Noen norske barnebøker fra 2013

Frem mot nomineringen til bokbloggerprisen over nyttår har jeg lånt litt nye norske barnebøker på biblioteket som jeg har lest sammen med min datter på 3 år. Det er lett for at man kjøper og leser de samme bøkene man selv leste som liten, men jeg har jo nå oppdaget hvor utrolig mye bra som kommer av norske barnebøker. Å kombinere lesing av nye norske bøker med kveldslesing for min datter har vært helt ypperlig og jeg får jo et visst inntrykk av hennes oppfatning samtidig som jeg har min egen av bøkene. Her kommer en liten oppsummering av noen av bøkene vi har lest i høst.

Fugl av Lisa Aisato: om en jente som for alt i verden ønsker å bli en fugl. Hun blåser ut lysene på bursdagskaken sin og ønsker seg dette hvert år. Så oppsøker hun fuglene for å høre om hun kan bli en av dem, men hun kan jo hverken fly eller har fjær. Fjær og nebb kan hun ordne, men å fly er litt verre. Denne boken er kanskje vanskelig å tolke. Hva slags forandring handler det egentlig om, er det pubertet, en kropp som forandrer seg, misnøye med hvem eller hva man er? Det spiller forsåvidt ingen rolle, og ihvertfall ikke for treåringen som fullt ut aksepterer historien om jenten som vil bli fugl. Historien som står i teksten er nemlig ganske enkel og rett frem, men åpner for mange tolkningsmuligheter og stemninger. Illustrasjonene er helt fantastiske og til sammen er historien både rar, nydelig og vemodig. Denne boken tror jeg i grunn kan leses av folk i alle aldre og brukes for barn langt større enn hovedmålguppen 3-6 år.
                                  

Annas himmel av Stian Hole: i denne boken skjønner ihvertfall vi voksne, selv om det ikke står eksplisitt i teksten, at Anna og faren har mistet mor og kone og er på vei til begravelsen som de begge gruer seg til. Spiker regner fra himmelen og alt er vondt. For å forberede seg og å gjøre det enklere tar Anna faren med seg på en reise i fantasien, der de flyr med fiskene og svømmer med fuglene og tenker på hvem moren kan spise middag med der opp i himmelen. Anna stiller faren vanskelige spørsmål som er både filosofiske og religiøse om Gud og hva som skjer etter døden. Her er masse spennende bilder med sterke farger i en slags scrapbook-aktig stil. Denne boken kan definitivt leses på nytt og på nytt og jeg gleder meg til å lese den for litt større barn enn 3 år også. Men selv om 3-åringen kanskje ikke forstår så mye har hun stor glede av bildene og en god del av teksten. Barn har stor fantasi og som også med forrige bok, kan det som virker rart eller ulogisk for oss voksne derimot virke helt naturlig for et lite barn.
                                      

Kakkerlakken med den stygge frakken: og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande. Kakkerlakken i denne boken er rett og slett høstdeprimert. Den er redd for å dø, men også redd for å leve. Solen er borte og hvor skal han finne lyset igjen? I tillegg har han en så stygg frakk han må bruke for ikke å fryse og blir ertet for det av de andre insektene. Mest av alt er han ensom, helt til den dagen han møter noen som har funnet lyset, bokstavelig talt, på toppen av en gatelykt.  Denne boken er enkel, søt og også litt trist som de to ovenfor, men med en lykkelig slutt og en annen og enklere type illustrasjoner. Jeg har foreløpig bare lest den en gang, men dette er en bok man kan lese mange ganger. Denne har jeg forøvrig ikke lånt på biblioteket, men fått fra Samlaget.
                                    
