Lesing, ungdomsbøker og Bokbloggerpris

Januar kom og gikk og eventuelle planer om oppsummering av bokåret 2020 forduftet med den. Kort fortalt, leseåret 2020 ble ikke så aller verst, men det ble få tungvektere på leselisten, og leselyst var i fokus. Jeg har derfor startet 2021 med en ambisjon om å lese noen gamle og nye klassikere så tidlig som mulig på året, så blir det ihvertfall noen av de i 2021.

Men dette innlegget skal ikke handle om det. Dette innlegget skal handle om noen av de norske ungdomsbøkene fra 2020 jeg har lest den siste tiden. Bokbloggerprisen 2020 har denne gang tre kategorier, Årets roman, Åpen klasse og en rullerende kategori, som i år ble nettopp, Ungdomsbøker. Derfor er det naturlig å oppsummere de norske ungdomsbøkene jeg enda ikke har skrevet om på bloggen. Fire bøker som har en del fellestrekk. Alle fire har som utgangspunkt de mulighetene og utfordringene som ligger i å starte på nytt, og å forsøke å legge noe vondt bak seg. 

Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag

 Dette blir mellom oss handler om å være forelsket i noen av samme kjønn, og om å være ungdom og usikker på følelsene sine. Felix har flyttet til et nytt sted og begynt på ny skole. Han har opplevd en del mobbing tidligere. På den nye skolen får han raskt venner, men tør ikke å være åpen om sin legning. Han blir raskt forelsket i Nicolai, men hvordan skal han finne ut om han føler det samme uten å røpe seg selv? Det hadde vært så mye lettere om Nicolai var en jente.

Det som er litt spesielt med denne boken er at den først ble sluppet tekstbit for tekstbit på Instagram. Det er laget soundtrack og lagt ut bilder fra handlingen, men den er også gitt ut i tradisjonell bokform i etterkant. Det er den versjonen jeg har lest.

Boken har korte kapitler, alt fra en setning til en halv side. Språket er altså ganske knapt, men innholdet er til tider ganske grafisk. Jeg har ingen problemer med å leve meg inn i hovedpersonen, usikkerheten i nye vennskapsbånd og den oppslukende forelskelsen, selv om ordene er få. Jeg synes boken fungerer veldig bra i sin helhet i trykt form og kan anbefale den til både ungdom og voksne.

Fra du så meg av Eldrid Johansen

Karen trenger en pause fra skolen og blir sendt på folkehøyskole. Her får hun nye venner, men først og fremst får hun et litt for nært forhold til en karismatisk lærer. Læreren er gift og har små barn, og forholdet må av den og mange andre grunner holdes skjult. Karen har bare øyne for sin store forelskelse, mens han vet akkurat hva han gjør og hvordan han skal manipulere. Fra du så meg er en intens og til tider nesten thrilleraktig leseopplevelse. Karen blir så sjarmert og oppslukt at alt annet må vike. Løgnene går fint i starten, men så blir de stadig vanskeligere å følge opp. Og ikke minst er det vanskelig å holde på hemmeligheten når han plutselig blir kald og avvisende. Men han har alltid en god forklaring på lur for hvorfor og så er Karen like forelsket som før.  

Boken gir innsikt som kan være viktig for mange for å se hvilke mekanismer som trer i kraft hos den som blir utnyttet, og ikke minst hvordan manipulasjon kan fungere. Boken skal være basert på en ekte hendelse og er både skremmende og veldig medrivende på samme tid. 

Aleksander den store av Peter Franziskus Strassegger

Aleksander vokser opp i et annet land som vi aldri får vite navnet på. Etter å ha blitt mobbet gjennom mange år, slår han hardt tilbake mot mobberen. Sinnet tar overhånd og han mister kontrollen. Familien flytter til morens hjemland, Norge, for å begynne på nytt. Men problemene virker å forfølge Aleksander. Han blir nok en gang utvalgt som mobbeoffer av de tøffeste guttene på skolen. Skal han ta igjen også denne gangen, selv om det så gikk galt sist?

Selv om Aleksander den store er en spennende bok, er det ikke en utpreget spenningsbok med mye action. Det er en ubehagelig bok med ganske grafiske voldsscener. Om et voldsomt sinne som virker å være umulig å stanse. Vi kommer på et vis under huden på Aleksander, for handlingen er først og fremst på et indre plan. Boken er samtidig såpass kort og gir meg nesten følelsen av å ha lest en novelle, et kort innblikk som gir like mange spørsmål som svar. Det kan også være veldig fint, men gjør at boken gjerne trenger å bearbeides, og gjerne snakkes om. Boken er nominert til Uprisen, så den appellerer til målgruppen.

Ser du dette? av Sigrid Agnethe Hansen

Anna har som Aleksander i Aleksander den store også måttet flytte tilbake til en av foreldrenes hjemsted etter en hendelse ved den gamle skolen. Anna er 15 år og har, som mange andre på hennes

alder, opplevd å bli hodestups forelsket. Forelsket i Lars på plassen foran i klasserommet, med verdens fineste nakke. Vel, som så mange andre opplever Anna også å få hjertet sitt knust, og på den mest brutale måten.

Det er litt vanskelig å vite hvor mye jeg skal avsløre av handlingen i denne boken. Andre anmeldelser avslører en del, forsiden avslører noe, mens baksideteksten gjør det ikke. Jeg prøver meg på en mellomting og røper såpass, at i motsetning til i min egen ungdomstid, så har ungdom i dag helt andre og varige midler for å spre både rykter og private ting som ikke var ment for andre enn den det ble gitt til.

Forfatteren avdekker litt etter litt hva som har skjedd. Boken veksler mellom nåtid på nytt sted og skole, og tilbakeblikk fra tiden frem mot det som skjedde. Ikke et ukjent grep som gir boken driv og fungerer godt. Anna får en venninne ganske kjapt på det nye stedet, men hun er fortsatt flau, såret og skamfull over det som skjedde og holder tilbake, noe som er forståelig. Ser du dette? er en vond og velskrevet bok med et aktuelt tema. Det eneste jeg har å utsette er den litt brå slutten. Jeg synes godt boken kunne vært litt lenger. 

Jeg håper fortsatt å få lest noen flere ungdomsbøker de siste dagene før nomineringsfristen i midten av februar, men tar gjerne i mot tips fra dere. Hvilken ungdomsbok må  jeg bare få med meg?

