En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv: morsomt og varmt om noe ganske trist

I bokens første avsnitt forsøker Glenn Johansen å ta livet sitt ved å henge seg i garasjen. Han mislykkes da røret tauet henger i knekker. Ironisk nok er røret fra hans eget aluminiumsfirma. Glenn er kanskje ikke deprimert, men finner heller ikke noen gode grunner til å leve. Han er i 50-årene og har nylig blitt forlatt av konen, Anita, etter mange års ekteskap, til fordel for en annen mann. En mann det er mer tak i. En mann som liker å gå i 17.mai-selskap hos naboen. Dette høres kanskje trist ut, men denne boken er morsom.

Glenn er ikke spesielt glad i sosiale settinger og han havner i ganske mange komiske situasjoner når han prøver å delta. Mens de fortsatt er gift uttaler konen:

"Du ville vel heller ha ligget på gulvet her og stirret på en bille enn å være med på middag med bekjente, som en normal person" (s. 25)

Glenn har ikke hjerte til å si at han synes å stirre på en bille høres ut som en kjempeinteressant kveld. Aller helst vil han sitte hjemme med en bok eller film om andre verdenskrig. Han er nemlig veldig opptatt av andre verdenskrig og synes det er vanskelig å snakke om noe annet. Da han skal hilse på sin nye sjef i aluminiumsfirmaet, klarer han på klumsete vis å sammenligne han med Herman Göring, i et forsøk på å snakke om seiling.

"Så, skal jeg forstå det slik, sa Erik Vogt Larsen, - at du står her og sammenligner meg med en av de verste krigsforbryterne i historien? Det hadde jo Glenn gjort, det måtte han erkjenne. Og i det samme innså han at det hadde vært galt. Likevel var det dessverre sånn at når det kom til seiling og løping, og antakeligvis også til golf, så var nazistene mest naturlig å ty til. Dte kunne jo ikke Glenn noe for." (s. 40)

Konen har som sagt forlatt ham for en annen mann, og på jobben blir han stadig oftere forbigått av en yngre kollega. Anders Bakke sprudler nemlig av energi og mestrer sosiale settinger med glans. Og ikke minst er han ganske slu og manipulerende.

Romanen tar oss med på Glenns indre reise. Som tittelen indikerer, følger vi ham i uken etter selvmordsforsøket. Og i uken etter at han forsøkte å ta livet sitt, skjer det små endringer i livet hans, samtidig som vi får tilbakeblikk fra livet før. Han har nådd bunnen og bygger seg nå sakte opp igjen. Boken handler om ensomhet og lengsel etter noen å dele interesser med, men også gleden mange av oss har i eget selskap, fordypet i en bok eller et TV-program om noe en er interessert i.

Anmeldere har kalt den en lettere versjon av Dag Solstads 90-tallsromaner. Den har også blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove og Erlend Loe. Jeg har ikke lest verken Ove-boken eller Solstad, så kan ikke gå god for den sammenligningen. Når det gjelder Erlend Loe streifet tanken meg også underveis i lesingen, men samtidig (og med forbehold om at det er lenge siden jeg har lest noe av ham) synes jeg at Loe har en mer absurd  stil.

I et intervju med Mari Kjos Hellum forteller hun at Glenn er en blanding av henne selv og faren. Og en merker veldig godt at forfatteren er glad i karakteren sin. Det er en eksistensiell roman med skarpe observasjoner og humor, men først og fremst er det mennesket Glenn jeg tar med meg videre og at han er bra nok som han er.

Les også innlegg om boken hos Tine, Ellikken og Beathe.

