Slipp hold: oppsummering og tanker rundt månedens samlesing

Jeg har denne måneden gjenlest Slipp hold, noen av dere har lest den for første gang, noen har lenket opp til tidligere innlegg og en del har selvfølgelig ikke lest boken. Sammenlignet med de to andre bøkene på bokbloggerprisens kortliste det har vært samlesing på så langt, har få personer lenket opp sitt innlegg til lenkefunksjonen hos Norske bokbloggere. Om det er fordi lenkefunksjonen kom sent opp, at det er en ungdomsbok, det noe spesielle temaet, travle tider osv vet jeg ikke. Jeg har likevel sett en antydning hos noen bokbloggere til at de kvir seg for å lese boken på grunn av at deler av handlingen dreier seg om body suspension, og noen også kvir seg for å anbefale boken videre til ungdom. Jeg vil ihvertfall si at om grunnen til at du ikke har lest Slipp hold er fordi du kvir deg for dette, så synes jeg du skal gi den en sjanse.

I Slipp hold begynner altså hovedpersonen Mari å teste ut såkalt (body) suspension, som vil si å bli hengt opp i luften etter kroker festet i huden. Hun blir introdusert til dette gjennom Oliver som hun bor med og hans kamerat August. I et intervju med  osloby.no sier forfatteren at hun selv testet dette ut som en del av researchen til Slipp hold og at hun har forsøkt det flere ganger etterpå og vil fortsette med det. Hun sier det gir henne en helt spesiell ro og fokus og gjør mindre vondt enn det ser ut som. Nettopp roen og fokuset synes jeg Heidi Sævareid beskriver veldig godt i boken, noe som gjorde meg fascinert av konseptet. Jeg tror som nevnt at mange er skeptiske til denne delen av boken på forhånd, og kanskje også etterpå, men jeg tviler på at forfatterens misjon er å få folk til å drive med suspension, men heller å fjerne noen fordommer. Ikke minst representerer det en ung jentes løsrivelse fra det som er forventet av henne, og å våge å gå sine egne veier, noe de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Suspension er i grunn underordnet i boken og tar heller ikke stor plass i antall sider.

Forventningene og presset Mari kjenner på er representert ved kjæresten Torger og deres noe destruktive forhold. Han er opptatt av å få toppkarakterer, holde seg i form med å trene hardt, mens hun vil trene yoga, finne indre ro og er mer avslappet i forhold til skolen. Dette synes han er feil og rart, og han har en ganske dømmende og kontrollerende atferd. Når det kommer til suspension er det så langt unna det konvensjonelle at det ikke bare er Torger som reagerer. Jeg synes nettopp relasjonene mellom Mari og Torger, Mari og August og motsetningen mellom disse, skaper god dynamikk i boken. For i tillegg til suspension handler nemlig boken også om boblende forelskelse og kjærlighetsintriger.

Selv om jeg jobber i videregående skole har jeg ikke fått testet denne boken ut på målgruppen. Klepparonova som også jobber i vgs skriver i sitt innlegg om boken at hun har overhørt at elever er fascinert og kanskje til og med nysgjerrige på å prøve suspension. Tine er en av dem som var skeptisk til boken, men som ikke angrer på at hun leste den, selv om hun er usikker på om hun ville anbefalt den til en ung jente. Om du enda ikke er overbevist, gå inn på Norske bokbloggere og les noen flere innlegg om boken.

Samlesing: Slipp hold av Heidi Sævareid

Foto: Mangschou forlag

Denne månedens samlesing til Bokbloggerprisen i september er ungdomsboken Slipp hold av Heidi Sævareid. Slipp hold er nominert i Åpen klasse sammen med Fotturar i Norge av Gaute Sortland og Havboka av Morten Strøksnes.


Heidi Sævareid er født i 1984 og har i følge Mangschou forlag sine sider en mastergrad i nordistikk fra UiO, har jobbet som norsklærer og forlagsredaktør, men jobber i dag som forfatter, oversetter og yogalærer.  Hun har også jobbet som redaktør i Barnebokkritikk og kritiker (Vårt land, Barnebokkritikk, Numer). Heidi Sævareid har tidligere gitt ut ungdomsromanen Spranget som hun både ble nominert til Brageprisen for og fikk Kulturdepartementets debutantpris for. Også Slipp hold var nominert til Brageprisen og nå altså Bokbloggerprisen.


