Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

Snap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

Sommerles: to debutanter

Sommeren er ikke helt over enda selv om sommerferien min dessverre er det. Siden jeg ikke har skrevet månedsoppsummering siden mai tenkte jeg å skrive litt om noen av bøkene jeg har lest siden sist over flere innlegg (vi får se, vi får se..). Juni var litt småtreg, mens juli har bestått av noen få, men gode og fengende leseopplevelser. Ferietid er riktignok mer sammenhengende lesetid, men det er også tid for å bade, være sosial, dra på utflukter og en hel del distraksjoner som gjør at akkurat lesing ikke alltid er en prioritet.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman:
Denne boken kjøpte jeg fordi den fikk Costa Book Award sin debutantpris og var en av bøkene som figurerte på eligible-listen til årets Man Booker. Eleanor er en ung kvinne som lever et enkelt og ensomt liv i Glasgow. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag, spiser det samme, kler seg i det samme og gjør minst mulig ut av seg. Når fredagen kommer endrer hun litt på rutinen fra ukedagene, kjøper pizza fra det samme stedet, vin og to flasker med vodka (!) som hun spiser og drikker i løpet av helgen. På denne måten har hun det fint og livet går sin gang. Dette er i den delen av boken som heter Good Days.

Mye skal endre seg for Eleanor. En dag kommer hun og en ny kollega over en eldre mann som har falt om på gaten. Siden hennes mannlige kollega synes det riktige er å hjelpe mannen, gjør Eleanor det selv om hun egentlig bare vil fortsette som vanlig. Dette fører til at Eleanor kommer ut av sitt vante system for å takle hverdagen og befinner seg etterhvert i mange sosiale situasjoner hun ikke har vært i før. Som første gang hun er på pub og får servert en anbefalt drink:

"What`s that?! I said. "The Magners." "And what`s the empty glass for?" "It´s for the Magners,"
he said. "Am I expected to pour the drink form the bottle into the glass? I said, puzzled. "Isn´t it your job to do that?" He stared at me and then slowly poured the Brown Liquid over the ice and put it down quite hard; indeed, he practically slammed the bottle onto the counter. "Eight pound seventy," he said, in a most unfriendly manner. I handed over a five-pound note and four pound coins, then took my change and carefully put it in my purse. "Would you by any chance have a tray?" I asked. He tossed down a filthy, sticky tray and watched as I placed the drink on it before turning his back on me. There is such a paucity of good manners on display in the so-called service sector!" (s. 74)

Jeg ble ikke særlig overrasket da denne boken ikke dukket opp på Man Booker longlist forrige uke. Beskrivelsen av handlingen ga meg på forhånd litt Eileen-vibber (tidligere kortlistet på Booker), men boken endte opp med å gi mer Marian Keyes-følelsen. Det er humor og feelgood med alvorlige undertoner. Beskrivelsene av Eleanor sitt liv, hennes observasjoner, sosiale awkwardness og spydigheter er en nytelse å lese. Og det er også vondt å lese om Eleanor sin vanskelige oppvekst etter hvert som hun avslører mer og mer. Og selv om jeg synes avslutningen er litt for klisjefull og feelgood endte jeg opp med å like denne boken veldig godt. Jeg ble så glad i Eleanor at jeg blir varm inn meg hver gang jeg tenker på boken.

The Serpent King av Jeff Zentner:
En annen forfatter og bok som fikk en litterær debutantpris, denne gangen Morris, YALSA (Young Adult Library Service Association) sin pris for debutanter, er The Serpent King. Her møter vi tre karakterer og ser historien fra deres synsvinkler i ulike kapitler. De tre er sosiale utskudd som starter siste året på high school i en liten amerikansk sørstatsby (i Tennessee). Dill sin far er en karismatisk pastor med tvilsomme metoder som har havnet i fengsel, Travis  har mistet broren og har en voldelig far som fører til at han rømmer inn i en fantasyserie, og til slutt Lydia som er den sosiale og muntre av de tre, men som ikke kan vente med å  komme seg bort fra småbylivet for å studere og å utvikle den allerede ganske populære motebloggen sin.