Feber av Jill Moursund: en bok om en gutt med feber som går gjennom noen heftige feberfantasier. Det hele er veldig surrealistisk på en slags Alice i eventyrland-aktig måte. En lykkekatt tar ham med på en reise til lands og til vanns og tilstanden hans vandrer fra feberfantasi til våken tilstand hjemme i stuen hos faren. Tekst og spesielt illustrasjonene bidrar virkelig til følelsen av å være i en feberhet tilstand og jeg må innrømme at jeg nesten blir litt sliten etter å ha lest denne boken. Den er altså effektfull, men ikke en bok jeg selv ville valgt å lese til treåringen kveld etter kveld. Jeg husker godt feberfantasier fra jeg var liten og det er ikke nødvendigvis et fristende sted å dra til.
                                          

Frøet av Charlotte Bråten og Rune Markhus: Sandra sår et frø hun finner på bakken og overraskende nok vokser det en hest opp av potten i løpet av natten. Hesten er endelig en venn hun kan snakke med om at foreldrene har skilt seg, den dumme stemoren og at mamma og pappa ikke snakker særlig sammen lenger. Kanskje hesten også kan hjelpe henne med å få foreldrene til å bli litt bedre venner og å gi den teite stemoren en sjanse. En humoristisk og fin bok om en vanskelig situasjon mange barn er i. Dialogene mellom Sandra og hesten fikk meg til å humre flere ganger, denne hesten kan nemlig være både sarkastisk og den stiller mange rare og morsomme spørsmål.
                                                      

Anmeldelse: Fra Oslo til Lahore av Mahmona Khan

Fra Oslo til Lahore av Mahmona Khan er en frittstående oppfølger til hennes forrige ungdomsbok Skitten snø fra 2010. Nå er Ambar lykkelig gift med Omar og bosatt i Lahore i Pakistan. De andre jentene, Sumera, Anila og Charlotte, fra første bok er også med, men er igjen i NorgeMannen jobber riktignok mye, men som plaster på såret tar han henne med på en drømmetur til Dubai der hun blir overøst med gaver og spa-behandlinger. Etter en behandling kommer hun tilbake til hotellrommet og finner Omar i en blodpøl, skutt og hardt skadd. Politiet mistenker først henne og hun har vanskeligheter med å kontakte de hjemme, mens etterhvert skjønner politiet at det må ha vært noen utenfra. Er dette et tilfeldig ran eller var Omar innblandet i noe han ikke burde?
                                                  

På Aschehougs forlagsmøte i Bergen tidligere i høst leste forfatteren fra boken og siden den virket så spennende valgte jeg å ta den med meg fra bokbordet vi kunne velge fra. Nettopp spenningen er bokens styrke og den har få dødpunkt. Her er det uvisshet mens Ambar sitter låst på et hotellrom uten å vite noe som helst eller får kontakt med familie og venner, det er dramatiske biljakter og mange hemmeligheter som skal avdekkes. Språklig sett er ikke dette et høydepunkt, men absolutt godkjent. Slangen mellom venninnene og enkelte pakistanske ord gjør at språket får et visst særpreg (det finnes en ordliste bak i boken). Det er likevel spenningen som driver boken og det fungerer bra.

Jeg har ikke lest Khans forrige bok om de fire venninnene, men jeg har forstått det slik at også i den boken står vennskapet i fokus.Vi får et lite innblikk i et flerkulturelt ungdomsmiljø i tillegg til hvordan det er å ha familie med annen etnisk bakgrunn enn norsk. Disse venninnene er sterkt knyttet til hverandre og hjelper og støtter hverandre så godt de kan. At de er ganske opptatt av klær og skjønnhet gjør kanskje at denne boken passer litt bedre til jenter selv om det ikke er en spesielt stor del av handlingen. Spenningen og drivet gjør derimot at denne passer godt til mindre erfarne eller velvillige lesere samtidig som den er god underholdning for alle andre også. Jeg vil derfor si at dette er en ganske så vellykket ungdomsbok og først og fremst det, men til tross for at jeg ikke er en ungdom er jeg veldig fristet til å lese Skitten snø også:-)

Anmeldelse: 1920 av Jon Ewo

Jeg har lest en liten bunke av høstens norske ungdomsbøker, men tid og overskudd strekker ikke alltid til for å få ut anmeldelser av bøkene. Jeg tenkte derfor at jeg heller skulle gå for noen korte anmeldelser i og med at bøkene er aktuelle for bokbloggerprisen som deles ut neste år, og det er vel bedre med noe skrevet enn ingenting. Flere bloggere har fokus på fersk norsk litteratur og bokbloggerprisen nå i desember og det kommer jeg også til å ha. Jeg vil derfor fremover poste noen korte anmeldelser av de bøkene jeg har lest så langt, og kanskje også noen oppsamlingsposter av aktuelle barnebøker.

