Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

Snap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

Uhyggelig ungdomsthriller

Mus av Gordon Reece starter med en hjerteskjærende historie om en mor og datter som blir sviktet. Faren har forlatt dem og datteren Shelley blir brutalt mobbet av sine tidligere venninner. De flytter på landet for å komme seg unna mobbingen, men ikke engang her får de være i fred. De omtaler seg seg selv som mus, fordi de er pliktoppfyllende, gjør lite ut av seg og dermed blir herset med. En dag er likevel grensen nådd selv for dem og da er det ingen vei tilbake.

Denne boken har en uhyggelig stemning som er der fra første side. Du aner at noe ekkelt skal skje, men ikke hva. Det som etterhvert skjer begynner å slite veldig på mor og datter. Jeg syntes både synd på dem for at de aldri kan få fred samtidig som jeg tar avstand fra handlingene deres. Mobbingen av Shelley er ikke akkurat av det uskyldige slaget og denne delen av boken er vond å lese. Dermed kan jeg også forstå hvorfor Shelley gjør som hun gjør. Dette er altså en bok som kan sette i gang tanker rundt et moralsk dilemma. For kan vi egentlig vite helt sikkert hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Det er alltid deilig med bøker som ikke fremstiller verden som svart-hvit eller gir deg det riktige svaret, og denne gjør ingen av delene. Den overlater til leseren å gjøre opp sin egen mening.

Språket i boken er lett og jeg suste ihvertfall gjennom den. Den kunne med fordel vært litt mer utdypende i skildringene for å nå helt til topps hos meg. Det kan kanskje være bedre å lese den på engelsk hvis du mestrer det.