Sommerlesing: krim og spenning

Juli og august (og straks september) kom og gikk og månedsoppsummeringene uteble. Jeg fant kjapt ut at det å skrive om alle bøkene jeg har lest på en gang og ikke minst i samme innlegg, ble alt for mye. Jeg prøver heller å få skrevet om en del av dem i ulike innlegg fremover, men skal jeg være realistisk blir det gjerne bare med dette ene. 

Jeg starter rett og slett med noen av bøkene jeg leste innen krim/thriller/spenningsjangeren. Jeg leste nesten bare krim i slutten av tenårene og ut i 20-årene, men nå leser jeg få bøker i den sjangeren i løpet av et år.  Derfor er det nok litt uvanlig at jeg har lest fire krimbøker i sommer, men plutselig fenget det veldig igjen. Det som ikke er så uvanlig er at alle krimbøkene jeg har lest er enkeltstående og flere heller mer mot psykologisk thriller enn mer klassisk krim. Her kommer de:

Mannen som døde av Antti Tuomainen

Plottet som ble lagt frem i denne boken gjorde meg veldig nysgjerrig. En mann går til legen og får beskjed om at han har blitt forgiftet. Mest sannsynlig har han blitt forgiftet over lang tid, og det er lite legen kan gjøre med det på dette stadiet. Mannen bestemmer seg for å starte sin egen etterforskning for å finne ut hvem som prøver å ta liv av ham men han selv forfaller.

Dette er en merkverdig finsk roman som på ingen måte er en klassisk krim, men den må vel kunne kalles en spenningsroman. Hovedpersonen jakter på en gjerningsperson samtidig som han skal holde soppfirmaet sitt gående. Han oppdager svik og bedrag i egne rekker og i tillegg har han fått nye og farlige konkurrenter i soppbransjen. Fortellerstilen er på et vis filmatisk, eller så er det kanskje fordi jeg kjenner igjen denne typen fortelling mer fra skjerm enn bokformatet. Jeg ser for meg filmen eller TV-serien, kanskje i litt sånn Fargo-aktig stil. Det er mørkt, rart og samtidig morsomt. Jeg kunne kanskje ha tenkt med litt ekstra av alle tre, men Mannen som døde er en original og leseverdig roman.

Three Little Lies av Laura Marshall

Ellen deler leilighet med bestevenninnen Sasha, som en kveld ikke kommer hjem som avtalt. Ellen frykter det verste og melder henne savnet. Kan fortiden ha innhentet dem? I boken får vi mange tilbakeblikk fra da Sasha  flyttet inn i Ellen sitt nabolag da hun var i tenårene. Ellen ble oppslukt av den nye venninnen og den eksentriske kunstnerfamilien som var hennes fosterfamilie. På en fest i huset deres skjer det noe grusomt, og versjonene av det som har skjedd er ulike. Både Ellen og Sasha må vitne i rettsaken og den anklagede ender med å bli dømt. Men kan Ellen likevel ha tatt feil om hva som skjedde den kvelden?

Three Little Lies er en underholdende og spennende psykologisk krim, men jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av den i ettertid. Karakterene er ikke godt nok utviklet til at de gjør spesielt inntrykk og plottet er kanskje ikke veldig originalt heller. Oppbyggingen med tilbakeblikk og en historie som nøstes gradvis opp, bidrar til å gjøre boken til en fornøyelig og fengende opplevelse likevel. Jeg hadde ikke nølt med å lese mer av forfatteren en gang jeg trenger noe lett underholdning.

I Know You Remember av Jennifer Donaldson

Dette var en bok jeg fant helt tilfeldig og litt gjemt på salg i bokhandelen. Jeg hadde aldri hørt om den, og da er det ekstra gøy når boken faller i smak. I Know You Remember er en psykologisk krim skrevet for ungdom, men som fint kan leses av voksne. Handlingen foregår i Alaska, noe jeg synes gjør boken litt eksotisk.

