Lesesirkelbøker: tre sterke bøker fra april

I april startet jeg og Ann Helen på bloggen, Archive of Bookish Things, en slags lesesirkel (eller leselinje kanskje siden vi bare er to), fordi vi tilfeldigvis leste samme bok. Vi begynte å snakke om den på chat og fant ut at det var veldig motiverende for lesingen. Etter det leste vi to bøker til sammen og holder nå på med en fjerde i en litt utvidet lesesirkel. I dette innlegget skal jeg skrive litt om de tre vi leste sammen i april.

Tvillingenes dagbok av Ágota Kristóf 
Tvillingenes dagbok er en bok som setter stemningen fra første side. Den stemningen er både ubehagelig og merkelig og gjør meg som leser veldig nysgjerrig. Hvem er disse to rare tvillingguttene som plutselig en dag blir forlatt av sin mor på trappen til bestemor på landet?

Dette er en drøy bok. Krigen herjer og moralsk forfall regjerer i den lille landsbyen der bestemoren bor. Hun er skitten, fæl, og ikke akkurat kjærlig mot barnebarna sine. Hun ønsker derimot at de skal forstå at livet ikke er spesielt enkelt. De to guttene lærer seg systematisk å tåle fysisk og psykisk smerte gjennom ulike øvelser.

Tvillingenes dagbok kom første gang ut i 1986, men har nå kommet i ny utgave. Boken er ganske populær. Forventningene mine var derfor at dette var en helt annen bok enn det faktisk var. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over innholdet av den grunn, og det er egentlig ganske gøy.

Til tross for det sterke innholdet er skrivestilen til Kristóf svært nøktern. De mest alvorlige hendelser bare skjer uten noe særlig om og men. Dette gjør leseopplevelsen enda sterkere tror jeg, og helt spesiell.

Tvillingenes dagbok er første bok i en trilogi. Boken var en mektig opplevelse og jeg kjente meg ikke klar for å gyve løs på neste bok umiddelbart (om jeg så hadde hatt den). Men jeg fikk ikke ordentlig tak på de to tvillingguttene. De er så kalde og kyniske, men samtidig ganske barmhjertige og rettskafne. Jeg må absolutt finne ut mer!

Hjemsøkelse av Jenny Erpenbeck
Hovedpersonen i Hjemsøkelse er på mange måter et feriehus. Et feriehus ved en innsjø og med en vakker hage. Vi følger menneskene som bor i og rundt huset fra ca 30-tallet og fremover i tid. Omtrent annethvert kapittel handler om gartneren, som en konstant, som lever side om side med huset og gjennom historien. De resterende kapitlene handler om nye personer, noen med tilknytning til hverandre. Fra arkitekten som bygger huset, til jødene som forsvinner, til en østtysk student som vil rømme til Vest-Tyskland.

Jeg synes Hjemsøkelse var en krevende bok. Jeg slet dessverre med å henge med i handlingen og språket og fant ikke helt flyten. Jeg kan likevel ikke si at jeg angrer på at jeg kjempet meg litt gjennom den. For jeg kan ikke nekte for at dette er en både original og vakkert skrevet roman. Det var enkelte partier jeg kom mer inn i enn andre og noen har sterkere innhold enn andre. Som Tøyfabrikanten, Sovjetsoldaten og Datteren.

Dette er en bok som må synke inn og som nok burde leses flere ganger. Jeg tror den har satt seg litt mer i meg enn jeg kunne føle på underveis, fordi jeg kjente på en distanse da jeg leste. Hjemsøkelse har en poetisk stil og kjentes vanskelig tilgjengelig for meg. Kronologien kunne også være forvirrende. Men så kom det plutselig et klart og tydelig slag i magen, som fra intet, og dro meg inn igjen:

"To måneder etter at Arthur og Hermine steg på gassvogna i Kulmhof ved Litzmannstadt, etter at øynene til Arthur bulte ut av hulene idet han ble kvalt, og Hermine i dødskramper dreit på føttene til en dame hun aldri hadde sett før, blir deres utvandrede sønn Ludwigs gjenværende formue i Tyskland beslaglagt, samtlige sperrede kontoer blir avviklet og innboet solgt på auksjon" (s. 55)

Queenie av Candice Carty-Williams

Queenie er en 25 år gammel britisk-jamaicansk kvinne som bor i (ekstremt dyre) London. Hun har nylig blitt dumpet av kjæresten og begynner å slite på jobben og ellers i livet. Gjennom nåtid og tilbakeblikk får vi være med henne gjennom tvilsomme avgjørelser på jobb og privat, spesielt når det gjelder det motsatt kjønn. Og vi får følge henne gjennom rasisme, politisk oppvåkning og kvinnefiendtlighet. Heldigvis har hun også gode venninner og en fargerik familie som prøver sitt beste for å støtte henne. Det blir en både rørende, interessant og morsom reise.

