Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales. 

Biosirkel: JonBenet: det uoppklarte drapet på den lille skjønnhetsdronningen

Who Killed JonBenet Ramsey? har jeg lest i forbindelse Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema var Død, under 30 og over 70. Boken er skrevet av Charles Bosworth, som er journalist, i samarbeid med patologen Cyril Wecht. Boken fant jeg på audible, og var fascinert av drapssaken om den lille missedronningen med lyse krøller og sterkt sminket ansikt. Det jeg fant ut underveis er at jeg egentlig er mer interessert i den delen av livet hennes, altså missekåringene, enn selve drapsgåten, noe som jo også hadde passet bedre i en biografisirkel, men det handler ikke denne boken så mye om.

At boken ikke handler om barn og missekåringer er jo ikke så rart da dette helt tydelig er en bok om drapet på JonBenet Ramsey. JonBenet ble i 1996 funnet død i kjelleren av sin far og politiet kort tid etter at foreldrene hennes meldte henne savnet. De mottok angivelig et brev med krav om løsepenger og trusler om at datteren ville bli drept hvis de ikke fulgte brevets instruksjoner. Boken skriver om etterforskningen, stiller kritiske spørsmål ved alle feilene som ble begått den dagen JonBenet ble funnet, hvorvidt brevet er ekte eller ikke, hvorfor foreldrene ikke ble avhørt før etter lang tid og så videre. Mye av dette er for så vidt interessant, og viser hvordan denne velstående familien slapp unna de prosedyrene mange andre nok ville blitt utsatt for. Denne type drap skjer stort sett i nære relasjoner og etterforskningen har heller aldri funnet noen mulige mistenkte utenfor familien. Lite ble vel noen gang slått fast i denne saken, som den egentlige dødsårsaken, om hun ble seksuelt misbrukt eller ikke, og ingen ble siktet.

Jeg synes første del av boken var mest interessant, for det er mye å ta tak i her, og Dr. Cyril Wecht har fulgt saken hele veien. Han mener for eksempel å finne bevis på at dette var en fordekt tragisk ulykke og ikke et bestialsk drap. Jeg synes derimot ikke så mye om alle delene som detaljert tar for seg obduksjonsrapporten. Spesielt når det er snakk om omstendelige partier rundt hvorvidt en 6 år gammel jente ble seksuelt misbrukt eller ikke før hun døde. Da måtte jeg lukke ørene litt. Jeg må også innrømme at jeg skippet de siste 20 minuttene av lydboken som var obduksjonsrapporten i sin helhet. Det kan absolutt være interessant å høre om etterforskningen og funnene gjort i forbindelse med drapet, men jeg er nok personlig mer interessert i psykologiske aspekter enn patologiske rapporter. Jeg synes også at jeg hadde fått med meg det viktigste av patologen Wecht sine meninger ganske tidlig i boken. Han kommer med det som visstnok skal være sjokkerende avsløringer og bruker tid på å bevise hva han mener har skjedd på en vitenskapelig måte, gjennom det som kom frem under obduksjon og etterforskning. Dette er selvfølgelig positivt fremfor å basere seg på løse spekulasjoner.

Jeg er som sagt mest interessert i livet til JonBenet, hva fikk familien hennes til å sminke og dolle henne opp for å delta i missekonkurranser, og hva synes egentlig hun om det? JonBenet var kun 6 år da hun døde og allerede en erfaren missedeltaker, så hvor mye forståelse kan hun egentlig ha hatt for hva hun var med på. Det er dette aspektet jeg finner mest interessant ved boken og skulle gjerne lest mer om det, men innser jo at det egentlig er en helt annen bok. Det denne boken sier om missekåringer for barn er noen få uttalelser fra moren om at JonBenet elsket det og at det var bare en og annen søndag, mens andre i deres omgangskrets som er intervjuet, sier at missekåringene tok mye mer tid og at det helt klart var moren sin lidenskap.