Ruthie vender tilbake til hjembyen Anchorage etter sin mors død. Hun gleder seg ikke til å bo med faren og hans nye familie, men derimot gleder hun seg til å se igjen bestevenninnen, Zahra, fra sist hun bodde der, til tross for at de har mistet kontakten. Da Zahra ikke dukker opp verken hjemme eller på skolen etter helgen, blir alle bekymret, og Ruthie begynner å grave i hva som har skjedd. Hun oppdager at omgivelsene beskriver en helt annen Zahra enn den hun husker, langt mer mystisk og innesluttet. Hva har skjedd med Zahra?

Boken er tilsynelatende litt lik Three Little Lies i plot og oppbygging, men jeg synes denne lykkes bedre i å skape en minneverdig historie og karakterer, uhyggelig stemning, og ikke minst et mer interessant bakteppe i Alaska. Jeg blir ihvertfall veldig nysgjerrig på Zahra, hvorfor hun har forandret seg, og liker oppbyggingen og veien dit. Slutten er derimot ikke helt vellykket synes jeg, men alt i alt en god, mørk og spennende thriller. 

Krypdyrmemoarer av Silje O.Ulstein

Denne boken er ikke for de med slangefobi kunne jeg sagt, men i og med at jeg har det selv, og likevel ble revet med av denne boken, så skal jeg la det være opp til den enkelte å kjenne etter hva en tåler. Krypdyrmemoarer fikk jeg i posten fra Aschehoug og la den egentlig til side. Da jeg havnet i en skikkelig lesetørke der ingenting engasjerte, tenkte jeg faktisk som så; at slanger ihvertfall måtte vekke et slags engasjement, og jeg plukket den frem igjen. Også de sprikende anmeldelsene med terningkast på både to og seks fra to av landets største aviser, gjorde meg nysgjerrig.

Tre unge mennesker i et kollektiv skaffer seg en tigerpyton som kjæledyr. Liv utvikler en besettelse for dyret, og lar til slutt nesten ingen andre få være nær Nero, som han kalles. Vi følger henne i deler av boken, og i noen kapitler får vi faktisk følge slangens "tanker", noe som kan virke søkt, men jeg synes det funker og gir et ekstra lag til historien. Parallelt følger vi en historielinje og flere synsvinkler lenger frem i tid, nåtid kan jeg kanskje si, der en elleve år gammel jente forsvinner. Her følger vi to politietterforskere og moren til den savnede jenten.

Denne boken er nok heller ikke for de som er spesielt vare på å lese om dyreplageri. Det er i det hele tatt en ganske drøy bok. Det besettende forholdet mellom Liv og Nero er selve drivkraften i romanen, og er både fascinerende og ubehagelig å lese. Noe jeg synes er interessant er at en del mennesker tror de kan ha en gjensidig og nesten mellommenneskelig relasjon til ville dyr. Liv føler sterk kjærlighet til Nero, men slangen er strengt tatt bare opptatt av å få mat. Konsekvensene av denne "misforståelsen" kan være fatale. 

Krypdyrmemoarer er ulikt noe annet jeg har lest. Jeg synes historien er velkomponert og fascinerende. Den fikk meg ut av en lesetørke og kan på en måte anbefales, og på en annen måte ikke. Jeg tror som de splittede anmeldelsene at noen vil kjøpe denne historien fullt og helt, mens andre vil synes den er helt på trynet. Jeg er ikke like panegyrisk som Dagbladet, men kjøper det så absolutt.

Eksemplaret mitt fikk jeg gratis av forlaget.

Bloggen lever! Tre gode norske ungdomsbøker jeg har lest siden sist

Jeg har gjort noen spede forsøk på å gjenopplive denne bloggen i første del av 2019, men det ble med forsøkene. Nå kjente jeg at jeg virkelig savnet bloggen, og at jeg trenger innleggene mine for å både tenke litt gjennom det jeg har lest og for å friske opp i det ved en senere anledning. Så her kommer første av forhåpentligvis flere samleinnlegg. Først ut er tre av årets norske ungdomsromaner:

Ord som slutter på skap av Sanne Mathiassen:

