Dette leste jeg i januar

Januar er over og straks er februar også over før jeg fikk skrevet ferdig denne oppsummeringen av årets første måned. Den første måneden i året er ofte den enkleste måneden å holde lesemålene sine. Nå har jeg ikke laget meg så mange mål i år egentlig, bortsett fra å lese mer sakprosa, fra 1001-listen og ikke minst fra egen bokhylle. For å hjelpe meg selv til å oppnå dette vil jeg være med i  1001-lesesirkelen til Elida og Bokhyllelesing hos Boktanker. Det aller enkleste i januar er å lese noe fra bokhyllen, spesielt hvis kriteriet er bøker som havnet i bokhyllen innen årskiftet. Likevel leste jeg kunto bøker fra egen bokhylle, og ingen sakprosa eller 1001-bøker, så hvordan dette skal gå får vi se. Det skal sies at jeg begynte på en i hver kategori i januar, så noe blir det etterhvert. 

Januar bestod av 5 leste bøker, 4 av dem norske 2019-bøker, og en dansk tegneserie for barn. Sjangermessig er det ikke så verst spredning, en novellesamling, to romaner for voksne, en ungdomsroman og en tegneserie for barn. Geografisk er det heller lite variasjon, så det får jeg forsøke å gjøre noe med i februar. Jeg har lest to bøker fra egen bokhylle, mens resten var biblioteksbøker. Kjønnsfordeling fortsetter i samme stil som i fjor, en sterk hovedvekt av kvinner. 4 av 5 bøker er skrevet av kvinner, vet ikke om det hjelper at den siste er skrevet av to menn. Dette må jeg være litt mer bevisst på.

Full spredning - Nina Lykke

En av fjorårets mest opphausede bøker. Den fikk Brageprisen og gode anmeldelser. Jeg likte boken, men deler ikke den voldsomme begeistringen. Først og fremst ble jeg litt skuffet fordi jeg ikke synes boken er spesielt morsom. Humor er jo veldig subjektivt, og jeg har opplevd før at bøker som skal være humoristiske først og fremst er nedtrykkende og sånn ble det også med denne. Full spredning handler om en kvinnelig lege som bryter ut av ekteskapet for gammel kjærlighet. Hun får et påfølgende sammenbrudd der hun flytter inn på legekontoret og begynner å bryte sammen foran pasientene. Hun forteller dem hva hun egentlig tenker om dem, noe som selvfølgelig ikke alltid faller i god jord. Nina Lykke gjør absolutt interessante observasjoner fra legekontoret som jeg tror mange, spesielt legene selv, vil kjenne seg igjen i. 

Hardanger - Marit Eikemo

En novellesamling av en forfatter jeg har blitt veldig glad i. Hardanger har i grunn en ganske annerledes stil enn romanene til Eikemo. De er ikke like komiske, men menneskene er fortsatt like skakkjørte. Det som binder novellene sammen er som tittelen indikerer, Hardanger. Hardanger kan minne om Bikubesong av en annen forfatter fra Odda, Frode Grytten, på den måten at de forteller ulike historier fra samme geografiske område. Men i Hardanger er det fra flere bygder i Hardanger og ikke kun en blokk. Karakterer i de ulike novellene kan nemlig dukke opp i andre noveller. Jeg vil derfor anbefale å lese samlingen i ett. Det er også på grunn av dette vanskelig å plukke historiene fra hverandre, men min favoritt var absolutt den siste i samlingen, Ei sjel og ei skjorte. Dette var januarboken min i Boktanker sin Bokhyllelesing (bok med grønt omslag)