Julioppsummering: ikke så aller verst

Bokhøsten og studiestart nærmer seg med stormskritt og det er på tide å stormlese alle bøkene fra fjorårets bokhøst og -vår før det kommer nye inn i hyllen. Jeg skal lese pensum, Booker-bøker, nye potensielle kandidater til bokbloggerprisen, kanskje noen Printz-kandidater også, og ikke minst blogge om det. Hvordan skal dette gå når feriemåneden juli kom og gikk uten et eneste blogginnlegg fra denne kanten og noe laber leseiver? Ferien er på hell (eller over for min del), blogging har blitt nedprioritert, og samleinnlegg må til. I juli leste jeg fem bøker, som er ganske bra for å være meg, til tross for tre uker ferie. For ferie med små unger er ikke ensbetydende med mye lesetid:-) Det ble en tegneserie, en norsk lydbok, en engelsk lettlest romanse (må ty til det av og til), en bokbloggerpriskortlistebok, og en potensiell 2015 bb-pris. Ikke så verst med tanke på lesemål og sånt heller faktisk. Jeg likte faktisk alle sammen, men slet mest med tegneserien utrolig nok. Aller best likte jeg nok Det finnes ingen helhet og Vinternoveller like bak. Når jeg tenker meg om er dette såpass bra at jeg har stor tro på både lesing og blogging til høsten likevel. Disse leste jeg i juli:

Catching Cassidy av Melissa Foster: en lettlest og grei sommerbok som jeg tilfeldigvis kom over på Goodreads, og som kostet et slikk og ingenting på Amazon. Svusj så var den på min Kindle og virket som den kunne passe en sliten feriehjerne. Og det gjorde den også. Catching Cassidy er en såkalt New Adult Romance som vil si at den skal passe for litt eldre ungdom enn Young Adult er ment for. Språklig og tematisk skiller den seg ikke noe særlig fra denne typen romantiske bøker jeg har lest innen YA, så jeg kan vel ganske sikkert si at det som gjør at den gis ut som New Adult er de eksplisitte sexscenene. I Norge hadde vi nok ikke laget dette skillet, men dette er snakk om USA, der fraværet av seksualitet i mange ungdomsbøker nesten er påtakelig. Boken handler om bestevennene Cassidy og Wyatt som har kjent hverandre omtrent hele livet og når vi møter dem her er de akkurat ferdig med college. På denne kvelden som skulle handle om nye muligheter og feiring blir Cassidy bedratt av kjæresten, og foreldrene til Wyatt og tvillingsøsteren Delilah dør i en tragisk bilulykke. For å komme seg vekk fra alt drar de alle tre til tvillingenes foreldre sitt sommersted i Harborside. Der kan de slippe unna alle minnene fra foreldrene sitt hus, og møte alle sommervennene mens de bearbeider sorgen og finner ut hva de skal gjøre videre. Midt i denne bearbeidelsen finner Wyatt og Cassidy ut at følelsene dem imellom ikke bare er vennskapelige. Boken skifter synsvinkel mellom Cassidy og Wyatt, noe som fungerer veldig godt i oppbyggingen av en forestående romanse. De to hovedkarakterene er sånn passe interessante (men litt for perfekte) og jeg liker vennegjengen vi blir introdusert for. De mer alvorlige temaene i boken blir faktisk behandlet mindre overfladisk enn fryktet, men dette er først og fremst en romanse, og som det skal jeg ikke klage særlig på denne boken. Dette er første bok fra Harborside og flere av karakterene i denne får sine egne bøker, som for eksempel tvillingsøsteren Delilah.

Saga, volume 1 av Brian K. Vaughan og Fiona Staples: Sci-fi/fantasy-tegneserie om Marko og Alana som like etter å ha fått sitt første barn blir tvunget til å flykte. De to er fra forskjellige planeter, og kjærlighet mellom dem er ikke akspetert i dette krigsherjede universet. Det er en veldig actionfylt tegneserie sett fra ulike steder i galaksen. På den ene siden ser vi den Marko og Alana på flukt og på den andre siden ser vi ulike leiemordere/agenter som skal ha tak i den nybakte lille familien. Tegningene er fargerike og stemningsfylte og noen av de ulike skapningene i dette universet ser ikke ut som noe annet jeg har sett. Tegneserien har fått både priser og mye god omtale av sine lesere, men jeg ble ikke helt revet med. Jeg tror rett og slett ikke hodet mitt er åpent for et helt nytt univers for tiden. Jeg tror jeg skal holde meg her på jorden en stund fremover:-)

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland: dette er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen. Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. De to siste bøkene har jeg hørt på lydbok, og det kan anbefales.

