Samlesing Bokbloggerprisen 2019: Udyr av Kristine Tofte

I dag, 15.mars, starter andre runde av samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Denne runden er det jeg som har ansvar for og boken vi skal samlese er Udyr av Kristine Tofte. Jeg håper du vil være med å lese boken om du ikke allerede har lest den. Bibliotekene er jo dessverre stengt i disse Korona-tider, men den finnes som e-bok og kan lånes i den appen ditt bibliotek tilbyr (mest sannsynlig enten ebokbib eller Bookbites). Boken er jo også i salg som e-bok og papirbok i de fleste bokhandler. Mitt eksemplar av boken ligger på jobben og er derfor utilgjengelig en periode. Jeg får altså ikke lest i den de neste to ukene, men har heldigvis allerede lest og skrevet om den.

Alle som har skrevet om boken, kan legge inn lenke på nettsiden til prisen, men jeg tar gjerne mot lenker eller kommentarer om boken her også. På nettsiden kan du i tillegg lese mer om prisen, hvilke bøker som er nominerte og gangen i samlesingen som varer ut august.

Udyr er en av tre nominerte bøker i kategorien, Årets beste bok for barn og ungdom. De to andre nominerte er Benny går berserk av Tom Erik Fure og Dette er ikke oss av Neda Alaedi. Jeg har skrevet om boken i et samleinnlegg her på bloggen allerede, men tenkte at den fortjente et eget og litt utvidet innlegg denne måneden. Og det kommer her på bloggen senere.

Kristine Tofte har tidligere gitt ut det kritikerroste tobinds fantasyverket, Song for Eirabu. Jeg har ikke lest dem (og har bare bind to tilgjengelig), så om du har lest dem og vil gi noen anbefalinger, eller har skrevet om dem, kan du veldig gjerne lenke og kommentere på dette innlegget. Siden jeg egentlig ikke leser så mye fantasy, så tenkte jeg at fokuset på bloggen i måneden fremover blir på norske ungdomsbøker generelt, og kanskje også noen barnebøker.



Jeg håper du vil følge med frem mot 15.april!

Noe av det jeg har lest siden sist: norske ungdomsbøker

Det blir dessverre langt mellom blogginnleggene for tiden og det synes jeg er synd. Jeg har både stor glede og nytte av dem selv, og forhåpentligvis kan de glede og/eller nytte noen andre innimellom også. Satser og håper derfor på at 2020 skal bringe flere blogginnlegg enn 2019. Uansett så avslutter jeg 2019 med, forhåpentligvis minst to innlegg, om noe av det jeg har lest i høst. I romjulen eller januar kommer et innlegg med de beste bøkene jeg leste i 2019. I denne omgang blir det tre av høstens norske ungdomsbokutgivelser:

Vi var en gang av Monika Steinholm:
Sofia og Saga var som erteris, men så skjedde det som gjorde at de ikke lenger snakker sammen. I tillegg har de ganske forskjellige liv. Saga er alene med faren som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Det er Saga som er omsorgsperson hjemme. Sofie har foreldre som er opptatt av fasade og som forventer at Sofie skal komme inn på medisinstudiet. Sofie tør ikke si at hun kanskje ønsker noe annet. Kan Sofie og Saga likevel finne tilbake til hverandre, og det som en gang var?

Saga og Sofie har veldig forskjellig bakgrunn, og dette gir en god dynamikk til fortellingen. Vi var en gang er enda en fin bok fra Monika Steinholm. Boken kjennes nok ikke like original som noen av hennes tidligere ungdomsromaner, men jeg likte den likevel godt. Hun skriver lett humoristisk og engasjerende om vennskap, forelskelse og ungdomsliv, uten at hun går veldig i dybden. Boken har godt driv og jeg blir glad i karakterene. Jeg tror absolutt denne boken også kan fenge målgruppen.

Boken er et leseeksemplar jeg fikk gjennom jobben fra Vigmostad Bjørke.
Udyr av Kristine Tofte:
Amund er skolelei og føler seg mislykket og misforstått. Det nærmer seg sommerferie og læreren tenker at det kan være lurt å hjelpe Amund litt på vei. Hun ordner han praksisplass på en gammel gård i området, for å se om det kan være noe for ham. Hans veldig alternative foreldre, som vanligvis er mot det meste skolen driver med, går overraskende nok med på forslaget og Amund må motvillig sette nesen mot gården. Bonden på gården bestemmer seg for å reise bort, nå når han har fått en erstatning, og overlater Amund til seg selv. Heldigvis får han snart besøk av Ida, som er den peneste jenten på skolen, og noe flinkere med dyr enn han selv. Men akkurat disse dyrene viser seg å ikke være som andre gårdsdyr.

Udyr har flere parallelle historier og synsvinkler. Ida sine foreldre tilhører en kristen menighet som akkurat har fått ny pastor. Han bestemmer seg for at det skjer noe på gården som ikke er etter kristen tro, og må stoppes. En forsker kommer over et gammelt eple i arkivet, et eple som ikke har antydning til forråtnelse etter mange år i en arkivskuff. Dette må hun utforske. På gården sitter Amund og Ida og aner ikke hvordan de skal håndtere disse spesielle dyrene, som de snart skal måtte beskytte mot farer utenfra. Og i London har Odin og Loke inngått et veddemål.

De ulike interessene og kreftene skaper driv og spenning i fortellingen. Kristine Tofte har skrevet en både morsom og spennende fantasyroman for ungdom. Den er muligens enda artigere om du har kjennskap til norrøn mytologi, men det er ikke nødvendig å ha det. Og kanskje er den en fin inngangsport til å ville vite mer om nettopp norrøn mytologi. Jeg har ikke lest hennes kritikerroste fantasyserie for voksne, Song for Eirabu, men har en sterk antakelse om at Udyr er en del lettere å lese også for mindre erfarne lesere generelt og av fantasy spesielt. Rett meg gjerne om jeg tar feil her.

Leseeksemplaret fikk jeg av forfatteren selv, som jeg ikke kjenner personlig, men har uansett forsøkt så godt jeg kan å gi en uhildet omtale av boken. 