I boken om drapet på JonBenet fokuseres det altså først og fremst på de kalde omstendighetene, bevis og fakta. Vi får ellers vite litt om moren, Patsy Ramsey, sin bakgrunn som deltaker i missekåringer og faren sin vei til suksessfull forretningsmann. Det har nok vært vanskelig å få tak i mer enn små beskrivelser og uttalelser fra familien. Til tross for manglende siktelse og avhør av foreldrene var de tidlig med å hyre inn både advokat og PR-rådgiver etter drapet. Dette bidro til at omverdenen ble mer mistenksom, og førte til at familien var sparsommelig og taktisk i sine intervjuer og øvrig kontakt med andre enn de ærmeste utvalgte, noe også venner fikk merke. Jeg synes likevel at det er synd at vi ikke kommer nærmere innpå noen av de involverte i saken. Hvordan livet til JonBenet var, det vet jeg ikke så mye om, men jeg vet langt mer enn jeg vil vite om hennes indre organer.

Mot slutten av boken og nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken ikke ga meg så mye. Jeg blir ikke kjent med noen av menneskene den handler om og den gir meg heller ikke noe særlig sett fra et samfunnsperspektiv. Jeg skrev i et innlegg om min forrige True Crime-bok, Ice and Bone, at jeg var glad den fokuserte på ofrene og ga et innblikk i samfunnet på Alaska, og at den dermed ga en slags stemme til de undertrykte innfødte kvinnene der. Who Killed JonBenet Ramsey? gir ikke den samme stemmen til den 6 år gamle JonBenet synes jeg. Jeg skal ta mye av skylden for at jeg ikke har satt meg godt nok inn i boken jeg valgte å lese, for det er litt vanskelig å si at en bok om en drapsgåte som baserer seg på de kalde harde fakta er dårlig. Neste gang jeg skal velge en True Crime-bok, skal jeg velge en bok med et perspektiv jeg finner mer interessant.

Bridget Jones - et gledelig gjensyn?

Bridget Jones er tilbake i Mad About a Boy og jeg klarte ikke la være å plukke opp denne. Før dere leser videre vil jeg komme med en spoileradvarsel i tilfelle noen ikke har lest noe om boken på forhånd og heller ikke vil vite hvordan ståa er når boken begynner. Bridget er nå en småbarnsmor i begynnelsen av 50-årene og for noen år siden ble hun alene da Mark Darcy døde under et viktig utenlandsoppdrag. Om du leste videre og jeg har ødelagt ved å avsløre det beklager jeg, men siden det allerede har skjedd da boken begynner og jeg tror de fleste har fått det med seg grunnet avisskriverier tok jeg det med. Mange har sikkert latt være å lese boken på grunn av det, men noe av konseptet med Bridget Jones er jo at hun skal jakte på kjærligheten og at ting ikke akkurat skal gå på skinner for henne så det fungerer på et vis. Denne boken er nok noe mer alvorstynget enn de to foregående om jeg ikke husker feil, for det er mange vanskelige følelser som oppstår hos Bridget nå når hun såvidt begynner å bli klar for å treffe andre menn igjen. Og ikke minst er det vanskelig å skulle være både mor og far til de to barna når hun knapt føler seg skikket til noen av rollene.
                                                 

Bridget begynner med å bevege seg på Twitter for å komme seg litt ut i verden igjen og dette er noe av det artigste ved boken. For det første blir hun besatt av å få mange følgere og etterhvert mister hun og får følgere  i store kvanta ettersom twittermeldingene, spesielt de lagt ut i beruset tilstand, ikke faller i god jord hos alle. Hun begynner også å flørte på Twitter før hun beveger seg over på datingnettsteder etter stadige oppfordringer fra sine single venner. Og dette er bare noen av tingene hun tester ut for å komme tilbake på "markedet" igjen. Så skal hun da også være mor for to små barn og i tillegg delta på sammenkomster med andre foreldre og barn, foreldremøter og her oppstår det mange pinlige situasjoner og ikke minst er hun ikke like populær hos alle foreldrene for de sarkastiske svarene hun sender på e-poster fra noen av de mer "seriøse" foreldrene på skolen. Det er morsomt å lese om hvordan Bridget klarer seg i den digitale verden, noe som gir noe nytt til bøkene.

