Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Nestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.

Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.

Biosirkel: JonBenet: det uoppklarte drapet på den lille skjønnhetsdronningen

Who Killed JonBenet Ramsey? har jeg lest i forbindelse Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema var Død, under 30 og over 70. Boken er skrevet av Charles Bosworth, som er journalist, i samarbeid med patologen Cyril Wecht. Boken fant jeg på audible, og var fascinert av drapssaken om den lille missedronningen med lyse krøller og sterkt sminket ansikt. Det jeg fant ut underveis er at jeg egentlig er mer interessert i den delen av livet hennes, altså missekåringene, enn selve drapsgåten, noe som jo også hadde passet bedre i en biografisirkel, men det handler ikke denne boken så mye om.

At boken ikke handler om barn og missekåringer er jo ikke så rart da dette helt tydelig er en bok om drapet på JonBenet Ramsey. JonBenet ble i 1996 funnet død i kjelleren av sin far og politiet kort tid etter at foreldrene hennes meldte henne savnet. De mottok angivelig et brev med krav om løsepenger og trusler om at datteren ville bli drept hvis de ikke fulgte brevets instruksjoner. Boken skriver om etterforskningen, stiller kritiske spørsmål ved alle feilene som ble begått den dagen JonBenet ble funnet, hvorvidt brevet er ekte eller ikke, hvorfor foreldrene ikke ble avhørt før etter lang tid og så videre. Mye av dette er for så vidt interessant, og viser hvordan denne velstående familien slapp unna de prosedyrene mange andre nok ville blitt utsatt for. Denne type drap skjer stort sett i nære relasjoner og etterforskningen har heller aldri funnet noen mulige mistenkte utenfor familien. Lite ble vel noen gang slått fast i denne saken, som den egentlige dødsårsaken, om hun ble seksuelt misbrukt eller ikke, og ingen ble siktet.

Jeg synes første del av boken var mest interessant, for det er mye å ta tak i her, og Dr. Cyril Wecht har fulgt saken hele veien. Han mener for eksempel å finne bevis på at dette var en fordekt tragisk ulykke og ikke et bestialsk drap. Jeg synes derimot ikke så mye om alle delene som detaljert tar for seg obduksjonsrapporten. Spesielt når det er snakk om omstendelige partier rundt hvorvidt en 6 år gammel jente ble seksuelt misbrukt eller ikke før hun døde. Da måtte jeg lukke ørene litt. Jeg må også innrømme at jeg skippet de siste 20 minuttene av lydboken som var obduksjonsrapporten i sin helhet. Det kan absolutt være interessant å høre om etterforskningen og funnene gjort i forbindelse med drapet, men jeg er nok personlig mer interessert i psykologiske aspekter enn patologiske rapporter. Jeg synes også at jeg hadde fått med meg det viktigste av patologen Wecht sine meninger ganske tidlig i boken. Han kommer med det som visstnok skal være sjokkerende avsløringer og bruker tid på å bevise hva han mener har skjedd på en vitenskapelig måte, gjennom det som kom frem under obduksjon og etterforskning. Dette er selvfølgelig positivt fremfor å basere seg på løse spekulasjoner.

Jeg er som sagt mest interessert i livet til JonBenet, hva fikk familien hennes til å sminke og dolle henne opp for å delta i missekonkurranser, og hva synes egentlig hun om det? JonBenet var kun 6 år da hun døde og allerede en erfaren missedeltaker, så hvor mye forståelse kan hun egentlig ha hatt for hva hun var med på. Det er dette aspektet jeg finner mest interessant ved boken og skulle gjerne lest mer om det, men innser jo at det egentlig er en helt annen bok. Det denne boken sier om missekåringer for barn er noen få uttalelser fra moren om at JonBenet elsket det og at det var bare en og annen søndag, mens andre i deres omgangskrets som er intervjuet, sier at missekåringene tok mye mer tid og at det helt klart var moren sin lidenskap.

I boken om drapet på JonBenet fokuseres det altså først og fremst på de kalde omstendighetene, bevis og fakta. Vi får ellers vite litt om moren, Patsy Ramsey, sin bakgrunn som deltaker i missekåringer og faren sin vei til suksessfull forretningsmann. Det har nok vært vanskelig å få tak i mer enn små beskrivelser og uttalelser fra familien. Til tross for manglende siktelse og avhør av foreldrene var de tidlig med å hyre inn både advokat og PR-rådgiver etter drapet. Dette bidro til at omverdenen ble mer mistenksom, og førte til at familien var sparsommelig og taktisk i sine intervjuer og øvrig kontakt med andre enn de ærmeste utvalgte, noe også venner fikk merke. Jeg synes likevel at det er synd at vi ikke kommer nærmere innpå noen av de involverte i saken. Hvordan livet til JonBenet var, det vet jeg ikke så mye om, men jeg vet langt mer enn jeg vil vite om hennes indre organer.

