Hva er det med svenskene?

I del to av innlegg om høstens leste bøker kommer det to svenske bøker for henholdsvis ungdom og mellomtrinn. Jeg vil påstå begge bøkene i aller høyeste grad kan leses av voksne lesere også. 

Jeg blir stadig imponert over svenske barne- og ungdomsbokforfattere som klarer å skrive så godt og slagkraftig for unge lesere. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men det er en slags nerve som treffer meg i magen. Flere ganger de siste årene har jeg opplevd å bli blåst av banen av svenske, først og fremst kvinnelige, barne- og ungdomsbokforfattere. De to jeg skriver om under er ingen unntak.

Alt skal brenne av Sofia Nordin:

Sofia Nordin har tidligere skrevet blant annet triologien som startet med Ett sekund om gangen, som var nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Nå har hun kommet med Alt skal brenne, en realistisk ungdomsroman. Og selv om dette ikke er en dystopi som hennes foregående trilogi, så vil jeg påstå den er minst like mørk.

Boken begynner illevarslende:

"Det er høst da jeg kommer bærende på ilden. Den sene, stygge høsten. Et evighetslangt, vått, grått mørke, og jeg har tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne." 

Agnes og Minna er bestevenner og de kjemper samme kamp, i hvert fall utad. Riktignok drar Minna det alltid en del lenger enn Agnes, en del lenger enn de fleste. Kampen de først og fremst kjemper er kampen mot patriarket og kjøttindustrien. Der Agnes vil demonstrere og være frivillig, vil Minna sjokkere. Men de vil begge forandre verden.

Det er ikke bare i kampen mot urett Minna kjenner mer engasjement enn de fleste andre. Hun har store følelser når det gjelder det meste. Hun blir langt oppe når hun er glad og veldig langt nede når hun ikke har det bra. Vi ser Minna gjennom Agnes, og for henne er dette veldig vanskelig å håndtere. Og ofte går det også utover Agnes, som når Minna for eksempel har forelsket seg og Agnes blir stående alene og utestengt fra det gode selskap. Men Agnes og Minna er sjelevenner, så Agnes kjemper det hun kan for å finne tilbake til den Minna som hun er så glad i og ser sånn opp til. 

Dette er kanskje årets vondeste leseopplevelse, samtidig som den er veldig rørende. Språket er storslått, og både vondt og vakkert. Boken utforsker ulike viktige tema som vennskap, psykisk sykdom, og politisk engasjement på en både reflektert og fargerik måte. Alt skal brenne er som sagt en mørk og vond bok, men den er langt fra bekmørk. Jeg vil likevel si at dette er en ungdomsbok som heller går opp i alder enn ned.

Komiqueen av Jenny Jägerfeld:

Sasha bærer på en stor sorg, men har enda ikke felt en tåre. Hun lager seg et sett med regler for å komme seg gjennom sorgen og livet. Hun skal blant annet klippe av seg alt håret, aldri gå ut i skog og mark, og heller ikke lese flere bøker. Og viktigst av alt, hun skal bli en komiqueen. Moren har sagt at noen mennesker har funny bones og andre ikke, og de som ikke har det må øve. Sasha vet ikke hvilken gruppe hun tilhører, så hun bestemmer seg for å øve og øve og øve til hvert bein i kroppen hennes er morsomt. Hun tenker at dersom hun får andre til å le, så vil alt det vonde forsvinne:


"Mamma var deprimert og gråt mer eller mindre hele tiden. Hun fikk folk til å gråte. Hun får fremdeles folk til å gråte, selv om hun ikke lever engang. Av og til når pappa står i dusjen, hører jeg at han gråter. Jeg tror han tror at jeg ikke kan høre det. Men det kan jeg. Derfor skal jeg aldri gråte. Aldri. Og jeg skal ikke få folk til å gråte. Jeg skal få folk til å le. Det er min oppgave her i livet!" (Fra baksiden)

I fare for å gjenta meg selv, Komiqueen er også en av årets mest rørende leseopplevelser. Og ja, den er også ganske mørk, men som Sasha selv bruker den humor for å få oss gjennom det vonde. Og boken har masse håp og lyspunkter. Sasha er nemlig langt fra alene. Hun har familie og en bestevenninne som stiller opp for henne. 

