Oppsummering av september

September er for lengst forbi og bloggingen har nesten uteblitt til tross for ny motivasjon etter Bokbloggertreffet i starten av måneden. Men så kom hverdagen og tok meg igjen. Som mang en bokblogger før meg, tyr jeg derfor nå til et oppsummeringsinnlegg av september og håper at det kommer mer utfyllende innlegg om bøker i løpet av oktober. Disse bøkene ble lest i september:

Havboka av Morten Strøksnes

Engel i snøen av Anders Totland

Frøken Jean Brodies beste alder

Året av Tomas Espedal:

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås

Oldemor av Anna Fiske


Alle bøkene er på norsk, to er bildebøker, fire romaner, to av dem ungdomsbøker, og en sakprosa/fagbok. En god måned både tallmessig, målmessig og innholdsmessig. Jeg er i gang med bokhøsten, holder tritt med 1001- lesesirkel, og leste endelig ferdig sommerens slitebok, og vinner av Bokbloggerprisen 2015, Havboka av Morten Strøksnes. Jeg tror jeg må øve meg på å lese sakprosa. Jeg som nesten aldri legger fra meg bøker, legger ofte fra meg sakprosabøker, på vent riktignok, men de ender likevel opp med å ikke bli lest ferdig. I Havboka fløt det godt gjennom Morten og Hugo sine forberedelser og båtturer, men faktadelene sliter jeg mer med. Det virker som om hjernen reagerer med at det er som å lese til en eksamen eller noe og jeg føler jeg må få med meg hvert ord og ikke minst tall, og helst notere underveis. Og da klarer jeg ikke mer enn små doser av gangen. Som sagt, jeg må øve.



Forberedelsene til Åpen klasse-kategorien til neste års bokbloggerpris går som vanlig veldig greit, spesielt med tanke på barne- og ungdomsbøker. I september leste jeg to av hver. Engel i snøen er en liten bok målt i sider, som selv om den var fort fortært seiler opp til å bli en av favorittene, ihvertfall blant årets norske ungdomsbøker. Anders Totland har skrevet en lavmælt og sterk bok om en alvorlig syk ungdom som oppholder seg på sykehus. Vi får vite veldig lite, hvilket kjønn personen har, hva som feiler han eller henne, men skjønner likevel en god del. En bok alle har og bør ta seg tid til og som jeg forhåpentligvis får tid til å skrive mer om senere. Den andre ungdomsboken, Nærmere kommer vi ikke, var også en god og underholdende ungdomsbok om den første kjærligheten og å oppdage at du har følelser for noen av samme kjønn. Den når likevel ikke helt opp i toppsjiktet blant de norske ungdomsbøkene jeg har lest så langt i år.

Bildebøker er noe jeg liker veldig godt å lese, spesielt etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur i fjor. Likevel har jeg nesten ikke skrevet om bildebøker på bloggen, noe jeg håper å gjøre mer av fremover. Siden jeg har to små barn leser jeg mange bildebøker og prøver å kjøpe eller låne flest mulig nye norske bøker på biblioteket. Varden Steinar var noe mer populær hos mine barn enn hos meg. Det er en veldig søt og fin historie om å være liten og ensom, og å ønske å bli noe mer. Steinar er nemlig så liten at ingen av menneskene som går i fjellet besøker ham slik som de gjør med de større vardene. Og de store ler av ham når han snakker om drømmen sin om å hjelpe mennesker som går seg vill og å kunne gå dit menneskene er. En ganske klassisk historie i grunn, fine tegninger, spennende og oppbyggende, men ikke så original. Oldemor av Anna Fiske likte jeg veldig godt. Det er en bok som i korte trekk viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre av visdom og erfaring på en utrolig fin og respektfull måte. Den har Anna Fiske sin karakteristiske strek og fortelles gjennom Lukas som besøker oldemor på sykehjemmet. Han kommenterer for eksempel hennes rynkete hender og hun begynner å fortelle om alt de hendene har holdt i gjennom et langt liv. Denne boken kommer jeg til å lese flere ganger og håper jeg får skrevet mer om den i løpet av høsten.