1920 av Jon Ewo gjorde meg veldig nysgjerrig da jeg hørte om den på Cappelens presentasjon av høstens barne- og ungdomsbøker på Litteraturhuset i Bergen for noen måneder siden. Det er en kontrafaktisk historisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Denne type konsepter har jeg veldig sansen for og det gledet meg å høre at Ewo har planer om å komme med ihvertfall to bøker til som tar for seg andre tiår og perioder i norsk historie på samme måte. Dette er min første Jon Ewo-bok, men han er en godt etablert barne- og ungdomsbokforfatter med et stort antall utgivelser bak seg.

I boken møter vi 16 år gamle Håkon Lie som bokser for penger på kveldstid. Søsteren hans sitter som en av mange politiske fanger på Akershus festning og er alvorlig syk. Håkon og familien trenger desperat penger for å få råd til medisiner til Maria. For å få til dette må ha vinne boksekamper og snike seg ut etter portforbudet i byen der de brutale SP, Spesialpolitiet styrer. Etterhvert dukker det også opp fristende og farlige tilbud der det er mer penger å hente og samtidig mye å tape. Som sagt er det en historie om hvordan Norge, og her Kristiania, ville sett ut om Norge ikke hadde kommet seg ut av unionen med Sverige, og svenskene satt på all makt og penger etter oljefunnene.

                                                     

En del av historien og stemningen i boken minnet meg om bøker jeg har lest fra et okkupert Norge under andre verdenskrig og det er kanskje ikke så rart. Norge er ikke fritt, men de som patruljerer og kontrollerer gatene er ikke tyskere, men svensker. Det er organisert motstandskamp, portforbud, illegale aktiviteter under jorden etter mørkets frembrudd osv. På den måten kjennes ikke historien så original som forventet, uten at det egentlig gjør så altfor mye. Det som gjør noe er at boken godt kunne og burde kanskje ha vært litt lenger da det skjer mye og i tillegg beskriver den et annet Norge enn vi kjenner. Det hadde vært spennende å høre enda litt mer om dette samfunnet styrt av svenskene. 1920 klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med veldig mye likevel. Vi blir godt kjent med hovedpersonen og forstår hans desperasjon etter å hjelpe søsteren som fører han opp i de vanskelige situasjonene han kommer i. Det er ikke først og fremst motstandskamp som motiverer Håkon til tross for at faren er en beryktet motstandsmann fra tidligere. Etter at moren døde og søsteren ble tatt er det ikke mye glød igjen i faren og det er Håkon som må ta ansvar for familen.

Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Den er godt skrevet, har driv, er full av spenning og er dyster. Jeg synes forfatteren lykkes spesielt med å skape en ubehagelig stemning hele veien. Jeg har helt klare bilder og følelser av de øde og skumle gatene og etterhvert ikke minst den uutholdelig tilværelsen ute på plattformen. Slutten er kanskje litt brå og virker en smule forhastet, men aller helst skulle jeg ønske boken hadde 50-100 sider til. Jeg er derimot usikker på om ungdommen faktisk er enig med meg der:-) Som skolebibliotekar blir jeg også glad for et spennende konsept som er lett å formidle og å "selge" til ungdom:-)

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Bokanmeldelse: Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn

Henrik er ung, det er sommer og han venter på at Kjersti skal komme tilbake fra ferie. Han er forelsket og redd for at hun ikke har tenkt like mye på ham der hun har kost seg på sitt livs ferie i Italia i følge facebook. Onkel Simon er samtidig veldig syk og flytter denne sommeren inn hos Henrik og moren. Ingen forteller ham det, men Henrik forstår at dette er alvorlig og at det kun går en vei for onkelen. Så vakker du er er historien om Henrik som er i ferd med å bli voksen samtidig som han ser sin store helt, storebrors- og farsfigur onkel Simon bare bli sykere og være den som trenger hjelp og pleie. Dette er min første bok av Tjønn som forøvrig er en forfatter jeg har hørt veldig mye bra om før. I går fikk han Brageprisen for nettopp Så vakker du er i kategorien Barne- og ungdomsbøker. Uten at jeg har lest de andre nominerte kan jeg si at boken er prisverdig og jeg synes det passet fint å skrive en anmeldelse av boken dagen derpå utmerkelsen.