Vinternoveller av Ingvild Rishøi: en annen innsiktsfull forfatter, og denne bokbloggerprisnominerte samlingen består av tre noveller, Vi kan ikke hjelpe alle, Riktig Tomas og Søsken. I den første møter vi en ung mor og datteren på vei i kulden fra barnehagen til busstoppet. Barnefaren har for lengst gått videre til en ny kjæreste, og det slunkne innholdet i mors lommebok skal vare en stund. Som ofte med barn oppstår det akutte behov og ønsker på veien og valg må tas. Moren ønsker jo så inderlig å gi datteren det hun har lyst på, være et godt forbilde, men også å gjøre det en mor bør. I min favoritt, Riktig Tomas, møter vi en mann som har sittet flere år i fengsel som nå skal møte sin lille sønn igjen. En sønn som ble resultatet av et møte med en dame helt ulik ham selv på en karaokebar, forskjellene mellom dem får vi tydelig se ved frokostbordet dagen derpå. Når han nå skal møte sønnen sin slår angsten til, angsten for ansvar og å strekke til. I Søsken møter vi tre søsken på rømmen med Valdresekspressen. Eldstemann prøver å unnslippe stefar og barnevern ved å ta med seg sine småsøsken til venninnens hytte, langt fra busstoppet, der hun har vært med før. Flukten skjer i høy snø, minimalt med penger og transportmuligheter. Det hele er dømt til å mislykkes. (Denne siste novellen minnet meg tematisk om en bok som kom ut i forfjor som heter Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang som jeg anbefaler veldig). Ingvild Rishøi skriver så enkelt og komplekst på en gang om mennesker i samfunnet vårt som sliter på en helt annen måte enn det de fleste av oss er vant med. Om det handler om å ikke ha råd til å kjøpe en truse, om å få angst over å kjøpe en pute til sønnen sin, eller å være livredd for å bli adskilt fra sine søsken i ulike fosterhjem. Men bare så det er sagt, så er ikke dette helt bekmørkt. Det er sårt og vondt, men det er alltid håp i enden av tunellen. Alle novellene har til felles at medmenneskelighet hjelper dem ut av situasjonene de havner i. Hjertet mitt setter stor pris på det, men hodet mitt synes historiene blir litt for urealistiske av det, i hvert fall tre ganger på rad. Eller er jeg rett og slett blasert etter å ha lest så mange ungdomsbøker uten snev av håp og full av ondskap (eller verre, av å lese avisen)? Det binder uansett novellene sammen, at mennesker faktisk bryr seg om de som har det vanskelig rundt seg. Og kanskje fungerer det som en påminner om at det er vits i å bry seg også.

Ord på S av Guro Hoftun Gjestad: Solveig, oftest kalt Sun, bor på et lite sted sammen med sin far og bestemor i nabohuset. Moren bor i Spania med ny kjæreste og kommer en sjelden gang på besøk. En dag dør faren plutselig etter et mystisk fall fra heisekranen han har jobbet i mesteparten av livet sitt. Sun blir boende alene i huset etter dette, og det er stort sett i hverdagslige situasjoner i huset vi møter henne. Guro Hofstad Gjestad skriver både godt og vondt om sorg, savn og kjærlighet i en nokså stillfaren bok. Jeg har påbegynt et annet innlegg om blant annet denne boken, og derfor stopper jeg her, og satser på å komme tilbake med mer.