Det er likevel vondt å lese om en ung jente som har opplevd noe av det vondeste en ung jente kan oppleve, og som tar valg på grunnlag av dette som jeg som voksen leser i hvert fall, ser at ikke er særlig gode. Jeg har så lyst at de rundt henne skal forstå hva hun går gjennom, men samtidig er det dette som gjør boken så sterk. Sasha finner sin måte å overleve på, og selv om ikke alle metodene er like konstruktive, så er det en del av det hun må gjennom for å komme seg videre i sorgen. En helt nydelig bok om sorg for barn fra 9-årsalderen og langt oppover. 

Komiqueen ble nominert til Augustpriset i 2018.

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv: morsomt og varmt om noe ganske trist

I bokens første avsnitt forsøker Glenn Johansen å ta livet sitt ved å henge seg i garasjen. Han mislykkes da røret tauet henger i knekker. Ironisk nok er røret fra hans eget aluminiumsfirma. Glenn er kanskje ikke deprimert, men finner heller ikke noen gode grunner til å leve. Han er i 50-årene og har nylig blitt forlatt av konen, Anita, etter mange års ekteskap, til fordel for en annen mann. En mann det er mer tak i. En mann som liker å gå i 17.mai-selskap hos naboen. Dette høres kanskje trist ut, men denne boken er morsom.

Glenn er ikke spesielt glad i sosiale settinger og han havner i ganske mange komiske situasjoner når han prøver å delta. Mens de fortsatt er gift uttaler konen:

"Du ville vel heller ha ligget på gulvet her og stirret på en bille enn å være med på middag med bekjente, som en normal person" (s. 25)

Glenn har ikke hjerte til å si at han synes å stirre på en bille høres ut som en kjempeinteressant kveld. Aller helst vil han sitte hjemme med en bok eller film om andre verdenskrig. Han er nemlig veldig opptatt av andre verdenskrig og synes det er vanskelig å snakke om noe annet. Da han skal hilse på sin nye sjef i aluminiumsfirmaet, klarer han på klumsete vis å sammenligne han med Herman Göring, i et forsøk på å snakke om seiling.

"Så, skal jeg forstå det slik, sa Erik Vogt Larsen, - at du står her og sammenligner meg med en av de verste krigsforbryterne i historien? Det hadde jo Glenn gjort, det måtte han erkjenne. Og i det samme innså han at det hadde vært galt. Likevel var det dessverre sånn at når det kom til seiling og løping, og antakeligvis også til golf, så var nazistene mest naturlig å ty til. Dte kunne jo ikke Glenn noe for." (s. 40)

Konen har som sagt forlatt ham for en annen mann, og på jobben blir han stadig oftere forbigått av en yngre kollega. Anders Bakke sprudler nemlig av energi og mestrer sosiale settinger med glans. Og ikke minst er han ganske slu og manipulerende.

Romanen tar oss med på Glenns indre reise. Som tittelen indikerer, følger vi ham i uken etter selvmordsforsøket. Og i uken etter at han forsøkte å ta livet sitt, skjer det små endringer i livet hans, samtidig som vi får tilbakeblikk fra livet før. Han har nådd bunnen og bygger seg nå sakte opp igjen. Boken handler om ensomhet og lengsel etter noen å dele interesser med, men også gleden mange av oss har i eget selskap, fordypet i en bok eller et TV-program om noe en er interessert i.

Anmeldere har kalt den en lettere versjon av Dag Solstads 90-tallsromaner. Den har også blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove og Erlend Loe. Jeg har ikke lest verken Ove-boken eller Solstad, så kan ikke gå god for den sammenligningen. Når det gjelder Erlend Loe streifet tanken meg også underveis i lesingen, men samtidig (og med forbehold om at det er lenge siden jeg har lest noe av ham) synes jeg at Loe har en mer absurd  stil.

I et intervju med Mari Kjos Hellum forteller hun at Glenn er en blanding av henne selv og faren. Og en merker veldig godt at forfatteren er glad i karakteren sin. Det er en eksistensiell roman med skarpe observasjoner og humor, men først og fremst er det mennesket Glenn jeg tar med meg videre og at han er bra nok som han er.