Du står i enden av rommet og ser på meg. Du sier: "Dette går ikke lenger." Du sier: "Jeg har tenkt på dette lenge." Du sier: "Jeg vil ikke mer!" "Da er det slutt da?" Det er det jeg som sier. Vi hadde det jo så fint? (s. 9)

Hovedpersonen i boken blir dumpet av samboeren og nekter å akseptere det. Hun forstår ikke helt hvorfor det ble slutt, mens han allerede har gått videre til en ny kjæreste. Hun flytter hjem igjen til farmor, men finner ut at der kan hun ikke bo i all evighet. Så hun gjemmer seg i skapet til ekskjæresten og følger med på livet hans derfra. Der befinner hun seg i flere måneder, mens skittentøyet til eksen og hans nye kjæreste hoper seg opp rundt henne.

Ord som slutter på skap er skrevet i en lett, humoristisk og absurd form. Handlingen veksler mellom tilbakeblikk fra livet før, både livet med farmor og en fraværende far, kjæresteforholdet, og det hun nå observerer fra skapet. Kjærlighetssorg kan de fleste kjenne seg igjen i og i dag er det nok vanskeligere enn noen gang å gå videre. Gjennom sosiale medier har vi tilgang til å følge med på livene til de vi ikke lenger har kontakt med. Kikkeren i oss blir fristet og foret. Livet i skapet med skittentøyshaugen som vokser er en virkningsfull metafor på hvor passiv og trangsynt vi kan bli mens vi kikker på andres liv.

Boken er delt inn i korte kapitler, de færreste over en side. Det gjør boken relativt lett å lese. Samtidig er språket ganske poetisk. Kort og poetisk er ikke uvanlig blant norske ungdomsbøker faktisk (Brynjulf Jung Tjønn, Marit Kaldhol, Terje Fretheim, for å nevne noen). Jeg ble litt usikker på alderen til hovedpersonen i denne boken. Den er gitt ut som en ungdomsbok, men jeg opplevde at hovedpersonen er mer i starten av 20-årene. Her om dagen så jeg også at boken stod blant voksenromaner på Norli. Jeg er litt usikker på hvem denne boken passer best for. Den er lettlest og passer dermed nedover i alder, men hovedpersonen fremstår som sagt en del eldre, og har rukket å være samboer. Så jeg vil absolutt påstå at Ord som slutter på skap boken også passer for voksne.

Eksemplaret av boken fikk jeg gratis fra Vigmostad Bjørke.

Rør ikke de som sover av Nina K. Lillebo:

I denne boken møter vi Emmi som våkner opp og skjønner at hun er død og ligger under jorden. Hun skal snart oppdage at der nede finnes det en helt egen verden der hun blant annet møter bestefaren sin igjen. Dette underjordiske riket er heldigvis et godt sted, for det finnes nemlig et annet, langt verre sted, for de som skader andre.

Og det er noen igjen på overflaten som har skadet Emmi, en av grunnene til at hun ga opp livet. At han som skadet henne fortsatt lever skaper moralske dilemma for de som er under jorden. Er det nok å vite at han kommer til et marerittaktig sted når han dør, så lenge han fortsatt får leve? Det er nemlig mulig å gjøre noe med det som skjer på jordoverflaten selv om en ikke lever der lenger, men det har sin pris.

I historiene fra livet til Emmi kommer det også frem at hun hadde en venninne, Liv, som også døde, og som hun hadde et komplisert og veldig nært forhold til. Savner og sorgen etter Liv er alltoppslukende. Liv er fortsatt med henne og samtidig ikke.

På vei hjem fra timen, sa jeg til Liv at vi kunne lage snøengler. Hun ba meg slutte. Så løp hun fra meg i snøen uten å lage fotspor. (loc 904)

Jeg synes Rør ikke de som sover har et originalt plott og et vakkert språk. Den veksler mellom Emmi sitt liv etter døden og livet frem mot hennes død. Boken er også tankevekkende, sår og relativt kompleks. Jeg synes likevel at den føles hakket for konstruert, at plottet på et vis overskygger karakterene og relasjonene. Det gjør at jeg ikke blir så engasjert som jeg hadde håpet, og faller litt ut av historien. Det originale plottet og de mange sterke passasjene gjør at jeg tror debutforfatter Lillebo er en jeg vil følge med på fremover.