Det Sara skjuler av Kathrine Nedrejord:
Etter en fest forandrer Sara seg. Den tidligere utadvendte og morsomme Sara, blir engstelig og innesluttet. Hun blir fjern og avvikende når Lajla spør om noe har skjedd. Etter flere forsøk på å få noe ut av bestevenninnen, bestemmer Lajla seg for å finne ut av hva som har skjedd på egenhånd.

Kathrine Nedrejord er en ungdomsbokforfatter jeg liker veldig godt. Det Sara skjuler er en viktig fortelling, som samtidig er gjort veldig spennende ved at Lajla skal løse et mysterie. Riktignok kunne mysteriet vært bedre bygget opp. Lajla tar noen litt merkelige valg underveis, men samtidig er irrasjonalitet ikke helt urealistisk i denne sammenhengen. Det tar uansett ikke bort viktigheten fra tematikken. Boken stiller spørsmål som hvorfor det er så vanskelig å si fra når når et overgrep har skjedd med deg, til og med til din egen beste venninne. At vi ser det gjennom venninnen sitt ståsted, forteller oss noe om hvor utfordrende det er å nå inn, og å få folk til å stå frem, og kanskje spesielt i en liten bygd der alle vet hvem hverandre er.

Handlingen foregår i Karasjok, som i følge forlaget sin omtale av boken har rystende statistikker når det kommer til overgrep. Forfatteren selv er derfra og gir oss et innblikk i kulturen som kan føre til dette. Det er konflikter mellom flyttsamer og fastboende som vanskeliggjør kommunikasjon, og i lokalmiljøet blir fotballtalentet til Lajla sin lillebror langt mer verdsatt enn Lajla sitt.

Kathrine Nedrejord skriver veldig godt og gir som vanlig et nytt perspektiv på tematikken hun tar opp i bøkene sine. Jeg anbefaler både unge og voksne å lese Det Sara skjuler.

Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug og jeg er pliktig til å merke omtalen med #reklame.

Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Nestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.

Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.

Om ungdom og medieliv og ikke minst fantasy

Denne uken har jeg vært i Drammen på en spennende konferanse som heter Ung 3.0 om ungdom og medieliv arrangert av fylkesbibliotekene og utdanningsavdelingene i Buskerud og Vestfold. Det er en konferanse rettet inn mot skoler og bibliotek som jobber med ungdom. Vi fikk blant annet forelesninger om forskning på ungdom og sosiale medier der jenter er i stor overvekt når det kommer til å bidra med innhold, at det er vanlig at barn begynner å forholde seg til internett allerede ved 18 måneders alder, hvordan bruke dataspill i historieundervisning og spennende prosjekt på ulike bibliotek. Jeg var også på besøk hos Drammen videregående skole med omvisning på biblioteket der. Der hadde de 3 bibliotekarer i full stilling og masse spennende opplegg og større prosjekter. Jeg må si jeg ble ganske misunnelig der de er tre kollegaer er jeg delt mellom to skoler uten kollegaer på biblioteket. Riktignok er Drammen en større skole, og de hadde et stort og flott bibliotek der de blant annet har noe de kaller "Bok-sjokk" i starten av skoleåret med opplesing og bokpresentasjoner. Jeg ble vel både inspirert til å sette i gang ting og frustrert da man skjønner alt man ikke har muligheten til å gjennomføre uten større ressurser.

Siden dette er en bokblogg tenkte jeg å skrive litt mer om det som er mest relevant i forhold til bøker og litteratur. I går var jeg nemlig på en spennende presentasjon med Pål Stokka fra Vendetta forlag. Jeg visste jo litt om dem fra før, men spennende å høre enda mer. Opprinnelig var det et krimforlag fordi de tenkte at det var her de kunne selge bøker siden nordmenn leser så mye krim. Det visste seg å være veldig hard konkurranse og at de var relativt sjanseløse mot de store forlagene i budkrig om ulike titler. Da de kom over Ready Player One av Ernest Cline (som jeg holder på med nå) bestemte de seg for at dette var så bra at det bare måtte gis ut uavhengig av sjanger. Og så vidt jeg forstod var det her Fantasy og Science Fiction-eventyret startet for Vendetta. De store forlagene har sagt lenge og mener vel fortsatt at fantasy på norsk for voksne ikke selger og dette skremte også Vendetta, men siden de to forleggerne selv er spesielt glad i sjangeren bestemte de seg for å ta en sjanse. De ble nok lettere sjokkert og ikke minst glad da de fikk rettighetene til George R.R.Martin sin Song of Ice and Fire-serie (Game of Thrones) for et slikk og ingenting, som han sa, med beskjed om at rettighetene var forsøkt solgt til norske forlag i 15 år uten hell. Nå har bøkene solgt i 100.000 eksemplarer på norsk og dette viser vel at fantasy på norsk har et potensiale. Jeg skrev forøvrig om akkurat dette for et år siden da Kristine Tofte var ute i avisen og snakket om den manglende satsingen på fantasy hos norske forlag (etter dette fikk en aksjon fra bloggere boken hennes inn på bestselgerlisten hos Haugen bok før den engang var i salg). Pål Stokka poengterte at de ikke driver et idealistisk forlag og derfor gir de ut den mest tilgjengelige litteraturen innenfor Fantasy og Sci-fi. De mener jo at det er mange potensielle lesere der ute som bare ikke vet det selv enda. Flere av tilhørerne var tydeligvis godt beleste og etterlyste flere serier der Stokka måtte fortelle at det var for smalt og utilgjengelig til at de kunne gi dem ut foreløpig. Fantasy-entusiastene i publikum var over seg av begeistring etterpå for at noen faktisk tør og ikke minst det ekte engasjementet som ligger bak varmer mange bokelskeres hjerter. Tenk så fint når man kan formidle og anbefale bøker i jobben man er så glad i også til de som ikke leser engelsk. Personlig har jeg lest mer fantasy etter at det har kommet oversettelser og det til tross for at jeg leser engelsk ganske godt. Forlaget kommer til å gi ut ulike Sci-fi-klassikere i pocket i løpet av året og virker å ha vært sikkert både smarte og heldige i forhold til timing av bokutgivelser og filmatiseringer av ulike bøker i sjangeren.

