fredag 20. desember 2019

Hva er det med svenskene?

I del to av innlegg om høstens leste bøker kommer det to svenske bøker for henholdsvis ungdom og mellomtrinn. Jeg vil påstå begge bøkene i aller høyeste grad kan leses av voksne lesere også. 

Jeg blir stadig imponert over svenske barne- og ungdomsbokforfattere som klarer å skrive så godt og slagkraftig for unge lesere. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er en slags nerve som treffer meg i magen. Flere ganger de siste årene har jeg opplevd å bli blåst av banen av svenske, først og fremst kvinnelige, barne- og ungdomsbokforfattere. De to jeg skriver om under er ingen unntak.


Alt skal brenne av Sofia Nordin:

Sofia Nordin har tidligere skrevet blant annet triologien som startet med Ett sekund om gangen, som var nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Nå har hun kommet med Alt skal brenne, en realistisk ungdomsroman. Og selv om dette ikke er en dystopi som hennes foregående trilogi, så vil jeg påstå den er minst like mørk.

Boken begynner illevarslende:

"Det er høst da jeg kommer bærende på ilden. Den sene, stygge høsten. Et evighetslangt, vått, grått mørke, og jeg har tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne." 

Agnes og Minna er bestevenner og de kjemper samme kamp, i hvert fall utad. Riktignok drar Minna det alltid en del lenger enn Agnes, en del lenger enn de fleste. Kampen de først og fremst kjemper er kampen mot patriarket og kjøttindustrien. Der Agnes vil demonstrere og være frivillig, vil Minna sjokkere. Men de vil begge forandre verden.

Det er ikke bare i kampen mot urett Minna kjenner mer engasjement enn de fleste andre. Hun har store følelser når det gjelder det meste. Hun blir langt oppe når hun er glad og veldig langt nede når hun ikke har det bra. Vi ser Minna gjennom Agnes, og for henne er dette veldig vanskelig å håndtere. Og ofte går det også utover Agnes, som når Minna for eksempel har forelsket seg og Agnes blir stående alene og utestengt fra det gode selskap. Men Agnes og Minna er sjelevenner, så Agnes kjemper det hun kan for å finne tilbake til den Minna som hun er så glad i og ser sånn opp til. 

Dette er kanskje årets vondeste leseopplevelse, samtidig som den er veldig rørende. Språket er storslått, og både vondt og vakkert. Boken utforsker ulike viktige tema som vennskap, psykisk sykdom, og politisk engasjement på en både reflektert og fargerik måte. Alt skal brenne er som sagt en mørk og vond bok, men den er langt fra bekmørk. Jeg vil likevel si at dette er en ungdomsbok som heller går opp i alder enn ned.



Komiqueen av Jenny Jägerfeld:

KomiqueenSasha bærer på en stor sorg, men har enda ikke felt en tåre. Hun lager seg et sett med regler for å komme seg gjennom sorgen og livet. Hun skal blant annet klippe av seg alt håret, aldri gå ut i skog og mark, og heller ikke lese flere bøker. Og viktigst av alt, hun skal bli en komiqueen. Moren har sagt at noen mennesker har funny bones og andre ikke, og de som ikke har det må øve. Sasha vet ikke hvilken gruppe hun tilhører, så hun bestemmer seg for å øve og øve og øve til hvert bein i kroppen hennes er morsomt. Hun tenker at dersom hun får andre til å le, så vil alt det vonde forsvinne:


"Mamma var deprimert og gråt mer eller mindre hele tiden. Hun fikk folk til å gråte. Hun får fremdeles folk til å gråte, selv om hun ikke lever engang. Av og til når pappa står i dusjen, hører jeg at han gråter. Jeg tror han tror at jeg ikke kan høre det. Men det kan jeg. Derfor skal jeg aldri gråte. Aldri. Og jeg skal ikke få folk til å gråte. Jeg skal få folk til å le. Det er min oppgave her i livet!" (Fra baksiden)

I fare for å gjenta meg selv, Komiqueen er også en av årets mest rørende leseopplevelser. Og ja, den er også ganske mørk, men som Sasha selv bruker den humor for å få oss gjennom det vonde. Og boken har masse håp og lyspunkter. Sasha er nemlig langt fra alene. Hun har familie og en bestevenninne som stiller opp for henne. 