Forlaget om Slipp hold:

Går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?
«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

                                    


Jeg skrev om Slipp hold i et samleinnlegg tidligere, men kommer forhåpentligvis til å rekke å skrive mer om den i løpet av april siden jeg er ansvarlig for denne månedens samlesing. I tillegg har jeg lest Heidi Sævareid sin første ungdomsbok Spranget og et eget innlegg om den kommer ihvertfall.


Har du lest og skrevet om boken eller gjør det kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.

Samleinnlegg: norske ungdomsbøker 2015

På høsten i fjor leste jeg ganske mye for å nominere til bokbloggerprisen som deles ut senere i år. Selv om jeg hadde en helt ok innleggsrate i fjor skrev jeg nesten ikke om noen av bøkene jeg leste på høsten og det skal jeg gjøre noe med nå. Først ut er tre av de norske ungdomsbøkene som kom ut i 2015.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarmerende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer. 

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsen kommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.   

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Fuck verden av Monika Steinholm:

Gunn og moren er nyinnflyttet til Tromsø, morens gamle by. Gunn vet ikke hvem faren er, men hun vet at han mest sannsynlig holder til i Tromsø. Moren var tenåring da hun fikk Gunn og prøver fortsatt å være en ved å kle seg altfor ungt og å være venninne med datteren. Gunn selv sliter med å finne seg til rette på ny skole og føler seg utilpass som mange på hennes alder ofte gjør. Hun har nerdete interesser og vet ikke helt hvordan hun skal oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. Hun dyrker nok annerledesheten sin litt for å beskytte seg selv ved å fordype seg i interessene og å være konfrontrerende i stilen.

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen. 

I morgen er alt mørkt: Marlens historie av Sigbjørn Mostu:
Siden I morgen er alt mørkt: Brages historie ble lest har jeg gledet meg til denne. Det er ikke en fortsettelse av historien egentlig, først og fremst er det situasjonen sett fra et annet ståsted. Situasjonen er fortsatt at parasitten MTG har mutert og angriper mennesker og gjør dem til sultne dyr. Der den forrige boken brukte litt tid på å sette oss inn i katastrofen som da var begynt å spre seg om i andre deler av verden og nærmet seg Norge, kommer vi nå inn i historien på et litt senere tidspunkt med mindre oppbygging.

Marlens historie er minst like spennende som Brage sin. I motsetning til for eksempel Sofia Nordin sin dystopi Ett sekund om gangen som også tar for seg en pandemi som utrydder verden, er disse bøkene mer drevet av ytre handling. Her er det jo ikke snakk om en sykdom som stille tar livet av mennesker med feber og sykdom, nei her blir de forvandlet til sultne dyr som dreper og smitter hverandre.
I morgen er alt mørkt er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Som forløperen tar den opp interessante og almenngyldige problemstillinger rundt den menneskelige natur og vår sivilisasjon. 

Enkelte karakterer er muligens litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks og interesserer med mer en Brage. Der Brage har en del typiske helteegenskaper kan Marlen minne mer om en antihelt. Hun er pessimistisk, blir passiv og redd og bruker lang tid på å tilpasse seg situasjonen. Nå skal det sies at hun i større grad enn Brage har voksne å støtte seg til.  

Selv om dette er en oppfølger er det nok ikke nødvendig å ha lest den forrige boken, men jeg vil absolutt anbefale det. Den første boken vant Uprisen overlegent i fjor, og også i år er Mostu nominert. Det ville i grunn overraske meg mer om den ikke vant enn om den vant.