Frøken Jean Brodies beste alder ble september-boken i Lines 1001-sirkel, med tema 60-tallet. Jeg hadde egentlig planer om å lese Truman Capote sin In Cold Blood, men så seilte denne boken opp som en kandidat, både fordi jeg leste mye bra om den og fordi den var ganske kort. Jeg må likevel innrømme at jeg kjedet meg en del under lesingen av denne. Jean Brodie er en lærerinne ved en pikeskole som har en gruppe jenter, Brodie-klikken, som hun nærmest kontrollerer og har i sin hule hånd. Hun forteller dem hvordan de skal oppføre seg og vil heller lære dem om livet enn å holde seg til fag, noe som skoleledelsen og andre lærere ikke synes noe om, og jobber hardt med å motarbeide. Etterhvert kommer det også frem at Frøken Jean Brodie er tilhenger av både Hitler og Mussolini og helteskikkelsen brister. Dette er en klassiker og 1001-bok, så godt håndverk er dette absolutt og en god oversettelse skal det også være. Det er også en humoristisk og ironisk bok, og hovedproblemet mitt er kanskje at humoren ikke traff. Karakterene kommer en heller nesten ikke innpå, de blir først og fremst beskrevet med korte karakteristikker, som,  Rose, hun som er kjent for sex, eller Eunice, som er god i turn, og de beskrivelsene blir gjentatt til stadighet. Heller ikke Jean Brodie blir vi særlig kjent med, noe som mystifiserer henne og gjør henne ekstra fascinerende for mange, men som gjør meg mindre interessert i henne. At hun er i sin beste alder blir vi derimot fortalt med hakk i platen. Jeg tror jeg må konkludere med at dette åpenbart er en bok mange synes er god, men jeg følte meg distansert til karakterene, humoren traff meg ikke og den gjentakende stilen falt ikke i smak.

Så til slutt i dette innlegget, som etterhvert ble veldig langt, har jeg endelig lest min første bok av Tomas Espedal. Jeg er som oftest skeptisk og skygger unna mesteparten av de mest utleverende norske bøkene om selvmedlidene menn (ofte med kjærlighetssorg), og dette er definitivt en av dem. Så synes jeg likevel at som både bergenser og litteraturinteressert er Espedal en forfatter som må leses. Blogger Moshonista skrev et sted at inderligheten i denne ble for mye for henne (håper det går greit at jeg siterer deg og at jeg har sitert deg noenlunde riktig), og det må jeg si meg delvis enig i. Boken er skrevet på en mer poetisk måte enn Espedal visstnok vanligvis skriver, og det liker jeg godt. Det gjør boken mer utilgjengelig, men det gjør også inderligheten lettere å svelge. Ikke minst har jeg sansen for en som kan si mye med få ord. Espedal hever også blikket og er for eksempel innom flyktningekrisen der han sitter og mesker seg ombord på et cruiseskip sammen med faren. Og nettopp passasjene som omhandler han og faren sitt forhold likte jeg spesielt godt. Jeg kaller det passasjer da denne boken nesten går i ett med hopp i tid, hendelser og tanker. En noe krevende bok som jeg ville bladd litt mer i, og dvelt litt mer ved, hvis jeg ikke måtte skynde meg å levere den videre til en av de mange kollegaene mine som ville lese den.

Hva så med oktober? Siden jeg ikke leste en eneste Booker-bok i september vil jeg prioritere det frem til vinneren kåres i slutten av måneden. Jeg holder på og er snart ferdig med David Szalay sin All That Man Is og har tre til fra kortlisten stående i bokhyllen. Foreløpig ligger The Sellout av Paul Beatty best an. Norske romaner må etterhvert prioriteres og ikke minst min stappfulle kindle, full av klassikere og nye engelskspråklige YA-bøker som jeg gleder meg til. Oktober blir forhåpentligvis fylt av mer blogging også. Ha en fortsatt fin oktober!

Året, Varden Steinar, Engel i snøen og Nærmere kommer vi ikke fikk jeg alle tilsendt fra de forskjellige forlagene.