Som sagt skiller den seg også fra de to forrige ved at den har et tristere preg da savnet etter Mark er med Bridget og leseren hele tiden enten det er Bridget som mimrer, ønsker at han var der, barna som spør eller alle de situasjonene du selv som leser tenker at han skulle vært der. I likhet med de to foregående bøkene er hun fortsatt opptatt av hvor mye hun veier til enhver tid og hvor mange kalorier hun putter i seg. Hun er også omtrent like opptatt av å analysere menns oppførsel (som denne gangen foregår på flere arenaer enn tidligere) selv om følelsene rundt det hele er noe mer komplekse enn tidligere. Jeg synes kanskje ikke de mer gjenkjennelige delene fungerer fullt så bra som tidligere, samtidig som det er befriende å lese om en dame som er så lite "perfekt" som Bridget. Det kan også ha noe med at det ikke kjennes like originalt lenger. Jeg synes ellers det fungerer å sette henne i rollen som småbarnsmor fremfor å spinne på det samme som sist. Barn gir definitivt noen ekstra utfordringer. Og det er i situasjonene som mor eller usikker på date de mest morsomme og fine delene av boken oppstår. Det jeg likte minst med er delene som handler om jobb som jeg syntes var relativt kjedelig og uinspirerende.

Jeg kan nevne at gamle kjenninger som Daniel, Tom, Jude, Una, mamma og slibrige onkel Geoffrey dukker opp igjen. Nye karakterer vi får møte er den eksentriske venninnen Tabitha, barna Mabel og Billy, naboer, andre barns foreldre og et knippe nye menn som i ulik grad involveres i Bridget sitt kjærlighetsliv. Bridget er fortsatt sjarmerende, klønete og en hovedperson man ihvertfall stort sett heier på og håper det går bra med. Om du har lest og likt de to andre bøkene vil du nok kose deg med denne også.

Jeg hørte den på engelsk lydbok som kan anbefales.

Jane Eyre og litt Stormfulle høyder

Tittel: Jane Eyre/Stormfulle høyder
Forfatter: Charlotte Brönte/Emily Brönte
Forlag: Cappelen Damm
År: 2010/2009
Spilletid: 11t 6m/9t 42m
Kilde: fra skolebiblioteket

De to søstrene Charlotte og Emily Brönte ga i 1847 ut hver sin roman, Jane Eyre og Stormfulle høyder. Dette innlegget skulle egentlig være om førstnevnte bok siden jeg nylig leste den, men jeg endte opp med å skrive litt om søsterens bok også. Siden det er en god stund siden jeg leste, eller hørte siden det var på lydbok, Stormfulle høyder, ble det vanskelig å skrive en egen omtale akkurat nå (selv om den absolutt hadde fortjent det).

I Jane Eyre følger vi først foreldreløse Jane som barn da hun vokser opp på Gateshead hos sin noe ondskapsfulle tante og søskenbarn. Der er hun ikke særlig velkommen og blir stadig møtt med bemerkninger om sin utilstrekkelighet og det som verre er. Tanten sender henne etterhvert bort til Lowood School der vi følger henne en stund før hendelsesforløpet gjør et hopp og vi møter Jane igjen i det hun forlater skolen etter  fire år som elev og to år som lærer. Hun vil nå finne seg en annen jobb og drar etterhvert avsted for å undervise en fransk jente som heter Adele Varens på herregården Thornfield Hall. Det er nå hoveddelen av boken begynner. Herren i det nye huset til Jane er ute og reiser de første månedene Jane er i huset, men hun finner etterhvert ut at det er en Mr. Rochester. Rochester og Jane utvikler et nært forhold, der Jane blir den han betror viktige oppgaver til. Det begynner nemlig å skje en del merkelige ting i huset, som en påsatt brann og et angrep på en av gjestene. Jane ordner opp og hjelper til å skjule hva som skjer uten i første omgang å få vite hva som egentlig skal skjules. Herregården til Rochester skjuler nemlig en hemmelighet som kan stikke kjepper i hjulene for Jane.