Bokanmeldelse: Innlandshete av Kristine Storli Henningsen

Ekteparet Julie og Petter drar med sin to år gamle datter Mina på sommerferie til et leid sommerhus i innlandet på Bornholm. Historien starter på fergeturen og vi aner hovedperson, Julie, sin misnøye og paranoia fra første stund. Hun tåler ikke varme, vil være med sjøen og synes Danmark var et lite spennende valg fra ektemannen sin side. Hennes misnøye, hakking på ektemannen, overdreven beskyttelse av datteren og etterhvert noe som minner om paranoia er gjennomgående i hele boken. Petter krangler også tilbake, men fnyser det meste bort og synes hun overdriver. Da de ankommer møter de søskenparet som driver gård like ved og etterhvert også naboekteparet. De er riktignok i overkant pågående og vennlige ihvertfall for en urban nordmann, men Julie har piggene ute med en gang og synes rett og slett de er mistenkelige. Da hun en morgen oppdager at Mina er borte vet hun ikke helt hvor hun skal begynne med anklagene.

                                                      

Da jeg første gang jeg skulle ta frem denne boken var jeg akkurat kommet på hyttetur med samboer og datter på to og et halvt. Jeg ombestemte meg kjapt da jeg leste bakpå boken som skulle handle om en to år gammel jente som forsvant og marerittet (det er det baksideteksten kaller det) som fulgte. Jeg kunne nok trygt ha lest boken for dette marerittet kommer først på slutten av boken, er relativt kjapt over og ble derfor ikke den thrilleren jeg hadde forventet meg. Når det er sagt lykkes forfatteren med å bygge opp en ubehagelig stemning der du bare aner at noe skal skje. Boken tar også opp viktige tanker hos hovedpersonen rundt det å bli mor første gang, følelsen av å ikke strekke til, negative følelser for barnet og det samlivet som skal gjenskapes med partneren. Det er alle bagatellene som blåses opp i forholdet, og å ikke klare å bare nyte øyeblikket sammen med de du er glad i.  Jeg synes derimot at Julie fremstår som altfor panisk. I tillegg er hun så frekk mot naboene, kritisk til det meste ektemannen gjør og generelt bekymret.

Forfatteren kaller selv boken for en samlivsthriller og det er gjerne grunnen til at Julies engstelse dras litt langt. Hun kan nemlig ikke fordra innlandet og innlandsheten og lengter etter sjøen, og dette er noe av det som får henne til å gå av hengslene, i tillegg til  de både svært nærgående og i overkant vennlige naboene. Ikke minst sitter tiden da datteren hadde kolikk godt igjen hos henne og gir henne panikk hver gang en potensiell situasjon for et gråteanfall oppstår hos datteren. For at dette skulle fungert fullt ut måtte jeg ha blitt dratt mer inn i tankegangen hennes, virkelig kjent paranoiaen, engstelsen og de klaustrofobiske følelsene hennes, men det gjør jeg kun til en viss grad. Jeg irriterer meg heller mer over henne og finner lite sympati fra utsiden. Jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, det blir ikke rettferdiggjort.

Innlandshete kunne altså hatt potensialet til å bli en skikkelig psykologisk thriller i mine øyne ved å dra leseren mer inn i Julies hode. Hvis ikke ville jeg gjerne sett at hun ble tonet ned og thrillerpreget opp ved å for eksempel la selve mysteriet ta opp litt mer plass . Det blir en litt for lang oppbygging av stemning frem mot forsvinningen til at jeg synes det fungerer som en thriller. Slik boken er nå blir det mer et samlivsdrama, først og fremst fra et kvinneperspektiv, for mannens tanker får vi ikke så mye av, med et thrillerpreg. Thrillerpreget funker som sagt i form av den ubehagelige stemningen gjennom boken, selv om det ikke helt gir meg frysninger på ryggen. Jeg synes dermed at boken faller litt mellom to stoler og forstår ikke helt hvor forfatteren egentlig vil.

En annen forfatter jeg synes behersker kombinasjonen krim/thriller og de mellommenneskelige forhold på en utmerket måte er Karin Fossum. Det er sjelden det er krimplottet som blir husket, men heller menneskene involvert. Hun har akkurat kommet med ny bok og det blir ganske sikkert den neste boken i norsk2013-prosjektet frem mot bokbloggerprisen.