Bokanmeldelse: Jokeren av Markus Zusak

Ed Kennedy er en ganske tafatt ung mann som jobber som taxisjåfør. På fritiden henger han ut med sine tre beste venner Marvin, Ritchie og Audrey som han i tillegg er håpløst forelsket i. De spiller alltid det samme kortspillet, nemlig det eneste som ikke får dem til å krangle. En dag blir han vitne til et bankran som får frem noe nytt og modig hos ham. Det er visst ikke bare han som ser dette, for kort tid etter mottar han et spillkort, ruter ess, i posten med fire adresser og klokkeslett. Fire adresser det det finnes mennesker han skal gjøre noe for. Og her begynner ferden hans mot å utrette noe her i livet.

Jeg liker persongalleriet i denne boken veldig godt. Det er Ed som er i fokus og har synsvinkelen, men på veien kommer vi innom en god del forskjellige typer mennesker. Alle disse små historiene der Ed skal spille en rolle synes jeg fungerer veldig godt. Det er karakterer og historier du ikke glemmer med det første som er skildret med humor og varme. Jeg synes heller ikke det var noe problem å leve meg inn i Ed Kennedy sitt liv. Han er tafatt som sagt og unge eller gamle tafatte menn med issues (for å bruke et godt norsk ord) har jeg lest meg lei på for lenge siden. Jeg synes likevel Ed har så mye i seg som gjør ham interessant og mulig å identifisere seg med og ikke minst har han lite selvmedlidenhet. Nå er jo nettopp poenget med denne historien at han skal gjøre noe for andre og komme seg ut av dumpen han er i, så det ligger gjerne i kortene (ha!).

Oppbyggingen av historien følger kortstokken og de oppdragene han etterhvert skal få kommer i koder på essene. Hvilken farge kortet har spiller også en rolle for type oppdrag. Denne oppbyggingen fungerer godt for å drive spenningen videre da du hele tiden vet litt om hva som venter der fremme og blir nysgjerrig på å lese videre. Stilen til Zusak er enkel og morsom. Det er lett å lese hans korte setninger og dialoger, men innimellom synes jeg ikke det flyter så godt og blir for enkelt. Det er godt mulig at dette fungerer bedre på engelsk. Jeg synes dermed at historien er et lite hakk for simpel til at den virkelig går innpå meg. Jeg undrer meg også over om enkelte av de mest banale tingene Ed gjør for andre egentlig hjelper noe særlig. Dette er ikke utslagsgivende for boken for jeg synes likevel den har et viktig og enkelt budskap om å gjøre en innsats for andre og at små ting kan bety en hel masse for et annet menneske. Boken er også original i både oppbygging og stil og jeg synes Zusak virker som en veldig spennende forfatter. Han har blant annet skrevet den mer kjente Boktyven som nå har rykket oppover på leselisten min.

Det store mysteriet i boken er jo hvem som sender disse kortene til Ed og hvorfor. Jeg må innrømme at jeg ikke umiddelbart forstod løsningen og slutten uten at det sier så mye den. Jeg sier bare så mye som at jeg ikke hadde en anelse på forhånd.

Tittel: Jokeren (originaltittel: I am the Messenger)
Forfatter: Markus Zusak
Forlag: Cappelen Damm
År: 2012
Sidetall: 444
Kilde: fra forlaget i forb. med bloggturneen 

Denne omtalen er en del av Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget Bella fra My Secret BookNook og i morgen er det Enda ein bokblogg sin tur.

Jellicoe Road

Jellicoe Road har to parallellhistorier. I den ene møter vi 17 år gamle Taylor Markham som er elev ved en internatskole, like ved der hun 11 år gammel ble forlatt av sin mor. En ung kvinne ved navn Hannah har tatt vare på henne siden den gang. Taylor er nå blitt leder for elevene på skolen i den årlige territoriale krigen mellom dem, kadettene og byungdommene (the Townies). I den andre historien møter vi fem venner som møttes under en tragisk ulykke for 22 år siden. Denne uferdige historien er det Hannah som skriver og Taylor som leser. Sammenhengen mellom disse to historiene kan være vanskelig å se med det første.

Jellicoe Road hørte jeg første gang om på bloggen til Mari og deretter har jeg lest omtaler flere steder (jeg har forresten "stjålet" litt fra hennes sammendrag fordi jeg selv synes det var vanskelig å oversette). Jeg har begynt å høre lydbok på bussen til og fra jobb og kjøpte denne boken. Jeg har lest flere steder at boken kan være litt forvirrende i begynnelsen, og det tror jeg var enda mer merkbart på lydbok for min del. Det ble nemlig litt oppstykket en periode da jeg enda ikke er komfortabel med å høre lydbok i så mange situasjoner. Det tok altså litt tid å komme inn i boken, men jeg kom absolutt inn i handlingen etterhvert. At du ikke forstår sammenhengen i starten er en viktig del av boken, for bitene faller på plass til slutt og det gjør det hele mer spennende å lese. Det er også et poeng at vi som lesere får forstår det samtidig med Taylor. Jeg synes dette er en nydelig skrevet bok med mange gode, interessante og fine karakterer som du virkelig tror på. Spesielt hovedpersonen Taylor kommer vi tett innpå og følger hennes utvikling fra hun er en ung jente som har problemer med å knytte seg til andre. Både hennes historie og de fem ungdommenes historie er hjerteskjærende, men også fylt med kjærlighet, vennskap og det å kunne gå videre i livet.

For å ta det negative tror jeg lydbokopplevelsen ødela litt for meg. Først og fremst er det min egen feil siden jeg fikk noen opphold i lyttingen. Spesielt historien som Hannah skriver fikk jeg ikke ordentlig med meg før på slutten og forstod ikke helt handlingene til enkelte av karakterene. Det er ikke alltid så enkelt å bla tilbake i en lydbok og jeg skulle gjerne lest om igjen noe av dette. Jeg synes også det ble i overkant melodramatisk noen ganger, for det er jo ikke måte på hva disse menneskene har vært gjennom av elendighet. Jeg tror oppleseren kan ha forsterket denne stemningen, så er ikke helt fornøyd med henne. Er det noen andre som har hørt lydboken som har en formening om dette? Jeg vil uansett anbefale boken og kan i grunn tenke meg å lese den på nytt, denne gangen i trykt form.

Her kan du også lese Maria sin anmeldelse.