Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

Mie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:

"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte

Bokhøsten 2016: disse norske romanene vil jeg lese

Det har bikket september og bokhøsten er uten tvil i gang selv om jeg har forsøkt å skyve den unna. Ikke fordi jeg ikke har lyst å lese nye spennende bøker, men fordi det fortsatt er så mange bøker som allerede har kommet jeg også vil lese. Høsten innebærer nemlig også at Booker-langlisten jeg leser fra blir redusert til en kortliste, jeg håper å fortsette å lese 1001-bøker, men aller mest innebærer lesehøsten jakten på nominasjoner til Bokbloggerprisen neste år. Etter helgens vellykkede prisutdeling og Bokbloggertreff er motivasjonen til dette på topp. Derfor vil jeg legge ut et innlegg med bøkene jeg har mest lyst til å lese i høst (ihvertfall på det nåværende tidspunkt) og håper også på tips fra dere på hva som bør prioriteres og ikke. Siden jeg ikke har all verdens tid til å lese og ikke leser spesielt fort heller, må det harde prioriteringer til.  Bøkene jeg har funnet frem til er basert på forlagenes egne omtaler, i noen tilfeller andre bloggeres forventninger og anbefalinger, avisanmeldelser eller forfatternes omdømme og tidligere bøker. Først ut er romaner:

Året av Tomas Espedal, Gyldendal forlag: er det bare jeg som synes det er litt påtakelig og artig at mens Knausgård kommer med Om sommeren, sitt siste bind i årstidsserien, så kommer Espedal med en flis på 200 sider som heter Året? Jeg har kun kommet meg gjennom ett bind av Min kamp, og har ikke lest noe av Espedal før, men undrer meg på om ikke dette sier noe litt om forfatterne. Det er ihvertfall på tide å gi Tomas Espedal en sjanse, så hvorfor ikke begynne med den siste boken hans. I følge forlaget skal det poetiske være enda mer fremtredende i denne utgivelsen enn hans tidligere.





Hålke av Helene Uri, Gyldendal forlag: jeg har lest to ungdomsbøker av Uri og synes hun skriver veldig medrivende bøker. Det trengs innimellom de mer trauste norske bøkene, så håper hun leverer denne gangen også. Hålke skal handle om et eldre ektepar som blir innesperret noen dager sammen grunnet snøvær. Leseren får gjennom disse dagene innblikk i et langt samliv på godt og vondt. Anmeldere har kalt den både ubehagelig, skremmende gjenkjennelig og underholdende.





Bergen ungdomteater av Pedro Carmona-Alvarez, Kolon forlag. En annen lokal forfatter (han regnes vel nærmest som bergenser selv om han snakker østlandsk? ) jeg ikke har lest kommer også med bok i høst. Boken skal være en frittstående oppfølger til Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Om Marita, Johannes og Andreas som vokser opp med Bergen ungdomsteater, vennskap og kjærlighet.








Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg, Samlaget: debutant som skriver om hvordan en familie forsøker å gå videre og komme nær hverandre igjen etter at moren dør. Samlaget pleier å levere minst en av årets norske favoritter for min del, så jeg håper at denne faller i den kategorien.








Arv og miljø av Vigdis Hjorth: mulig dette er høsten der norske forfattere en absolutt burde ha lest noe av blir lest, og hun her står høyt på listen i så måte. Boken handler opp et klassisk arveoppgjør og en typisk kime til familiekonflikt, nemlig hvem som skal arve hyttene. To søsken har tatt seg av både foreldre og hytter, men når oppgjørets time kommer, melder de to resterende søsknene seg.







Varsjøen av Tomas Marco Blatt, Kolon forlag: forlagets beskrivelse av boken som lavmælt og  til tider komisk, om en mann som får snudd både fortid og nåtid på hodet, pirrer min nysgjerrighet. Jeg har tidligere lest en ungdomsbok av forfatteren, og selv om den ikke ble en favoritt, ble jeg langt fra avskremt.










Hver gang du forlater meg av Linnéa Myhre, Tiden forlag : jeg leste hennes forrige bok, Kjære, som jeg likte ganske godt. I tillegg virker hun å være populær blant unge jenter, så dermed blir boken interessant for meg både med tanke på målgruppen jeg jobber med og meg selv. Hennes to foregående bøker har hatt form av dagbok og brev, mens denne gangen kommer hun med en roman som faktisk er en roman, og handler om kjærlighetssorg og å slippe taket. Spennende å se om hun lykkes.





Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolaj Houm, Tiden forlag: en amerikansk dame kommer til Norge for å oppsøke fjerne slektninger, men ender opp uten mobildelning, kart eller mat i den norske fjellheimen. En bok om sorg og søken etter en ny mening.