                                                       


At Simon har vært en viktig person for Henrik får vi vite gjennom forskjellige tilbakeblikk i historier der Simon og Henrik har vært sammen, frem mot da de fant ut at han var syk og til han nå ligger på dødsleiet. I løpet av disse korte historiene skjønner vi hvor nære de to var og hvor tungt dette må være for Henrik. I tillegg mestrer Tjønn det å blande et tungt tema med et mer typisk ungdomsboktema, nemlig forelskelse på en god måte. Livet består av både sorg og glede og Henrik forsøker å takle det så godt han kan. Han forteller blant annet Kjersti hvor rart det er at man kan være både så glad og så ulykkelig på samme tid.

Brynjulf Jung Tjønn skriver i en kort og antydende form der en del også er underforstått. Det at boken ikke har skilt ut dialogene i teksten forsterker det poetiske inntrykket. Boken er sår og følelsesladet samtidig som den faktisk er lett tilgjengelig. Så vakker du er tar opp noe tungt og vanskelig, det å miste noen som står deg nær, på en overkommelig måte, samtidig som den har et godt og rikt språk. Det er rett og slett utrolig hvor mye og hvor godt Tjønn klarer å formidle på de 114 sidene som i tillegg har korte kapitler. Det gjør ikke bare boken til en god ungdomsbok også for de som vegrer seg for å lese, men en sterk leseopplevelse for de aller fleste vil jeg påstå. Jeg har merket meg at også flere andre norske forfattere skriver ungdomsbøker i en lignende form, som Aina Basso og Tor Fretheim, og som i de nevnte tilfellene er det ofte vellykket også.

Jeg burde definitivt hatt med noen sitater fra boken, men siden jeg som vanlig ikke har den tilgjengelig og heller ikke er flink til å markere eller notere partier jeg liker ekstra godt (må noteres som et lesemål for neste år!) så blir det ingen i denne omgang ihvertfall.

Takk til Cappelen for et leseeksemplar.

Anmeldelse: Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.

Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.

Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.

Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst  har boken en veldig viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.

En liten digresjon...
Dette kunne godt ha vært gitt ut som en ungdoms- eller en såkalt crossoverbok. Den handler om en ungdom, den er lett tilgjengelig og den tar absolutt ungdom på alvor. Nå sier jeg ikke det fordi den ikke passer for voksne, men for å si at den også passer veldig godt for voksen ungdom. Kategorien crossover, og den man vel stort sett kaller Young Adult, ev New Adult i engelsktalende land, er ikke særlig utbredt i Norge. Mitt inntrykk er at spesielt de norske bøkene som gis ut i ungdomskategorien ofte passer best for den nedre delen av ungdomsskalaen og i min jobb som skolebibliotekar i videregående skole er jeg først og fremst ute etter de bøkene som sikter på den øvre delen av skalaen. Det er også godt mulig at jeg ikke finner så lett frem til de bøkene som er i crossover-kategorien. Når det kommer til oversatt ungdomslitteratur synes jeg variasjonen er større og mange bøker sikter altså mot de litt eldre ungdommene og ikke minst blir de lest av både disse og av voksne. Det er et veldig vanskelig skille som jeg forøvrig har skrevet om på bloggen tidligere, og jeg skal derfor stoppe her. Men altså; les Å holde pusten om du er voksen ungdom, ung voksen eller godt voksen, for en god bok er det:-)

Silje fra Siljes skriblerier, Nora fra Kasiopeiias bøker , Kathleen fra Sukkerrør og Merete fra Meldinger til massene har også skrevet om boken.

Jeg plukket med meg boken fra bokbordet på bokloggtreffet tidligere i høst.