Det er en liten mulighet for at jeg kommer med et innlegg til fra konferansen, men hvis noen er interessert kan dere gå inn på konferansens nettsted (kobling over) der elever ved medielinjen på Åssiden vgs har skrevet innlegg og laget videoer fra hele konferansen. Den ble visst også streamet så det skal være mulig å se foredragene.

Bokanmeldelse: Vakre skapninger

Vakre skapninger (Beautiful Creatures) av Kami Garcia og Margareth Stohl er første bok i en serie der det til nå har kommet fire bøker på engelsk. Det er debuten til de to forfatterne. I boken møter vi Ethan som bor i en liten by, Gatlin, i South Carolina. Han har nylig mistet sin mor og etter det har faren kun gått rundt i pysjamas og låst seg inne på kontoret sitt mesteparten av dagen. Som både moren og faren har Ethan alltid følt seg annerledes enn de aller fleste andre i Gatlin der ingenting nytt og spennende skjer. Så begynner ryktene å svirre om en ny jente på skolen som visstnok er niesen til den myteomspunnede Macon Ravenwood som ingen har sett på åresvis. Sjokket er stort for Ethan da han oppdager at Lena Duchennes er den jenten han har møtt i de merkelige drømmene han har hatt en stund. Lena er ingen vanlig jente, hvis noen trodde det, hun har voldsomme og magiske krefter som hun prøver å skjule, men ingenting kan vel holdes skjult for alltid...

Boken er skrevet fra Ethan sitt perspektiv som jo er noe uvanlig i denne sjangeren der jentens ståsted pleier å være i fokus. Innimellom får vi også tilbakeblikk til Lena og Ethan sine forfedre fra den amerikanske borgerkrigen som er skilt ut i kursiv. Disse tilbakeblikkene er med på å skape en spesiell ramme for fortellingen. I den lille byen Gatlin er de nemlig veldig opptatt av borgerkrigen og har et museum og et årlig spill der (nesten) hele byen kler seg opp. Byens mektigste og de som arrangerer dette er medlemmene i den lokale dameforeningen DAR. Det er også disse som snart setter i gang en heksejakt mot Lena fordi hun ikke passer inn i deres sterkt religiøse verden. Jeg synes kanskje det virket litt rart at hele byen vendte seg mot Lena så kjapt. Hun blir behandlet dårlig av de andre jentene på skolen umiddelbart og de voksne tar automatisk deres parti og forklaring om Lenas mystiske oppførsel for god fisk. På den annen side fikk de samme voksne Harry Potter fjernet fra biblioteket på skolen, og det vet vi jo utrolig nok har skjedd i enkelte religiøse kretser. Jeg synes samtidig også at de delene av boken som beskriver det lille samfunnet er noe av det som fungerer best.

Språklig sett er boken enkel og lettlest. Det var dog noen småting som irriterte meg, som for eksempel bruken av  noe sånt litt for ofte. Jeg suste gjennom de første hundre sidene før jeg begynte å kjede meg.  Jeg må nok bare innse det; jeg er litt mettet på urban fantasy og spesielt paranormal romance som jeg først og fremst vil kalle denne boken. Da er det lett for å kjede seg og  å henge seg opp i språklige og andre detaljer, men først og fremst at det hele blir for forutsigbart. Bøkene i denne sjangeren følger til en viss grad en oppskrift som etterhvert begynner å bli meg ganske kjent; en vanlig dødelig som ikke passer helt inn møter en av motsatt kjønn med overnaturlige evner og utrolig skjønnhet. Sistnevnte er farlig for den andre, men et helt spesielt bånd og forståelse knytter dem og de bare må være sammen selv om det ikke er bra. Jeg lar meg ikke rive med denne gang som jeg gjorde i både Hush, hush og Evighetens kyss (Twilight). Jeg kan likevel se at denne boken har kvaliteter som andre bøker av denne typen ikke har og ikke minst er det verken vampyrer, zombier, falne engler, feer eller varulver å oppdrive. Jeg liker både det historiske bakteppet for boken og miljøet rundt. Det er med på å lage en stemningsfull historie. Problemet er at det blir litt for mange tråder og derfor noe uoversiktlig.

Det jeg liker minst ved denne boken er forholdet mellom Ethan og Lena. De har som sagt en spesiell tilknytning til hverandre, men jeg synes ikke det er noe særlig spenning der, og etterhvert blir det litt for mange overdådige kjærlighetserklæringer og hete kyss. Det er ikke måte på hvor vakker Lena er, eller hva som skjer når de to kysser (selv om det visstnok er en grunn til det). Det er også mye dveling rundt om de skal være sammen eller ikke på grunn av Lenas skjebne (som jeg ikke vil røpe), og det ble jeg ganske lei av. Jeg endte opp med å skumme gjennom en del av dette som jeg synes gjør boken langtekkelig. Å nei, det er ikke fordi jeg ikke er i målgruppen at jeg ikke faller for dette, for jeg har fint klart å la meg rive med av andre bøker med ungdomsforelskelser før. Som jeg skrev i omtalen min av Sammen skal vi holde himmelen hadde jeg virkelig troen på det spesielle båndet de to hadde, men jeg heier derimot ikke på dette paret. Siden mye av boken dreier seg rundt deres forhold så fungerer ikke det optimalt for meg til tross for en relativt original historie. Hvis du først skal skrive en bok på over 500 sider kunne jeg heller ønske meg en historie som dreide seg mer om også andre karakterer, men da hadde det gjerne vært en annen type bok og ikke en paranormal romance. Jeg hadde virkelig troen på at jeg skulle like denne boken, så er skuffet til tross for en veldig spennende og lovende avslutning på denne første boken.

Vakre skapninger er denne ukens bok på bloggturne for Cappelen Damm. I går skrev My secret Book Nook om den og i morgen er Make your dreams come true sistemann ut.