Jeg hørte denne boken på lydbok og å høre det hele foregå på østlandsk-dialekt la en liten demper på opplevelsen:-) Det vil si at jeg tror jeg burde ha lest/hørt boken på engelsk for å få fullt utbytte av den. Alle samtalene, de sarkastiske og morsomme kommentarene mellom Jane og Rochester, med for oss noe kunstige ord og setninger, tror jeg klinger bedre på engelsk. Det betyr ikke at jeg ikke hadde en fin opplevelse med lydboken min for det hadde jeg absolutt. Jane og jeg har vært sammen frem og tilbake til jobb på bussen, langt borte fra resten av verden. Jane Eyre må være en av de sterkeste karakterene jeg har vært borti i litteraturen. Hun har en indre styrke, sikkerhet og ro som ihvertfall jeg misunner henne og er tro mot seg selv og sine verdier. Til tross for sin vanskelige oppvekst er hun aldri selvmedlidende eller en "jomfru i nød", men forståelig nok har hun vanskeligheter med å tro at noen kan elske henne. Selv om dette er en god historie og Jane Eyre er en virkelig sterk karakter, både i dag, og spesielt da romanen ble skrevet, er noe av det mest interessante med boken for min del av historisk verdi. Jeg har lenge hatt angst for klassikere, og utrolig nok har det ikke virkelig slått meg før nå hvor fantastisk fascinerende og interessant det er å lese historier fra, i dette tilfellet, 1800-tallet, og så er det faktisk autentisk. Hvilke oppfatninger samfunnet har av for eksempel kvinner, hvordan de snakker til hverandre og oppfører seg i ulike situasjoner osv. Det virker sikkert rart på de fleste andre at jeg ikke har tenkt over det før, men redselen for å ikke forstå hvorfor dette er bra, har ofte overskygget mye av opplevelsen. Jeg håper dette kan føre til at jeg kan lese flere klassikere med et mer åpent sinn fremover.

Jeg så nylig filmatiseringer av både Jane Eyre (2011) og  Stormfulle høyder (2009), og det slo meg hvor forskjellige de to søstrenes kvinnelige hovedkarakterer er. Jane Eyre er smart, rolig, tilbakeholden, og styrt av noen sterke prinsipper, mens Catherine er vill, umoden,utadvendt og styrt av  følelser, om det er lidenskap eller grådighet. Jeg synes forøvrig Stormfulle høyder gjorde seg bedre på film enn Jane Eyre, sikkert fordi boken blir fortalt gjennom en tredjeperson, mens Jane Eyre blir fortalt gjennom Jane og er mer "innadvendt". Selv om ingen av filmene får med alt på de drøye to timene de varer.

Stormfulle høyder er en ganske annerledes historie enn Jane Eyre og jeg forstår veldig godt fascinasjonen mange har for den "stormfulle" historien (haha) til Emily Brönte. Historien blir fortalt gjennom tjenestepiken Nelly Dean sine øyne når hun forteller den til en gjennomreisende, Mr. Lockwood, som ser historien i nåtid. Det handler om flere generasjoner personer og ikke bare om Catherine og Heathcliffs enorme lidenskap som man kanskje kunne tro. Det jeg ikke forstår er at dette gang på gang blir nevnt som en av litteraturhistoriens største kjærlighetshistorier. Kan egentlig lidenskap så sterk og ødeleggende som dette kalles kjærlighet? Personlig synes jeg Jane Eyre er en mye vakrere kjærlighetshistorie. Rochester og Jane er begge "skadet" og deres forståelse og  respekt for hverandre er så tydelig og vakker. Det jeg derimot liker og synes er mest fascinerende med Stormfulle høyder, er mørket i den og de sterke kreftene som herjer både i mennesket og naturen. Det er også interessant at historien fortelles gjennom flere utenforstående og derfor får vi egentlig ikke innblikk i de bakenforliggende motiver og tanker for de sterke følelsene og handlingene som utspilles. Det kan være at forfatteren ønsker å uttrykke at vi ikke nødvendigvis kan forstå andre menneskers handlinger uten å lese tankene deres. Heathcliffs bitre hevntokt og Cathys totalt umodne oppførsel er ikke noe jeg bifaller ihvertfall:-)