Tre ungdomsbøker: feel-good og alvor side om side

Høstdagene flyr avgårde, men innleggene flyr ikke akkurat ut på bloggen. Lesingen går litt opp og ned for tiden. Jeg følger lystlesingsprinsippet så mye som mulig, og i disse tider handler det mest om relativt lettleste bøker, aller helst med feel good-tendenser. Mine go-to-bøker for å få tak i dette kan være blant annet ungdomsbøker. Skal ikke påstå det er bare feel good å finne her, for det stemmer ikke. For de tre jeg skriver om her vil jeg si det stemmer for to av dem, mens den siste er litt mindre lystig, men veldig spennende. Her er tre av ungdomsbøkene jeg har lest i det siste:

Arvingen av Anne Gunn Halvorsen 

Lena er 17 år og flytter til Oslo for å få en ny start og begynner på ny skole. Og det er ikke hvilken som helst skole eller klasse. Hun kommer nemlig i klasse med de kongelige tvillingene, Margrethe og Karl-Johan. Lena har reist fra hjemstedet av en grunn, hun har nemlig hemmeligheter hun ikke vil ha avslørt og en fortid hun ikke er bare stolt av. De kongelige ungdommene på sin side lever et privilegert, men beskyttet liv. Kan det likevel oppstå søt musikk mellom Lena og den sjarmerende Kalle? 

Arvingen har blitt kalt en moderne Askepott-fortelling og sammenlignet med TV-serien SKAM. Jeg kan forsåvidt stille meg bak de sammenligningene. Boken tar for seg sosiale medier og hvor komplisert det kan være når alle vet hvem du er, og ikke minst når du ikke vil bli kjent igjen av noen som kjenner fortiden din. Oppbyggingen av historien er ganske velkjent, men det er helt i orden. Jeg synes det er veldig gøy og forfriskende  at en ungdomsbok som dette kommer fra norske forfattere. Arvingen inneholder både forelskelse, intriger, spenning og humor og er perfekt når man vil ha noe lett og gøy. Dette skal være første bok i en serie og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Eksemplaret mitt fikk jeg gratis av forlaget.

 

 

Alene gjennom av Michael Stilson

Alene gjennom er fortsettelsen til Bare spille ball fra 2019. Den er nok en spennende bok om Fredrik og hans proffdrøm, ført i pennen av tidligere fotballspiller Michael Stilson. 

Denne gangen blir det hakket mer alvorlig for Fredrik. En mulighet for proffeventyret han drømmer om åpner seg, og plutselig står han veldig alene i et nytt land der forventningene og omgivelsene er ganske nådeløse. I denne boken blir jeg veldig irritert på både Fredrik, moren hans og faren hans. Faren visste vi fra forrige bok ikke var av det troverdige slaget, men moren hadde jeg forventet litt mer av. Fredrik selv, han tar dårlige avgjørelser, og er sta og mistroisk mot de rundt seg. Det siste kan skyldes bakgrunnen hans og forholdet til faren, og umodenheten er troverdig med tanke på alderen. Jeg synes Stilson skriver godt og som sagt troverdig, og så blir det så utrolig spennende. Noe av det mest intense er kampene, og jeg tror ikke det spiller noen rolle om du er fotballinteressert eller ikke.

You Should See Me in a Crown av Leah Johnson

Liz Lighty drømmer om å gå på college der moren hennes gikk og der alle vordende musikere i området ønsker å gå. Det er derfor et slag i ansiktet da hun ikke kommer inn basert på opptaksprøven sin. Hun vet at besteforeldrene ikke har mulighet til å betale, ihvertfall ikke uten ås selge alt de eier, og forteller ingenting om avslaget. Istedenfor øyner hun en mulighet, etter sterk oppmuntring fra både bror og venner, til å vinne et stipend. I Texas er det high schoool fotball som er det store, men i Indiana er det high school prom som er tingen, og blir du Prom King eller Queen, så får du et klekkelig stipend. Kan Liz, som ikke er en klassisk balldronning, for de er nemlig stort sett hvite, blonde, nette og pyntelige, og Liz er stort sett det motsatte, klare å ta tittelen? 

En veldig søt og gøy historie med en hovedkarakter det er umulig å ikke bli glad i, som også tar opp viktige tema som rasisme og homofobi. Oppbyggingen og spenningen rundt ballet gir et veldig godt driv til fortellingen. En skikkelig fin og sjarmerende bok rett og slett.

En slags årskavalkade: nye utfordringer, overraskende leseopplevelser og favoritter som leverer

Vi skriver 2019 og nok et år skal oppsummeres. 2018 ble et ganske godt leseår vil jeg si, med 70 leste bøker. En del av dem var riktignok bildebøker med lite tekst, men jeg sier meg godt fornøyd. I starten av året justerte jeg ned igen målet om 60 leste bøker på Goodreads til 52, fordi jeg lå sånn bakpå hele tiden, men så skrudde jeg det opp igjen og overgikk det en god del. I år har jeg igjen satt det til 60.

I 2018 ble det ikke blogget så mye som jeg hadde håpet, men til gjengjeld har jeg begynt å formidle bøker i en annen kanal, Snaplioteket på Snapchat. Så til de som leser dette og fortsatt ikke følger meg og mine 7 medsnapliotekarer, er det bare å begynne med det. Vi har ganske variert smak og ulike utrrykksmåter, så tror det vil være noe for enhver smak der.

1 2018 fikk jeg også ny jobb, noe som er både krevende og gøy, og det kommer det mest sannsynlig fortsatt til å bli i 2019 med mange nye utfordringer. Det er flere årsaker til at det er stadig vanskeligere å finne tid, lyst og overskudd til å blogge. En av grunnene er at diskusjonene om bøker i større grad foregår i andre fora, som Goodreads, Snapchat, Facebook osv. Men noe som er motiverende, og som jeg har skrevet før, er at det er så nyttig i jobben og forsåvidt ellers også, å ha en logg der jeg har skrevet noe om en del av bøkene jeg leser. Og ved å legge det ut på en blogg blir jeg nødt å skrive litt mer og bedre om bøkene enn kun i stikkordsform som det ville blitt om det kun var til meg selv. En bonus er jo at det forhåpentligvis er en og annen der ute som kan få glede og nytte av det jeg skriver også, så blogging blir det fortsatt i 2019.

Det er mulig det kommer et eget innlegg om mål og lignende for 2019 og oppsummering av mål 2018. Foreløpig tenker jeg å lage en oversikt med kategorier jeg håper å lese mer fra og skrive opp hva jeg leser, men å ikke tallfeste hvor mye jeg skal lese innenfor kategoriene. For eksempel synes jeg det er kjekt å være bevisst på hvilke nasjonaliteter jeg leser fra, noe jeg vil ha litt fokus på, og jeg vil lese mer sakprosa, noe som ofte blir nedprioritert. Jeg skal tenke litt mer på kategoriene før jeg bestemmer meg.