Møt Kristine Oseth Gustavsen

Tidligere i uken la jeg ut en konkurranse der premien er fantasyboken Fiji Kitsune. I dag skal dere få vite litt mer om forfatteren og jeg minner om at konkurransen er åpen helt til mandag morgen kl 8.00. Les mer om boken og konkurransen her.

Kristine Oseth Gustavsen er 22 år, kommer fra Lier, gikk ut fra forfatterstudiet i Bø 2011 og bor nå i Oslo. Jeg spurte om hun kunne fortelle litt om hva som inspirerte henne til historien om Fiji Kitsune, hvor lang tid hun brukte på skriveprosessen og hvilke prosjekter hun holder på med for tiden. Her er svaret jeg fikk:

Ideen til "Fiji Kitsune" kom for ganske lenge siden, mens jeg gikk på ungdomsskolen en gang. Ei venninne av meg hadde lagd seg et alter ego hun kalte Fiji Kitsune, og lurte på om jeg kunne skrive en historie om henne. Fiji var dragetemmer og ninja, med vikingrøtter og en snakkende ulv som venn. Dette var mens jeg holdt på med "I dypet av en ruin", den første boka mi, men med én gang jeg var ferdig med den, begynte jeg å skrive det som skulle bli "Fiji Kitsune fra landet bak drømmer." Jeg hadde overhodet ikke sett for meg hvor lang den kom til å bli, og etter hvert som jeg skreiv og utforska verdenen jeg hadde skapt, oppdaga jeg hvor stor historien var, og det som opprinnelig var tenkt som en liten historie på en førti - femti sider, blei plutselig ganske mye mer. Så tok det også ganske lang tid å få hele ferdig. Jeg begynte på den i seksten - søttenårsalderen da jeg nettopp var ferdig med "I dypet av en ruin", og fullførte den i løpet av siste semester i Bø. Jeg skal ærlig innrømme at skriveprosessen ikke gikk like jevnt og trutt hele tida; sjøl om jeg var veldig ivrig og kunne skrive i flere timer av gangen helt i begynnelsen, hadde jeg nesten lagt hele prosjektet fra meg da Panthera lurte på åssen jeg lå an, og om jeg snart var ferdig, for de hadde allerede begynt forarbeidet med den. Jeg hadde egentlig gått litt lei, men skjønte at jeg burde prøve å få den i mål, samtidig som jeg ikke ville la det synes i boka at forfatteren igrunn bare prøvde å gjøre seg fortest mulig ferdig med den. Så jeg prøvde å disiplinere meg etter beste evne, og satte en siste frist for meg sjøl, og jammen fikk jeg ikke også fullført den med æren i behold etter å ha skrevet på den i nærmere fire år.

Etter den siste store anstrengelsen med "Fiji Kitsune", har jeg innsett at jeg har gjort meg litt ferdig med fantasysjangeren for ei stund, særlig med tanke på at fantasy var nesten det eneste jeg skreiv fra jeg var tretten. Nå skriver jeg på noe som sannsynligvis blir en forholdsvis kort ungdomsroman som er veldig forskjellig, både når det gjelder stil og tema, fra bøkene jeg tidligere har gitt ut på Panthera. Der jeg også tidligere nesten utelukkende leste fantasybøker, har jeg blitt mer og mer opptatt av norsk samtidslitteratur, og Elin Brodin og Stig Sæterbakken er blant yndlingsforfatterne mine.

Tusen takk til Kristine Oseth Gustavsen for gode svar. Jeg gleder meg til Fiji Kitsune og er også veldig spent på forfatterens neste bokprosjekt.

Mørk engel - en anmeldelse

Tittel: Mørk engel
Forfatter: Laini Taylor
Forlag: Bazar
År: 2012
Sidetall: 400 
Kilde: gave fra forlaget

Mørk engel er den norske oversettelsen av Laini Taylor sin fantasybok Daughter of Smoke and Bone som er første bok i en trilogi. Boken kom ut på norsk nå i februar og jeg har gledet meg en god stund til å lese den. Sammen med Sirkelen var dette kanskje de bøkene jeg har sett mest frem til denne bokvåren. Handlingen i Mørk engel foregår så lenge det er i vår verden, i Praha, som er en av mine favorittbyer. Her bor Karou, som betyr håp, i egen leilighet mens hun går på kunstskole. Innimellom blir hun også sendt ut på oppdrag av Brennstein, ønskemesteren, fra hans butikk som har både inngang og utgang til de fleste steder i verden. Oppdragene går stort sett ut på å samle inn tenner til ønskemesteren, men hva han bruker dem til vet ikke Karou. Hun vet heller ikke særlig mye om sin egen historie, hvor hun kommer fra og hvorfor hun har vokst opp i en butikk i Annetstedshen, som Brennstein kaller det. Hun får heller ikke noe svar når hun spør Brennstein eller noen av hans andre medhjelpere. Plutselig dukker det opp håndavtrykk brent i dører rundt om i verden og uten at hun helt vet hva som har skjedd er Karou i ferd med å bli blandet inn i en utenomjordisk krig som har pågått i tusenvis av år. Og det er da hun møter Akiva og historien hennes skal bli kjent.