Eksemplaret av boken fikk jeg gratis fra Aschehoug.

Brådypt av Elin Viktoria Unstad:

Vilja har vært gjennom et traume. For tre måneder siden druknet hun, og var død i 23 minutter før hun ble vekket til live. Livet etterpå har ikke vært det samme. Siden ulykken har hun opplevd både å være deprimert, full i angst og ikke minst å hallusinere. Når hun opplever å bli kidnappet av en mann midt på natten, tatt med på en øde øy, før hun blir bragt hjem igjen allerede neste dag, er det akkurat det alle tror, at hun har hallusinert, igjen. Men Vilja mener bestemt at hun ble kidnappet på ordentlig og begynner å etterforske. Hva skjedde egentlig?

Brådypt er kalt en psykologisk thriller og det er min favorittsjanger innen krim/thrillere. Elin Viktoria Unstad leverer en utrolig spennende fortelling, og jeg som har slitt med leselyst og hastighet for tiden, leste denne på en dag. Boken er ikke feilfri, men den lykkes i å være engasjerende, og i å skape en troverdig hovedkarakter. En karakter som går gjennom sterke prøvelser, både med seg selv, familien og den gryende romansen hun akkurat var i gang med før livet tok en vending.

Beskrivelsene av drukningen og traumene hun opplever i etterkant er veldig sterke. Bokens oppbygging, som veksler mellom nåtid og tilbake til før drukningsulykken bidrar til å skape driv og gjør dette til en leseverdig thriller. Jeg synes også den klarer å balansere den uhyggelige stemningen med det idylliske bakteppet det lille tettstedet ved havet er. På minussiden er den til tider litt forutsigbar og jeg synes kanskje Vilja bruker for mye tid på å finne ut enkelte ting. Alt i alt er det en bok jeg absolutt kan anbefale til de som liker psykologiske thrillere.

Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

Dropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?

Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
Hovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:

Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som gratis leseeksemplar fra Aschehoug.

Anmeldelse: Fra Oslo til Lahore av Mahmona Khan

Fra Oslo til Lahore av Mahmona Khan er en frittstående oppfølger til hennes forrige ungdomsbok Skitten snø fra 2010. Nå er Ambar lykkelig gift med Omar og bosatt i Lahore i Pakistan. De andre jentene, Sumera, Anila og Charlotte, fra første bok er også med, men er igjen i NorgeMannen jobber riktignok mye, men som plaster på såret tar han henne med på en drømmetur til Dubai der hun blir overøst med gaver og spa-behandlinger. Etter en behandling kommer hun tilbake til hotellrommet og finner Omar i en blodpøl, skutt og hardt skadd. Politiet mistenker først henne og hun har vanskeligheter med å kontakte de hjemme, mens etterhvert skjønner politiet at det må ha vært noen utenfra. Er dette et tilfeldig ran eller var Omar innblandet i noe han ikke burde?
                                                  

På Aschehougs forlagsmøte i Bergen tidligere i høst leste forfatteren fra boken og siden den virket så spennende valgte jeg å ta den med meg fra bokbordet vi kunne velge fra. Nettopp spenningen er bokens styrke og den har få dødpunkt. Her er det uvisshet mens Ambar sitter låst på et hotellrom uten å vite noe som helst eller får kontakt med familie og venner, det er dramatiske biljakter og mange hemmeligheter som skal avdekkes. Språklig sett er ikke dette et høydepunkt, men absolutt godkjent. Slangen mellom venninnene og enkelte pakistanske ord gjør at språket får et visst særpreg (det finnes en ordliste bak i boken). Det er likevel spenningen som driver boken og det fungerer bra.