 The Serpent King har stått på leselisten en stund og jeg angrer ikke på at den fikk bli med på sommerferie. Det eneste er at den er ganske mørk, og trist, noe som ikke alltid helt passet på bassengkanten. Dill og Travis sine hjemmeliv er nemlig tung lesning. Jeg vil ikke avsløre for mye her, for omfanget av tragediene utfolder seg utover i boken. Likevel opplever jeg først og fremst boken som relativt lett, noe som nok skyldes vennskapet mellom de tre. Dialogene er ofte morsomme, spesielt hvis Lydia er involvert, eller de er håpefulle og støttende med hverandre. Men selv om de stort sett støtter hverandre har de ikke innsikt eller erfaring nok til å forstå hva som virkelig foregår i de andres liv, noe som gjør karakterene mer troverdige.

"Rest, O Knight, proud in victory, proud in death. Let your name evermore be a light to those who loved you. Let white flowers grow upon this place that you rest. Yours was a life well lived, and now you dine in the halls of the Elders at their eternal feast."
"I had no idea those books meant that much to you Travis," Lydia murmured. "Now I feel all bad about making all those Bloodfall jokes."
"Does that mean you'll read them?"
"No." (s. 110)

  Jeg synes Jeff Zentner gjør en god jobb i å skape tre ganske ulike, men interessante og realistiske karakterer som utfyller hverandre og historien godt. Dill har de mørkeste kapitlene, Travis de vondeste, og Lydia de mest oppløftende. Det er mørkt, men aldri helt uten håp. De tre er tross alt heldige som har hverandre.

The Serpent King handler som de fleste bøker om ungdom om de første skrittene inn i voksenlivet. Den handler om å tørre å leve ut drømmer, selv om du bor i småby i bibelbeltet der mulighetene virker få, og spesielt når du skiller deg ut. Den handler også i aller høyeste grad om vennskap, og å stille opp for hverandre selv om man ikke alltid helt forstår.

Bokanmeldelse: Eleanor & Park av Rainbow Rowwll

Eleanor har akkurat flyttet til et nytt sted sammen med mor, stefar og sine småsøsken. Park har alltid bodd i samme nabolag med sin amerikanske far, koreanske mor og lillebror. Han liker å være i fred og trives med sitt dobbeltsete bak i skolebussen der han holder seg unna oppmerksomhet spesielt fra naboen og bråkmakeren Steve. Hvorfor han likevel tilbyr Eleanor med det store røde håret og de rare slitte klærne, setet ved siden av seg på bussen på sin første dag på ny skole, når ingen andre vil gjøre det, klarer han ikke helt å forklare. Og her begynner historien om Eleanor og Park.

                                   

Eleanor og Park er kort fortalt historien om to fortapte sjeler som finner hverandre. Det høres kanskje pompøst og klisjefullt ut, men historien er både søt, sår og hjerteskjærende. Eleanor bor med sin svært lunefulle stefar i en bitteliten leilighet der badet ikke har dør og hun og flere småsøsken deler rom. I tillegg til at hun etter å ha blitt sendt bort av stefaren tidligere må holde en lav profil må hun også passe på at søsknene ikke kommer i unåde hos ham. Moren er også bare opptatt av å gjøre ham til lags med ferdig middag, ryddet hus og minst mulig kaos. Likevel er det ikke få kvelder søsknene klynger seg sammen i Eleanor sin seng når kranglingen ute i leiligheten står på på sitt verste. Forholdene Eleanor lever under er beskrevet på en sterk, men nøktern måte. Park på sin side har sitt å stri med, selv om det kan virke som bagateller i forhold til Eleanor. Han strever med å leve opp til farens forventninger, og der han er som snytt ut av nesen på sin koreanske og feminine mor har lillebroren fått mer av farens macho amerikanske ytre. Det samme gjelder Parks manglende interesse for idrett der lillebror er den som er mest lik faren. Park sine utfordringer vil nok være gjenkjennelige for mange.