Les også innlegg om boken hos Tine, Ellikken og Beathe.

Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

En ung jente flytter for seg selv for først gang til Oslo for å studere. Hun dukker opp ved godt mot til fadderuken, men siden hun er sen og aktivitetene som hun heller ikke synes er noe for henne allerede er i gang later hun som hun ikke er en av dem og går videre. Slik begynner studielivet til vår hovedperson og det skal ikke bli særlig bedre på veien videre.
                                     
Mang en gang har vi lest om den noe tafatte mannlige hovedpersonen, men denne gangen er det en ung jente.Jeg tolererer tafatte og selvmedlidende hovedpersoner i langt høyere grad når det er gjort på en ironisk og morsom måte fremfor de aller verste, de selvhøytidelige. Vår unge kvinne viss navn er ukjent isolerer seg på den lille hybelen som hun sammenligner med en skoeske, og stenger ute realitetene så lenge det lar seg gjøre. Som for eksempel at man ikke kan få penger fra Lånekassen til evig tid uten å faktisk studere eller ta eksamen.

 Boken er full av pinlige situasjoner og morsomme kommentarer uten at dette bare er tull og fjas for flere av hovedpersonens perspektiv og observasjoner om seg selv og livet rundt seg har noe for seg. Det handler om å ikke takle hverdagen og kravene som stilles til deg på vei inn i voksenlivet og ikke minst alle de krevende sosiale situasjonene man befinner seg i. Fadderuke er en, få seg kjæreste og være kjæreste, ta med kjæreste hjem til foreldre, søke jobb osv er andre. Det er alltid en særs god opplevelse å lese morsomme bøker når det er vellykket for det synes jeg er en sjeldenhet. Det er også bra at variasjonene i det som gis ut blant norske ungdomsbøker bare blir større som denne også er et eksempel på.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er en ironisk og morsom bok som kunne minne meg noe om Erlend Loe i stilen. Boken har en enkel og muntlig stil med korte kapitler og med morsomme overskrifter som stort sett må leses for å få fullt utbytte av teksten under. Den har i likhet med Loe mange ganger en naiv og barnslig tone som forsterker denne bokens hovedpersons fornektelse av virkelighetens harde realiteter samtidig som hun tør å se menneskers oppførsel som den er.

Liv Marit Weberg har gått Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning og dette er hennes første bok. Vi har nok mye å glede oss til fra henne fremover. Takk til Aschehoug for et leseeksemplar.

Bridget Jones - et gledelig gjensyn?

Bridget Jones er tilbake i Mad About a Boy og jeg klarte ikke la være å plukke opp denne. Før dere leser videre vil jeg komme med en spoileradvarsel i tilfelle noen ikke har lest noe om boken på forhånd og heller ikke vil vite hvordan ståa er når boken begynner. Bridget er nå en småbarnsmor i begynnelsen av 50-årene og for noen år siden ble hun alene da Mark Darcy døde under et viktig utenlandsoppdrag. Om du leste videre og jeg har ødelagt ved å avsløre det beklager jeg, men siden det allerede har skjedd da boken begynner og jeg tror de fleste har fått det med seg grunnet avisskriverier tok jeg det med. Mange har sikkert latt være å lese boken på grunn av det, men noe av konseptet med Bridget Jones er jo at hun skal jakte på kjærligheten og at ting ikke akkurat skal gå på skinner for henne så det fungerer på et vis. Denne boken er nok noe mer alvorstynget enn de to foregående om jeg ikke husker feil, for det er mange vanskelige følelser som oppstår hos Bridget nå når hun såvidt begynner å bli klar for å treffe andre menn igjen. Og ikke minst er det vanskelig å skulle være både mor og far til de to barna når hun knapt føler seg skikket til noen av rollene.
                                                 

Bridget begynner med å bevege seg på Twitter for å komme seg litt ut i verden igjen og dette er noe av det artigste ved boken. For det første blir hun besatt av å få mange følgere og etterhvert mister hun og får følgere  i store kvanta ettersom twittermeldingene, spesielt de lagt ut i beruset tilstand, ikke faller i god jord hos alle. Hun begynner også å flørte på Twitter før hun beveger seg over på datingnettsteder etter stadige oppfordringer fra sine single venner. Og dette er bare noen av tingene hun tester ut for å komme tilbake på "markedet" igjen. Så skal hun da også være mor for to små barn og i tillegg delta på sammenkomster med andre foreldre og barn, foreldremøter og her oppstår det mange pinlige situasjoner og ikke minst er hun ikke like populær hos alle foreldrene for de sarkastiske svarene hun sender på e-poster fra noen av de mer "seriøse" foreldrene på skolen. Det er morsomt å lese om hvordan Bridget klarer seg i den digitale verden, noe som gir noe nytt til bøkene.