Og så til det viktigste. Bøkene jeg leste i 2018. Her kommer en oversikt og litt omtale av noen av bøkene jeg leste i 2018 fordelt i ulike kategorier. For de som så min dag på Snaplioteket forrige uke, vil dette allerede være kjent. Eventuelle lenker fører til innlegg om bøkene jeg har skrevet tidligere.

Årets mest overraskende leseopplevelse:
Amsterdam av Ian McEwan:
Jeg skal ikke påstå at Amsterdam ble en ny favorittbok, men jeg likte den faktisk godt. Boken fikk Booker-prisen da den kom, og McEwan er en anerkjent forfatter, så hvorfor var det egentlig overraskende? Jo, fordi jeg har tidligere lest to bøker av forfatteren som jeg ikke ble så begeistret for, nemlig Sementhagen og On Chesil Beach. Da disse to bøkene av flere jeg har snakket med, er utnevnt som hans beste, mens Amsterdam havnet i motsatt ende av skalaen, var det kanskje derfor jeg ga denne en sjanse, men likevel derfor jeg ble overrasket. Amsterdam er kanskje ikke helt realistisk, men herlig utspekulert og satt på spissen. De to hovedpersonene Clive og Vernon sitt vennskap blir satt på prøve, men også deres moral, både profesjonelt og privat i kampen om å lykkes. Bokens mediekritikk fremstår fortsatt like aktuell.

Årets gjensyn:
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo*:
Jeg likte veldig godt Marit Eikemo sin forrige bok Alt inkludert, men jeg likte nok denne enda bedre. Et ektepar bor med sine to barn i en litt for trang leilighet. Spesielt Hanne drømmer om enebolig i det aller mest idylliske strøket. Alt kommer til å bli bra da. Som vanlig synes jeg tittel og handlingsreferatene til Marit Eikemo sine bøker høres noe kjedelige ut. Og det var en av grunnene til at jeg ventet så lenge med å lese noe av henne. Men dette er alt annet enn kjedelig. Det hele utvikler seg til en slags samlivsthriller. Jakten og etterhvert besettelsen av akkurat den eneboligen de vil ha får frem de kanskje egentlige grunnene til at de ikke er fornøyd med det de allerede har. Marit Eikemo skriver også denne gangen morsomt, godt og treffende i en intens bok.

Årets Printz-kandidat (amerikansk ungdomsbokpris):
Sadie av Courtney Summers:
Sadie brukte jeg litt tid på å komme i gang med, men når jeg først kom i gang ville jeg ikke at den skulle ta slutt. Sadie sin lillesøster har blitt funnet drept og Sadie har stukket av. Boken er skrevet delvis som en True Crime-podcast og delvis følger den hovedperson Sadie. Dette synes jeg er et vellykket og originalt grep. Podcasten prøver å finne ut hva som har skjedd ved å intervjue de få som kjente  søstrene og de Sadie har møtt på sin vei. Boken er bygget opp nesten som en krim der detaljer blir avslørt for leseren litt etter litt. Dette gjør den drivende og spennende. Samtidig omhandler boken skjebner som er så tragiske at det gjør vondt, og det er dessverre ganske lite håp å spore. Sadie er altså en mørk og vond bok, men anbefales likevel til de som tror de orker.

Årets sterkeste:
Kinderwhore av Maria Kjos Fonn*
Denne boken er en av de råere bøkene jeg har lest på lang tid. Både stil og innhold bidrar til det. Hovedperson Charlotte har en del likhetstrekk til nevnte Sadie når det kommer til hovedpersonens opplevelser i oppveksten. Her er det ikke noe drap, men grusomhetene er mindre pakket inn. Kinderwhore har stort sett veldig korte kapitler, ofte bare en halv side til en side. Jeg liker godt denne formen som bidrar til bokens råhet. Charlotte har en mor som ruser seg. En mor som enten holder sengen eller er ute og finner en ny pappa til Charlotte. Noen av fedrene er snille, mens andre er absolutt ikke det. Barnet Charlotte opplever så utrolig mye vondt som ingen mennesker skulle burde oppleve. Når hun etter hvert blir ungdom takler hun opplevelsene sine ved å ruse seg og å distansere seg mest mulig fra egne følelser og andre mennesker. Jeg forstår veldig godt hvorfor Charlotte oppfører seg som hun gjør. Samtidig er det også så tydelig hvordan denne typen oppførsel støter andre mennesker fra henne, når det hun trenger er hjelp og støtte. Jeg tenker derfor at denne boken er spesielt viktig for å forstå og å gjenkjenne barn og unge som blir utsatt for grov omsorgsvikt. Jeg anbefaler derfor de aller fleste å lese denne, men for noen kan den nok bli for sterk, og kanskje spesielt om du har lignende opplevelser selv.

Det angår også deg av Herman Sachnowitz (fortalt av Arnold Jacoby)
Når det kommer til viktige og sterke bøker er det vanskelig å komme utenom denne. Herman Sachnowitz blir sammen med sine foreldre og åtte søsken sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Han er den eneste som overlever og som kan fortelle deres historie. Jeg synes Sachnowitz gjør mange interessante refleksjoner over livet og hva et menneske er i stand til å i stand til å gjøre og å overleve. Det er flere enn en gang jeg forbløffes over at han fortsatt lever. Grusomhetene i boken er så ufattelige at det er vasnkelig å ta det innover meg. Egentlig er det jo hele historien som er så vanskelig å fatte, men vi vet jo at det skjedde og at lignende behandling av menneskegrupper som anses som mindre verdt har skjedd og fortsatt skjer. Det blir likevel spesielt nært fordi Sachnowitz-familien var norsk, og at dette skjedde med blant annet nordmenn i vår del av verden for ikke så veldig lenge siden. Det er likevel nå såpass lenge siden at det ikke er så mange igjen som kan fortelle oss om det, og derfor blir bøker som denne stadig viktigere vitnesbyrd for å minne oss på hva som er verdt å kjempe for og hva som i ytterste konsekvens kan skje med et samfunn.

