The Future of Us

Det er 1996 og Josh og Emma er naboer og barndomskamerater. De har i det siste sklidd fra hverandre etter at han ga uttrykk for at han hadde mer enn vennskapelige følelser for Emma, noe hun ikke gjengjeldte. Nå har Emma akkurat fått en datamaskin i gave fra sin far med dårlig samvittighet, noe som de færreste andre har.  Da Josh sin mor mottar en CD-ROM fra AOL (America Online) i posten ber hun han gå bort til Emma med den siden de selv ikke har en datamaskin . Da de putter denne CDen i datamaskinen dukker det opp en merkelig side som heter Facebook. Der kan både Emma og Josh se seg selv legge ut kommentarer og bilder fra sitt eget liv om 15 år. De tror lenge at dette bare er en merkelig spøk, men finner etterhvert flere tegn på at det ikke er tilfellet. Emma er ikke fornøyd med sånn livet ser ut til å utvikle seg om 15 år og prøver å gjøre ting som skal forandre fremtiden, for eksempel hvem hun skal gifte seg med og hvor hun skal bo. Det ser ikke ut til at hun blir mer lykkelig om 15 år uansett hva hun gjør, og Facebook fører også til at hun og Josh glir enda mer fra hverandre.

Denne bokens konsept virket utrolig morsomt og lovende, men jeg må si at den ikke levde helt opp til forventningene. Det var gøy for meg som selv var tenåring på midten av 90-tallet og gjenoppleve både hvordan det var første gang jeg skulle bruke internett, å ikke ha mobiltelefon, discmanen min som jeg brukte til den gikk fra hverandre osv. Jeg sympatiserte ikke helt med Emma som ikke tar særlig hensyn til de rundt seg sine følelser. Og dette selv om jeg etter å ha lest i min egen dagbok fra jeg var på den alderen, delvis kan relatere til og vet hvor selvsentrerte og opphengt i å analysere alt av detaljer tenåringsjenter kan være. Emma om 15 år som deler alt fra livet sitt på facebook, både de alvorlige tingene til de trivielle som middagsvalg kan jeg heller ikke relatere til og hun virker like selvsentrert som voksen. Josh er mer nøktern, avslappet og ikke minst mye hyggeligere, men kanskje litt flat. Jeg synes heller ikke de andre karakterene i boken er spesielt interessante eller sympatiske.

 Jeg begynte forøvrig å høre på denne på lydbok, men da den fusket fikk jeg lånt meg boken så jeg kunne fullføre den. Da jeg endelig fikk boken i trykt form tok det ikke lang tid å komme gjennom den for den er underholdende og lettlest nok. Jeg synes som sagt at rammen rundt historien med både 90-tallet og at hovedpersonene kan se inn i fremtiden via Facebook er god og interessant, men jeg synes ideen er for dårlig utnyttet i denne boken. Hva ville du selv ha gjort hvis du kunne se inn i fremtiden din gjennom et lite "kikkhull" som Facebook? Emma er den som er mest besatt av de to på å finne ut hva som skjer i fremtiden, men kun sin egen og stort sett hvem hun er gift med, og såvidt i noen av de i den nærmeste omgangskretsen sin fremtid. Ikke for eksempel å finne ut noe om hva som skjer i verden eller med familien sin. Dette synes jeg virker ganske urealistisk og viser igjen for en selvsentrert karakter dette er. Det virker også som forfatterne tar en veldig lettvint utvei fra en ide som kunne vært utforsket i mye større grad.

Dette går fra å være en bok med et interessant konsept til å bli en helt ordinær ungdomsbok om forelskelse med en veldig tydelig moral og en relativt forutsigbar slutt. Jeg likte godt den originale måten Jay Ashers bygget opp sin forrige bok, 13 Reasons Why, men denne gangen lykkes det ikke helt. Til tross for at jeg koste meg med mimring fra 90-tallet holdt det ikke så langt når jeg ikke sympatiserte særlig med karakterene, og forventningene ikke ble innfridd i historien.

Tittel: The Future of Us
Forfatter: Jay Asher og Carolyn Mackler
Forlag: Razorbill
År: 2011
Sidetall: 356
Kilde: fra skolebiblioteket 