Stillheten etterpå - Helene Uri

I Stillheten etterpå følger vi den ganske ferske læreren Odd-Erik, og usikre Ada som er en av hans elever. Odd-Erik kommer virkelig skjevt ut i klasserommet i sin nye jobb og det stopper ikke med det. Helene Uri klarer å få frem for leseren hvor klein han fremstår uten at han forstår det selv på en utrolig god måte. Mange av oss har nok hatt den læreren eller vikaren som prøvde altfor hardt og som ikke forstod at hen ble gjort narr av, men mistolket det som anerkjennelse. Det er vondt å lese både på grunn av empati og fordi det er så pinlig. Ada er en 16-år gammel jente som prøver å få en ny start på ny skole, borte fra "venninnene" som behandlet henne dårlig. Hun og Odd-Erik har egentlig et godt forhold, men så er det så godt å kjenne på aksept fra de mest populære i klassen at hun glemmer litt hvem hun er. Flokkmentaliteten er et viktig poeng i boken. Etter hvert begynner det nemlig å gå rykter om Odd-Erik fra den forrige jobben han hadde, og det hele blir blåst ut av proporsjoner. Hovedpoenget her kjennes ut som å være viktigheten av å stå opp for det du vet er urett, og hvor vanskelig det kan være når det fort betyr et kraftig fall på den sosiale rangstigen. Jeg synes Uri velger en litt for lettvint og forhastet slutt i denne boken. At Odd-Erik aldri skjønner at han blir gjort narr av virker litt urealistisk. Men så er jo også han ganske ung og har en tydelig trang etter anerkjennelse, akkurat som Ida. Helene Uri har som vanlig skrevet en engasjerende ungdomsbok med et viktig tema, og gir et litt annet perspektiv i #metoo-debatten.

Morten og Mahdi - Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøi

Humoristisk tegneserie om to gutter i tweens-alder (tror jeg), som møtes i nabolaget og blir venner. De to er spesielt opptatt av gaming og fotball. Boken består av 10 korte historier om deres hverdag og opplevelser. Morten og Mahdi er en veldig fin og morsom tegneserie som nok appellerer mer til målgruppen enn til meg (som den også skal). Den har ellers fått skryt for å ta opp kulturforskjeller på en ikke stereotypisk måte, samt at den ikke problematiserer det, men det bare er der, helt naturlig, som det burde være for to unge gutter. Bok 2, Morten og Mahdi forever har akkurat kommet.

Voksne mennesker - Marie Aubert

Jeg var usikker på om jeg skulle lese denne og har levert den tilbake på biblioteket minst en gang, men likevel satt meg opp på venteliste igjen. Den har fått mye omtale i begge retninger egentlig. Jeg likte Marie Aubert sin første bok, novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem veldig godt. Hovedgrunnen til at jeg plukket opp Voksne mennesker til slutt var at jeg gjenleste en av novellene, og husket hvor god jeg likte den. Ida nærmer seg 40, og kommer akkurat fra et opphold i Sverige der hun undersøker muligheten for å fryse ned egg. Hun er på vei for å feire moren sin 65-årsdag sammen med hennes kjæreste og lillesøsteren, samboer og bonusbarn. Alt ligger an til sommerlig familieidyll...eller ikke. Ida er sjalu på søsteren og oppfører seg ganske smålig. Selv om hun i stor grad er en usympatisk karakter, får jeg en viss sympati for henne. Hun er storesøsteren som føler seg overskygget og forbigått av lillesøsteren både med tanke på oppmerksomhet fra moren og nå er lillesøster etablert med samboer og barn, mens Ida fortsatt er singel og enda ikke har vært i et seriøst forhold. Voksne mennesker er en intens og ubehagelig roman. Den er bygget opp nesten som en thriller, men mangler den forløsende slutten. Jeg likte uansett boken ganske godt. Den er spennende og rask å lese, men kanskje ikke så uforglemmelig som jeg hadde håpet. 

Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

En sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg gratis av Vigmostad Bjørke.

Julioppsummering: ikke så aller verst

Bokhøsten og studiestart nærmer seg med stormskritt og det er på tide å stormlese alle bøkene fra fjorårets bokhøst og -vår før det kommer nye inn i hyllen. Jeg skal lese pensum, Booker-bøker, nye potensielle kandidater til bokbloggerprisen, kanskje noen Printz-kandidater også, og ikke minst blogge om det. Hvordan skal dette gå når feriemåneden juli kom og gikk uten et eneste blogginnlegg fra denne kanten og noe laber leseiver? Ferien er på hell (eller over for min del), blogging har blitt nedprioritert, og samleinnlegg må til. I juli leste jeg fem bøker, som er ganske bra for å være meg, til tross for tre uker ferie. For ferie med små unger er ikke ensbetydende med mye lesetid:-) Det ble en tegneserie, en norsk lydbok, en engelsk lettlest romanse (må ty til det av og til), en bokbloggerpriskortlistebok, og en potensiell 2015 bb-pris. Ikke så verst med tanke på lesemål og sånt heller faktisk. Jeg likte faktisk alle sammen, men slet mest med tegneserien utrolig nok. Aller best likte jeg nok Det finnes ingen helhet og Vinternoveller like bak. Når jeg tenker meg om er dette såpass bra at jeg har stor tro på både lesing og blogging til høsten likevel. Disse leste jeg i juli:

