Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

Ea er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

Så lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

Etter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg gratis fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.

Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

Et grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

Les også innleggene til Bentebing, Anita og Kleppanrova om Berge.