Min foreløpige leseplan for bokbloggerprisen 2013

Til neste år skal norske bokbloggere dele ut pris for første gang til to bøker, i kategorien Årets roman og Åpen klasse. Bokbloggerne nominerer bøker fra 2013 innen årskiftet og basert på nominasjonene lages det kortlister som blir gjenstand for skriverier og lesesirkler. Prisen deles så ut på neste års bokbloggtreff i september 2014.Så langt i år har jeg kun lest 2 norske 2013-utgivelser, så jeg må virkelig henge i hvis jeg skal rekke å nominere noen til Bokbloggerprisen. Det er mulig jeg har lest noen barnebøker som kom ut i år, så det må jeg få sjekket. Jeg er imponert over alt enkelte andre bokbloggere har rukket å lese. De to jeg har lest så langt er (med lenke til omtalene), begge aktuelle under årets roman:
Verdens viktigste begivenhet av Viktoria Lindberg
Innlandshete av Kristine Storli Henningsen


Jeg må helt klart ha en plan hvis jeg skal klare å få lest en viss mengde norske bøker i år, og det innimellom diverse lesesirkler (puh!). Siden jeg har en bunke ungdomsbøker liggende satser jeg på å starte der for å få en liten oversikt der, så er det mulig jeg stoler på dere andre bokbloggere når det gjelder kategorien Årets roman og venter på kortlisten. Siden jeg er veldig glad i ungdomsbøker satser jeg jo på at det kommer noen av dem innunder kategorien Åpen klasse der de skal konkurrere med både sakprosa, lyrikk og barnebøker. Her er ihvertfall noen av de bøkene jeg har planer om å lese snarest og jeg håper det hjelper meg å komme i gang å lage denne listen:

Åpen klasse:
Odinsbarn av Siri Pettersen


1920 av Jon Ewo


Blå øger kan isje lyge av Hans Sande


Det blir pinlig uansett av Bjørn Sortland og Tyra Theodora Tronstad


Hulder av Tonje Tornes


Det som er sant av Magnhild Bruheim


Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn


Beina i gitaren av Sunniva Relling Berg


Urd av Ruth Lillegraven (lyrikk):


Kakkerlakken med den stygge frakken av Martine Grande (billedbok):


Bøker til Årets roman som jeg har liggende:
Songfuglen av Jan Roar Leikvoll (har den ihvertfall snart)


Carmen Zita og døden av Karin Fossum


Å holde pusten av Agathe Øksendal Kaupang


Ung jente, voksen mann av Eline Lund Fjæren


Jeg har forøvrig en egen kategori på bokelskere.no med bøker utgitt i 2013 jeg gjerne vil lese, men tiden er som sagt knapp og bøkene så altfor mange. Om du har en mening om hva jeg bør prioritere av de som er med her eller andre bøker jeg bare må lese, så er du veldig velkommen til å dele det i kommentarfeltet.

Andre bloggere om det de har lest og vil lese:
Bokelskerinnen
Julies bokbabbel
Tines blogg
Bokbloggeir
My first, my last, my everything
Beathes bokhylle
Gråbekkas bokblogg

Bokanmeldelse: Innlandshete av Kristine Storli Henningsen

Ekteparet Julie og Petter drar med sin to år gamle datter Mina på sommerferie til et leid sommerhus i innlandet på Bornholm. Historien starter på fergeturen og vi aner hovedperson, Julie, sin misnøye og paranoia fra første stund. Hun tåler ikke varme, vil være med sjøen og synes Danmark var et lite spennende valg fra ektemannen sin side. Hennes misnøye, hakking på ektemannen, overdreven beskyttelse av datteren og etterhvert noe som minner om paranoia er gjennomgående i hele boken. Petter krangler også tilbake, men fnyser det meste bort og synes hun overdriver. Da de ankommer møter de søskenparet som driver gård like ved og etterhvert også naboekteparet. De er riktignok i overkant pågående og vennlige ihvertfall for en urban nordmann, men Julie har piggene ute med en gang og synes rett og slett de er mistenkelige. Da hun en morgen oppdager at Mina er borte vet hun ikke helt hvor hun skal begynne med anklagene.

