Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

Et grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

Les også innleggene til Bentebing, Anita og Kleppanrova om Berge.