fredag 20. desember 2019

Hva er det med svenskene?

I del to av innlegg om høstens leste bøker kommer det to svenske bøker for henholdsvis ungdom og mellomtrinn. Jeg vil påstå begge bøkene i aller høyeste grad kan leses av voksne lesere også. 

Jeg blir stadig imponert over svenske barne- og ungdomsbokforfattere som klarer å skrive så godt og slagkraftig for unge lesere. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er en slags nerve som treffer meg i magen. Flere ganger de siste årene har jeg opplevd å bli blåst av banen av svenske, først og fremst kvinnelige, barne- og ungdomsbokforfattere. De to jeg skriver om under er ingen unntak.


Alt skal brenne av Sofia Nordin:

Sofia Nordin har tidligere skrevet blant annet triologien som startet med Ett sekund om gangen, som var nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Nå har hun kommet med Alt skal brenne, en realistisk ungdomsroman. Og selv om dette ikke er en dystopi som hennes foregående trilogi, så vil jeg påstå den er minst like mørk.

Boken begynner illevarslende:

"Det er høst da jeg kommer bærende på ilden. Den sene, stygge høsten. Et evighetslangt, vått, grått mørke, og jeg har tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne." 

Agnes og Minna er bestevenner og de kjemper samme kamp, i hvert fall utad. Riktignok drar Minna det alltid en del lenger enn Agnes, en del lenger enn de fleste. Kampen de først og fremst kjemper er kampen mot patriarket og kjøttindustrien. Der Agnes vil demonstrere og være frivillig, vil Minna sjokkere. Men de vil begge forandre verden.

Det er ikke bare i kampen mot urett Minna kjenner mer engasjement enn de fleste andre. Hun har store følelser når det gjelder det meste. Hun blir langt oppe når hun er glad og veldig langt nede når hun ikke har det bra. Vi ser Minna gjennom Agnes, og for henne er dette veldig vanskelig å håndtere. Og ofte går det også utover Agnes, som når Minna for eksempel har forelsket seg og Agnes blir stående alene og utestengt fra det gode selskap. Men Agnes og Minna er sjelevenner, så Agnes kjemper det hun kan for å finne tilbake til den Minna som hun er så glad i og ser sånn opp til. 

Dette er kanskje årets vondeste leseopplevelse, samtidig som den er veldig rørende. Språket er storslått, og både vondt og vakkert. Boken utforsker ulike viktige tema som vennskap, psykisk sykdom, og politisk engasjement på en både reflektert og fargerik måte. Alt skal brenne er som sagt en mørk og vond bok, men den er langt fra bekmørk. Jeg vil likevel si at dette er en ungdomsbok som heller går opp i alder enn ned.



Komiqueen av Jenny Jägerfeld:

KomiqueenSasha bærer på en stor sorg, men har enda ikke felt en tåre. Hun lager seg et sett med regler for å komme seg gjennom sorgen og livet. Hun skal blant annet klippe av seg alt håret, aldri gå ut i skog og mark, og heller ikke lese flere bøker. Og viktigst av alt, hun skal bli en komiqueen. Moren har sagt at noen mennesker har funny bones og andre ikke, og de som ikke har det må øve. Sasha vet ikke hvilken gruppe hun tilhører, så hun bestemmer seg for å øve og øve og øve til hvert bein i kroppen hennes er morsomt. Hun tenker at dersom hun får andre til å le, så vil alt det vonde forsvinne:


"Mamma var deprimert og gråt mer eller mindre hele tiden. Hun fikk folk til å gråte. Hun får fremdeles folk til å gråte, selv om hun ikke lever engang. Av og til når pappa står i dusjen, hører jeg at han gråter. Jeg tror han tror at jeg ikke kan høre det. Men det kan jeg. Derfor skal jeg aldri gråte. Aldri. Og jeg skal ikke få folk til å gråte. Jeg skal få folk til å le. Det er min oppgave her i livet!" (Fra baksiden)

I fare for å gjenta meg selv, Komiqueen er også en av årets mest rørende leseopplevelser. Og ja, den er også ganske mørk, men som Sasha selv bruker den humor for å få oss gjennom det vonde. Og boken har masse håp og lyspunkter. Sasha er nemlig langt fra alene. Hun har familie og en bestevenninne som stiller opp for henne. 

Det er likevel vondt å lese om en ung jente som har opplevd noe av det vondeste en ung jente kan oppleve, og som tar valg på grunnlag av dette som jeg som voksen leser i hvert fall, ser at ikke er særlig gode. Jeg har så lyst at de rundt henne skal forstå hva hun går gjennom, men samtidig er det dette som gjør boken så sterk. Sasha finner sin måte å overleve på, og selv om ikke alle metodene er like konstruktive, så er det en del av det hun må gjennom for å komme seg videre i sorgen. En helt nydelig bok om sorg for barn fra 9-årsalderen og langt oppover. 