Jeg synes det er for få bøker av dette slaget. Bøker som er underholdende og egentlig lettvektere, men samtidig velskrevet og nyanserte. Bøker som gir deg innsikt i et liv du ikke kjente samtidig som du kan le, gråte og kose deg underveis. Ellers er de bare vanskelig å finne.

Queenie har blitt sammenlignet med Bridget Jones dagbok. Men Queenie er langt råere vil jeg si, pluss at perspektivet er ganske annerledes. Bridget Jones er nok litt mer renskåret chic lit, uten at jeg har lest veldig mye av dette, men spesielt britisk/irsk chiclit har jeg begynt å få sansen for. Det er morsomt, underholdende og gir seg ikke ut for å være noe mer enn det er. Jeg håper og tror likevel at Queenie vil sitte litt dypere i hukommelsen.

Jeg vil også påstå at den  minner om Eleonor Oliphant Is Compeletely Fine av Gail Honeyman. Psykisk helse er tema i begge bøkene og de blir fortalt med humor og karakterer å bli glad i. Queenie er en karakter å bli glad i, men samtidig forstår jeg at hun kan ha vært krevende å være i et forhold med. Rasismen hun opplever gir også boken et viktig perspektiv som jeg ikke opplever som typisk for feel good/chic lit-bøker.

Queenie var akkurat det jeg trengte i april.

Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.

"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.

"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.

Bokanmeldelse: Nærmere høst av Marianne Kaurin

Den jødiske familien Stern bor i en leilighet på Grunerløkka og året er 1942. Krigen har nærmest blitt en del av hverdagen selv om hverdagen er spesielt tøff for faren i familien og familiebedriften. Nedgangen er merkbar selv om han prøver alt han klarer å skjerme de andre i familien så godt han kan for de fraværende kundene. Det nærmer seg høst og medlemmene i familien har sine drømmer og liv som alle andre. Dette tar slutt den dagen tre politimenn banker på døren. Boken fortelles først og fremst gjennom den mellomste datteren Ilse, men også fra andre perspektiv som far, eldste datteren Miriam og nabogutten Hermann.

Dette er min tredje Upris-nominerte bok og jeg må vel si at den skiller seg litt fra de to andre jeg har lest. Den har et roligere tempo og en annen type handling i og med at dette er en historisk ungdomsroman. Et av kjerneelementene i historien er kanskje ikke så helt ulikt de to andre (Sammen skal vi holde himmelen og Din vakre jævel), det er en ung kjærlighetshistorie i fokus også her. Ilse er nemlig forelsket i nabogutten Hermann, men han har begynt å bli mer og mer unnvikende og fjern.

Siden dette er basert på virkelige hendelser vet man jo som leser hvilken vei dette bærer. Det gjør ikke mindre vondt av den grunn og i den siste delen av boken hadde jeg en stor klump i magen. De fleste av oss er vel utstyrt med en optimisme som gjør at ihvertfall jeg øyner et ørlite håp om at det hele skal gå bra og at jødene skal få bli i hjemmene sine istedenfor at de sendes i konsentrasjonsleire. Det er skrevet mange bøker fra 2. verdenskrig, men jeg er usikker på om det er skrevet spesielt mange ungdomsbøker. Denne boken kan like fint leses av voksne lesere, men den passer kanskje aller best for ungdom som vil vite mer om det grusomme som skjedde den gangen. Det er klart at innholdet er sterkt også fordi vi vet at dette har hendt i Norge med tilsvarende familier, men jeg synes Marianne Kaurin med sitt enkle, rolige og vakre språk og stil klarer å tilføre ekstra styrke til innholdet. Det at historien fortelles gjennom ulike perspektiv gjør det også ekstra interessant. Du får se historien både gjennom en ung jentes øyne, en alvorstunget far og ikke minst gjennom naboen som på mange måter står på den andre siden. Jeg er glad for at denne boken er nominert av ungdom selv til den kommende Uprisen som deles ut 30.mai av Foreningen Les.

Noe som trakk ned helhetsinntrykket av boken i etterkant er Bok-Karete (hennes omtale) sin oppdagelse av at noen mindre utdrag fra denne boken er skremmende lik en annen bok, nemlig en av hennes favorittbøker, Det angår også deg av Herman Sachnowitz, som hun kjenner veldig godt. Da forlaget ble konfrontert med dette ga de et ganske tåkete svar tilbake som ihvertfall ingen av dem som kommenterte saken hos Bok-Karete var spesielt fornøyd med. Både jeg og Karete likte Nærmere høst veldig godt, men jeg synes likevel jeg må gjøre oppmerksom på dette.