Årets feelgood:
Eleanor Oliphant Is Completely Fine av Gail Honeyman:
Over til noe helt annet, men likevel ikke helt. Årets feelgood-roman handler nemlig også om omsorgsvikt og i aller høyeste grad ensomhet. Den inneholder også årets favorittkarakter. Eleanor har det nemlig helt fint. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag. Hun spiser og drikker det samme på faste dager og tider. Hun gjør lite ut av seg og går samme vei til og fra jobb. En dag skjer det likevel noe som tvinger henne ut av rutinen og mønsteret, og til å  forholde seg til andre mennesker på et mer personlig plan. Boken er både tragisk og komisk. Eleanor sin sosiale keitethet og skarpe tunge gjør boken til en fryd å lese. Hennes forhold til moren gjør boken mørk. Boken ender opp på den lyse siden av skalaen, et lite hakk for lyst for min smak. Dette er likevel en bok og en karakter jeg kommer til å huske lenge og bli glad av å tenke på.

Årets forfatteroppdagelse:
For noen år siden prøvde jeg meg på Jane Austen for første gang, med hennes Northanger Abbey. Jeg kom sånn cirka halvveis før jeg ga opp. Jeg var likevel ikke villig til å gi opp Jane Austen og bestemte meg for å prøve en annen bok, og denne gang på norsk. Det ble Overtalelse*, og denne gangen med stor suksess. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at det er best å lese på originalspråket om mulig, så følte jeg at språket ble en hindring første gang. En kan gå glipp av deler av teksten om en velger oversettelsen, men også hvis språket blir for krevende. Jeg velger derfor heller å prøve å lese bøkene på nytt på engelsk ved en senere anledning. For gjenlesingen gleder jeg meg allerede til. Jeg leste også Stolthet og fordom* i 2018, en historie jeg kjente bedre enn Overtalelse, men sistnevnte er så langt favoritten. Jeg håper på mer Austen i 2019 for jeg ble helt oppslukt i bøkene hennes. Vel er de fengende og utrolig romantiske på den best mulige måten. Hun bygger spenning og lengsel som ingen andre. Det er også spennende og interessant å lese om livet for unge kvinner på 1800-tallet. Men det som gir bøkene en ekstra brodd, og som jeg synes oversettelsene jeg har lest ivaretar, er den sarkastiske tonen, de gode observasjonene og samfunnskritikken. I Overtalelse er det blant annet snobberi hun harselerer med. Jeg forstår godt hvorfor Jane Austen sin popularitet stadig består.

Årets sliter:
Med kaldt blod av Truman Capote begynte jeg på i sommer ved bassengkanten i Italia. Samtidig begynte jeg på en annen bok på kindle, som jeg ble enda mer oppslukt av, og derfor ikke klarte å legge fra meg. Etter det kom Booker-langlisten, og da ble denne rett og slett litt glemt. Etter det  har den blitt en bok jeg har lest litt innimellom andre ting, og det stort sett ikke de aller beste opplevelsene. Jeg kan ikke skylde alt dette på boken, for den er tross alt ganske god, selv om jeg skal innrømme at den var noe krevende å komme seg gjennom. Boken har få pusterom, med tettskrevne sider og lange kapitler. Det er en True Crime i romanform om drapet på Clutter-familien på 50-tallet i Kansas. Vi følger familien frem mot drapet, og vi følger gjerningsmenn og politietterforskere, både under etterforskning og under rettssaken. Det er en fascinerende historie og den var svært grensesprengende da den ble utgitt. Ikke minst er dette en klassiker som gir et verdifullt 1001-kryss, og som kan anbefales å lese i ett.

Årets norske etterslepere
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza*
Denne 2017-utgivelsen er en slags crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, men er utgitt som roman. Forfatteren intervjuer en norsk-pakistaner som nå sitter fengslet etter å ha reist til Syria for å kjempe mot Assad. Jeg liker intervjuformen godt. Hovedperson Tariq forteller fra både oppvekst i Norge og tiden i Syria og gir boken en ganske muntlig form.Stort sett lever jeg meg inn i fortellingen, men innimellom blir jeg minnet på at han intervjues ved at han kommenterer hendelser og lignende i nåtid/ettertid. Jeg synes dette grepet er spennende og ikke minst gir boken meg et interessant perspektiv på hva som kan føre til at noen tar valget om å bli fremmedkriger.

Tung tids tale av Olaug Nilssen*:
Også en norsk utgivelse fra 2017 og også en crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe jeg tydeligvis liker godt. Tung tids tale var en av fjorårets kjappest leste bøker, den var fjorårets første bok, men den var ihvertfall ikke fjorårets raskest glemte bok. Olaug Nilssen har vært åpen om at hun har en sønn med sterk autisme og denne boken er en slags kjærlighetserklæring til sønnen Daniel. Boken gir et innblikk i den krevende hverdagen de lever i, og kampen mot et ofte tungrodd system. Men boken blir på ingen måte tungrodd, og kjærligheten til sønnen kommer tydelig frem. Denne var på kortlisten til Bokbloggerprisen i 2018, og var min absolutte favoritt til å vinne, men det gjorde den ikke. Om du enda ikke har lest den, synes jeg du skal det. Den er fort lest, men ikke fort glemt.

Takk for følget i 2018, håper vi snakkes også i 2019.

Hvilke leseopplevelser vil du trekke frem fra 2018?

*Bøkene merket med stjerne fikk jeg av forlaget.

Leseåret 2017 oppsummert

Å finne motivasjon til å skrive noe om leseåret 2017 har vært overraskende vanskelig. Da Labbens bokblogg nylig oppsummerte sitt leseår med noen kategorier som virket spennende, kom endelig et snev av motivasjon. Jeg har altså lånt kategoriene fra Labben sin blogg, som igjen har lånt dem annetsteds fra. Her er 2017 oppsummert i følgende kategorier:

Boken jeg trodde jeg skulle elske som skuffet:
Det var nok ingen voldsomme skuffelser i 2017, men flere bøker jeg trodde og ønsket å like godt, som ble bare sånn passe opplevelser. Jeg kan nevne både Julian Barnes The Sense of An Ending, Coetzee sin Boyhood og Ian McEwan sin Sementhagen. Den jeg hadde størst forhåpninger til var nok likevel Kazuo Ishiguro sin Never Let Me Go , som jeg aldri klarte å leve meg helt inn i. Så må jeg ikke glemme å nevne Jan Kjærstad sin Berge, som fikk kjempegode kritikker, men som jeg blir mer og mer irritert på ettersom tiden går. Felles for disse bøkene er både gode kritikker og at jeg hadde en forventning om at de skulle gjøre noe spesielt med meg, provosere, røre, men så satt jeg igjen med ganske lite etterpå.