Mot slutten av boken og nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken ikke ga meg så mye. Jeg blir ikke kjent med noen av menneskene den handler om og den gir meg heller ikke noe særlig sett fra et samfunnsperspektiv. Jeg skrev i et innlegg om min forrige True Crime-bok, Ice and Bone, at jeg var glad den fokuserte på ofrene og ga et innblikk i samfunnet på Alaska, og at den dermed ga en slags stemme til de undertrykte innfødte kvinnene der. Who Killed JonBenet Ramsey? gir ikke den samme stemmen til den 6 år gamle JonBenet synes jeg. Jeg skal ta mye av skylden for at jeg ikke har satt meg godt nok inn i boken jeg valgte å lese, for det er litt vanskelig å si at en bok om en drapsgåte som baserer seg på de kalde harde fakta er dårlig. Neste gang jeg skal velge en True Crime-bok, skal jeg velge en bok med et perspektiv jeg finner mer interessant.

Biosirkel: Rags to Riches: Trevor Noah

Moshonista har i årets første runde av biosirkelen utfordret oss til å finne en bok om noen som har gått fra fattig til rik eller omvendt. Jeg var innom flere alternativ og forsøkte først å lete i bokhyllen, men fikk tilbakemelding om at valgt person ikke var fattig nok, eller ble ikke nysgjerrig nok selv til å velge noen av dem. Som vanlig endte jeg opp med å lete hos Audible istedenfor, for biosirkel er som oftest lik lydbok, og derfor som vanlig forsinket (den eneste gangen jeg rakk fristen leste jeg en trykt bok). Bloggdato var egentlig 15. februar, men litt forsinkelse blir nok godtatt, og så blir det spennende om biogeneralen godkjenner valget av biografi.

Boken jeg til slutt valgte er Trevor Noah sin Born a Crime, en samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Trevor Noah var for meg ganske ukjent komiker som jeg har hørt om fordi han overraskende overtok et av de større talkshowene i USA, The Daily Show, etter John Stewart. Jeg har aldri sett programmet eller hans stand-up, men kommer mest sannsynlig til å sjekke ut sistnevnte.

Tittelen, Born a Crime, spiller på at Trevor har en svart mor og en hvit far, noe som var ulovlig og ble straffet med fengsel under apartheid. Tidlig i livet ble han holdt for det meste innendørs, og moren måtte late som hun var barnepiken hans hvis de skulle bevege seg utendørs, da han tydelig var lysere i huden enn henne. Faren fikk kun se sønnen i skjul en sjelden gang. Hvis de skulle utendørs var det i forskjellige parker eller på sightseeing til hvite familiers palass, da de ikke hadde penger til noe annet.

Til tross for at Trevor var et produkt av noe strengt ulovlig og egentlig var i stor fare, opplevde han sin egen barndom som ganske trygg og god. Hans sterkt religiøse mor, som gikk i tre forskjellige kirker hver søndag (for hvite, for svarte og for fargede), passet på at Trevor ikke ble et offer på noen som helst måte. Selv om hun som fattig svart alenemor var dårlig stilt i Sør-Afrika nektet hun å godta det, og spesielt å godta at sønnen ikke skulle ha muligheter i livet. Det er så vidt nevnt at Trevor begynte å turnere som komiker som ung voksen, men vi skjønner likevel ut fra denne boken at dette er en mann som har gjort suksess til tross for svært dårlige odds.

Og når vi snakker om Trevor sin mor er hun litt av en karakter. Denne boken er på mange måter en hyllest til henne, men hun blir langt i fra fremstilt kun positivt. Her er det så mye "tough love" at Trevor heller velger å bli værende i fengsel enn å risikere morens vrede, etter å ha bli stoppet av politiet i en bil lånt av stefaren uten lov. Samtidig er hun lite redd for autoriteter når hun mener de tar feil, og hun nekter å godta alt av begrensninger samfunnets normer ønsker å legge på henne og sønnen. Når apartheid opphører klarer hun utrolig nok å skaffe seg jobb som sekretær, en jobb først og fremst hvite kvinner får, noe som fører til at den lille familien blir bedre stilt enn mange andre. Ettersom Trevor vokser til viser han også at han kan finne sine egne måter å tjene penger på.