Som sagt skiller den seg også fra de to forrige ved at den har et tristere preg da savnet etter Mark er med Bridget og leseren hele tiden enten det er Bridget som mimrer, ønsker at han var der, barna som spør eller alle de situasjonene du selv som leser tenker at han skulle vært der. I likhet med de to foregående bøkene er hun fortsatt opptatt av hvor mye hun veier til enhver tid og hvor mange kalorier hun putter i seg. Hun er også omtrent like opptatt av å analysere menns oppførsel (som denne gangen foregår på flere arenaer enn tidligere) selv om følelsene rundt det hele er noe mer komplekse enn tidligere. Jeg synes kanskje ikke de mer gjenkjennelige delene fungerer fullt så bra som tidligere, samtidig som det er befriende å lese om en dame som er så lite "perfekt" som Bridget. Det kan også ha noe med at det ikke kjennes like originalt lenger. Jeg synes ellers det fungerer å sette henne i rollen som småbarnsmor fremfor å spinne på det samme som sist. Barn gir definitivt noen ekstra utfordringer. Og det er i situasjonene som mor eller usikker på date de mest morsomme og fine delene av boken oppstår. Det jeg likte minst med er delene som handler om jobb som jeg syntes var relativt kjedelig og uinspirerende.

Jeg kan nevne at gamle kjenninger som Daniel, Tom, Jude, Una, mamma og slibrige onkel Geoffrey dukker opp igjen. Nye karakterer vi får møte er den eksentriske venninnen Tabitha, barna Mabel og Billy, naboer, andre barns foreldre og et knippe nye menn som i ulik grad involveres i Bridget sitt kjærlighetsliv. Bridget er fortsatt sjarmerende, klønete og en hovedperson man ihvertfall stort sett heier på og håper det går bra med. Om du har lest og likt de to andre bøkene vil du nok kose deg med denne også.

Jeg hørte den på engelsk lydbok som kan anbefales.

Aya - en anmeldelse

Aya er første del i en serie tegneseriebøker om tenåringsjenten Aya og hennes venner og familie i Youpogoun i Elfenbenskysten i 1978. Elfenbenskysten er inne i en kortvarig storhetstid der de har økonomisk vekst på grunn av landbruksproduksjon. Teksforfatteren Marguerite Abouet  vokste selv opp i det afrikanske landet på 70-tallet og ønsket å fremstille Afrika på en måte som ikke handler om fattigdom og sult, sånn som det var da hun vokste opp. For som hun sier fortalt i forordet til boken, finnes det tenåringsjenter over hele Afrika med universelle følelser som har hemmelige møter med gutter etter mørkets frembrudd og som drømmer om å bli lege akkurat som Aya.

Tegneserien om Aya er morsom om tenåringer som forelsker seg, er snusfornuftige (som Aya), er sjalu, tar hverandres gutter osv. Den tar for seg helt vanlige tenåringsjenter sine liv på en litt overdrevent komisk måte. Bakteppet for historien er Elfenbenskysten på 70-tallet og tegningene er utrolig levende og flotte. Den har som sagt et forord der du kan lese litt om utgangspunktet for fortellingen, altså Elfenbenskysten på 70-tallet, og en bonusdel på slutten der du lærer litt om lokale uttrykk brukt i boken, en oppskrift som er nevnt i boken og lignende. Jeg synes ihvertfall denne tegneserien var veldig underholdende og har umiddelbart bestilt inn den neste boken til biblioteket.


Tittel: Aya
Forfatter: Marguerite Abouet (tekst) og Clement Oubrerie (illustr.)
Forlag: Drawn & Quarterly
År: 2007
Sidetall: 96
Kilde: fra skolebiblioteket