De beste bøkene jeg leste i 2016

Jeg lovet tidligere i uken å komme med de beste bøkene jeg leste (ferdig) i 2016. Det ble ikke en topp 10, men heller bøkene delt inn i ulike kategorier, så her er de:


Årets mest rørende: Oldemor av Anna Fiske: jeg har blitt veldig glad i å lese bildebøker de siste årene og siden jeg har små barn leser jeg mye av det til dem. Det er ikke alltid mine barn og jeg får de samme favorittene, eller får det samme ut av bøkene, og noen ganger ender jeg opp med å lese alene. Uansett, Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hu n har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.


Årets ettertenksomme: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella. Boken fikk et eget innlegg som en del av Moshonista sin biosirkel i fjor. Den handler om Samia, en ung somalisk jente med en drøm å løpe, som blir tvunget på flukt av krig.  Jeg likte godt å lese om oppveksten i Somalia, og ved å følge Samia helt fra en relativrt lykkelig barndom gjør det enda sterkere å lese om det tunge valget hun tar om å legge ut på Reisen til Europa etter at al-Shabaab tar makten i hjemlandet. Selv om jeg hadde innvendinger til fortellerstilen, synes jeg denne boken er viktig å lese.



Årets mest medrivende: Her har jeg egentlig flere kandidater og alle er amerikanske YA-bøker. I sommer leste jeg to av de beste, Everything, Everything av Nicola Yoon og The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie. Førstnevnte handler om en tenåringsjente, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie (i mangel av bedre norske ord).

The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian er en bok jeg har hatt på leselisten noen år og endelig fikk jeg lest den. Den troner helt mot toppen av 2016-favoritter og handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken.



Årets sterkeste: Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus: etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur fikk jeg virkelig opp øynene for Dahle/Nyhus sine bildebøker gjennom Sinna mann. Også Krigen som Dahle siden skrev med sin datter, om skilsmisse, er en veldig sterk bok. For disse bildebøkene er sterke saker, men så utrolig viktige. Blekkspruten handler om overgrep på barn, et dessverre aktuelt tema i Norge for tiden. Blekkspruten er storebroren som overgriper, når de to er alene på rommet og armene er overalt. Når de leker og tuller i stuen er storebror Apen. Jeg kan røpe såpass at boken har en slutt der lillesøster blir forstått og problemet tas på alvor når hun forteller om det til foreldrene. Det kommer tydelig frem at dette ikke skal være en hemmelighet. Men boken viser også hvordan pappa først blir en struts og ikke vil høre om det. Jeg sier det igjen, men jeg nok en gang så imponert over hvordan så vanskelige tema blir behandlet av forfatterparet. Jeg håper ikke lærere og foreldre vegrer seg for å lese og ikke minst snakke om disse bøkene til barn og ungdom, og kanskje også voksne eller bare lese dem selv for å forstå litt mer.



Årets 1001-bok: Vanære av J.M. Coetze: David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.


Årets menn: All That Man Is av David Szalay: Szalay sin roman består av ni historier om ni forskjellige menn rundt om i Europa og minner mest om en novellesamling. Noen av historiene fenger og treffer mer enn andre, men her er virkelig mange gode om den moderne mann. Jeg liker også oppbyggingen av boken der første fortelling handler om to tenåringsgutter og den siste om en eldre mann, og historiene mellom har hovedpersoner med stigende alder. Denne "kronologien" og at første og siste historie har en lett forbindelse er muligens det som gjør at den har kunnet gå som roman i og med at den endte på kortlisten til en prestisjefylt romanpris som Booker. Noveller eller ikke, den anbefales og da jeg leste Grytten sin Menn som ingen treng minnet de om hverandre veldig i tematikk.



Årets Booker: His Bloody Project av Graeme Marcrae Burnet:: denne boken var en av de få som fikk sitt helt eget innlegg som kan leses ved å trykke på tittelen. Den var også en bok jeg leste i forbindelse med Booker og den ble nok min favoritt derfra. En historisk psykologisk krim, presentert som en sann historie. Den har en spennende oppbygging med en blanding av forbryterens egne memoarer, patologirapporter, rettsaksnotater, intervjuer o.l. Som jeg skrev i innlegget om boken er ikke dette en whodunnit, men snarere en whydonnit eller til og med whatsdone.




Årets sliter: Havboka av Morten Strøksnes: selv om boken er årets slitebok betyr det ikke at jeg ikke likte den, men heller som en liten bragd som var verdt slitet. Jeg leser lite sakprosa og merker at det krever en annen type oppmerksomhet enn for eksempel romaner. Og da tenker jeg først og fremst på de delene som tar for seg ulike faktaopplysninger. Jeg ønsker å få med meg alt, og å huske det. Havboka er en nydelig hyllest til havet, den gir innblikk i noe av det nesten uendelige dyrelivet som befinner seg der, og de enorme områdene vi landkrabber ikke tenker på så ofte og kanskje også tar for gitt. Blandingen av spennende skildringer av Morten og Hugo sine utflukter på jakt etter Håkjerring, anekdoter og kunnskap om havet gjør dette til et lite mesterverk av en bok.


Årets norske roman (utgitt 2016): det er vanskelig å komme utenom Vigdis Hjorth og hennes Arv og miljø  i denne kategorien. 2016 ble året der jeg leste tungvekterne fremfor de mer ukjente av romanforfatterne, og to av dem leverte virkelig også (jeg snakker om Renberg), men Arv og miljø var den som stod mest frem for meg. Det handler tilsynelatende om en arvestrid om to hytter, men egentlig er det en historie om familie, hemmeligheter, fornektelse, kommunikasjon og mangel på sådan. Det viser seg at hovedperson Bergljot har gode grunner til å ikke ville ha hatt kontakt med familien, i hvert fall i følge henne selv. Selv om alle sikkert har fått med seg hva denne boken handler om gjennom massiv mediedekning, så vil jeg ikke skrive det siden det ikke er noe som avsløres før et stykke ut i boken. Arv og miljø har så skarpe observasjoner på hvordan vi snakker sammen når det er noe vi ikke vil snakke om, hvordan vi manipulerer hverandre for å forsvare oss selv, spesielt når det du skal forsvare er så alvorlig og utenkelig som her.  Deler av boken som handler om Bergljot sine tanker er skrevet som en slags bevissthetstrøm. Det kan virke rotete, men det fungerer godt, fordi det er jo sånn tanker er.


Årets norske ungdomsbok (utgitt 2016): Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask: forfatteren debuterte med denne ungdomsromanen i fjor og den står for meg frem som den beste av de norske ungdomsbøkene jeg rakk å lese (og det var en del), et lite hakk foran Anders Torland sin Engel i snøen. Lily ble født med ganespalte og har et arr som deler leppen i to. Frem til nå har hun ikke brydd seg noe særlig, men nå våkner følelsene for det motsatte kjønn, og alt som tidligere ikke var så viktig betyr plutselig alt. Ting som før betydde alt derimot, som foreldrene, tar hun avstand fra egentlig uten å ville det, følesene for bestekameraten endrer seg nesten over natten uten at hun vil det, og alt virker håpløst. Boken får så godt frem de vanskelige og forvirrende følelsene rundt det å gå fra barn til ungdom.