Det er vanskelig å fortelle hva denne boken handler om i et lite sammendrag fordi dette universet er ganske komplekst. Det er mange detaljer og karakterer som du bare må oppleve selv. Dette er en verden jeg aldri har lest lignende til før og at deler av handlingen foregår i Praha er selvsagt ingen ulempe:-) Beskrivelsene av både Praha, Marrakesh og de delene som ikke er fra vår verden er levende og gode. Etterhvert i boken ser vi også handlingen fra engelen Akiva sitt ståsted og får dermed innblikk i den delen av verden og hans tilknytning til Karou begynner sakte men sikkert å gå opp for oss. Jeg prøvde flere ganger å finne ut av hvem Karou var og hva som hadde skjedd, men tok stort sett feil. Så en god del overraskelser fikk jeg. Hvorfor jeg likevel ikke ble helt henført har med at jeg brukte litt lang tid på å komme inn i boken. Det kan ha med at jeg akkurat nå er litt mettet på urban fantasy og derfor ikke var fullt motivert til å sette meg inn i enda en verden. Til tross for litt romantisk kliss synes jeg siste delen av boken var best, den delen der du får et større innblikk i verdenen utenfor vår egen og ikke minst finner ut mer om både Karou og Akiva sin historie. For har jeg forstått dette rett, og også i følge Siljeblomst sin omtale, går dette fra urban fantasy til ren fantasy som jeg tydeligvis da foretrekker:-) Jeg liker nok rett og slett bedre at overnaturlige ting skjer i en overnaturlig verden enn det foregår i vår verden, for da lar jeg meg lettere rive med.  Og det til tross for at det er i Praha:-) Som tidligere nevnt er dette et veldig originalt univers og noen fine karakterer som jeg gleder meg til å følge videre. Neste bok skal komme på engelsk i september i år, og på norsk vet jeg ikke, men antar at det blir februar neste år. 

Les ellers omtalen til Mari på Flukten fra virkeligheten og Lesehorden, bloggen for skolebibliotekarene i Hordaland.

Manglende satsing på fantasy og sci-fi for voksne?

Forfatter Kristine Tofte sier i dag i en artikkel i Dagbladet kalt "Sats fantastisk eller dø" at norske forlag satser for lite på fantastisk litteratur for voksne til tross for at dette tar opp en betydelig andel av markedet internasjonalt. Ingen av de største forlagene har hverken oversatt eller norsk fantasy og sci-fi for voksne på sine vårlister forteller hun. Har norske forlag råd til å overse sjangeren? Etter en rask titt innom noen av forlagene sine hjemmesider, ser jeg kun et forlag (Tiden) som har en egen kategori for fantasy under romaner. De samme forlagene er veldig flinke til å oversette fantasy for ungdom og synes å være av den oppfatningen at voksne ikke ønsker fantasy, i så fall leser vi det på engelsk. Et av poengene til Tofte er vel hva med alle de ungdommene som har vokst og vokser opp med Harry Potter, Percy Jackson, Ringenes herre og ellers en bokverden full av vampyrer, engler, zombier og andre overnaturlige skapninger, slutter de plutselig å lese fantasy og går over til norsk samtidslitteratur? Nei, mest sannsynlig ikke. Dessverre slutter mange av dem å lese helt.

Det finnes mange der ute som ikke er komfortable med å lese på engelsk. I min jobb som bibliotekar på videregående skole har jeg inntrykk av at mange som er i denne fasen mellom barn og voksen ønsker å lese fantasy for voksne også på norsk. Når de skal bruke bøker i norskfaget (fordypningsemne o.l.) er det kun lov å bruke norsk eller oversatt litteratur. At dette finnes i veldig liten grad kan være med å hindre en del av disse ungdommene i å oppdage at det fortsatt kan være gøy å lese romaner, selv etter at man har blitt voksen. På de fleste bibliotekene står dessuten alle disse ungdomsbøkene på barneavdelingen og dit går vel de færreste over 15 år? Mitt fokus er nok rettet litt mot unge voksne siden det er gruppen jeg jobber med og ikke minste er det en alder der mange slutter å lese.

 Personlig var fantasy og sci-fi en relativt ukjent sjanger for meg før jeg leste Harry Potter. Etterhvert har jeg lest litt mer og for eksempel George R.R.Martin sin Song of Ice and Fire-serie plukket jeg ikke opp før de kom på norsk. For selv om jeg leser bøker på engelsk er det noe vanskeligere å plukke opp en helt ny sjanger eller en serie på et stort antall bøker på mange mange hundre sider når de er på engelsk enn på norsk. Jeg sier ihvertfall JA til mer oversatt fantasy og sci-fi og ikke minst mer av dette fra norske forfattere. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at forlaget Vendetta som oversetter George R.R.Martin-serien også skal gi ut en del andre bøker innenfor fantasy og sci-fi, blant annet Neil Gaiman sin American Gods i 2012. Bazar forlag skal senere i år utgi Patrick Rothfuss The Name of the Wind på norsk og Tiden skal gi ut bok nummer to i Kristine Tofte sin Song for Eirabu-serie. Å gi ut og oversette disse bøkene gir både dem og sjangeren større fokus og mer oppmerksomhet og viser at fantasy og sci-fi er for alle.

Hva mener dere? Kan mer oversatt og norsk fantasy og sci-fi være med å redde bokbransjen? Det er selvfølgelig et mer sammensatt bilde enn det, og manglende satsing på e-bøker ødelegger også for forlagene. Jeg har ihvertfall fått meg et nytt lesemål for året, nemlig å lese mest mulig av årets oversatte og norske fantasy og sci-fi (det er jo ikke så mye)og Kristine Tofte sin serie, som jeg med skam må si jeg enda ikke har lest, skal definitivt leses snarest.

Sirkelen - en anmeldelse

Tittel: Sirkelen
Forfatter: Mats Strandberg og Sara Elfgren
Forlag: Gyldendal
År: 2012
Sidetall: 520
Kilde: leseeks. fra forlaget

Denne svenske boken har vært en snakkis blant bokbloggerne en stund og nå på nyåret virker det som "alle" har lest eller leser den. Den har blitt en svensk sensasjon og det var stor konkurranse om rettighetene som visst er uvanlig for skandinaviske ungdomsbøker. Nå har jeg endelig lest den også. Dette var kanskje en av de bøkene jeg gledet meg mest til i år så fallhøyden er derfor stor.

Det skjer i Engelfors, en liten by i Sverige. En gutt ved den videregående skolen blir funnet død på toalettet, tilsynelatende har han tatt sitt eget liv. Ingen stiller egentlig spørsmålstegn ved det, for Elias var jo en "outsider" og et mobbeoffer. Etterhvert oppdager seks helt forskjellige jenter at merkelige ting begynner å skje rundt dem og med dem. En natt da månen lyser rødt bringes de sammen og etterhvert blir de nødt til å samarbeide for å redde både sine egne liv og verden mot ondskapen. De de Utvalgte...