To fluer i én smekk: UKP og bokbloggerprisen 2015

I høst er en klasse fra skolen der jeg jobber som bibliotekar med på Ungdommens kritikerpris. Det er en pris der en nominasjonsjury bestående av tre kritikere velger ut åtte skjønnlitterære kandidater som de mener er det beste som er gitt ut i nåværende år. Deretter skal syv klasser i videregående skole lese og diskutere disse bøkene gjennom fire måneder, før to representanter fra hver klasse reiser til Oslo til et storjurymøte. Og det er der det hele blir avgjort. Jeg er så heldig at jeg får bidra og delta aktivt gjennom turer til Oslo, kritikerbesøk i klasserommet, gruppesamtaler om bøkene,  fremføringer fra elever osv. Det som også er veldig heldig for meg er at alle bøkene er aktuelle å lese i forbindelse med nominasjoner til bokbloggerprisen. Av de åtte bøkene er fem romaner, en novellesamling og to diktsamlinger. Så ikke bare får jeg endelig lest noen voksenromaner, men også flere sjangre til åpen klasse-kategorien. Jeg har så langt hatt en samtale med elever om Mørk materie av Tormod Haugland, og gleder meg til å ha flere. Jeg har så langt lest fire av de åtte og i dette innlegget skriver jeg om to av dem. Jeg satser på å skrive om alle bøkene etterhvert. Jeg kommer ikke til å skrive så mye om elevene sine meninger, kanskje jeg trekker frem en og annen observasjon eller kommentar, men det er først og fremst min egen mening. Elevene er tross alt jury og jeg vil ikke avsløre for mye av hva de liker og ikke liker.

Tormod Haugland sin Mørk materie:
Atle Vilder er 52 år gammel, arbeidsledig, bor alene i en bygd i Norge og har et problematisk forhold til sin far. Allerede før jeg begynte på denne var jeg svært skeptisk, for er det ikke nettopp dette jeg stadig har slengt ut at all norsk samtidslitteratur handler om; middelaldrende menn med farskompleks og eksistensielle kriser? Boken har heldigvis en del varme og en underfundig tone som gjorde at jeg raskt senket guarden da jeg begynte å lese. Atle er nemlig en sympatisk og god person med et nært forhold til sin datter Beate. Boken starter med at han får et brev fra sin kone, som han er gift med fortsatt, selv om han ikke har sett henne på årevis. Uten å lese det begynner han å tenke, hva og hvorfor? Han blir mistenksom. Mistenksom blir han også når hans gamle fotballklubb i Nordre vil ha ham involvert i et prosjekt som har store ambisjoner for klubben. Det må være faren som står bak.

Boken er saktegående, ingen tvil om det, og jeg har forstått det slik at dette er i Hauglands ånd. Det er lite dramatikk over det Atle gjør. Vel er han i overkant mistenksom og forvirret over alt det som plutselig skjer i livet hans, men han håndterer det meste med stoisk ro, ihvertfall sett utenfra. Flere ganger er han på randen, men han henter seg inn igjen. Alle trådene i mistankene hans blir notert ned i en bok for at han skal få oversikt, men aldri snakket spesielt høyt om. En av tingene som står i nominasjonsjuryens begrunnelse er at forfatteren bruker en diskré humor, og den må sies å være akkurat det, veldig diskré. Jeg nevnte en underfundighet i teksten, men noe mer enn det finner jeg ikke, og jeg skulle gjerne hatt litt mer humor.

Forfatteren bruker et gjentakende språk som skaper en fin rytme. "Det gamle biblioteket der mor og eg hadde brukt å gå. For å låne bøker. Romanar. Mor og romanane. Alle bøkene som ho skulle lese, alltid romanar, stadig måtte vi gå til biblioteket for å levere inn bøkene og levere nye. Og alltid var det romanar ho ville lese. Og det var slik eg tok til å lese romanar." (s. 180). Mot slutten av boken synes jeg det ble for mye organiseringsprat i forbindelse med fotballklubbprosjektet, jeg gikk litt lei historien, og da begynte også disse gjentakelsene å irritere meg, og å virke anmasende. Mørk materie er likevel en velskrevet roman som jeg likte, men som mangler noe for at jeg skal henge med hele veien og for å gi den helt store opplevelsen.


Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen:
I motsetning til Mørk materie finner jeg denne boken ganske trist til tross for at den er mer humoristisk, tragikomisk kalles det gjerne. Ensomheten til hovedpersonen var så ubehagelig at jeg tidvis ikke ville være i boken i det hele tatt, samtidig som den etterpå virker å ha truffet meg. Det er kanskje ikke er så rart siden det handler om en 35-år gammel kvinne i Bergen. Selv om alder og by stemmer er livssituasjonen hennes ganske annerledes enn min. Hun bor alene i et hybelhus, har en lang utdannelse innen humaniora som hun ikke får brukt, men jobber som mellomleder  i makuleringstjenesten til Fretex:

"Eg var arbeidsledig ei lang tid, og det var NAV som til sist fann denne jobben for meg. Dei fleste av kollegaene mine er folk som har havna på utsida av samfunnet, som ein seier, ekskriminelle, rusmisbrukarar. Sjølv hamna eg ikkje på Fretex fordi eg treng attføring, vern eller tilrettelagt oppfølgjing av noko slag, det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga fra humaniora. Dei såg til sist gjennom fingrane med at var med mine fulle fem og hadde reint rulleblad då eg blei tilsett." (s. 11)

Selv om hovedpersonen er smart og observant har hun ikke et utpreget sosialt vesen. Foreldrene hennes bor på en annen kant av landet, og hun unngår dem gjerne så godt hun kan. Hun holder seg mest til jobb og de andre i hybelhuset, og lar stort sett andre ta styringen i det sosiale. Hun har mistet kontakten med venninner etter at de stiftet familie, sitter alene på nyttårsaften uten planer, desperat etter å finne en fest så hun har noe å fortelle når hun blir spurt på jobben etterpå, og hun synes synes helligdagene i påsken er ulidelig lange. Det er ikke det at å være enslig kvinne på 35 uten en retning i livet er deprimerende i seg selv, men Rorgemoen skriver her om mennesker som har gitt litt opp. Ikke bare hovedpersonen, men også tidligere studiekamerater fra humaniora som har fått helt andre jobber enn de så for seg. Sammenlignet med TV-seriene Girls og Unge lovende, som tar opp kvinner i 20-årene på et stadie der de begynner å innse at drømmer muligens ikke vil oppnås, er karakterene her forbi det stadiet. Fra å ha vært et sted der en skal ut i verden, la det meste skal være uprøvd og døren fortsatt står på gløtt, til tilbaketrekning, apati og resignasjon.

Håpet og festen er mer en rekke små historier som beskriver ulike situasjoner i hovedpersonens liv, enn en roman med særlig handling eller plott. Mange av disse situasjonene og observasjonene kan de fleste kjenne seg igjen i på godt og vondt. Heldigvis blir den tristheten jeg kjente på litt borte underveis, mye på grunn av selvironien og humoren generelt. Det at hun møter andre i lignende situasjon forminsker også inntrykket av at hun er så alene og ensom.

Jeg fikk begge bøkene tilsendt fra forlagene, henholdsvis Oktober og Kolon.

Mørk, utleverende og annerledes fotballbiografi

"Jeg kjenner det i magen. Akkurat det er ikke noe nytt, jeg har kjørt disse gatene i årevis, kjent det samme stikket av engstelse og usikkerhet idet jeg nærmer meg - store deler av livet har gått med til å holde disse følelsene i sjakk. Nekte dem å spre seg videre, til hodet og beina. Men dette er annerledes. Det er en annen uro. En jeg ikke klarer å fange, som jeg ikke kjenner igjen." (s. 11).

Slik begynner En kamp til av Claus Lundekvam, fortalt til Tomas Karlsen. Han er på vei til sin siste kamp for Southampton, en testimonial-kamp, en takk for lang og tro tjeneste. Og akkurat den uroen han ikke kjenner igjen, er den som skal sende ham over stupet. Ikke at han ikke var på vei dit allerede. Han begynte nemlig å drikke hyppig allerede som 14-åring, og festingen som beskrives i løpet av fotballkarrieren blir jeg sliten bare av å lese om. For ikke å snakke om alle pillene han tar for enten å døyve smerter når han må trene og spille med skader, eller for å få sove eller stresse ned før og etter kamp. En praksis som på den 90-tallet var helt vanlig i fotballens hjemland.

