Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.
Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
Det var mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.
Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.
Han Kang flyttet fra Gwangju til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.
"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"
Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:
"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.
Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.
Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.
Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.
Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.