Jeg har ikke lest Khans forrige bok om de fire venninnene, men jeg har forstått det slik at også i den boken står vennskapet i fokus.Vi får et lite innblikk i et flerkulturelt ungdomsmiljø i tillegg til hvordan det er å ha familie med annen etnisk bakgrunn enn norsk. Disse venninnene er sterkt knyttet til hverandre og hjelper og støtter hverandre så godt de kan. At de er ganske opptatt av klær og skjønnhet gjør kanskje at denne boken passer litt bedre til jenter selv om det ikke er en spesielt stor del av handlingen. Spenningen og drivet gjør derimot at denne passer godt til mindre erfarne eller velvillige lesere samtidig som den er god underholdning for alle andre også. Jeg vil derfor si at dette er en ganske så vellykket ungdomsbok og først og fremst det, men til tross for at jeg ikke er en ungdom er jeg veldig fristet til å lese Skitten snø også:-)

Bokanmeldelse: I Hunt Killers av Barry Lyga

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.
                                                  

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

The Witness - min første romantiske spenningsroman

Elizabeth er et produkt av sin mor og en sæddonor møysommelig valgt ut av nevnte kontrollerende mor. Hun har ekstremt høye forventninger til sin datters akademiske ferdigheter og oppdrar henne iskaldt og strengt. Der moren har bestemt at Elizabeth skal bli lege som henne selv drømmer datteren egentlig om en jobb å etterforske internettkriminalitet og aller helst for FBI. En eneste dag i sitt liv trosser Elizabeth moren, klipper håret, sminker seg, går på nattklubb, lager falske ID-kort, drikker alkohol, kaller seg Liz, kysser en mann for første gang og ja gjør det meste moren avskyr, men som de fleste på hennes alder synes er ganske normalt. Denne ene dagen hun trosser moren blir hun vitne til et drap som i tillegg har tilknytning til den russiske mafiaen. Hun melder seg til politiet og livet hennes skal aldri bli det samme igjen både på godt og vondt. Hun blir nødt til å starte helt på nytt ikke bare en gang, men om igjen og om igjen for å ikke bli innhentet av mafiaens nettverk. Boken er todelt og gjør et hopp der vi møter Elizabeth igjen 12 år etter den grufulle hendelsen når hun nok en gang starter på nytt i en småby sør i USA. Her møter hun politimannen Brooks som ikke vil gi opp å komme under det harde skallet hun har opparbeidet da han aner at hun har en del å skjule.

Da jeg startet på denne lydboken forventet jeg meg en thriller. Selv om jeg visste at Norah Roberts er kjent for romantiske serier har jeg også fått med meg at hun skriver spenningsromaner. Dette fant jeg ut i ettertid er under et annet navn. Etterhvert som denne boken skred frem begynte jeg å undre meg over alle sidehistoriene som ikke involverte hovedpersonen Elizabeth, men politimannen Brooks i den nye byen hun flytter til. Jeg tenkte at alle disse historiene henger nok sammen og alt skal nøstes opp til slutt. Men nei, jeg skjønte plutselig at dette ikke var en thriller, men en romantic suspense som det blir kalt på Goodreads, eller en romantisk spenningsbok. Dette endret jo på forventningene mine til sidehistoriene som er mer for å gi et bilde av livet i den amerikanske småbyen og politimannen Brooks enn å bygge opp en spenningskurve.

 I første del av boken blir vi kjent med tenåringen Elizabeth og får kjenne på hennes helt forståelige opprør. Jeg var helt med i denne biten og spenningen hun opplever ved de nye opplevelsene. Da boken plutselig hopper frem 12 år må historien bygges opp på nytt. Jeg synes også denne delen fungerer godt til tider. Elizabeth og Brooks møtes etterhvert og selv om Elizabeth er kjølig er Brooks og hele slekten han (ja, vi får bli kjent med de også) en ganske påståelig og overtalende gjeng. Hovedpersonen går gjennom en voldsom utvikling og forandring fra Elizabeth til Liz og deretter Abigail som forfatteren bruker god tid på, men som jeg ikke synes hun lykkes helt med.