Det er likevel vondt å lese om en ung jente som har opplevd noe av det vondeste en ung jente kan oppleve, og som tar valg på grunnlag av dette som jeg som voksen leser i hvert fall, ser at ikke er særlig gode. Jeg har så lyst at de rundt henne skal forstå hva hun går gjennom, men samtidig er det dette som gjør boken så sterk. Sasha finner sin måte å overleve på, og selv om ikke alle metodene er like konstruktive, så er det en del av det hun må gjennom for å komme seg videre i sorgen. En helt nydelig bok om sorg for barn fra 9-årsalderen og langt oppover. 

Komiqueen ble nominert til Augustpriset i 2018.



mandag 16. desember 2019

Noe av det jeg har lest siden sist: norske ungdomsbøker

Det blir dessverre langt mellom blogginnleggene for tiden og det synes jeg er synd. Jeg har både stor glede og nytte av dem selv, og forhåpentligvis kan de glede og/eller nytte noen andre innimellom også. Satser og håper derfor på at 2020 skal bringe flere blogginnlegg enn 2019. Uansett så avslutter jeg 2019 med, forhåpentligvis minst to innlegg, om noe av det jeg har lest i høst. I romjulen eller januar kommer et innlegg med de beste bøkene jeg leste i 2019. I denne omgang blir det tre av høstens norske ungdomsbokutgivelser:

Vi var en gang av Monika Steinholm:
Sofia og Saga var som erteris, men så skjedde det som gjorde at de ikke lenger snakker sammen. I tillegg har de ganske forskjellige liv. Saga er alene med faren som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Det er Saga som er omsorgsperson hjemme. Sofie har foreldre som er opptatt av fasade og som forventer at Sofie skal komme inn på medisinstudiet. Sofie tør ikke si at hun kanskje ønsker noe annet. Kan Sofie og Saga likevel finne tilbake til hverandre, og det som en gang var?

Saga og Sofie har veldig forskjellig bakgrunn, og dette gir en god dynamikk til fortellingen. Vi var en gang er enda en fin bok fra Monika Steinholm. Boken kjennes nok ikke like original som noen av hennes tidligere ungdomsromaner, men jeg likte den likevel godt. Hun skriver lett humoristisk og engasjerende om vennskap, forelskelse og ungdomsliv, uten at hun går veldig i dybden. Boken har godt driv og jeg blir glad i karakterene. Jeg tror absolutt denne boken også kan fenge målgruppen.

Udyr av Kristine Tofte:
UdyrAmund er skolelei og føler seg mislykket og misforstått. Det nærmer seg sommerferie og læreren tenker at det kan være lurt å hjelpe Amund litt på vei. Hun ordner han praksisplass på en gammel gård i området, for å se om det kan være noe for ham. Hans veldig alternative foreldre, som vanligvis er mot det meste skolen driver med, går overraskende nok med på forslaget og Amund må motvillig sette nesen mot gården. Bonden på gården bestemmer seg for å reise bort, nå når han har fått en erstatning, og overlater Amund til seg selv. Heldigvis får han snart besøk av Ida, som er den peneste jenten på skolen, og noe flinkere med dyr enn han selv. Men akkurat disse dyrene viser seg å ikke være som andre gårdsdyr.