Barnepiken - en anmeldelse

I Barnepiken blir vi fortalt tre forskjellige historier eller dvs en historie fra tre forskjellige ståsted, nemlig gjennom to fargede hushjelper, Minny og Aibileen og en hvit kvinne, Skeeter. Det foregår i Jackson, Mississippi på 60-tallet der fargede kvinner jobbet hos hvite kvinner, med både tok husstellet og oppdragelse av barna deres. Likevel fikk de ikke bruke toalettet inne i huset, eller gå i de samme butikkene, bruke det samme biblioteket osv. På begynnelsen av 60-tallet har noe likevel begynt å forandre seg, for flere har begynt å sette spørsmålstegn ved raseskillelovene. En av disse er den ugifte kvinnen Skeeter som selv har et sterkt forhold til sin egen hushjelp Constantine, og er i kvinneforening og bridgeklubb med både hushjelpene Minny og Aibileen sine arbeidssgivere. Skeeter er glad i å skrive og får en ide til en bok om nettopp hushjelper. En forlegger i New York tenner på ideen selv om hun mener at ingen hushjelper som har livet kjært vil stille opp til intervju. Skeeter gir ikke opp av den grunn, men har ikke helt forstått hvilken fare hun faktisk setter hushjelpene i. Det skal vise seg å være vanskelig å få tak i noen, men hun får i første omgang en hushjelp med på intervju. De møtes i all hemmelighet, for det må for all del ikke oppdages at en hvit kvinne går på besøk hjemme hos en svart kvinne. Selvfølgelig begynner lederen i kvinneforeningen, Hillie, å ane ugler i mosen.

Denne boken var akkurat det jeg trengte i en litt tung leseperiode. En varm, men sterk og interessant historie.Vanligvis hører jeg lydbok kun på bussen til og fra jobb, men etterhvert med denne ble det forlenget til middagslaging og på sofaen om kvelden. Boken er etterhvert veldig spennende, om de blir oppdaget, hva som eventuelt vil skje og om boken til Skeeter og hushjelpene i det hele tatt blir gitt ut.  Boken er kanskje noe unyansert i fremstillingen av de hvite kvinnene som de onde og de fargede som de gode. De hvite husfruene kan ingenting om hverken matlaging, husstell eller barnepass, mens de svarte kvinnene har kunnskap og kjærlighet nok til både egne og andres barn og hjem. Det finnes likevel noen unntak, som Skeeter, eller at Hillie, til tross for sine ellers utelukkende usympatiske egenskaper tross alt viser kjærlighet for barna sine. En annen karakter, Celia, som selv er fra den hvite landsbygden blir heller ikke akseptert hos de hvite fruene. Boken bruker tid på å bygge opp de ulike historiene og spesielt historien om Aibileen og lille Mae Mobiley synes jeg var utrolig rørende og hjerteskjærende. Utfra mitt perspektiv som tross alt er ganske langt vekke fra sørstatene i USA på 60-tallet, er dette en troverdig og tankevekkende historie. Det blir veldig nært når du blir så knyttet til hovedpersonene og jeg får en bedre forståelse for at hvilke ord man kan bruke og hva man kan spøke med fortsatt er så sårt. At man noensinne har ment og noen samfunn fortsatt mener at enkelte er skitne og mindre verdt fordi de har en annen hudfarge, kjønn, eller seksuell legning, og til og med har egne lover som skal hindre dem i å ha samme rettigheter som andre, er for meg uendelig trist og uforståelig. Fra et kvinnelig ståsted synes jeg også at det på mange måter var ekstra sterkt og vondt at kvinner diskriminerer andre kvinner som jo er i fokus i denne romanen. Det er selvfølgelig også rart for oss som har omtrent all den frihet vi kan ønske oss å forstå at nesten alle aksepterte at det var sånn.

Når det gjelder oversettelsen synes jeg den virker god. Jeg som vanligvis irriterer meg når slang og dialekter  oversettes synes det er godt utført i denne boken. Det kommer frem at hushjelpene snakker annerledes enn de hvite husfruene uten å overdrive dialekten som ville blitt rart på norsk. Ihvertfall formidlet oppleserne på lydboken dette godt for jeg var neste overrasket over at jeg ikke hadde tenkt over språket. Det begynner å bli avansert når man skal vurdere både oversettelse og innleser på lydbok, så lar det bli med at jeg er fornøyd:-) Jeg har sett i en del omtaler at noen har reagert på inkonsekvens i språket til hushjelpene, for eksempel blanding av -a og -en endelser. I kommentarfeltet til Knirk sin omtale sier bokens norske redaktør at dette er et bevisst valg fra oversetteren sin side for å vise at hushjelpene ble påvirket språklig av å jobbe hos de hvite fruene.

Boken er til tross for sitt tunge tema både lettlest, underholdende og til tider spennende og morsom.

Tittel: Barnepiken
Forfatter: Kathryn Stockett
Forlag: Cappelen Damm
År: 2010
Spilletid: 17t 42m
Kilde: fra skolebiblioteket


Jeg så forresten filmen like etter boken var ferdiglest og må si at den var langt fra like god. Her er jo forståelig nok historiene kuttet kraftig ned og den blir dermed enda mindre nyansert. I tillegg er de sterkeste scenene fra boken ikke tatt med for filmskaperne mente det ikke passet inn i filmens budskap om håp. Den har derimot noen veldig gode skuespillere.