 De romantiske erklæringer og sexscenene føles mer som et opphold før vi går tilbake tilbake til den egentlige historien (i mine øyne) og ikke som en naturlig del av boken, men det hadde kanskje noe med mine forventninger å gjøre til at dette var en thriller. Misforstå meg ikke, jeg har ikke noe i mot litt romantikk, og denne historien er egentlig ganske fin, men kanskje nettopp litt for fin. Jeg liker godt Elizabeth/Abigail som karakter og heier på henne, men hun blir nok litt for kontrollert og god synes jeg. Hun kunne jo hatt noen negative sider som ikke hadde med det hun har opplevd å gjøre. Hun kan til en viss grad minne meg om Lisbeth Salander fra Stieg Larsson sine bøker. Hun er lynende intelligent med spesiellt gode data- og hackingkunnskaper og har en vanskelig og urettferdig fortid, men der Salander er kompleks, innehar mye aggresjon og ikke alltid opptrer korrekt, har Elisabeth full kontroll og leseren synes aldri egentlig hun trår over streken. Det romantiske objektet her, den lokale politimester Brooks, er en hedersmann med enorm samvittighet som kun skurker og onde folk misliker. Jeg savnet flere nyanser i karakterene til tross for at hun får ha en gradvis utvikling fra den bestemte, lukkede og kontrollerte Abigail til å skulle åpne seg og stole på et annet menneske. Boken er ellers veldig dialogbasert selv om vi også får noen innblikk i både Abigail og Brooks sitt indre liv.  Dette gjør at tempoet øker og handlingen drives lett fremover, men det er ikke særlig stemningsskapende eller spennende. Norah Roberts skriver stort sett naturlige og gode nok dialoger så jeg har ikke så mye å utsette her, bortsett fra i overkant mange kjærlighetserklæringer. Personlig har jeg mer sansen for spenningen ved det uutløste i romantiske bøker, og det synes jeg ikke forfatteren fikk helt optimalt til.

Jeg synes som sagt at den første delen av boken var best. Her lykkes forfatteren virkelig med å fange meg. Jeg føler med unge Elizabeth og forstår virkelig hennes trang til opprør som Liz. Stemningen på nattklubben og hennes første møte med Ilya som etterhvert gjør at hun ender opp i trøbbel er både mystisk og mer pirrende enn den egentlige romantiske historien (er jeg bitt av Paranormal Romance og Fifty shades-syndromet?). Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet da boken plutselig gjorde et hopp 12 år frem i tid til en helt annen stemning og miljø i en småby i sørstatene. Boken kunne med fordel vært kuttet endel underveis og så er jeg skuffet over hvor lite vi fikk vite om hva som skjedde på slutten. Jeg hadde håpet på en konfrontasjon og at vi fikk møte blant annet Ilya igjen som tegnet seg som en interessant og kompleks karakter (dog lite sympatisk). Jeg synes altså at det mest interessante her var forholdet og maktkampen mellom Ilya og Elisabeth/Liz som bygget seg opp i starten, men som aldri fikk noen ordentlig utløsning for leseren sin del ihvertfall.

For å oppsummere er dette helt grei og til tider både spennende og fornøyelig tidtrøyte. Jeg er fortsatt litt usikker på om denne kombinasjonen av romantikk og thriller er noe for meg og synes vel forfatteren var best på thriller-delen. Utgangspunktet for kjøpet av denne boken var en leselyst på bunn og boken gjorde virkelig susen en stund. Forfatter Roberts har gitt ut en enorm mengde bøker og har kommet med 5 bøker bare i år. Jeg fatter ikke hvorfor hun da skriver bøker på nesten 800 sider, men jeg er også imponert over kvaliteten på boken med det i bakhodet. Nå har jeg som sagt ikke lest noen flere av hennes bøker og kan derfor ikke vite om bøkene i stor grad gjentar seg selv eller om hun faktisk kommer med noe nytt. Fascinert er jeg ihvertfall over at det er mulig å produsere så mange bøker.