Twilight møter Fucking Åmål har denne boken blitt slått opp som. Jeg kan forstå Fucking Åmål-referansen, men hvorfor Twilight skal blandes opp i alt som har med ungdom og det overnaturlige forstår jeg ikke. Det vil si at jeg forstår at det er for å selge bøker, men er ikke enig:-) Dette har ingenting med vampyrer å gjøre (ihvertfall ikke foreløpig) og det er ingen udødelig kjærlighetshistorie i fokus. Derimot handler det om livene til seks unge jenter i en svensk småby og de er veldig forskjellige. Du har Ida; den ufordragelige og populære jenten, Vanessa; den litt harry jenten som bryr seg mest om å ha det gøy, Linnea; Elias sin bestevenninne, er som han en outsider med en tøff holdning og utseende, Minoo; den skoleflinke og litt nerdete jenten og til slutt Anna- Karin, det utvalgte mobbeofferet. Disse blir tvunget til å samarbeide til tross for sine ulikheter og ikke minst ubehagelige forhistorier (som mobberen og mobbeofferet). Jeg fikk heller assosiasjoner til filmen The Breakfast Club og ikke minst The Craft hvis man skal trekke paralleller til film og litteratur og et av "problemene" for boken er kanskje nettopp at man får assosiasjoner til veldig mye annet istedenfor å bli helt sugd inn i akkurat denne historien.

Jeg likte boken godt mens jeg leste, men jeg lengtet ikke etter den når jeg ikke leste. Det er spennende, nervepirrende og uforutsigbart. Boken tar opp vanskelige temaer som dop, sex, mobbing, selvmord og spiseforstyrrelser, som gjør hovedpersonene mer troverdige, ved at de har "virkelige" problemer. Jeg synes likevel at forfatterne kunne tatt denne problematikken enda lenger eller dypere, men det kan være en av ulempene ved at vi følger fire personers synsvinkel og ikke en. Vi blir likevel godt kjent med jentene og får se andre sider av dem enn de helt overfladiske. Jeg kunne nok ønske at boken var litt mørkere og sårere, for kanskje den er litt for preget av å være en ungdomsbok (da tenker jeg på merkelappen). Dette er absolutt ingen bok for barn og når forfatterne først tar opp disse vanskelige temaene synes jeg som sagt at utførelsen kunne vært enda litt bedre. Dette gjelder også den farlige situasjonen de Utvalgte er i og ondskapen som avdekkes, det kunne vært enda litt mørkere. Forfatterne har kanskje gapt over litt mye ved å både skildre fire tenåringsjenters liv samtidig som det skal være en fantasyhistorie.

Når alt dette er sagt så er boken både lettlest, fengende og god, men kanskje ikke fullt så fantastisk og original som jeg håpet på forhånd. Jeg merker at jeg høres veldig negativ ut, men det er  fordi jeg ser et enda større potensiale i boken. Nå kommer det jo to bøker til der vi kan bli bedre kjent med hovedpersonene og ikke minst de overnaturlige elementene. Den neste boken på norsk kommer i 2013 og skal hete Ild.

Noen andre bloggeres meninger om Sirkelen: Julie, Silje, May Brit og Mari

Crescendo - bokanmeldelse

Tittel: Crescendo
Forfatter: Becca Fitzpatrick
Årstall: 2011
Forlag: Simon & Schuster
Sidetall: 427
Kilde: lånt på biblioteket

Hvis du ikke har lest bok nummer en Hush, Hush/Fallen engel kan du lese min omtale her.
Nora sitt liv har forandret seg totalt etter at hun møtte Patch. Hun har vært utsatt for livsfare og nå har hun fått sin egen skytsengel i nettopp Patch. I den siste tiden har hun svevet på skyene sammen med ham, men han har plutselig blitt mer og mer fraværende og lukket. Han begynner også  å tilbringe en del tid sammen med Marcie Millar, en skolevenninne Nora ikke kan fordra. Samtidig kommer en gammel venninne av Noras mor tilbake til Coldwater sammen med sin sønn Scott. Det er ikke lenge Nora får sveve i skyene...

Jeg leste denne ganske kort tid etter bok nummer en og selv om jeg leste en på norsk og den andre på engelsk så er det litt vanskelig å skille dem. Jeg synes nok denne hadde noen flere irritasjonsmomenter enn den forrige og dette gjelder Nora. Jeg forstod ikke alltid oppførselen hennes i forhold til Patch og i en del avgjørelser synes jeg hun begynner å bevege seg litt for langt vekk fra den fornuftige og skoleflinke Nora som vi møtte i begynnelsen. I tillegg synes jeg hun til tider er en ganske dårlig venninne for Vee. Det er klart at forelskelse fort kan ta overhånd for en tenåringsjente, og spesielt når det er i en bad-guy som Patch, men jeg synes likevel det var en liten karakterbrist at hun skulle la seg styre såpass mye av følelser.

Jeg synes ellers at boken har mye bra. Til tross for disse irritasjonsmomentene når det gjelder Nora, er hun sympatisk og det ville jo fort blitt kjedelig hvis hun var perfekt. Boken har et nytt mysterie som skal løses, og jeg klarte ihvertfall ikke å gjette løsningen. Vi møter noen nye karakterer, og vi får vite en del mer om Noras far og hva som skjedde den natten han ble drept. Vi blir også bedre kjent med Nora. Jeg merker at jeg har veldig lyst til å like disse bøkene fordi de er så fengende og derfor ser bort fra det meste som skurrer og irriterer. Det er veldig deilig å klare å gjøre det og å bare la seg rive med. Boken slutter med en cliffhanger, så jeg er veldig klar for å lese neste bok, Silence, ganske snart. Siden jeg allerede har begynt å tenke på neste års mål om å lese videre i minst like mange serier som jeg begynner på, venter jeg med denne til nyåret og begynner på flest mulig nye serier før nyttår:-)

Fallen engel

Tittel: Fallen engel
Forfatter: Becca Fitzpatrick
Årstall: 2011
Forlag: Gyldendal
Sidetall: 430
Kilde: mottatt fra forlaget for ærlig omtale

Nora er mer opptatt av skole enn av gutter og shopping i motsetning til sin bestevenninne Vee. Men det er helt til den dagen Patch blir hennes biologipartner (det er tydeligvis mange som møtes på denne måten). Han er mørk, mystisk og viser interesse og dermed klarer ikke Nora å la være å bli nysgjerrig. Etter flere tilfeldige møter og mystiske hendelser blir Nora usikker på hvem hun egentlig kan stole på, hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig.