                                                      

Da jeg første gang jeg skulle ta frem denne boken var jeg akkurat kommet på hyttetur med samboer og datter på to og et halvt. Jeg ombestemte meg kjapt da jeg leste bakpå boken som skulle handle om en to år gammel jente som forsvant og marerittet (det er det baksideteksten kaller det) som fulgte. Jeg kunne nok trygt ha lest boken for dette marerittet kommer først på slutten av boken, er relativt kjapt over og ble derfor ikke den thrilleren jeg hadde forventet meg. Når det er sagt lykkes forfatteren med å bygge opp en ubehagelig stemning der du bare aner at noe skal skje. Boken tar også opp viktige tanker hos hovedpersonen rundt det å bli mor første gang, følelsen av å ikke strekke til, negative følelser for barnet og det samlivet som skal gjenskapes med partneren. Det er alle bagatellene som blåses opp i forholdet, og å ikke klare å bare nyte øyeblikket sammen med de du er glad i.  Jeg synes derimot at Julie fremstår som altfor panisk. I tillegg er hun så frekk mot naboene, kritisk til det meste ektemannen gjør og generelt bekymret.

Forfatteren kaller selv boken for en samlivsthriller og det er gjerne grunnen til at Julies engstelse dras litt langt. Hun kan nemlig ikke fordra innlandet og innlandsheten og lengter etter sjøen, og dette er noe av det som får henne til å gå av hengslene, i tillegg til  de både svært nærgående og i overkant vennlige naboene. Ikke minst sitter tiden da datteren hadde kolikk godt igjen hos henne og gir henne panikk hver gang en potensiell situasjon for et gråteanfall oppstår hos datteren. For at dette skulle fungert fullt ut måtte jeg ha blitt dratt mer inn i tankegangen hennes, virkelig kjent paranoiaen, engstelsen og de klaustrofobiske følelsene hennes, men det gjør jeg kun til en viss grad. Jeg irriterer meg heller mer over henne og finner lite sympati fra utsiden. Jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, det blir ikke rettferdiggjort.

Innlandshete kunne altså hatt potensialet til å bli en skikkelig psykologisk thriller i mine øyne ved å dra leseren mer inn i Julies hode. Hvis ikke ville jeg gjerne sett at hun ble tonet ned og thrillerpreget opp ved å for eksempel la selve mysteriet ta opp litt mer plass . Det blir en litt for lang oppbygging av stemning frem mot forsvinningen til at jeg synes det fungerer som en thriller. Slik boken er nå blir det mer et samlivsdrama, først og fremst fra et kvinneperspektiv, for mannens tanker får vi ikke så mye av, med et thrillerpreg. Thrillerpreget funker som sagt i form av den ubehagelige stemningen gjennom boken, selv om det ikke helt gir meg frysninger på ryggen. Jeg synes dermed at boken faller litt mellom to stoler og forstår ikke helt hvor forfatteren egentlig vil.

En annen forfatter jeg synes behersker kombinasjonen krim/thriller og de mellommenneskelige forhold på en utmerket måte er Karin Fossum. Det er sjelden det er krimplottet som blir husket, men heller menneskene involvert. Hun har akkurat kommet med ny bok og det blir ganske sikkert den neste boken i norsk2013-prosjektet frem mot bokbloggerprisen.

Verdens viktigste begivenhet - en bokanmeldelse

I Verdens viktigste begivenhet av Victoria Lindberg møter vi fire kvinner som alle er del av den samme barselgruppen i Oslo. De møtes på kafe eller hjemme hos hverandre der de for det meste har overfladiske samtaler og ingen tar opp det de egentlig tenker og lurer på, nemlig alt det vanskelige og overveldende ved å bli mor. Kvinnene er veldig ulike og ville nok tvilsomt hatt kontakt eller møttes om ikke det var for at de har fått barn samtidig og bor i samme område. En av dem er feminist på sin hals, men sliter med å holde på alle sine prinsipper, en er alenemor, og en får strålebehandling på Radiumshospitalet. Det er samboere som ikke gjør nok, eller gjør for mye, det er bryllup og det er fedre som ikke stiller opp idet hele tatt. Alle har de ulike ting å tenke på, men alle lurer de på om de er gode nok for sin nye lille verdensborger.