Mest overraskende:
Fjorårets første biosirkel hos Moshonista hadde tema From Rags to Riches. På Audible fant jeg en bok av en komiker jeg hadde hørt lite om, men som kunne passe i kategorien. Boken er Born a Crime av Trevor Noah og endte opp med å bli en bok jeg likte veldig godt. Noah vokste opp i Sør-Afrika og boken handler om hans oppvekst både under og etter Apartheid. Tittlen spiller på at Noah har en svart mor og en hvit far, og dermed er et resultat av et forhold som var helt ulovlig. Boken inneholder ulike historier og episoder fra hans liv i litt tilfeldig rekkefølge, alt fra høyst dramatiske til hysterisk morsomme. Trevor Noah er i dag programleder for et av de store talkshowene i USA, The Daily Show. Anbefales som lydbok med forfatteren selv som oppleser.

Boken jeg overtalte alle andre til å lese:
Som privatperson har jeg forsøkt å overtale andre til å lese mange av 2017s favoritter både gjennom utfordringer på blogg og ved å gi bøker i gave, men jeg er ikke sikker på om så mange har lest enda. Jeg leste så mange gode bøker i 2017 pluss at jeg ikke nødvendigvis tror at en bok jeg virkelig liker passer for alle andre. Jeg tror likevel at En sånn jente av Monica Flatabø er den boken jeg har snakket mest om, fordi jeg mener den er så viktig. Som skolebibliotekar er det jo en del av jobben å overtale andre til å lese bøker jeg tror de vil like. Jeg har i år lest spesielt mange sterke og vonde historier og de er ikke alltid like lett å selge inn i tillegg til at de har temaer en skal være litt forsiktig med å presse på hvem som helst. Jeg har ellers overtalt minst to i det siste, en elev og en ansatt, til å lese MISS av Synne Sun Løes, en morsom ungdomsbok om utenforskap og å gå mot strømmen. Boken fikk jeg gratis fra Aschehoug.

Boken jeg leste utelukkende pga anbefaling fra andre:
Da Stine hadde jubileum på bloggen sin oppfordret hun de som kommenterte til å gi henne i "lekse" å lese en av sine egne favoritter. Både jeg og noen andre ba henne gi oss en bok tilbake og min ble Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf. Selv om forfatteren er kjent hadde jeg ikke noe kjennskap til denne boken fra før. Boken har for det første et nydelig språk, og for det andre en god historie. Jan fra Skrolycka er ikke en mann som gjør seg bemerket eller lar seg lett begeistre. Når han for første gang får datteren sin i armene endrer dette seg og alt i resten av hans liver dreier seg om hans øyesten, Klara Gulla. Jeg vil ikke si så mye mer om denne boken enn at det er en tragisk og rørende historie om en kjærlighet som er så altoppslukende at den blir ødeleggende.

Beste påbegynte serie:
Bokserier er noe jeg prøver å lese lite av fordi jeg allerede har påbegynt så utrolig mange og de ofte begynner veldig bra, men taper seg. Jeg leste og likte Huset med den blinde glassveranda som kanskje ikke kan kalles en serie, men det er i hvert fall første bok i en trilogi. Ellers kan jeg nevne Autumn av Ali Smith som er første bok i en slags årstidsserie. Det var min første bok av Smith og ble lest først og fremst fordi den kom på Man Booker Shortlist i fjor. Boken er absolutt god, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke hang med hele veien, og inneholder en av de morsomste scenene jeg tror jeg noensinne har lest. Så den er absolutt verdt å nevne.

Ny favorittforfatter oppdaget i 2017:
Sør-koreanske Han Kang er en forfatter jeg veldig gjerne vil lese mer av. I 2017 leste jeg hennes Levende og døde som gjorde sterkt inntrykk. Boken er basert  på et folkeopprør i Gwangju, Sør-Korea i 1980. Opprøret mot diktaturet ble slått hardt ned på av hæren, sivile ble slaktet, fengslet og torturert etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Ikke bare var denne boken sterk lesning og fortalte meg om hendelser i historien jeg ikke kunne noe om fra før. Han Kang skriver også på en måte som appellerte veldig til meg. Boken fortelles både fra ulike synspunkt og også i litt ulik form. Hun har også et direkte og nøytralt språk som gjør enkelte sterke scener bare enda sterkere for meg. The Vegetarian hadde jeg allerede ulest i bokhyllen og nå har jeg også kjøpt hennes siste bok, The White Book, så satser på mer Han Kang i 2018.

Beste bok fra en sjanger jeg sjelden leser:
Jeg har lest lite sakprosa opp gjennom årene. Så lite at jeg tidligere år satte meg mål om å lese en eller to og slet med å klare det. Men i 2017 leste jeg derimot ganske mange bøker i sjangeren, så nå føler jeg at jeg alltid har lest masse sakprosa. Jeg trekker likevel frem en sakprosabok, nemlig En av oss av Åsne Sejerstad, hennes bok om 22.juli-angrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Dette blir nok ikke siste gang denne boken dukker opp i dette innlegget.

Den mest umulige å legge fra seg: 
One Of Us Is Lying av Karen McManus var nok årets pageturner for min del. Den er for så vidt relativt klisjefull og ikke like troverdig hele veien, men akk så underholdende. Jeg kan ikke lese for mange sånne bøker, men innimellom er det akkurat sånne bøker jeg trenger. Den er kalt en blanding av The Breakfast Club og Pretty Little Liars, hvis det sier deg noe, og er en slags thriller med ingredienser som romantikk, intriger, high school-stereotypier og mye spenning. Jeg venter fortsatt på at noen skal annonsere at denne kommer som film eller TV-serie.


Mest minneverdige karakteren:
I innlegget der boken Kan vi ikke bare late av Camilla Stormo ble omtalt, skrev jeg følgende: Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Jeg blir derfor helt nødt til å svare henne. Jossi er ikke bokens hovedkarakter, men en viktig bikarakter i hovedpersonens utvikling. Karakteren er allerede beskrevet i sitatet og er en karakter du bare må bli glad i. For de som har lest The Sky Is Everywhere eller The Fault in Our Stars, er hun en karakter på linje med (i hvert fall nesten) Joe og Augustus.

Ellers vil jeg nevne Jan fra Skrolycka, Tora fra Huset med den blinde glassveranda og Lydia fra Everything I Never Told You som svært minneverdige karakterer fra 2017.

Boken som var nydeligst skrevet:
Jeg tror jeg må si Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf her også. Jeg skal definitivt lese mer Selma Lagerlöf. Jeg vil også nevne Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo. Heldigvis finnes det to bøker til om Tora og flere titler fra Wassmo i min bokhylle.