Dette var akkurat så fengende, spennende og mørkt som jeg hadde håpet. Jeg har vært nysgjerrig på denne en god stund nå og da den kom i norsk oversettelse fikk jeg en påminner om å lese den. Når man har lest noen bøker av denne typen begynner man å kjenne oppskriften og det blir mer forutsigbart. Jeg synes likevel denne hadde en viss originalitet over seg. Det er min første bok om falne engler for det første, og også mordmysteriet gjør den annerledes. Hvis man leser dette med kritiske briller så er det nok flere småting å sette fingeren på, men det gidder jeg ikke legge så stor vekt på. Jeg ser først og fremst på underholdningsverdien og her synes den har det meste. Det er romantikk, et mordmysterie og en rekke løse tråder som skal nøstes opp der noe blir løst mens en del må du lese videre i serien for å få svar på. Jeg lar meg underholde og blir også veldig nysgjerrig på denne Patch fordi verken vi eller Nora får vite så mye om ham som vi ønsker. Både han og Vee er karakterer med morsomme replikker og glimt i øyet. Jeg synes også omslaget er utrolig fint og passer perfekt til innholdet. Det sier også sitt at jeg begynte på bok nummer to med en gang jeg hadde muligheten. Dette er første boken i en serie der kun første boken har kommet på norsk, mens tre har kommet ut på engelsk og den fjerde kommer ut til våren.

City of Bones - bokanmeldelse

Tittel: City of Bones
Forfatter: Cassandra Clare
Forlag: Margaret K. McElderry Books
Sidetall: 485/ 14t 11m
Lydbok lest av: Ari Graynor
Kilde: skolebiblioteket/kjøpt

City of Bones er første boken i en urban fantasy-serie (The Mortal Instruments) som jeg trodde var en trilogi, men nå viser det seg at det har kommet en fjerde bok og det er nok heller ikke den siste. Her møter vi Clarissa Fray som en kveld på et utested blir vitne til et mord. Da hun skal tilkalle hjelp viser det seg at liket er borte og morderne som kaller seg Shadowhunters er usynlige for alle andre enn henne selv, inkludert bestekameraten Simon. Innen det neste døgnet skal verden snus på hodet for Clary, moren kidnappes, og hun får stadig flere spørsmål hun ønsker svar på. Hun skal nå bli kjent med en mørk underverden hun ikke ante eksisterte, eller gjorde hun det?

Det var flere ting som ødela  for denne leseopplevelsen og som gjør det litt vanskelig for meg å vurdere boken på riktig grunnlag, men jeg skal prøve. For det første hadde oppleseren på lydboken en veldig irriterende stemme, men det vente jeg meg til etterhvert. For det andre fikk jeg en ufrivillig pause i lesingen da lydboken streiket og hoppet frem og tilbake. Jeg fikk tak i den trykte utgaven etterhvert på biblioteket og fortsatte på lydboken som heldigvis fungerte fint etter dette. Det verste var likevel at jeg klarte å lese en omtale på Goodreads som avslørte altfor mye av det som skulle skje videre i boken. Jeg kan vel først og fremst skylde meg selv her, men de pleier å være flinke å merke omtalene med spoiler. Jaja, ferdig med surmulingen og over til de gode tingene med denne boken.

Her er det spenning og action fra begynnelse til slutt. Jakten på Clarys mor er nemlig ikke uten farer og møter med New Yorks underverdens mange skumle skikkelser. Boken har også en god dose humor. Samspillet mellom Clary og flere av hennes motkarakterer bygger mye på sarkastiske kommentarer både frem og tilbake. I motsetning til en del andre amerikanske fantasy-serier for ungdom har ikke denne første boken en romanse i hovedrollen. Her er det flere personer i fokus og den spiller på et rikt univers. Nå er det kanskje sånn at de bøkene med spesielt fokus på romansen kalles Paranormal romance, mens dette kalles Urban fantasy, hvis jeg har forstått det riktig (?), så da får man jo en pekepinn hvis man vil slippe unna den mest klissete romantikken:-)  Jeg er også ganske sikker på at du vil få noen overraskelser i løpet av denne boken hvis du holder deg unna spoilere. Forfatteren er forøvrig visstnok kjent for å skrive Harry Potter-fanfiction og har av noen blitt beskyldt for å låne litt for mye derfra. Jeg har ikke lest hennes fanfiction, men kan ikke se så mange likheter mellom disse to seriene, så er uenig i de anklagene. Jeg savner ellers en serie der jeg virkelig blir glad i karakterene sånn som jeg ble i nettopp Harry Potter, men det krever kanskje at man leser mer enn en bok.

Neste bok heter City of Ashes og er heldigvis kjøpt inn til biblioteket så jeg kan lese den etterhvert, for holder meg nok unna lydbok denne gangen. Første bok er også utgitt på norsk med tittelen Skyggejegerne. For noen andre bloggeres omtaler se:

Flukten fra virkeligheten
Marias bokblogg

The Named - bokomtale

Da jeg var på en ukes ferie i Kroatia i slutten av august gjorde jeg den tabben å ta med meg for lite lesestoff. Jeg har nemlig lest lite det siste året og tenkte at to bøker skulle holde. Halveis ut i uken var disse to lest ut og jeg var så heldig å finne en bokhandel der de hadde et lite utvalg av engelske bøker. Der fant jeg The Named av Marianne Curley som jeg aldri hadde hørt om før. Det er første bok i The Guardians of Time-triologien der vi møter to hovedpersoner, Isabel og Ethan. Ethan har vært med i The Guardian of Time siden han var en liten gutt. Deres oppgave er å dra tilbake i tid for å hindre The Order of Chaos i å endre historien i et forsøk på å ta over kontrollen i verden. De skal altså passe på at historien forløper slik vi kjenner den. Isabel er Ethans tidligere (?) bestevenn Matt sin lillesøster og det viser seg at hun også er en av The Named og blir i starten av boken Ethans lærling. Gjennom boken følger vi handlingen gjennom en av disse to gjennom hver sine kapitler.