Historien fortelles gjennom både Eleanor og Park i hver sine kapitler. Det er satt til 80-tallet og inneholder mange popkulturelle referanser fra tiåret. Noen anmeldere har stilt spørsmålstegn ved dette da de mener dagens ungdom ikke vil kjenne seg igjen, men det virker ikke å bry ungdommen nevneverdig. Jeg tror dessuten at det kan være en fordel at forfatteren skriver om noe hun selv har lidenskap for istedenfor å prøve å forstå det som ungdom er opptatt av i dag uten å få det til. Musikk og tegneserier er måten Park og Eleanor kommuniserer på. Hun snikleser tegneseriene hans i begynnelsen før han begynner å dele både dem og musikken han lytter til med henne. Dette er hennes flukt når hun er hjemme på rommet, lytte til kassettene han har laget og lese dagens tegneserie og det de snakker om på bussen dagen etterpå. Hun finner en måte å gi noe tilbake på når hun skjønner at han ikke er oppdatert på eldre musikk, som for eks The Beatles. De fleste vil forstå denne måten å kommunisere på og det å finne noen som er opptatt av det samme som du er og da spiller hvilket årstall referansene er fra liten rolle.

Det beste ved boken er måten Rowell får oss som leser til å bry oss om karakterene på. De er så godt beskrevet og virker så ekte for meg. Jeg føler virkelig med Eleanor og det hun går gjennom, både som mor, tidligere tenåring og ikke minst medmenneske. Park sin usikkerhet og redsel for å ikke være bra nok er også lett gjenkjennelig og ektefølt. Det som gjør at boken skiller seg ut fra mange andre er måten den kombinerer den tunge og vanskelige tematikken med den mer ordinære ved det å være tenåring. Det er ikke en typisk tenåringsromanse, men handler like mye om vennskap og å finne noen som forstår deg fortalt på en var og ordentlig måte. Det handler ikke om gutten som skal redde den fortapte jenten, for Eleanor klarer å finne sin egen metode for å overleve, og det er godt i en verden der de færreste blir reddet av en ridder på hvit hest, men må klare seg ganske alene. Og det er nettopp først og fremst den sterke og nydelige Eleanor jeg vil huske best fra denne boken. 

Eleanor & Park har vunnet flere priser, både litterære og publikumsgitte. Den ble blant annet kåret til årets YA-bok av leserne på Goodreads, og forrige uke ble den en av fire "Honor Books" ved utdelingen av Printz-prisen under Youth Media Awards i USA. Dette er en pris som baserer seg på litterære kvaliteter i YA-bøker, Til min store glede oppdaget jeg at Fontini forlag skal gi ut boken på norsk i forhåpentligvis nær fremtid, men noe dato har jeg ikke funnet.

Blogger på engelsk for første gang

Jeg er så heldig at jeg får bli en av Maris to nye medbloggere på hennes engelske blogg Escape in a Book. Jeg postet mitt første innlegg i går og kommer med anmeldelser og annet boklig innhold der fremover. Jeg har tenkt litt på at det hadde vært morsomt å delta mer i den engelskspråklige bloggosfæren, men synes ikke jeg har hatt kapasitet til å starte en egen blogg i tillegg til denne. Det er altså første gang jeg skal blogge på engelsk og første gang på en god stund jeg skal skrive lengre tekster på engelsk. Det blir spennende og jeg merker allerede at jeg uttrykker meg litt annerledes enn på norsk, og det kan bli litt morsomt og interessant å se. Det er jo ikke sikkert andre vil legge merke til det, men man legger selvfølge mer merke til alle nyanser når det kommer til seg selv;-)

I tillegg skal en jente på 15 år fra Nederland som heter Sylke også blogge sammen med oss. Som Mari bemerket blir det veldig fint å ha en ekte tenåring som skal blogge om ungdomsbøker og ikke bare oss "wannabes", voksne damer som er glad i ungdomslitteratur;-) Jeg vet at noen av dere norske bloggere også har engelske blogger, men det er sikkert flere enn jeg vet om. Legg gjerne igjen en lenke. Håper å se noen av dere også der inne:-)