Skjebnesøstrene - anmeldelse

Tittel: Skjebnesøstrene
Forfatter: Eleanor Brown
Forlag: Pantagruel
År: utgis januar 2012
Sidetall: 373
Kilde: leseeks. mottatt fra forlaget

Skjebnesøstrene av Eleanor Brown ble den siste eller nestsiste boken jeg leste i 2011. Det har ikke blitt så mye tid til lesing som jeg håpet i siste delen av desember, men håper på å få lest ut boken jeg holder på med for å nå målet mitt om antall bøker i år:-) Så til boken dette innlegget skal handle om:
De tre søstrene Rose (Rosalind), Bean (Bianca) og Cordie (Cordelia) er oppkalt etter kjente Shakespeare-kvinner (det er vel fra Macbeth om jeg ikke husker feil fra boken) fordi faren deres er professor i Skakespeare og dermed lidenskapelig opptatt av dramatikeren. Da moren blir syk drar de to yngste tilbake til barndomshjemmet der Rose allerede befinner seg. Det er ihvertfall den unnskydningen de bruker, for egentlig har alle tre andre grunner for å komme hjem. De tre søstrene kan vel ikke kalles nære venner, for som det står på baksiden av boken, "de elsker hverandre, men de liker ikke hverandre noe særlig godt". De tre skal nok likevel finne glede og trøst i hverandre ettersom de innser at alt det de har rømt fra om det er seg selv, hverandre eller hjembyen, kan ende opp med å gi dem mer enn de trodde.

 Jeg fikk tilsendt boken av forlaget og synes det var spennende å lese en bok som ikke er utgitt enda og derfor rykket den opp på prioriteringslisten. Det er lenge siden jeg begynte på den og jeg har lest andre bøker innimellom både frivillig og ufrivillig (som bloggturne o.l.). Og denne her havner nok ikke blant mine favoritter i 2011. Jeg syntes umiddelbart at språket ikke fløt så lett som det burde i en ellers lettlest bok, det er noe tvungent over det. Forfatteren har valgt å bruke vi-synsvinkel og dette vente jeg meg aldri helt til.  Det var akkurat som om søstrene satt og så på historien om seg selv utenfra og fortalte og kommenterte, og dette synes jeg ble fjollete og rart. I tillegg synes jeg ikke noe særlig om noen av de tre søstrene. De er relativt klisjefylte; den eldste er en kontrollfreak, den mellomste føler seg oversett og den yngste er uansvarlig og gjør som hun vil, og de har alle noen ganske usympatiske trekk som jeg ikke fikk noe særlig forståelse for. Det kan også være de som er med inn i Shakespeare enn meg liker den bedre siden boken er full av Shakespeare-sitater (faren snakker omtrent ikke uten å bruke et sitat).Jeg synes derimot det ble litt vel mye. Selv om historien ikke er veldig original er den god nok til at jeg nok kunne likt den hvis jeg hadde blitt mer grepet av karakterene og dermed kommet mer inn i historien.  Jeg anbefaler den altså ikke i en ellers så overfylt bokverden, men flere andre bloggere har lest den og likt den bedre:

My first, my last, my everything
Beathes bokhylle

Av meg får den 2 av 5 poeng.

Små søte løgnere

De var en venninnegjeng på fem til Allison forsvant. Etter dette skled de andre fire fra hverandre, kun bundet sammen av noen mørke hemmeligheter de helst vil glemme. Aria, Spencer, Emily og Hanna lever tilsynelatende perfekte liv i den eksklusive forstaden Rosewood, men selvfølgelig har de alle sitt å stri med når du kommer under overflaten. Det som etterhvert skal binde dem sammen igjen er noen merkelige meldinger fra den mystiske A, som hinter om at hun/han vet mer om dem enn noen andre, sett bort i fra kanskje den savnede Allison.

Forventningene til denne boken var blandede og det er egentlig også opplevelsen. Det meste vitnet om en overfladisk og passe underholdende bok, mens i følge omtalene jeg har lest på Goodreads skulle dette være helt fantastiske bøker. Dette gjorde meg nysgjerrig. Jeg likte ikke boken noe særlig før jeg var et lite stykke inne i den og karakterene begynte å få noe mer dybde. Boken er definitivt lettlest og intrigen er spennende, men jeg blir ikke sugd inn i den og grepet sånn som jeg hadde håpet. Jeg vet at jeg nok er noe eldre enn målgruppen og at dette kan gjøre at jeg synes det blir litt flåsete og for lite dybde, men jeg lot meg tross alt underholde. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal lese videre i serien, for i den første boken er vi jo såvidt i gang og få ting blir besvart. Jeg har også sett de to første episodene av TV-serien basert på bøkene og ble litt forvirret. Det virker som om det meste av den første boken allerede her er med og til og med litt til, så tror ikke det er lurt å se tv-serien før du har leste hele bokserien.