Mest tankevekkende bok:
En sånn jente. En bok om voldtekt av Monica Flatabø var nok årets mest  urovekkende lesning. Boken ble lest før metoo-kampanjen satte i gang for fullt og avdekker skremmende holdninger og manglende kunnskap hos blant annet ungdom, foreldre og politi rundt seksualitet og voldtekt. Den største delen av boken handler om serievoldtekstmann, Julio Kopseng. Han fikk til slutt lovens strengeste straff, men fikk holde på altfor mange år uten at politiet tok anmeldelsene av ham på alvor. Boken inneholder også historier fra et ungdomsmiljø i Norge, Hemsedal-saken og andre kvinner som forteller om voldtekt og overgrep. Holdningene som kommer frem overrasket meg da jeg trodde de var tilbakelagt. Metoo har bekreftet bokens inntrykk av at vi har en lang vei å gå når det viser seg at i det ene miljøet etter det andre har det foregått seksuell trakassering som har blitt akseptert og feid under teppet. Denne boken fikk jeg gratis fra Vigmostad Bjørke.

Jeg kan også nevne boken Asking for it av Louise O´Neill som omhandler mye av det samme, men i romanform. Forfatteren gjør noen grep for å gjøre det ekstra vanskelig for leseren å ta stilling både til om kampen er verdt å ta, og ved å gi oss en hovedperson det er vanskelig å sympatisere med.

Boken jeg ikke kan skjønne at jeg ventet til 2017 med å lese:
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo har stått i bokhyllen min lenge. Jeg har ikke lest noe annet av Wassmo tidligere, og denne boken er til og med på 1001-listen (og ikke bare i den norske utgaven). En nydelig og vond bok om Tora sin oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Det er mye elendighet her, men heldigvis også litt håp og noen lyspunkt underveis. Jeg nevnte også Tora under minneverdig karakter. Tora var et av navnene jeg foreslo til min yngste datter. Etter å ha lest denne boken tenkte jeg at jeg skulle ha kjempet hardere for det navnet, selv om jeg er veldig fornøyd med navnet hun fikk, bare så det er sagt;-)

Her vil jeg også nevne Speak av Laurie Halse Anderson. For en som leser mye ungdomsbøker har jeg ikke kunnet unngå å høre om denne boken i mange år. Den står på lister over de beste ungdomsbøkene, og den dukker stadig opp på lister over "banned books" i USA. I tillegg har jeg lest en annen bok av forfatteren, Vinterjenter, som jeg likte veldig godt. Det er enda en bok om seksuelle overgrep, og med det mener jeg ikke at det skrives for mye om det, bare at jeg har litt tilfeldig og passende lest flere av dem i 2017. Hovedpersonen i Speak velger å ringe politiet på en fest sommeren før hun skal begynne på high school. Det er ikke populært hos hennes medelever. Hvorfor hun gjorde det er det egentlig ingen som prøver å forstå, og Melinda forteller heller ingenting, for hun har sluttet å snakke.

Favorittsitat: 

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(En av oss - Åsne Seierstad, s. 386).

Og så må jeg jo ha med dette:

"Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjemen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den del. Det er alltid dei mest uglye jentene i klassen som blir bibliotekar (Menn som ingen treng - Frode Grytten, s. 89).

Korteste bok:
Det ser ut som det er Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech på 32 sider. Jeg leste noen nye norske bildebøker i fjor, men dette er nok den korteste av dem, og nesten uten tekst.

Lengste bok:
Anna Karenina av Lev Tolstoj på 964 sider er den absolutt lengste. Jeg startet på den tidlig på året og leste den innimellom andre bøker, så jeg var vel ikke ferdig før slutten av sommeren. Jeg har lest svært få mursteiner de siste årene, men både å lese boken litt innimellom og å lese den på kindle fungerte bra og det har jeg planer om å prøve igjen i år på en av Dickens-mursteinene.

Favorittbok av en forfatter jeg har lest tidligere:
Det må jo bli Åsne Seierstad, som jeg ikke bare leste en ny favoritt av i 2017, men to. Både To søstre og En av oss var sterke og gode bøker. Førstnevnte fikk Bokbloggerprisen i fjor, vel fortjent, og er vel fortsatt en bestselger, så da har jeg ikke så dårlig samvittighet for at den ikke får all verden med omtale i dette innlegget, selv om den er en av de absolutte beste bøkene jeg leste i fjor. Jeg har tidligere lest Bokhandleren i Kabul, som jeg likte, men som jeg ikke husker som like god som de to andre jeg nå har lest.

Beste debutroman:
Everything I Never Told You av Celeste Ng ble den sist leste boken i 2017. Det er en var og hjerteskjærende bok. En historie om alt det usagte, forventninger, om å skille seg ut, og om det vanskelige ved å være en del av en familie. Det handler om familien til Lydia, en tenåringsjente som blir funnet død i den lokale innsjøen. Vi følger familien både før og etter Lydia sin død, og fokuset i boken er på henne og hvordan resten av familien forholder seg til henne. Foreldrene som begge ønsker for henne det de ikke selv fikk muligheten til, broren som vet godt at Lydia er foreldrenes favoritt, men er den eneste Lydia føler forstår henne, og lillesøsteren som ser mye, men som ikke blir sett av noen.

Boken det var gøyest å lese:
Jeg har i 2017 begynt å lese bøker for min eldste datter med mer tekst og mindre bilder. Roald Dahl står som en favoritt for meg fra barndommen, og ungdomstiden egentlig, da jeg leste mange av hans noveller. I høst har vi lest både Heksene og Georgs magiske medisin som var utrolig gøy, og ikke minst skumle (spesielt Heksene).

Boken som fikk meg til å gråte:
Jeg leste mange bøker i 2017 som var både vonde, rørende og rett og slett hjerteskjærende, men kan kun huske en bok som fikk meg til å gråte. En av oss av Åsne Sejerstad om 22.juli-angrepene fikk meg til å gråte en god del. Jeg var jo veldig klar over på forhånd hvilken del av boken som kom til å bli vanskeligst og sterkest å lese. Jeg prøvde derfor å forberede meg best mulig og å lese den på et tidspunkt der jeg kunne være i fred med tårene mine.