Udyr har flere parallelle historier og synsvinkler. Ida sine foreldre tilhører en kristen menighet som akkurat har fått ny pastor. Han bestemmer seg for at det skjer noe på gården som ikke er etter kristen tro, og må stoppes. En forsker kommer over et gammelt eple i arkivet, et eple som ikke har antydning til forråtnelse etter mange år i en arkivskuff. Dette må hun utforske. På gården sitter Amund og Ida og aner ikke hvordan de skal håndtere disse spesielle dyrene, som de snart skal måtte beskytte mot farer utenfra. Og i London har Odin og Loke inngått et veddemål.

De ulike interessene og kreftene skaper driv og spenning i fortellingen. Kristine Tofte har skrevet en både morsom og spennende fantasyroman for ungdom. Den er muligens enda artigere om du har kjennskap til norrøn mytologi, men det er ikke nødvendig å ha det. Og kanskje er den en fin inngangsport til å ville vite mer om nettopp norrøn mytologi. Jeg har ikke lest hennes kritikerroste fantasyserie for voksne, Song for Eirabu, men har en sterk antakelse om at Udyr er en del lettere å lese også for mindre erfarne lesere generelt og av fantasy spesielt. Rett meg gjerne om jeg tar feil her.

Leseeksemplaret fikk jeg av forfatteren selv, som jeg ikke kjenner personlig, men har uansett forsøkt så godt jeg kan å gi en uhildet omtale av boken. 

Det Sara skjuler av Kathrine Nedrejord:
Det Sara skjulerEtter en fest forandrer Sara seg. Den tidligere utadvendte og morsomme Sara, blir engstelig og innesluttet. Hun blir fjern og avvikende når Lajla spør om noe har skjedd. Etter flere forsøk på å få noe ut av bestevenninnen, bestemmer Lajla seg for å finne ut av hva som har skjedd på egenhånd.

Kathrine Nedrejord er en ungdomsbokforfatter jeg liker veldig godt. Det Sara skjuler er en viktig fortelling, som samtidig er gjort veldig spennende ved at Lajla skal løse et mysterie. Riktignok kunne mysteriet vært bedre bygget opp. Lajla tar noen litt merkelige valg underveis, men samtidig er irrasjonalitet ikke helt urealistisk i denne sammenhengen. Det tar uansett ikke bort viktigheten fra tematikken. Boken stiller spørsmål som hvorfor det er så vanskelig å si fra når når et overgrep har skjedd med deg, til og med til din egen beste venninne. At vi ser det gjennom venninnen sitt ståsted, forteller oss noe om hvor utfordrende det er å nå inn, og å få folk til å stå frem, og kanskje spesielt i en liten bygd der alle vet hvem hverandre er.

Handlingen foregår i Karasjok, som i følge forlaget sin omtale av boken har rystende statistikker når det kommer til overgrep. Forfatteren selv er derfra og gir oss et innblikk i kulturen som kan føre til dette. Det er konflikter mellom flyttsamer og fastboende som vanskeliggjør kommunikasjon, og i lokalmiljøet blir fotballtalentet til Lajla sin lillebror langt mer verdsatt enn Lajla sitt.

Kathrine Nedrejord skriver veldig godt og gir som vanlig et nytt perspektiv på tematikken hun tar opp i bøkene sine. Jeg anbefaler både unge og voksne å lese Det Sara skjuler.

Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug.

mandag 19. august 2019

Tre av de jeg leste i sommer

Sommerferie er ikke nødvendigvis ensbetydende med mye lesetid. Det har nok først og fremst med at jeg har to barn jeg er sammen med hele ferien, og det at sommer er en tid der det skjer mye rundt meg hele tiden, som gjør det vanskeligere å dykke ned i en bok. For meg er nok høst og vinter bedre lesetid. Men jeg rakk jo å lese noe denne sommeren også. Jeg kommer ikke til å skrive om alle i dette innlegget, men kanskje kommer det et til etter hvert. Her er tre av de som ble lest og likt.