Denne boken var forsåvidt lettlest og spennende, men den skuffet meg likevel. Jeg måtte desverre ta en pause i lesingen fordi en annen bok måtte leses, men kan ikke skylde på det alene. Konseptet i boken er spennende, men utførelsen ikke god nok. Jeg synes ofte det er vanskelig å sette ord på akkurat hva det er som gjør at man ikke klarer å leve seg helt inn i en bok når det ikke er helt åpenbare ting som dårlig språk, teit plot, irriterende karakterer o.l. Jeg synes både karakterene, handlingen og historien blir for lite forklart og utbrodert. Det er i utgangspunktet spennende å følge flere karakterers synsvinkel i en bok, men det skaper nok en ekstra utfordring for forfatteren å få leseren like engasjert i dem. I tillegg synes jeg den ene bikarakteren som kunne vært interessant, Ethans mentor Arkarian, bare er rar og blir forvirret i forhold til hvilken rolle han skal spille (vil ikke røpe hvorfor). Trekantdramaet (selvfølgelig er det et) er uengasjerende, og dermed et irritasjonsmoment. Det kan være jeg er blitt kresen i sjangeren overnaturlige YA-bøker etterhvert, men jeg har ikke lest bøker om tidreiser før og er absolutt fristet til å lese noe annet. Jeg tror nemlig ikke jeg kommer til å lese de to neste bøkene i denne serien, men man skal aldri si aldri. Jeg synes altså ikke at dette er elendig, for det er jo spennende innimellom, men desverre blir det for kjedelig mesteparten av tiden.

I vargens tid

I denne verdenen skapt av George R.R. Martin  finnes det syv riker der ulike familier kjemper kampen om Jerntronen. Når boken starter er det Robert Baratheon som er konge og hans viktigste medspiller, kongens hånd, er akkurat død. Han drar nordover til Vinterfall og sin gamle venn Eddard Stark for å be han komme til Kongshavn og ta over rollen. Lord Stark skal dermed dras inn i et spill om makt der alle midler tas i bruk.

Etter å ha hørt mye om George R. R. Martin sin serie A Song of Ice and Fire og sett TV-serien Game of Thrones bestemte jeg meg for å lese første bok i serien da den ble utgitt på norsk. Jeg har som nevnt tidligere hatt en langvarig dårlig leseperiode og tenkte at å lese noe som var velkjent kunne være lurt, spesielt når det er et helt nytt univers og stort persongalleri man skal sette seg inn i. Jeg likte TV-serien veldig godt, men synes ikke det var så lett å få med seg alle personene og forbindelsene. Dette hjalp boken meg med. I tillegg var det en hel del ting som ikke kommer like godt frem på skjermen som de ulike karakterenes tanker o.l. På den andre siden forsvant jo det meste av spenningen ved å vite alt som skal skje på forhånd:-) Dette gjør at jeg ikke gir boken toppkarakter selv om jeg synes dette er veldig bra. Boken inneholder det meste; spenning, kjærlighet, intriger, krig osv. Da jeg så TV-serien ble jeg sjokkert og overrasket mange ganger. Leseren får følge en karakter i hvert kapittel og disse oppholder seg ofte i forskjellige deler av denne verdenen. Hovedvekten er foreløpig på medlemmene av familien Stark, men vi får også følge brødrene Lannister og etterkommeren etter den tidligere regjerende familien Targaryen, Daenerys, som befinner seg på den andre siden av havet. Dette er en fantasy-serie med foreløpig få fantastiske innslag, men vi aner at mye mer er i vente.

I vargens tid er kun første bind av bok nummer en og jeg tror del to akkurat har kommet. Jeg skal lese den og så gleder jeg meg til å lese videre og ikke vite om noe av det som skal skje:-)

Bitten

Bitten er første bok i Kelley Armstrongs serie Women of the Otherworld. Bøkene i denne serien har ulike hovedpersoner og foregår i det samme universet som hennes serie Darkest Powers, som jeg har lest og omtalt på min andre blogg tidligere. Darkest Powers-serien ble til etter denne og er YA-bøker, mens dette er voksenbøker. Det merkes ved at bøkene inneholder mer vold og sex enn den andre serien. I denne første boken er hovedpersonen Elena, den eneste kvinnelige varulven i verden. Hun prøver å leve blant mennesker i Toronto etter å ha forlatt flokken sin for et år siden. Da flokkens leder ber henne komme tilbake for å hjelpe til i en krise har hun ikke noe valg. 

Det tok vel hele 200 sider før jeg var ordentlig med i denne boken, og det er for lenge. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke klarte å leve meg mer inn i historien, for jeg synes boken var underholdende nok. Det går generelt litt treigt med lesingen for tiden, men jeg likte nok ungdomsbøkene til Armstrong bedre. Jeg kjente aldri spenningen eller kjærlighetshistorien på kroppen som jeg gjorde i hennes andre bøker. Jeg foretrakk at ting ulmet under overflaten enn her som det er mer rett på sak. Jeg har lest mest ungdomsbøker i denne sjangeren, bortsett fra bøkene om Sookie Stackhouse som har mer humor og ikke minst en karakter som Eric. Det manglet i denne boken. Jeg kommer kanskje til å lese videre i serien siden det kommer bøker om andre karakterer i tillegg og ikke minst siden jeg likte hennes andre serie så godt. Det kan høres ut som om jeg ikke likte denne i det hele tatt, men det gjorde jeg. Hadde bare høye forventninger fordi jeg liker det Armstrong har skrevet før.