Boken er delt inn i 18 historier fra både tidlig barndom og opp til han ble en ung voksen. De omhandler alt fra svært alvorlige hendelser, til mer allmenne som når Trevor forelsker seg for første gang, eller hvor utfordrende det kunne være å vokse opp som hverken svart eller hvit. De kommer ikke kronologisk, noe som kan være litt forvirrende, da jeg ikke alltid klarte å plassere hendelsene i forhold til hverandre, men det er ikke noe stort problem for opplevelsen av boken. Mange av historiene er som sagt ganske dramatiske og alvorlige, som da Trevor, moren og lillebroren blir kidnappet etter at bilen deres får motorstopp, og blir tvunget til å slenge seg ut av kidnapperens bil i fart og løpe. Noen historier er hysterisk morsomme, som når en enkel rampestrek fra Trevor utløser at hele nabolaget tilkalles for å drive ut onde krefter fra huset deres. Den aller mest morsomme historien handler om en danser som heter Hitler, men mer enn det vil jeg ikke avsløre her.

Jeg kan absolutt anbefale denne lydboken. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

Amanda Palmer og Amy Schumer - rockete frue, frisk frøken og en veldig forsinket biosirkel

I dag er det bloggdato for siste runde i biosirkelen hos Moshonista, der en kan lese biografier på ulike tema annenhver måned. Jeg har forsøkt meg flere ganger, men har vel kun klart å fullføre både bok og innlegg en gang i løpet av de seks rundene i 2016. Denne runden er Is og snø, og jeg holder på med en ganske spennende true crime-bok på lyd om en seriemorder fra Alaska, men boken er langt fra ferdig. Siden jeg har begynt på et innlegg tidligere til rockerunden og skrev en litt lang kommentar om Amy Schumer sin bok til friske fruer-runden, så flesker jeg like så godt til med begge to i dag. Jeg har hørt begge som lydbøker, så det blir dårlig med sitater her.

Amanda Palmer - The Art of Asking:

Denne boken har blitt lest og svært godt likt av flere bokbloggere og andre jeg følger på Goodreads. Jeg kjente ikke så veldig godt til Amanda Palmer på forhånd. Jeg har kommet over et par blogginnlegg som har blitt delt i sosiale medier og har likt det hun har skrevet der. I tillegg hadde jeg fått med meg at hun er gift med Neil Gaiman, noe som både pirret nysgjerrigheten og fikk meg til å tenke at hun må være en bra dame.

Amanda Palmer er rockeartist og en slags pioner innen såkalt crowdfunding (vet ikke hva det heter på norsk). Før hun kom dit jobbet hun som levende statue i mange år, en erfaring som hun skriver mye om i denne boken, og som hun også baserer en god del av sin  TED Talk på. I sin tid som "The Eight Foot Bride", opplevde hun en dyp forbindelse til publikum og at det var kunst hun skapte, selv om ikke alle var enig i det. "Get a job!" var vel en av de vanligste og mest sårende tingene hun fikk slengt etter seg. Hun skriver at kunst tidligere handlet mest om en opplevelse og forbindelse mellom kunsteren og publikum, mens i senere tid har artister blitt kjendiser på en pidestall med større avstand til publikum. Internett og sosiale medier gjør at denne forbindelsen nok en gang kan oppstå. Amanda Palmer har selv brukt dette flittig både for å be om hjelp og for å skape kunst.

Internett og sosiale medier har udiskutabelt forandret mye, og en av de positive tingene er at kunstnere av ulikt slag kan selge eller gi kunsten sin direkte til de som vil ha den, og det gjør at de kan ha større kunstnerisk frihet. Amanda Palmer forteller for eksempel om da hun ønsket å gjøre albumet sitt til et konsept med tilhørende fotobok med fortellinger. Plateselskapet ville ikke det, så hun bestemte seg for å la dem gi ut albumet, men selge fotoboken sin direkte fra nettsiden. Senere brøt hun helt med plateselskapet sitt (på en ganske utspekulert måte) og har blant annet gitt ut album finansiert via Kickstarter. Hun fikk en del kritikk for å ha "tigget" om penger fra vanlige folk, men som hun sier i boken handler det ikke om å tvinge mennesker til å betale for kunst, men å la dem få lov til å gjøre det. Crowdfunding er dessuten i mange tilfeller er en slags forhåndsbetaling av et produkt, for stort sett får den som betaler produktet, filmen, platen eller lignende når den er ferdiglaget, sammen med en del tilleggsprodukter avhengig av hvor mye en betaler. Jeg har selv bidratt til noen prosjekter på Kickstarter, og man føler seg virkelig som en del av det hele. Jeg fikk artige premier, og oppdateringer på prosjektene.