Claus Lundekvam drømte fra han var liten om å bli proff som veldig mange andre unge gutter. Å bli Brann-spiller var den første store drømmen han fikk oppfylt som 17-åring, og deretter å komme seg til utlandet. Han skrev så under kontrakt med Southampton, en klubb han ikke ante hvor holdt til, og dro kort tid etter med fly for å starte det som skulle bli en lang karriere med millionlønn og mange oppturer og nedturer. Han ble værende der gjennom 411 kamper og endte opp som kaptein og en svært viktig spiller for laget. I løpet av den tiden er det utallige managerskifter, spill i kulissene, spillere med nykker, berusende jubelbrøl fra fullsatte tribuner, skader, kamp for å overleve i øverste ligaen, og veldig mye fest og litt for mye moro.

Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel sette spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

Når det gjelder utlevering av andre kjente personer kunne han nok utelatt noe av det. Det kan for eksempel virke som han har svært lite til overs for en annen norsk fotballspiller, uten at det er nødvendig for historien å ha med de mindre flatterende delene om ham i boken. Men i motsetning til det man skulle tro basert på det som har stått i avisene, er det forsvinnende lite av det. Og den ukulturen på landslaget (og alle andre lag han har spilt på) han  i et avsnitt skriver om, som har skapt mye blest i avisene, synes jeg bør være med. Det er en viktig del av historien at det var vanskelig for spillerne på den tiden å unnslippe bordell, bar og casino, ihvertfall hvis man ville være sosial.  Boken gir oss et innblikk i en ukultur i idrettsverdenen, og hva som kan skje når unge håpefulle får altfor mye penger mellom hendene, og en slags helte- og stjernestatus som de færreste takler, ihvertfall på egen hånd. Det er en del av forklaringen og historien til Claus Lundekvam, uten at han egentlig legger skylden på noen andre enn seg selv.

Bortsett fra å nevne flere steder hvor mye han har sviktet, beskriver han som sagt ikke mange situasjoner der døtrene er involvert.  En av gangene når han blir desperat etter dop, drar han hele familien inn i jakten. Dette er et av hans bunnpunkt i boken, og kanskje i livet, og noe av det vondeste for meg som leser. Han har bestilt en pakke med dop på nettet som har kommet til et postkontor et godt stykke unna. Siden han har mistet lappen (på grunn av fyllekjøring) og døtrene ikke kan være alene hjemme, drar han hele familien ut på tur, uten at de vet hva de skal. Han er sint og stresset, noe de får merke, og da de kommer hjem, pillene har roet ham ned, så skjønner han hva han har stelt i stand: "Tia ser på meg med de store, brune øynene sine, jeg får ikke helt tak på hva det er jeg ser i dem, noe som ser ut som usikkerhet og lettelse, pappa er ikke sint lenger, og jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg står midt på stuegulvet og føler meg helt tom. Utmattet inn til beinet, lurvete, skitten. Så forferdelig skitten." (s. 125).

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Ingalill på bloggen Moshonista har gående en biografisirkel der denne rundens tema er Eventyrere. Det har vært diskusjoner om Claus Lundekvam kunne kategoriseres som det, men jeg synes så klart han er en eventyrer. Innleggene skal postes i dag, så jeg poster dette også i dag. Og ta gjerne en kikk der inne for en oversikt over andres innlegg om eventyrbiografier. Og til de som mener Claus Lundekvam ikke kan kategoriseres som eventyrer, så tror jeg i det minste han er på min side i den saken: " Robert og jeg er veldig forskjellige til å være brødre, han bor fortsatt på Austevoll, jobber på havet, er solid og stø, men også mer tilbaketrukket og sjenert, har alltid hatt sterkere tiknytning til mine foreldre og hjemstedet; jeg var den eventyrlystne, den som ville ut og oppleve alt." (s. 231).

Utover vill festing med både alkohol og dop, bataljer av noen fotballkamper, så skjer det faktisk også andre farlige ting i en fotballspillers liv. Kan dette overbevise biografigeneralen?:
"Det tar evigheter å komme seg til stadionet. Vi må ha politieskorte til og fra hotellet. Atmosfæren endrer seg i det vi nærmer oss Fratton Park, blir mer og mer fiendtlig - det hagler med stein og murstein. Jeg har vært med på det samme én gang tidligere, i Valencia før den første play-off-kampen mot Spania for halvannet år siden - den gangen stod vi parkert utenfor Mestalla i Valencia da en murstein knuste ruta, og alt vi tenkte var "bombe"!" (s. 213).