Årets skjulte perle:
En bok jeg enda ikke har nevnt og som jeg likte veldig godt er If I Was Your Girl av Meredith Russo. Dette er en ungdomsbok om Andrew som etter depresjon og selvmordsforsøk velger å bli til Amanda. Hun flytter til faren i en annen by der ingen kjenner hennes historie og forsøker å begynne med blanke ark, noe som ikke er særlig lett. Jeg kom over denne under tilbudene på Amazon og hadde ikke hadde hørt om den før. Derfor kan jeg vel kalle den skjult. Boken er rett og slett bare fin og ikke minst interessant

Boken som ødela meg:
Jeg har i det hele tatt lest mange hjerteskjærende fortellinger i 2017, både fiktive og basert på virkelige hendelser. Jeg vet at jeg har brukt hjerteskjærende mange ganger i dette innlegget, men jeg synes det er det ordet som beskriver best følelsen noen av disse historiene gir meg. Faren sin destruktive, men likevel så vakre kjærlighet til datteren i Keiseren i Portugalia, familien som ikke snakker sammen i Everything I Never Told You, farens desperate leting etter døtrene sine i To søstre, grusomhetene i både Levende og døde, The Underground Railroad og Ære være mine døtre. Og ikke minst Tora...og Lenny fra Of Mice and Men, og Jon fra Anders Totland sin Så lenge ingen ser oss.  For å nevne bare noen altså:-)

Boken som passer best i denne kategorien er likevel, ikke overraskende, En av oss. For ødelagt er akkurat slik jeg følte meg etter å ha lest boken.

Jeg har forsøkt å få med mange bøker i dette innlegget, men likevel er det mange flere gode som hadde fortjent å nevnes. 2017 var i det hele tatt et veldig godt leseår både kvalitetsmessig og kvantitetsmessig. Kanskje mitt beste noen gang. Derfor gikk jeg i gang med 2018 med store forventninger og motivasjon, høynet innsatsen, det vil si målene, og har allerede begynt å tvile på om det går. Så nå hjalp det faktisk å oppsummere og minne meg selv på alle de gode bøkene jeg leste i fjor og tenke at det ikke er noen grunn til at jeg ikke skal finne like gode bøker i år.

Her kan du se alle bøkene jeg leste i 2017.

Dette leste jeg i januar

Vi er allerede langt ut i februar, men her kommer likevel oppsummering fra januar. I januar leste jeg 6 bøker, noe som ikke er så verst for å være meg. Jeg har vel pleid å lese 4-5 bøker på en gjennomsnittlig måned. Nå skal det sies at 3 av bøkene var påbegynt før årsskiftet, men hvem bryr seg vel om det. Kun en av bøkene har så langt blitt videre omtalt (trykk lenke), men to av bøkene har i det minste et påbegynt innlegg som forhåpentligvis kommer i neste uke. Jeg begynte å skrive om de ulike bøkene, men fant ut at det kom til å bli et veldig langt innlegg, og at det kanskje var bedre å forsøke å fordele innleggene litt mer utover måneden. Her er de leste bøkene fra januar:

Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial Killer av Monte Francis
Menn som ingen treng av Frode Grytten
To søstre av Åsne Sejerstad
Leiligheten av Nora Szentiványis
Salt to the Sea av Ruta Sepetys
If I Was Your Girl av Meredith Russo



Januar har vært en innholdsrik lesemåned der jeg synes jeg har lært mye av bøkene jeg har lest. Jeg har vært i Alaska og lært litt om både kriminalstatistikk og statens skyggesider, jeg har fulgt den norske mann i ulike varianter, en fars desperate kamp for å få døtrene sine tilbake fra Syria og lært om radikalisering av ungdom i vesten, jeg har vært i Budapest og møtt en familie som har blitt revet fra hverandre etter at en generasjon flyktet fra kommunismen, mens den andre ble, jeg har fulgt fire ungdommer tvunget på flukt under andre verdenskrig og jeg har blitt kjent med Amanda, født Andrew, og hvordan det er å endelig kunne være seg selv, men å likevel måtte bære på en stor hemmelighet for å bli akseptert. Jeg har hatt mange virkelig gode leseopplevelser, men hvis jeg må trekke frem noen var det To søstre og Salt to the Sea som gjorde mest inntrykk.

Når det gjelder målene jeg satt meg har jeg kommet godt i gang med bokhyllemålet, som er viktig, da dette blir verre å følge opp ettersom nye utgivelser kommer i stadig større omfang i løpet av året. 5 av de 6 leste var hentet fra egen bokhylle. Jeg har lest 2 ulike nasjoner og altså fått 2 kryss der, men det skulle jammen litt til å ikke klare det i løpet av årets første måned. Kryssene for Norge og USA kommer nesten av seg selv og jeg har lest 3 fra hvert land i januar. Til tross for dette har jeg faktisk i tillegg vært i både Ungarn, Syria, Tyrkia og Polen gjennom handlingen i bøkene, og det teller absolutt for noe. Jeg har ellers lest 2 av 5 non-fiction og tror ikke det blir noe problem å oppfylle det målet ettersom jeg er veldig fristet til å lese mer.

Hva så med februar, en kort måned som allerede nærmer seg halvveis? Jeg må få minst et 1001/klassiker-kryss, og helst to. Jeg holder på med Blodmeridianen av Cormac McCarthy som jeg må tvinge meg selv litt til å komme ordentlig i gang med. En tung bok når det kommer til både språk og innhold, men jeg liker den. Ellers er jeg veldig fristet til å lese mer Ian McEwan etter at den ene bokbloggeren etter den andre har skrevet om ham i det siste. Sementhagen er trukket frem som en favoritt hos flere, den er kort og den er en av hans tidligste bøker (den tidligste på 1001), så det må helt klart bli første bok ut (selv om det er Lørdag jeg har i bokhyllen). Han vil også gi en nytt, om enn noe opplagt, nasjonalitetskryss. Jeg har også lyst å lese flere av fjorårets Printz-aktuelle før jeg begynner på dette årets bøker.

Ha det bra 2016, velkommen 2017!

Et noe sent godt nyttår fra bloggen. Året er allerede 10 dager gammelt, 2 bøker er lest, nye mål for 2017 er allerede publisert, og langlistene til Bokbloggerprisen er lansert, men like fullt er dette det første innlegget i 2017 herfra. Her skal jeg først og fremst snakke om fjoråret, 2016, men også litt om målene for 2017. En liste over de beste bøkene jeg leste i 2016 kommer senere i uken. Om du vil se oversikt over alle bøkene jeg leste, kan du se det under fanen øverst, (eller her om du vil sjekke hvilke av dem du har lest) men her kommer en liten oppsummering av leseåret 2016:

Bøker lest i 2016: 58

Måloppnåelse:
Jeg oppnådde faktisk de aller fleste mål, men manglet en lest bok fra bokhyllen (14/15), og en av de 7 kortlistede romanene til bokbloggerprisen. Det er uviktige detaljer, og det viktigste er at jeg fikk lest mange gode bøker og utfordret meg selv litt. Jeg er kjempefornøyd og målene for neste år ligger i en fane øverst på siden. Jeg har oppjustert noen mål, fjernet noen og lagt til noen, men de store forskjellene er det ikke. Jeg har for eksempel tillagt mål om sjanger som jeg ikke hadde, som lyrikk og non fiction, fordi det er sjangre jeg leser så lite av, men innser at jeg mest sannsynlig liker godt. For å være helt ærlig blir jeg innimellom lei av romaner, og det er viktig å variere for  å holde oppe leselysten.