My Sister, The Serial Killer av Braithwaite:
My Sister, the Serial KillerMy Sister, The Serial Killer handler egentlig om akkurat det tittelen sier. Korede sin søster, Ayoola, ringer storesøsteren en kveld for å fortelle at hun trenger hjelp, for hun har drept kjæresten i selvforsvar. Og det er ikke første gang. Korede stiller opp, for er det noe sykepleieren kan, er det å rengjøre grundig og å fjerne alle spor. Korede begynner å se et mønster, og å innse at søsteren kanskje faktisk er, en seriemorder. Men kjærestene var jo alle stygge mot henne, de slo, så det var selvforsvar, eller var det nå sånn det egentlig skjedde? Hun burde gå til politiet, men Ayoola er jo søsteren hennes. Nettet snører seg virkelig rundt Korede når Ayoola begynner å date en mann Korede setter høyt.

En fascinerende, humoristisk og fengende bok fra Booker-longlist (som var overraskende lettlest for å være på den listen). Boken fikk meg ut av en månedslang lesetørke, eller i hvert fall en periode der lite fenget. Jeg ble engasjert i hovedpersonen og forholdet hennes til familien og lillesøsteren. Plottet er originalt, jeg lo høyt minst en gang og ble fascinert av den karismatiske og morderiske Ayoola. Det er altså mange grunner til å trekke frem boken. På den negative siden hadde den en del forutsigbare vendinger underveis, og avslutningen levde dessverre ikke opp til resten av boken. Boken er skrevet som en ganske vanlig bok om søskenforhold og livet i storbyen Lagos i Nigeria. Så selv om den står på diverse thriller/krim-lister, vil jeg påstå at den ikke helt passer inn i den sjangeren. Jeg vil derfor anbefale den som en underholdende bok om søskenforhold satt på spissen.

Skyld av Ferdinand von Schirach:
SkyldSkyld er en samling med 15 korte krimnoveller skrevet av en fosvarsadvokat. De handler i grove trekk om ulike grove forbrytelser og delvis bakgrunnen for dem. Ofte blir novellen oppsummert av en forsvarsadvokat (forfatteren selv?) som har blitt involvert i saken enten direkte eller indirekte. Novellene er ikke krimhistorier i den forstand at en forbrytelse begås og deretter løses. Det er mer beskrivelser av kriminalsaker som havner i rettsvesenet. Samlingen tar som tittelen indikerer, for seg skyld, og hvor skillet mellom skyld og uskyld går. Noen ganger sett gjennom forsvarsadvokatens øyne, men stort sett opp til leseren selv å vurdere.

Ikke alle novellene er like gode, eller uforglemmelige, mens andre gjør sterkt inntrykk. Noen av historiene synes jeg nok fremstår litt urealistiske, men jeg mener å ha lest at mange av sakene er basert på virkelige hendelser, og de fremstilles også som det i boken. Så mulig jeg tar feil, ofte overgår virkeligheten fiksjonen. Jeg må ellers innrømme at jeg sliter litt med forfatterens kjølige og distanserte stil, mer i noen noveller enn andre, og det tenker jeg er en smakssak. Den ganske refererende stilen bidrar til at jeg ikke blir helt overbevist over denne samlingen noveller. Men der er vi nok forskjellige. Jeg vil også advare mot makabert og grafisk innhold. Jeg likte likevel boken ganske godt og kunne tenke meg å lese mer av forfatteren (jeg har hørt at samlingen Forbrytelser er enda bedre).


Deb Calletti - A Heart a Body in the World
A Heart in a Body in the World
Denne boken oppdaget jeg fordi den norske oversettelsen stod på Gyldendal sin vårliste. Jeg kjøpte meg boken på engelsk og hadde relativt store forventninger til den. Jeg brukte ganske lang tid på denne som blant annet har med at den er relativt saktegående, og da fungerte det ikke så bra å ha den som den boken jeg leser et par sider i på sengen før jeg sovner. Det er ikke boken sin feil. Så for å komme til poenget, boken er nemlig veldig god.