Tittel: The Witness
Forfatter: Norah Roberts
Forlag: Putnam Adult
År: 2012
Spilletid: 16 t 20 m
Kilde: kjøpt selv

Giftige hjerter

En av bøkene jeg leste i mai var Giftige hjerter av S.B.Hayes, en ungdomsbok jeg fikk tilbud om fra forlaget og ønsket å få tilsendt. Jeg har hatt litt problemer med å komme meg videre i de bøkene jeg har holdt på med og bestemte meg for å ta en pause å lese noe litt lett og sommeraktig. Dette var en av de jeg plukket opp.Jeg har i det siste hatt lite lyst til å anmelde bøker på bloggen, men nå når siste oppgave før sommeren er levert skal jeg se å skjerpe meg:-)

Et tilfeldig blikk ut av et bussvindu forandrer livet for Katy Rivers. En mystisk jente med lysende grønne øyne stirrer tilbake, og fra nå hjemsøker hun Katy. Det virker som om jenta vet alt hun gjør, til og med hva hun tenker. Hva er den merkelig forbindelsen mellom dem? Og hva er kraften til smaragdhalsbåndet som hun gir til Katy? Katy støter etter hvert fra seg alle hun er glad i, selv sin egen mor. Bare bestevennen Luke gir ikke opp, og sammen må de finne en måte å overvinne denne jenta på, som er fast bestemt på at hun skal være sammen med Katy - selv inn i døden. (Omtale fra forlaget)

Hmm, hva skal jeg si om denne boken? Jeg begynner med det negative. Den har i grunn et spennende og godt plot og utgangspunkt, men det mangler en del i utførelsen. Historien, språket og karakterene er hakket for enkle og overfladiske. Jeg blir delvis dradd inn i historien, men for det meste sitter jeg trygt på utsiden. Ingen av karakterene gjør noe særlig inntrykk bortsett fra tildels Genievieve, den mystiske jenten. Miljøskildringene skuffer også i forhold til dette fantastiske britiske landskapet med presteboliger og gamle kirkegårder som du bare aner konturene av. Hovedpersonen Katy har alltid følt seg utenfor selv blant sine venner og har et problematisk forhold til sin mor som sliter med depresjon. Jeg synes ikke hennes følelser er særlig godt skildret eller vektlagt for å la oss lesere bli bedre kjent med Katy og forstå hennes reaksjoner og væremåte i løpet av boken. Det er i det helle tatt for lite mørke i historien for min smak. Det er også, spesielt i slutten av historien, sånn at leseren forstår sammenhenger før hovedpersonen gjør det og det ødelegger litt for slutten.

Så var det det positive. Det er tross alt en spennende bok som jeg bare måtte lese ferdig, og den er fort unnagjort. Jeg synes også som sagt at plotet er godt og du lurer hele tiden på om dette skal ha en realistisk eller overnaturlig løsning. Jeg har sett flere sammenligne boken med Forførende ondskap og jeg er ganske sikker på at hvis du likte den, så liker du også denne. Jeg synes begge to var underholdende til over middels og koste meg i sommervarmen med denne, la bare det være sagt!:-) Det er visst debutboken til forfatteren og foreløpig den eneste boken hun har gitt ut.

Tittel: Giftige hjerter

Forfatter: S.B.Hayes

Forlag: Aschehoug

År: 2012

Sidetall: 383 

Kilde: fra forlaget

Forførende ondskap

Etter at lillesøsteren blir drept flytter Katherine til tanten sin i Sydney for å komme vekk fra alt. Hun skifter til og med navn for å slippe at noen skal gjenkjenne henne. Selv om hun prøver å være anonym ønsker skolens mest populære, Alice, å bli venn med henne. De to innleder et vennskap som gradvis skal få Katherine til å finne tilbake til seg selv og det gamle livet sitt der hun ikke var så alvorlig og innesluttet. Det viser seg imidlertid etterhvert at Alice ikke bare har lystige sider, men at også hun som Katherine bærer på mørke hemmeligheter.