Komikeren Louis C.K. la i år ut serien Horace and Pete for salg kun på sin egen nettside til stor suksess. Han har kunnet gjøre det meste på egne premisser, lage akkurat så mange episoder han vil, ta avgjørelser underveis osv. Nå når han har laget den ferdig kan han selge den til et større selskap som kan distribuere den videre. Nå hadde han tjent nok penger til å gjøre dette uten hjelp fra sitt publikum, så han fikk stort sett bare skryt fra mediene. Denne formen for å lage kunst og kultur er veldig spennende da det som allerede nevnt gir større kunsterisk frihet. Det virker som det har blitt vanligere å samle inn penger på den måten Amanda Palmer gjorde, men at hun var en av de første som gjorde det innen musikkbransjen. Store artister som Radiohead har tidligere gått utenom faste distribusjonskanaler og solgt musikken sin kun på egne nettsider, til den prisen kjøperne selv vil betale. Men de er igjen etablerte artister som har råd til å produsere musikken uten hjelp. Boken til Amanda Palmer handler jo nettopp om all skammen som ligger rundt det å spørre om hjelp, og ikke minst hvor problematisk alt blir når det er penger involvert.

Dette kommer spesielt frem når hun forteller om hvor mye hets og motbør hun fikk etter å ha fått inn 1 million dollar gjennom Kickstarter, og deretter hadde frekkhet nok til å ikke betale fans som frivillige stilte opp i bandet på enkeltkonserter. Ikke bare fra privatpersoner og nettroll, men også journalister var veldig kritiske og harde mot henne. De må da være flau i dag over sin egen uvitenhet om hvordan musikkbransjen har og fortsatt endrer seg. Eller så er denne skammen over å "tigge" om penger og tjenester fortsatt for stor til at kritikk ikke vil komme. Dette handler jo vel så mye om å få lov til å ta del i en kunsterisk opplevelse og prosjekt som at det er en innsamlingsaksjon for en plateutgivelse. Jeg tenker også at dette er prisen hun måtte betale for å være så åpen som hun er. Amanda Palmer skriver også en del om motviljen til å ta i mot eller be om og til og meg å gi hjelp i privatlivet. Hun har mange små fine anekdoter om episoder som har vist henne medmenneskelighet på sitt beste og andre der mistenksomhet trumfer den, og hun snakker om da ektemannen tilbød henne penger til å fullføre musikkprosjekter.

Jeg veksler underveis mellom å bli rørt av hvordan hun skriver om sin kommunikasjon med fansen, til å bli litt irritert. Det er i overkant hvor mye som legges i små ordløse blikk, og det kjennes litt vel amerikansk. Dette kan ha med min veldig usentimentale side som ikke alltid er så velvillig innstilt. På den andre siden synes jeg mye av det hun skriver gir mening og fremstår som ekte. Jeg har tatt meg selv i å begynne å tenke over mitt eget liv både mens jeg hører på lydboken og etterpå. Amanda Palmer leser denne lydboken selv og gjør en svært god jobb. En bonus ved å velge lydbokversjonen av denne boken er at du får en del musikk med på kjøpet. Selv brukte jeg veldig lang tid på å komme meg gjennom boken, men tror jeg først og fremst må skylde på at lydbok og jeg har vært en dårlig match etter at jeg fikk kortere vei til jobb og ikke tar buss.


Amy Schumer - The Girl With the Lower Back Tatoo

Amy Schumer er en erfaren stand up-komiker, manusforfatter og skuespiller i filmen Trainwreck og har fått stor suksess etter at hun fikk sitt eget sketsjeshow på Comedy Central, kalt Inside Amy Schumer. Nå er hun også forfatter av en bok, en bok som nylig fikk flest stemmer i kategorien Best Humor på Goodreads Choice Award. Så vidt jeg kunne se var det den boken som fikk nestflest stemmer av alle bøkene som var med i de ulike kategoriene. Harry Potter and the Cursed Child var den eneste som fikk flere stemmer.