Den handler i korte trekk om en jente som vi får vite har opplevd noe veldig vondt, og som ganske plutselig bestemmer seg for å løpe. Hun bestemmer seg for å løpe fra Seattle til Washington DC. Hun har en avtale med en advokat i Washington DC, og en dato hun må være der, og det er målet hennes. Hun finner ingen annen måte å takle skyldfølelsen, skammen, sinnet og tungsinnet som hjemsøker henne. Hun orker ikke å fokusere på annet enn løpingen, hvordan hun skal komme seg til målet, og det fysiske ubehaget musklene hennes etter hvert opplever. Bestefaren bestemmer kjapt at han vil støtte barnebarnet og følger henne i en bobil på hele turen. Og en god del av boken handler også om forholdet de to utvikler på turen, mye av det uten spesielt mange ordutvekslinger. Hele veien gis leseren små drypp av det som har skjedd, men det avsløres ikke fullt ut før helt mot slutten. Dette skaper et visst driv, men som sagt, boken er ingen sidevender. Men den er velskrevet, sterk og jeg vil tro den egner seg best for mer erfarne lesere. En bok jeg kommer til å huske på en god stund.

fredag 24. mai 2019

Bloggen lever! Tre gode norske ungdomsbøker jeg har lest siden sist

Jeg har gjort noen spede forsøk på å gjenopplive denne bloggen i første del av 2019, men det ble med forsøkene. Nå kjente jeg at jeg virkelig savnet bloggen, og at jeg trenger innleggene mine for å både tenke litt gjennom det jeg har lest og for å friske opp i det ved en senere anledning. Så her kommer første av forhåpentligvis flere samleinnlegg. Først ut er tre av årets norske ungdomsromaner:

Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen:
Du står i enden av rommet og ser på meg. Du sier: "Dette går ikke lenger." Du sier: "Jeg har tenkt på dette lenge." Du sier: "Jeg vil ikke mer!" "Da er det slutt da?" Det er det jeg som sier. Vi hadde det jo så fint? (s. 9)

Hovedpersonen i boken blir dumpet av samboeren og nekter å akseptere det. Hun forstår ikke helt hvorfor det ble slutt, mens han allerede har gått videre til en ny kjæreste. Hun flytter hjem igjen til farmor, men finner ut at der kan hun ikke bo i all evighet. Så hun gjemmer seg i skapet til ekskjæresten og følger med på livet hans derfra. Der befinner hun seg i flere måneder, mens skittentøyet til eksen og hans nye kjæreste hoper seg opp rundt henne.

Ord som slutter på skap er skrevet i en lett, humoristisk og absurd form. Handlingen veksler mellom tilbakeblikk fra livet før, både livet med farmor og en fraværende far, kjæresteforholdet, og det hun nå observerer fra skapet. Kjærlighetssorg kan de fleste kjenne seg igjen i og i dag er det nok vanskeligere enn noen gang å gå videre. Gjennom sosiale medier har vi tilgang til å følge med på livene til de vi ikke lenger har kontakt med. Kikkeren i oss blir fristet og foret. Livet i skapet med skittentøyshaugen som vokser er en virkningsfull metafor på hvor passiv og trangsynt vi kan bli mens vi kikker på andres liv.

Boken er delt inn i korte kapitler, de færreste over en side. Det gjør boken relativt lett å lese. Samtidig er språket ganske poetisk. Kort og poetisk er ikke uvanlig blant norske ungdomsbøker faktisk (Brynjulf Jung Tjønn, Marit Kaldhol, Terje Fretheim, for å nevne noen). Jeg ble litt usikker på alderen til hovedpersonen i denne boken. Den er gitt ut som en ungdomsbok, men jeg opplevde at hovedpersonen er mer i starten av 20-årene. Her om dagen så jeg også at boken stod blant voksenromaner på Norli. Jeg er litt usikker på hvem denne boken passer best for. Den er lettlest og passer dermed nedover i alder, men hovedpersonen fremstår som sagt en del eldre, og har rukket å være samboer. Så jeg vil absolutt påstå at Ord som slutter på skap boken også passer for voksne.