                                                    

Det er godt mulig denne boken kommer til å skremme bort alle som ikke har vært eller er småbarnsmor. Jeg vet ikke om andre er interessert i å lese om denne første tiden etter man har fått barn, men det burde man kanskje være. Denne boken handler ikke særlig mye om bleieskift, våkenetter eller oppdragelse, og det er heller ingen morsom chic-lit/feelgood-roman. Det handler mer om følelsene og ikke minst alle tankene som farer rundt i hodene på fire noe forvirrede og overveldede førstegangsmødre i samme barselgruppe. Det handler mye om at livet blir snudd på hodet, idealer og prinsipper blir stilt til veggs. Det er spesielt den selverklærte feministen Frøydis som sliter med å få prinsipper og praksis til å henge sammen når hun kjenner på de sterke morsinstinktene og at hun egentlig ikke vil tilbake til jobb så fort som hun først hadde tenkt. Denne boken prøver ikke å vinkle leseren i den ene eller annen retning når det kommer til den hete debatten om pappaperm og hjemmeværende mødre, men er først og fremst en bok om den overveldende følelsen av å bli mamma for første gang. Jeg fikk mitt første barn for to og et halvt år siden og kan skrive under på at den omveltningen var enorm og ikke bare en tåke av euforisk lykke, men like mye en tåke av forvirring og tvil.  Jeg kan derfor si at gjenkjennelsesfaktoren i boken absolutt er tilstede for meg, men jeg er likevel i tvil om akkurat denne boken går nok i dybden til at den blir relevant for de som ikke har vært i situasjonen.

Det overveldende ved å bli mor er vel ikke et tema som mange andre bøker i norsk litteratur har tatt opp til tross for hvor viktig og stort det er blant livets hendelser. Det er på den ene siden det mest naturlige i verden og på den andre siden mest sannsynlig den største forandringen i en kvinnes liv. Ikke bare er tilværelsen snudd på hodet rent praktisk, men det kjennes som man må definere seg selv på nytt, nå som mor og det er jo akkurat dette som er en interessant tematikk. Jeg tror dog at denne boken hadde lyktes i større grad om den hadde holdt seg til en eller maks to av karakterene. Jeg synes at feministen Frøydis og alenemoren Michelle er de karakterene som kommer best frem og som også er de største motsetningene. De to andre fikk jeg ikke helt taket på og det var nesten vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med Michelle, å få vite mer om den ensomheten og dårlige selvtilliten som lå bak den overdrevne lykkelige fasaden både på facebook og i møte med andre. I Frøydis tar boken opp konflikten mellom biologien og fornuften, at ikke alt man virkelig trodde på kan forenes med virkeligheten likevel. Jeg synes hun godt kunne vært tonet ned noe, da det uten en humoristisk snert ble litt i overkant.

Boken er lettlest og desverre også litt for lettglemt. Jeg synes dette var et veldig lovende prosjekt som ikke lykkes helt, mest fordi forfatteren ikke begrenser seg til færre karakterer og dermed ikke går nok i dybden på noen av dem. Jeg kom ellers til å tenke på Heidi Linde sin karakter, den høygravide tobarnsmoren Therese fra Nu jävlar, som jeg synes lykkes i større grad som en realistisk karakter som jeg tror er relevant for flere lesere.

Som du sikkert skjønner er jeg glad for at det skrives romaner med denne tematikken og jeg kan enkelt anbefale denne til andre som har vært eller er småbarnsmor og kanskje spesielt det siste, men den har nok ikke like stor appell til andre. I et intervju med forfatteren ser jeg hun uttaler at hun har skrevet en bok hun selv kunne ønske hun hadde hatt da hun ble mor for første gang samtidig som hun ønsket å gi de irriterende "kafemødrene" et ansikt. Det første har hun ihvertfall lyktes med, å skrive en bok som kan være til hjelp og trøst for nybakte mødre med kaotisk følelsesliv.

Verdens viktigste begivenhet er Lindbergs første roman og min første leste norske 2013-utgivelse. Etter at bokbloggerprisen ble annonsert tidligere i år er dette et nytt mål for meg i år. Jeg kommer til å merke alle omtaler av denne typen med norsk 2013.

Takk til Gyldendal for et eksemplar.