Catching Cassidy av Melissa Foster: en lettlest og grei sommerbok som jeg tilfeldigvis kom over på Goodreads, og som kostet et slikk og ingenting på Amazon. Svusj så var den på min Kindle og virket som den kunne passe en sliten feriehjerne. Og det gjorde den også. Catching Cassidy er en såkalt New Adult Romance som vil si at den skal passe for litt eldre ungdom enn Young Adult er ment for. Språklig og tematisk skiller den seg ikke noe særlig fra denne typen romantiske bøker jeg har lest innen YA, så jeg kan vel ganske sikkert si at det som gjør at den gis ut som New Adult er de eksplisitte sexscenene. I Norge hadde vi nok ikke laget dette skillet, men dette er snakk om USA, der fraværet av seksualitet i mange ungdomsbøker nesten er påtakelig. Boken handler om bestevennene Cassidy og Wyatt som har kjent hverandre omtrent hele livet og når vi møter dem her er de akkurat ferdig med college. På denne kvelden som skulle handle om nye muligheter og feiring blir Cassidy bedratt av kjæresten, og foreldrene til Wyatt og tvillingsøsteren Delilah dør i en tragisk bilulykke. For å komme seg vekk fra alt drar de alle tre til tvillingenes foreldre sitt sommersted i Harborside. Der kan de slippe unna alle minnene fra foreldrene sitt hus, og møte alle sommervennene mens de bearbeider sorgen og finner ut hva de skal gjøre videre. Midt i denne bearbeidelsen finner Wyatt og Cassidy ut at følelsene dem imellom ikke bare er vennskapelige. Boken skifter synsvinkel mellom Cassidy og Wyatt, noe som fungerer veldig godt i oppbyggingen av en forestående romanse. De to hovedkarakterene er sånn passe interessante (men litt for perfekte) og jeg liker vennegjengen vi blir introdusert for. De mer alvorlige temaene i boken blir faktisk behandlet mindre overfladisk enn fryktet, men dette er først og fremst en romanse, og som det skal jeg ikke klage særlig på denne boken. Dette er første bok fra Harborside og flere av karakterene i denne får sine egne bøker, som for eksempel tvillingsøsteren Delilah.

Saga, volume 1 av Brian K. Vaughan og Fiona Staples: Sci-fi/fantasy-tegneserie om Marko og Alana som like etter å ha fått sitt første barn blir tvunget til å flykte. De to er fra forskjellige planeter, og kjærlighet mellom dem er ikke akspetert i dette krigsherjede universet. Det er en veldig actionfylt tegneserie sett fra ulike steder i galaksen. På den ene siden ser vi den Marko og Alana på flukt og på den andre siden ser vi ulike leiemordere/agenter som skal ha tak i den nybakte lille familien. Tegningene er fargerike og stemningsfylte og noen av de ulike skapningene i dette universet ser ikke ut som noe annet jeg har sett. Tegneserien har fått både priser og mye god omtale av sine lesere, men jeg ble ikke helt revet med. Jeg tror rett og slett ikke hodet mitt er åpent for et helt nytt univers for tiden. Jeg tror jeg skal holde meg her på jorden en stund fremover:-)

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland: dette er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen. Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. De to siste bøkene har jeg hørt på lydbok, og det kan anbefales.