Jeg tror det er en fordel at jeg har sett Trainwreck og spesielt Amy Schumer sin standup og en god del youtube-moro før jeg leste boken. Jeg liker henne i utgangspunktet ganske godt og vet at hun er morsom. For boken er ikke akkurat kjempemorsom. Hun har kapitler som tar for seg alt fra barndom, ulike kjærester og seksuelle opplevelser, jobber hun har hatt, til lett politisk snakk om strengere våpenkontroll. Hun har faktisk hatt en oppvekst litt utenom det vanlige, med foreldre som gikk fra å være nyrik, til å ha ganske lite penger, skilsmisse, en syk far, og en mor som har vært litt ute av kontroll. Delen jeg likte aller best er likevel den som handlet om årene før hun ble kjent og jobbet hardt som stand-up-komiker. Skulle gjerne lest mer om det.

Hennes innspill til strengere våpenkontroll blir for svak sett med norske øyne, i hvert fall mine, litt sånn forsiktig politikersnakk, at man selvfølgelig ikke skal forby våpen til privatpersoner, men at det må bli litt vanskeligere å få tak i dem. Nå kan jo hvem som helst få tak i ammunisjon og våpen på kjøpesenteret så vidt jeg har skjønt, mens det er langt vanskeligere å  få tak i for eksempel p-piller.  Det er likevel interessant å forstå litt av de kulturforskjellene som er mellom Norge og USA på dette området. Hun sier at hun har flere venner som har våpen, og at det må de jo få lov til, noe som virker helt absurd for meg. Og hun bor og er fra New York-området, ikke sørstatene. Engasjementet hennes stammer fra at en psykisk syk person tok seg inn i en kinosal og skjøt og drepte to kvinnelige publikummere som så på en visning av hennes film Trainwreck. Ikke en helt uvanlig hendelse i USA dessverre.

Ellers er det som Moshonista klaget litt over i sitt innlegg om boken, en god del vaginasnakk i denne boken. Jeg synes det er helt greit og forventet ikke annet etter å ha sett en del Schumer før, men det blir muligens litt i overkant når man leser en hel bok der det tar en såpass stor del. Og selv om jeg hørte boken opplest av Schumer selv, er det et stivere format, enn for eksempel en stand up-scene. At hun snakker mye om å være stolt av egen kropp synes jeg er veldig bra, hun er tross alt del av en industri der kroppsfokuset er ekstremt og kanskje hun kan være med på å endre bildet noe. Men da må hun sikkert snakke høyt og mye, i motsetning til den forsiktige våpenmotstanden. Når du jevnlig blir kalt feit, spurt om kroppen din, og har opplevd å ikke få jobber på grunn av hvordan du ser ut, så skjønner jeg at forholdet til egen kropp blir satt på prøve. Nå har hun nettopp blitt kritisert igjen, fordi hun skal spille en Barbie som føler seg utenfor, i en ny film. Hun er da altfor feit til å være en Barbie kommenterer mange. Men var ikke det poenget da, at hun ikke passet inn, for hvem passer egentlig inn i Barbie-verdenen? Uten å kjenne noe særlig mer til filmen, fikk jeg mer lyst å se den etter den kritikken.

The Girl With the Lower Back Tatoo, en tittel som spiller både på Stieg Larsson sin boktittel og Amy Schumer sin egen tatovering nederst på ryggen (som hun mener er et slags symbol på hvem hun er, en hun er litt flau over, men likevel bærer med stolthet), var en ganske lett fordøyelig sak som fikk meg til å komme litt inn i lydbokmodus igjen. Jeg anbefaler den likevel først og fremst til de som liker Amy Schumer, og anbefaler hennes stand up mer enn boken.

Biografisirkel: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella

Samia Yusuf Omar vokser opp i et krigsrammet Mogadishu i Somalia, og har fra hun er ganske liten en drøm om å løpe, bli sprinter, og å delta i OL. Hun og bestevennen Ali løper sammen helt til Samia blir så god at Ali heller bestemmer seg for å trene henne. Hun vinner alle løp hun er med i, men når al-Shabaab kommer til makten blir det vanskeligere å løpe. Hun må løpe etter det blir mørkt ikledd heldekkende burka. Etterhvert gjør ikke krigen det bare vanskelig å løpe, men de går ut over stadig flere aspekter ved Samia og familien hennes liv. Kan hun bli værende i hjemlandet eller må hun legge ut på den berømmelige Reisen til Europa som så mange før henne?
                               