Eksemplaret av boken fikk jeg gratis fra Vigmostad Bjørke.

Rør ikke de som sover av Nina K. Lillebo:



Rør ikke de som soverI denne boken møter vi Emmi som våkner opp og skjønner at hun er død og ligger under jorden. Hun skal snart oppdage at der nede finnes det en helt egen verden der hun blant annet møter bestefaren sin igjen. Dette underjordiske riket er heldigvis et godt sted, for det finnes nemlig et annet, langt verre sted, for de som skader andre.

Og det er noen igjen på overflaten som har skadet Emmi, en av grunnene til at hun ga opp livet. At han som skadet henne fortsatt lever skaper moralske dilemma for de som er under jorden. Er det nok å vite at han kommer til et marerittaktig sted når han dør, så lenge han fortsatt får leve? Det er nemlig mulig å gjøre noe med det som skjer på jordoverflaten selv om en ikke lever der lenger, men det har sin pris.

I historiene fra livet til Emmi kommer det også frem at hun hadde en venninne, Liv, som også døde, og som hun hadde et komplisert og veldig nært forhold til. Savner og sorgen etter Liv er alltoppslukende. Liv er fortsatt med henne og samtidig ikke.

På vei hjem fra timen, sa jeg til Liv at vi kunne lage snøengler. Hun ba meg slutte. Så løp hun fra meg i snøen uten å lage fotspor. (loc 904)
Jeg synes Rør ikke de som sover har et originalt plott og et vakkert språk. Den veksler mellom Emmi sitt liv etter døden og livet frem mot hennes død. Boken er også tankevekkende, sår og relativt kompleks. Jeg synes likevel at den føles hakket for konstruert, at plottet på et vis overskygger karakterene og relasjonene. Det gjør at jeg ikke blir så engasjert som jeg hadde håpet, og faller litt ut av historien. Det originale plottet og de mange sterke passasjene gjør at jeg tror debutforfatter Lillebo er en jeg vil følge med på fremover.

Eksemplaret av boken fikk jeg gratis fra Aschehoug.

Brådypt av Elin Viktoria Unstad:

Brådypt av Elin Viktoria Unstad (Innbundet)Vilja har vært gjennom et traume. For tre måneder siden druknet hun, og var død i 23 minutter før hun ble vekket til live. Livet etterpå har ikke vært det samme. Siden ulykken har hun opplevd både å være deprimert, full i angst og ikke minst å hallusinere. Når hun opplever å bli kidnappet av en mann midt på natten, tatt med på en øde øy, før hun blir bragt hjem igjen allerede neste dag, er det akkurat det alle tror, at hun har hallusinert, igjen. Men Vilja mener bestemt at hun ble kidnappet på ordentlig og begynner å etterforske. Hva skjedde egentlig?

Brådypt er kalt en psykologisk thriller og det er min favorittsjanger innen krim/thrillere. Elin Viktoria Unstad leverer en utrolig spennende fortelling, og jeg som har slitt med leselyst og hastighet for tiden, leste denne på en dag. Boken er ikke feilfri, men den lykkes i å være engasjerende, og i å skape en troverdig hovedkarakter. En karakter som går gjennom sterke prøvelser, både med seg selv, familien og den gryende romansen hun akkurat var i gang med før livet tok en vending.