Boken fikk jeg fra forlaget mot en ærlig og frivillig anmeldelse.

To norske 2015-ungdomsbøker: facebook-sorg og krokfrigjøring

Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo: I det siste har jeg lest flere ungdomsbøker om sorg, og det er langt fra de første jeg har lest. Da jeg  tidligere skulle forberede en utstilling på jobben til høstens fordypningsoppgave i norsk, fant jeg en overveldende mengde bøker på temaet sorg sammenlignet med andre tema. Det er nok ikke bare i ungdomslitteraturen dette er vanlig å skrive om, men generelt i norsk samtidslitteratur. Sorg handler jo om noe av det  mest essensielle i livet, døden, og å miste noen du er glad i, det de fleste av oss frykter aller mest. Hvis det er godt skrevet blir det ofte svært god litteratur av det også.

Kjære søster handler om Eli Anne som nettopp har mistet søsteren sin Amalie i en ulykke. Den har en original form da den kun består av facebook-meldinger. Eli Anne skriver meldinger til søsterens facebook-konto hver eneste dag i tre måneder, forteller henne hvor mye hun savner henne, ting hun angrer på, det hun ikke fikk sagt og så videre. Romanen består kun av disse enveise meldingene. Det fungerer godt på mange måter synes jeg. For det først skaper de korte meldingene en poetisk følelse, og for det andre kjennes det som nye nytt og friskt. Boken tar også opp en relativt ny problematikk, hva gjør man med facebook-siden til noen som er død? Eli Anne vil for alt i verden ikke gi slipp på den, det er den eneste måten hun kan ha "kontakt" med søsteren sin. Foreldrene derimot forstår nok ikke dette og vil at den skal bort. Hun får altså bare disse siste tre månedene med søsteren før siden skal slettes. Jeg forstår veldig godt hvorfor det er vondt å gi slipp på noen sin facebook-side, og det er nok veldig forskjellig hva pårørende velger å gjøre. Noen starter egne minnesider istedenfor, mens andre lar siden stå med minnene i form av bilder, statusoppdateringer og lignende. Selv må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å slette telefonnumre til mennesker som er død fra kontaktlisten min.

Personlig liker jeg veldig godt både innholdet og konseptet i denne boken. Elisabeth på Bokstavelig talt trekker frem i sitt innlegg om Kjære søster, at det er for tydelig at dette er en forfatter som har skrevet facebook-meldingene som en del av en roman, og at det ikke er Eli Anne sine faktiske meldinger. Selv om jeg ikke tenkte over dette da jeg leste, er jeg helt enig. Meldingene er både veldig balanserte, har med tilbakeblikk, og forteller en hel historie. Det fungerer jo veldig bra i og med at det er en roman, men er ikke helt vellykket med tanke på formen forfatteren har valgt å skrive den i. Jeg tenker at kanskje mange ungdommer vil gjennomskue dette lettere enn meg hvis de går inn i lesingen med facebook-roman som en forventning. Formen med de korte meldingene gjør forøvrig boken veldig lettlest, og at den i tillegg er ganske kort gjør den nok overkommelig for mange lesere til tross for at den er på nynorsk.



Slipp hold av Heidi Sævareid: Mari har vært sammen med Torger ganske lenge, men de er ikke akkurat på det avslappede stadiet der man kan være seg selv uten å nøle, ikke alltid se best mulig ut og så videre. Hun kan ikke slippe seg løs sammen med ham og han forventer at hun er på en viss måte, at hun oppfører seg fint og er en flink pike. Mari er på mange måter fanget i forholdet til Torger. Hun har ikke selvtillit nok til å frigjøre seg fra ham, samtidig som hun ikke alltid trives i hans selskap. Han har også en måte å få henne til å tvile på seg selv, sine handlinger og reaksjoner. Når hun så møter August og hans venner begynner hun å finne seg selv igjen.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest. Takk til forlaget for et eksemplar av boken.
Les også Mari fra Flukten fra virkeligheten sin mer utfyllende anmeldelse her.