Jeg kunne selvfølgelig skrevet ufattelig mye mer om begge disse bøkene, og det er det allerede gjort, så jeg stopper her. Til tross for at jeg har mye sterkere sympati for hovedpersonene i Jane Eyre er jeg mer fascinert av Stormfulle høyder. Det er den det frister mest å lese igjen, da jeg tror den har mest å gi ved en ny lesning. Det som trekker ned har litt med noe som ikke er bokens skyld å gjøre, nemlig oppleser og språket, og litt å gjøre med at jeg rett og slett synes boken var småkjedelig i perioder spesielt i begynnelsen.

Jellicoe Road

Jellicoe Road har to parallellhistorier. I den ene møter vi 17 år gamle Taylor Markham som er elev ved en internatskole, like ved der hun 11 år gammel ble forlatt av sin mor. En ung kvinne ved navn Hannah har tatt vare på henne siden den gang. Taylor er nå blitt leder for elevene på skolen i den årlige territoriale krigen mellom dem, kadettene og byungdommene (the Townies). I den andre historien møter vi fem venner som møttes under en tragisk ulykke for 22 år siden. Denne uferdige historien er det Hannah som skriver og Taylor som leser. Sammenhengen mellom disse to historiene kan være vanskelig å se med det første.

Jellicoe Road hørte jeg første gang om på bloggen til Mari og deretter har jeg lest omtaler flere steder (jeg har forresten "stjålet" litt fra hennes sammendrag fordi jeg selv synes det var vanskelig å oversette). Jeg har begynt å høre lydbok på bussen til og fra jobb og kjøpte denne boken. Jeg har lest flere steder at boken kan være litt forvirrende i begynnelsen, og det tror jeg var enda mer merkbart på lydbok for min del. Det ble nemlig litt oppstykket en periode da jeg enda ikke er komfortabel med å høre lydbok i så mange situasjoner. Det tok altså litt tid å komme inn i boken, men jeg kom absolutt inn i handlingen etterhvert. At du ikke forstår sammenhengen i starten er en viktig del av boken, for bitene faller på plass til slutt og det gjør det hele mer spennende å lese. Det er også et poeng at vi som lesere får forstår det samtidig med Taylor. Jeg synes dette er en nydelig skrevet bok med mange gode, interessante og fine karakterer som du virkelig tror på. Spesielt hovedpersonen Taylor kommer vi tett innpå og følger hennes utvikling fra hun er en ung jente som har problemer med å knytte seg til andre. Både hennes historie og de fem ungdommenes historie er hjerteskjærende, men også fylt med kjærlighet, vennskap og det å kunne gå videre i livet.

For å ta det negative tror jeg lydbokopplevelsen ødela litt for meg. Først og fremst er det min egen feil siden jeg fikk noen opphold i lyttingen. Spesielt historien som Hannah skriver fikk jeg ikke ordentlig med meg før på slutten og forstod ikke helt handlingene til enkelte av karakterene. Det er ikke alltid så enkelt å bla tilbake i en lydbok og jeg skulle gjerne lest om igjen noe av dette. Jeg synes også det ble i overkant melodramatisk noen ganger, for det er jo ikke måte på hva disse menneskene har vært gjennom av elendighet. Jeg tror oppleseren kan ha forsterket denne stemningen, så er ikke helt fornøyd med henne. Er det noen andre som har hørt lydboken som har en formening om dette? Jeg vil uansett anbefale boken og kan i grunn tenke meg å lese den på nytt, denne gangen i trykt form.

Her kan du også lese Maria sin anmeldelse.