Beskrivelsene av drukningen og traumene hun opplever i etterkant er veldig sterke. Bokens oppbygging, som veksler mellom nåtid og tilbake til før drukningsulykken bidrar til å skape driv og gjør dette til en leseverdig thriller. Jeg synes også den klarer å balansere den uhyggelige stemningen med det idylliske bakteppet det lille tettstedet ved havet er. På minussiden er den til tider litt forutsigbar og jeg synes kanskje Vilja bruker for mye tid på å finne ut enkelte ting. Alt i alt er det en bok jeg absolutt kan anbefale til de som liker psykologiske thrillere.

fredag 25. januar 2019

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv: morsomt og varmt om noe ganske trist

I bokens første avsnitt forsøker Glenn Johansen å ta livet sitt ved å henge seg i garasjen. Han mislykkes da røret tauet henger i knekker. Ironisk nok er røret fra hans eget aluminiumsfirma. Glenn er kanskje ikke deprimert, men finner heller ikke noen gode grunner til å leve. Han er i 50-årene og har nylig blitt forlatt av konen, Anita, etter mange års ekteskap, til fordel for en annen mann. En mann det er mer tak i. En mann som liker å gå i 17.mai-selskap hos naboen. Dette høres kanskje trist ut, men denne boken er morsom.

Glenn er ikke spesielt glad i sosiale settinger og han havner i ganske mange komiske situasjoner når han prøver å delta. Mens de fortsatt er gift uttaler konen:

"Du ville vel heller ha ligget på gulvet her og stirret på en bille enn å være med på middag med bekjente, som en normal person" (s. 25)
Glenn har ikke hjerte til å si at han synes å stirre på en bille høres ut som en kjempeinteressant kveld. Aller helst vil han sitte hjemme med en bok eller film om andre verdenskrig. Han er nemlig veldig opptatt av andre verdenskrig og synes det er vanskelig å snakke om noe annet. Da han skal hilse på sin nye sjef i aluminiumsfirmaet, klarer han på klumsete vis å sammenligne han med Herman Göring, i et forsøk på å snakke om seiling.

"Så, skal jeg forstå det slik, sa Erik Vogt Larsen, - at du står her og sammenligner meg med en av de verste krigsforbryterne i historien? Det hadde jo Glenn gjort, det måtte han erkjenne. Og i det samme innså han at det hadde vært galt. Likevel var det dessverre sånn at når det kom til seiling og løping, og antakeligvis også til golf, så var nazistene mest naturlig å ty til. Dte kunne jo ikke Glenn noe for." (s. 40)
Konen har som sagt forlatt ham for en annen mann, og på jobben blir han stadig oftere forbigått av en yngre kollega. Anders Bakke sprudler nemlig av energi og mestrer sosiale settinger med glans. Og ikke minst er han ganske slu og manipulerende.

Romanen tar oss med på Glenns indre reise. Som tittelen indikerer, følger vi ham i uken etter selvmordsforsøket. Og i uken etter at han forsøkte å ta livet sitt, skjer det små endringer i livet hans, samtidig som vi får tilbakeblikk fra livet før. Han har nådd bunnen og bygger seg nå sakte opp igjen. Boken handler om ensomhet og lengsel etter noen å dele interesser med, men også gleden mange av oss har i eget selskap, fordypet i en bok eller et TV-program om noe en er interessert i.

Anmeldere har kalt den en lettere versjon av Dag Solstads 90-tallsromaner. Den har også blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove og Erlend Loe. Jeg har ikke lest verken Ove-boken eller Solstad, så kan ikke gå god for den sammenligningen. Når det gjelder Erlend Loe streifet tanken meg også underveis i lesingen, men samtidig (og med forbehold om at det er lenge siden jeg har lest noe av ham) synes jeg at Loe har en mer absurd  stil.

I et intervju med Mari Kjos Hellum forteller hun at Glenn er en blanding av henne selv og faren. Og en merker veldig godt at forfatteren er glad i karakteren sin. Det er en eksistensiell roman med skarpe observasjoner og humor, men først og fremst er det mennesket Glenn jeg tar med meg videre og at han er bra nok som han er.

Les også innlegg om boken hos Tine, Ellikken og Beathe.