Det første jeg har å utsette på denne boken er språket, for det ødelegger opplevelsen litt for meg. Språket er veldig lett og litt for ungdommelig for min smak. Uten å ha lest i den engelske utgaven er nok den å anbefale alle som har muligheten til det siden språket er såpass enkelt. Nå er jeg kanskje ikke i målgruppen, men dette er likevel langt fra noen barnebok. I forhold til det alvorlige innholdet i boken synes jeg det blir litt for overfladisk behandlet. Jeg får aldri helt følelsen av det grusomme Katherine faktisk har opplevd som for eksempel en annen ungdomsthriller jeg leste nylig, Mus, lyktes bedre med. Når dette er sagt er så likte jeg faktisk boken ganske godt. Jeg lot meg forføre og oppbyggingen av boken der avsløringene kommer gradvis gjør den veldig spennende. Jeg likte også hovedpersonen Katherine som er en de fleste kan identifisere seg med, og også de andre karakterene var troverdige. Boken er veldig lettlest og fengende og anbefales til alle som ønsker noe lett, spennende og underholdende. Og da mener jeg lett i forhold til språket, for innholdet er av det dystre slaget.

Uhyggelig ungdomsthriller

Mus av Gordon Reece starter med en hjerteskjærende historie om en mor og datter som blir sviktet. Faren har forlatt dem og datteren Shelley blir brutalt mobbet av sine tidligere venninner. De flytter på landet for å komme seg unna mobbingen, men ikke engang her får de være i fred. De omtaler seg seg selv som mus, fordi de er pliktoppfyllende, gjør lite ut av seg og dermed blir herset med. En dag er likevel grensen nådd selv for dem og da er det ingen vei tilbake.

Denne boken har en uhyggelig stemning som er der fra første side. Du aner at noe ekkelt skal skje, men ikke hva. Det som etterhvert skjer begynner å slite veldig på mor og datter. Jeg syntes både synd på dem for at de aldri kan få fred samtidig som jeg tar avstand fra handlingene deres. Mobbingen av Shelley er ikke akkurat av det uskyldige slaget og denne delen av boken er vond å lese. Dermed kan jeg også forstå hvorfor Shelley gjør som hun gjør. Dette er altså en bok som kan sette i gang tanker rundt et moralsk dilemma. For kan vi egentlig vite helt sikkert hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Det er alltid deilig med bøker som ikke fremstiller verden som svart-hvit eller gir deg det riktige svaret, og denne gjør ingen av delene. Den overlater til leseren å gjøre opp sin egen mening.

Språket i boken er lett og jeg suste ihvertfall gjennom den. Den kunne med fordel vært litt mer utdypende i skildringene for å nå helt til topps hos meg. Det kan kanskje være bedre å lese den på engelsk hvis du mestrer det.

Rosebush

Endelig fant jeg en bok helt på slutten av fjoråret som fenget meg ordentlig. I Rosebush møter vi Jane som har vært utsatt for en bilulykke, våkner opp på sykehuset og ikke aner hva som har skjedd med henne. I løpet av boken følger vi hennes tanker og tilbakeblikk etterhvert som minnene kommer tilbake.

Rosebush av Michelle Jaffe var en  mesteparten av tiden utrolig spennende bok med en uhyggelig stemning over seg. Den fikk meg til å hele tiden gjette hva som hadde skjedd og hvem som var skyldig i hva, men stort sett tok jeg feil. Verden Jane lever i er forferdelig overfladisk og hun gjør alt hun kan for å passe inn og å være populær. Det begynner etterhvert å synke inn for henne at kanskje ikke alle er like begeistret for henne som de gir uttrykk for. Man har lyst å slå henne i hodet av og til så hun skal våkne opp. Til tross for at jeg likte boken godt har den mange svakheter. Den inneholder mange klisjeer, er noe spekulativ og usannsynlig. En del av karakterene er for skrudde til at man kan tro på de, ellers så er det for mange av karakterene som er skrudde til at man kan tro helt på historien . I tillegg gikk slutten litt for fort og noe var for forutsigbart. Det var ellers en god leseopplevelse hvis man tar det for det det er, nemlig lett underholdning. Så var det en bok som endelig vekket leselysten igjen og fikk meg til å velge boken fremfor PC eller TV og glede meg til jeg fikk anledning til å lese igjen. Det er tross alt noe av det beste med å lese.

Den får derfor 3.5 av 5 poeng, som betyr et sted mellom bra og veldig bra.