Komiqueen ble nominert til Augustpriset i 2018.



mandag 16. desember 2019

Noe av det jeg har lest siden sist: norske ungdomsbøker

Det blir dessverre langt mellom blogginnleggene for tiden og det synes jeg er synd. Jeg har både stor glede og nytte av dem selv, og forhåpentligvis kan de glede og/eller nytte noen andre innimellom også. Satser og håper derfor på at 2020 skal bringe flere blogginnlegg enn 2019. Uansett så avslutter jeg 2019 med, forhåpentligvis minst to innlegg, om noe av det jeg har lest i høst. I romjulen eller januar kommer et innlegg med de beste bøkene jeg leste i 2019. I denne omgang blir det tre av høstens norske ungdomsbokutgivelser:

Vi var en gang av Monika Steinholm:
Sofia og Saga var som erteris, men så skjedde det som gjorde at de ikke lenger snakker sammen. I tillegg har de ganske forskjellige liv. Saga er alene med faren som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Det er Saga som er omsorgsperson hjemme. Sofie har foreldre som er opptatt av fasade og som forventer at Sofie skal komme inn på medisinstudiet. Sofie tør ikke si at hun kanskje ønsker noe annet. Kan Sofie og Saga likevel finne tilbake til hverandre, og det som en gang var?

Saga og Sofie har veldig forskjellig bakgrunn, og dette gir en god dynamikk til fortellingen. Vi var en gang er enda en fin bok fra Monika Steinholm. Boken kjennes nok ikke like original som noen av hennes tidligere ungdomsromaner, men jeg likte den likevel godt. Hun skriver lett humoristisk og engasjerende om vennskap, forelskelse og ungdomsliv, uten at hun går veldig i dybden. Boken har godt driv og jeg blir glad i karakterene. Jeg tror absolutt denne boken også kan fenge målgruppen.

Boken er et leseeksemplar jeg fikk gjennom jobben fra Vigmostad Bjørke.
Udyr av Kristine Tofte:
UdyrAmund er skolelei og føler seg mislykket og misforstått. Det nærmer seg sommerferie og læreren tenker at det kan være lurt å hjelpe Amund litt på vei. Hun ordner han praksisplass på en gammel gård i området, for å se om det kan være noe for ham. Hans veldig alternative foreldre, som vanligvis er mot det meste skolen driver med, går overraskende nok med på forslaget og Amund må motvillig sette nesen mot gården. Bonden på gården bestemmer seg for å reise bort, nå når han har fått en erstatning, og overlater Amund til seg selv. Heldigvis får han snart besøk av Ida, som er den peneste jenten på skolen, og noe flinkere med dyr enn han selv. Men akkurat disse dyrene viser seg å ikke være som andre gårdsdyr.

Udyr har flere parallelle historier og synsvinkler. Ida sine foreldre tilhører en kristen menighet som akkurat har fått ny pastor. Han bestemmer seg for at det skjer noe på gården som ikke er etter kristen tro, og må stoppes. En forsker kommer over et gammelt eple i arkivet, et eple som ikke har antydning til forråtnelse etter mange år i en arkivskuff. Dette må hun utforske. På gården sitter Amund og Ida og aner ikke hvordan de skal håndtere disse spesielle dyrene, som de snart skal måtte beskytte mot farer utenfra. Og i London har Odin og Loke inngått et veddemål.

De ulike interessene og kreftene skaper driv og spenning i fortellingen. Kristine Tofte har skrevet en både morsom og spennende fantasyroman for ungdom. Den er muligens enda artigere om du har kjennskap til norrøn mytologi, men det er ikke nødvendig å ha det. Og kanskje er den en fin inngangsport til å ville vite mer om nettopp norrøn mytologi. Jeg har ikke lest hennes kritikerroste fantasyserie for voksne, Song for Eirabu, men har en sterk antakelse om at Udyr er en del lettere å lese også for mindre erfarne lesere generelt og av fantasy spesielt. Rett meg gjerne om jeg tar feil her.

Leseeksemplaret fikk jeg av forfatteren selv, som jeg ikke kjenner personlig, men har uansett forsøkt så godt jeg kan å gi en uhildet omtale av boken. 

Det Sara skjuler av Kathrine Nedrejord:
Det Sara skjulerEtter en fest forandrer Sara seg. Den tidligere utadvendte og morsomme Sara, blir engstelig og innesluttet. Hun blir fjern og avvikende når Lajla spør om noe har skjedd. Etter flere forsøk på å få noe ut av bestevenninnen, bestemmer Lajla seg for å finne ut av hva som har skjedd på egenhånd.

Kathrine Nedrejord er en ungdomsbokforfatter jeg liker veldig godt. Det Sara skjuler er en viktig fortelling, som samtidig er gjort veldig spennende ved at Lajla skal løse et mysterie. Riktignok kunne mysteriet vært bedre bygget opp. Lajla tar noen litt merkelige valg underveis, men samtidig er irrasjonalitet ikke helt urealistisk i denne sammenhengen. Det tar uansett ikke bort viktigheten fra tematikken. Boken stiller spørsmål som hvorfor det er så vanskelig å si fra når når et overgrep har skjedd med deg, til og med til din egen beste venninne. At vi ser det gjennom venninnen sitt ståsted, forteller oss noe om hvor utfordrende det er å nå inn, og å få folk til å stå frem, og kanskje spesielt i en liten bygd der alle vet hvem hverandre er.

Handlingen foregår i Karasjok, som i følge forlaget sin omtale av boken har rystende statistikker når det kommer til overgrep. Forfatteren selv er derfra og gir oss et innblikk i kulturen som kan føre til dette. Det er konflikter mellom flyttsamer og fastboende som vanskeliggjør kommunikasjon, og i lokalmiljøet blir fotballtalentet til Lajla sin lillebror langt mer verdsatt enn Lajla sitt.

Kathrine Nedrejord skriver veldig godt og gir som vanlig et nytt perspektiv på tematikken hun tar opp i bøkene sine. Jeg anbefaler både unge og voksne å lese Det Sara skjuler.

Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug og jeg er pliktig til å merke omtalen med #reklame.