Denne dokumentarromanen skrevet av Giuseppe Catozzella følger Samia hele veien fra en relativt lykkelig barndom til hun som ung kvinne blir tvunget til å legge ut på Reisen og å  flykte ikke bare fra landet sitt, men fra kontinentet sitt for å følge drømmen, men kanskje først og fremst for å kunne leve fritt og å være seg selv. Før hun kommer dit får vi være med på både oppturer og nedturer. Løpeturene og samtalene med Ali, det nære forholdet til søsteren Hodan og faren. Deretter svik, krig, undertrykking og til slutt den tunge og grusomme flukten gjennom Afrika, det fryktfulle Sahara, før siste etappe til friheten, over Middelhavet.

Under Reisen blir menneskene på flukt stuet sammen på et lasteplan eller en mørk container i dagesvis, der de må gjøre sitt fornødne, de kaster opp over hverandre, og hvis de faller av bilen så er det hele over. De blir stadig rippet for penger og får sjelden det de har betalt for. Samia forteller om hvordan alle etterhvert endrer seg som menneske, hvordan medmenneskeligheten stadig forsvinner:

Vi brøt opp igjen etter en uke. På disse dagene hadde alt forandret seg. Lik en plante som plutselig bærer frukt spiret frøet til min egoisme på den stinkende madrassen. Gradvis gikk jeg over til å utelukkende å tenke på meg selv. Alt og alle var underordnet min egen overlevelse. Jeg ble villere, ensommere. Mitt eneste mål var å komme til Reisens ende. Jeg hadde selv satt meg i denne situasjonen, og denne situasjonen hadde forandret meg. For alltid. På bare noen dager. (s. 192).

Det er Samia som forteller historien sin i romanform, selv om vi allerede på forhånd vet at det umulig kan være hennes ord. I etterordet forteller forfatteren at historien har blitt til blant annet gjennom samtaler med Samias søster og en av de andre unge kvinnene Samia møtte under Reisen.

Like før og samtidig som jeg leste denne boken leste jeg Siri Hustvedt (Det jeg elsket) og Synnøve Macody Lund (Personar du kanskje kjenner), begge to skriver eksepsjonelt godt. Akkurat det la en liten demper for Ikke si at du er redd i starten. Det er ikke det at den ikke er godt skrevet, men språket ble litt tamt sammenlignet med de to andre. Når det kommer til innholdet er dette overhodet ikke tamt. Jeg synes likevel at det var rart å lese historien, som jeg vet ikke er skrevet eller fortalt av Samia selv, i førsteperson. Det gjør at du kommer nærmere Samia, men samtidig fjerner det meg fra historien fordi jeg tenker over hvordan forfatteren kan vite alt dette om Samia, og ikke minst om det virkelig var slik hun selv ville fortalt det og gjengitt følelsene og tankene sine. Akkurat det fortellergrepet er altså en blandet opplevelse, men det tar ikke vekk viktigheten av en slik fortelling. Som jeg skrev i min anmeldelse av Simon Strangers roman De som ikke finnes, er en peronlig fortelling som dette veldig effektfull og det gir deg nesten en følelse av at du kjenner den som opplever det, fremfor å lese om antall døde flyktninger i avisen. Ved at vi har blitt kjent med Samia helt fra barndommen blir jeg som leser enda mer knyttet til henne.

Samia Yusuf Omar sin historie er en historie fra virkeligheten. Her kan du se løpet hennes under OL i Beijing hvor kun kom desidert sist. Her blir det også veldig tydelig hvor spinkel hun er sammenlignet med de andre og at hun heller ikke har like proft utstyr. Målet hennes var OL i London i 2012, men dit kom hun aldri.

Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel hvor denne rundens tema var idrettsutøvere. Akkurat at Samia var en idrettsutøver er ikke det essensielle ved boken, men den styrken og viljen Samia viser gjenom løpingen til tross for alle hindrene som oppstår, sier mye om henne som person. Om ikke alle grep ved boken er helt vellykket anbefaler jeg den likevel på det sterkeste. Samtidig som den forteller om Samia, forteller den oss om opplevelser og følelser mennesker vi i Norge forholder oss til, mer eller mindre har vært gjennom, og det er viktig innsikt.

Andre som har skrevet om boken:

Artemisias verden
Leseriet (Mohammed finner faktafeil)
NRK