God start på 2016:
Jeg startet året med å få unna en del 1001-bøker og bøker fra bokhyllen, som jo er  veldig lett i januar siden fristen for anskaffelse går ved 1.1, og du kan lese bøker du fikk til jul til full jubel og måloppnåelse. For eksempel kom jeg endelig i gang med Hellemyrsfolket, leste Siri Hustvedt sin Det jeg elsket som har stått åresvis i bokhyllen, og deltok med både lest bok og blogginnlegg i Moshonista sin biosirkel (det ble vel med det ene innlegget, bortsett fra min lille redningsaksjon på slutten av året). Jokerlesing til Bokbloggerprisen i januar var også et høydepunkt og jeg rakk å lese to bøker jeg kunne stemme på. Jeg hadde rett og slett en veldig god start på året. Det er vel ikke akkurat oppsiktsvekkende at man starter det nye året med nytt mot og god innsats, men jeg gjorde også dette fordi jeg vet at når bokhøsten nærmer seg blir det mye fokus på nye bøker, både Booker og nye norske til Bokbloggerprisen, noe som selvfølgelig slo til.



I mars kom langlisten til den internasjonale Booker, og jeg klarte ikke la være å engasjere meg her heller. Jeg leste to bøker derfra, White Hunger og A General Theory of Oblivion, fra hhv Finland og Angola, som var gode bøker, men likevel litt trege leseopplevelser. Vinneren, The Vegetarian av Han Kang, rakk jeg ikke, men den ligger på nattbordet og håper å bli lest i år istedenfor. Til tross for en god start på året kom nok høydepunktene likevel om sommeren, da jeg hadde ferie og tid og ro til å lese, og ikke minst plukket jeg frem noen titler jeg hadde hatt lyst å lese en stund. Bøkene jeg valgte da er også de som står frem i flere kategorier som årets favoritter (liste kommer!). På tampen av juli kom den vanlige Booker-prisen med sin langliste, en pris som engasjerer flere bloggere, delvis på bloggene, men i 2016, mest på Goodreads. Jeg endte opp med å lese 4 bøker derfra, hvorav 3 endte opp på kortlisten (His Bloody Project, Eileen og All That Man Is) i september, men blogget kun om en av dem. To av bøkene likte jeg godt, mens de to andre var så der (Eileen og My Name is Lucy Barton). Tre av bøkene skaffet jeg meg, og de ligger fortsatt ulest hjemme, og sånn vokser lesebunkene....


Bokhøsten:
I september kom altså Booker shortlist, det var bokbloggertreff, utdeling av Bokbloggerprisen, og den norske bokhøsten var i gang på ordentlig. En hektisk, men veldig kjekk bokmåned. Jeg endte opp med å lese 23 norske 2016-utgivelser, som må være rundt 40% av det totale antallet leste bøker, i overkant mye spør du meg:-) Men når vi engang er med på å dele ut en pris, så må man jo engasjere seg, og ikke minst er det gøy. Det kommer en god del barne- og ungdomsbøker også om våren, så jeg hadde lest noen titler allerede. Jeg har også vært hakket flinkere til å blogge om de norske bøkene enn andre bøker, men en flink blogger kan jeg ikke kalles i 2016. Jeg rakk også å lese en del nyere utenlandske utgivelser, spesielt innen Young Adult, der jeg følger med på enda en pris, Printz-prisen, som deles ut i januar påfølgende år, og leser bøker anbefalt i grupper på blogg og Goodreads. Jeg må si at jeg enda ikke har funnet en favoritt, men flere middelmådige leseopplevelser. Forhåpentligvis finner jeg noen gode titler når prisen deles ut til en vinner og inntil 4 honor books. Jeg prøver å i hvert fall lese vinneren hvert år.


Litt statistikk :
I følge Goodreads var min lengste bok All That Man Is av David Szalay på 448 sider og den korteste var Snart sover du av Lisa Aisato og Hady Njie på 40 sider. Et nytt mål av året er å lese minst to mursteiner (over 500 sider), da jeg ser at jeg har lett for å prioritere bort disse. Den mest populære  (antall følgere) av bøkene jeg leste i fjor var William Golding sin Lord of the Flies med over 2 millioner følgere (nok en veteran fra bokhyllen min) og den minst populære var Bomulv av Njord Svendsen med kun 2 følgere. Ellers har jeg lest noe sånt som 23 voksenromaner, 3 novellesamlinger, 4 non fiction, 6 (nye norske )bildebøker, 21 ungdomsromaner og 1 essaysamling. Jeg har lest hele 39 bøker av kvinnelige forfattere og bare 19 bøker av menn. Jeg kunne tenkt på kjønnskvotering her, men når man leser mange barne- og ungdomsbøker tror jeg det er sånn det blir, for hovedvekten av de kvinnelige kommer derfra.

Blogging:
De to siste årene har vært noe labre med kun 16 innlegg per år, så vidt litt mer enn ett i måneden. Kun 5 bøker fikk egne innlegg, mens flere bøker fikk ta del i samleinnlegg med ulik lengde omtale av hver bok. Jeg tenker uansett at litt omtale er bedre enn ingen, så i år må jeg i det minste få til to innlegg per måned, altså 24. På høsten startet jeg opp med månedsoppsummeringsinnlegg og det tror jeg at jeg skal fortsette med fra start i år. Intensjonene er nemlig alltid gode og at jeg skal få skrevet flere egne innlegg om hver av bøkene jeg leser, men det er sjelden det blir noe av. Noen ganger blir det med oppsummeringsinnlegget og noen ganger inspirerer det til nye innlegg. Jeg håper også at de ulike lesesirklene jeg deltar i inspirerer til innlegg, ev får  jeg tvinge de frem, som Moshonista sin allerede nevnte biosirkel, Lines bibliotek sin 1001-sirkel, og Boktanker sin bokhyllelesing, og ikke minst at Booker i år fører til mer engasjement på bloggene.

Godt nytt leseår til alle!

Om du vil sjekke hvor mange av bøkene jeg har ulest i bokhyllen du har lest, kan du gjøre det her på List Challenges. 2017 ser også ut til å bli et år med listebonanza i bokbloggsfæren!