (s. 231).

Utover vill festing med både alkohol og dop, bataljer av noen fotballkamper, så skjer det faktisk også andre farlige ting i en fotballspillers liv. Kan dette overbevise biografigeneralen?:
"Det tar evigheter å komme seg til stadionet. Vi må ha politieskorte til og fra hotellet. Atmosfæren endrer seg i det vi nærmer oss Fratton Park, blir mer og mer fiendtlig - det hagler med stein og murstein. Jeg har vært med på det samme én gang tidligere, i Valencia før den første play-off-kampen mot Spania for halvannet år siden - den gangen stod vi parkert utenfor Mestalla i Valencia da en murstein knuste ruta, og alt vi tenkte var "bombe"!" (s. 213).

Boken fikk jeg fra forlaget mot en ærlig og frivillig anmeldelse.

Absurd, vakkert og litt i overkant fra Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Dialogene spesielt i Jude sine deler av historien synes jeg er både morsomme, varme, fine og noen ganger vonde. Dialogene mellom Jude og Guillermo er som allerede nevnt høydepunktet, men også en del av samtalene med bestemoren og ikke minst Oscar (men han er ingen Joe Fontaine!) er fornøyelige.

"Jammen er du overfladisk bestemor" Hun gir meg et oppgitt pøh. Jeg pøh-er tilbake og går til angrep. "Ikke for å skremme deg, men jeg tror føttene dine begynner å peke feil vei. Du vet hva de sier. Ingenting ødelegger antrekket som bakvendte føtter". Hun gisper og ser ned. "Vil du gi en gammel, død kvinne hjerteinfarkt!"(s. 52)

Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt. Hun skriver muligens ikke de enkleste ungdomsbøkene, og jeg har sett flere kommentere om hennes forrige bok, at den burde kategoriseres som en voksenbok. Så lenge boken kan appellere til lesere i denne aldersgruppen ser jeg ingen grunn til at ikke også ungdomslitteraturen skal gi målgruppen noe å bryne seg på og gode litterære opplevelser. Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Det er ellers utrolig mye jeg kunne skrevet om denne boken, og mange flere sitater jeg ville hatt med, men siden det nå begynner å bli en stund siden jeg leste den, eselørene mine er sporløst forsvunnet, og tiden overhodet ikke rekker til, får det bli med dette.

Boken fikk jeg av Gyldendal mot en frivillig og ærlig omtale.

The Fishermen av Chigozie Obioma

I The Fishermen møter vi en familie med seks barn, der denne historien i hovedsak handler om de fire eldste brødrene. Boken starter med at faren har blitt omplassert på jobben og må flytte til en annen by " a camel distance of  more than one thousand kilometres away" (s. 9). Mor og barn blir boende igjen i Akure og hun har snart mer enn nok med de to minste barna og jobb. Guttene som har vært vant med farens strenge overvåking og disiplin, begynner å merke en forandring i faren når han er hjemme på helgebesøk:

 "A veil spooled over his all-seeing eyes, which we believed were capable of noticing even the slightest wrong thing we did in secret. At the beginning of the third month, his long arm that often wielded the whip, the instrument of caution, snapped like a tired tree branch. Then we broke free" (s. 14).

De utnytter dette og begynner å fiske sammen med noen nabogutter i den beryktede elven Omi-Ala. Det finnes utallige myter om alt det grusomme som skal ha skjedd der og guttene har på ingen måte lov til å være der. På vei hjem fra elven en dag møter de Abulu, landsbyens original og galning, som fremsetter en grusom spådom om den eldste broren, en spådom som det skal vise seg er vanskelig for ham å leve med:    

"Ikenna was undergoing a metamorphosis: A life-changing experience that continued with each passing day. He closed himself off from the rest of us. But though he was no longer accessible, he began to leave shattering traces of himself around the house in actions that left lasting impacts on our lives." (s. 68).                  

Jeg blir fascinert av å lese om kulturer jeg kjenner lite til, noe jeg dessverre gjør altfor sjelden. I The Fisherman får leseren et innblikk i nigeriansk kultur og oppvekst i Nigeria på 1990-tallet. Overtro versus kunnskap står sterkt i denne boken, noe jeg antar er en relevant problemstilling fra forfatterens hjemland. Det er representert ved at moren i familien er sterk i troen, mens faren baserer sine avgjørelser mer på kunnskap og sunn fornuft. Det er jo også eldstesønnen Ikennas overbevisning om at spådommen til Abulu skal slå til som starter denne familiens kamp for å holde sammen, samtidig som overtro er en viktig del av kulturen i landet. Boken gir oss også tilbakeblikk fra Nigerias nyere historie med stadige opprør og politiske skifter, enten fortalt av faren eller fra guttenes tidlige barndom.

En annen ting som fascinerer meg i denne boken er bruken av språket. I Akure der handlingen foregår bruker de tre ulike språk. Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og brukes litt for å markere avstand, som når foreldrene kjefter og skal gi en klar beskjed til barna. Yoruba og Igbo er de to andre språkene denne familien bruker. Forfatteren forklarer oss dette i starten av boken slik det er lett å henge med. Chigozie Obiome skriver på engelsk, men blander inn de andre språkene gjennom sang, dikt og dialog, noe som gir en genuin følelse, og krydrer språket i boken. Språket skifter også ellers fint mellom å være nesten lyrisk og proppet av metaforer, til å ha deler med dialog eller handlingsreferat.

Jeg likte denne boken umiddelbart. Den er relativt lettlest, lett å komme inn i og å henge med på handlingen. Den er krevende på den måten at du føler du må få med deg hvert eneste ord, og den egner seg godt til å lese litt sakte synes jeg (for meg går det nok også litt saktere når det er på engelsk). Mange av kapitlene begynner ellers med en dyremetafor om hver av brødrene eller foreldrene som forklarer egenskaper hos dem, og forandringene de går gjennom. Jeg likte dette veldig godt de første gangene, men etterhvert ble det kanskje litt påtatt. Forfatteren bruker forøvrig dyr og insekter hyppig metaforisk i boken:

"Spiders were beasts of grief: Creatures whom the Igbo believes nest in the houses of the aggrieved, spinning more webs and weaving noiselessly, achingly, until their yarns bulged and covered vast spaces." s. 181.

Jeg synes forsåvidt at første del av boken var bedre og mer interessant enn den siste, men at den tok seg opp igjen mot slutten.The Fishermen har likevel mye av det jeg mener en god roman skal inneholde. Den har en medrivende oppbygging der frempek brukes effektivt for å drive handlingen fremover, og tilbakeblikk for å forstå karakterene bedre. Den har et rikt og godt språk og en vakker og vond historie om hva som holder en familie sammen og hva som ødelegger den, ispedd en dose politikk, historie og kultur.

Boken er på årets longlist til Man Booker Award. Uten at jeg har lest en eneste av de andre bøkene på Booker-longlist, håper jeg denne kommer på shortlist som annonseres i midten av september.