Vinternoveller av Ingvild Rishøi: en annen innsiktsfull forfatter, og denne bokbloggerprisnominerte samlingen består av tre noveller, Vi kan ikke hjelpe alle, Riktig Tomas og Søsken. I den første møter vi en ung mor og datteren på vei i kulden fra barnehagen til busstoppet. Barnefaren har for lengst gått videre til en ny kjæreste, og det slunkne innholdet i mors lommebok skal vare en stund. Som ofte med barn oppstår det akutte behov og ønsker på veien og valg må tas. Moren ønsker jo så inderlig å gi datteren det hun har lyst på, være et godt forbilde, men også å gjøre det en mor bør. I min favoritt, Riktig Tomas, møter vi en mann som har sittet flere år i fengsel som nå skal møte sin lille sønn igjen. En sønn som ble resultatet av et møte med en dame helt ulik ham selv på en karaokebar, forskjellene mellom dem får vi tydelig se ved frokostbordet dagen derpå. Når han nå skal møte sønnen sin slår angsten til, angsten for ansvar og å strekke til. I Søsken møter vi tre søsken på rømmen med Valdresekspressen. Eldstemann prøver å unnslippe stefar og barnevern ved å ta med seg sine småsøsken til venninnens hytte, langt fra busstoppet, der hun har vært med før. Flukten skjer i høy snø, minimalt med penger og transportmuligheter. Det hele er dømt til å mislykkes. (Denne siste novellen minnet meg tematisk om en bok som kom ut i forfjor som heter Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang som jeg anbefaler veldig). Ingvild Rishøi skriver så enkelt og komplekst på en gang om mennesker i samfunnet vårt som sliter på en helt annen måte enn det de fleste av oss er vant med. Om det handler om å ikke ha råd til å kjøpe en truse, om å få angst over å kjøpe en pute til sønnen sin, eller å være livredd for å bli adskilt fra sine søsken i ulike fosterhjem. Men bare så det er sagt, så er ikke dette helt bekmørkt. Det er sårt og vondt, men det er alltid håp i enden av tunellen. Alle novellene har til felles at medmenneskelighet hjelper dem ut av situasjonene de havner i. Hjertet mitt setter stor pris på det, men hodet mitt synes historiene blir litt for urealistiske av det, i hvert fall tre ganger på rad. Eller er jeg rett og slett blasert etter å ha lest så mange ungdomsbøker uten snev av håp og full av ondskap (eller verre, av å lese avisen)? Det binder uansett novellene sammen, at mennesker faktisk bryr seg om de som har det vanskelig rundt seg. Og kanskje fungerer det som en påminner om at det er vits i å bry seg også.

Ord på S av Guro Hoftun Gjestad: Solveig, oftest kalt Sun, bor på et lite sted sammen med sin far og bestemor i nabohuset. Moren bor i Spania med ny kjæreste og kommer en sjelden gang på besøk. En dag dør faren plutselig etter et mystisk fall fra heisekranen han har jobbet i mesteparten av livet sitt. Sun blir boende alene i huset etter dette, og det er stort sett i hverdagslige situasjoner i huset vi møter henne. Guro Hofstad Gjestad skriver både godt og vondt om sorg, savn og kjærlighet i en nokså stillfaren bok. Jeg har påbegynt et annet innlegg om blant annet denne boken, og derfor stopper jeg her, og satser på å komme tilbake med mer.

Levende begravet

Levende begravet av Peter James leste jeg i sommer, men har ikke fått skrevet om den før nå. Det er første bok om politimannen Roy Grace . Boken be innkjøpt til skolebiblioteket på Mammut-salget i fjor fordi handlingsreferatet som stod bakpå virket utrolig spennende. Etter en drøy spøk på utdrikninglaget til Michael Harrison ligger han nå begravet i en kiste under jorden. Meningen er at han skal graves opp igjen etter at kameratene har tatt en øl, men da de blir utsatt for en bilulykke blir Michael liggende levende begravet i en kiste. Politiet må finne Michael før det er for sent, men aner ikke hvor han befinner seg eller hva som har skjedd. Forloveren er den eneste som kan hjelpe politiet, men han velger å holde tett.

Dette er en av flere gode kriminalromaner jeg har lest det siste året. Den var spennende hele tiden, spesielt nervepirrende fordi vi følger Michael nede i kisten samtidig som vi følger etterforskningen over jorden. Politimannen Roy Grace er sånn passe interessant og har sin egen historie med en forsvunnet kjæreste som han ikke gir opp håpet om å finne. Styrken til denne boken er altså en veldig spennende historie og ikke karakterene eller miljø, selv om det også er tilfredstillende. En murstein og sidevender (så Ladybug brukte det som et norsk ord for pageturner) som anbefales. Peter James har skrevet flere bøker, men så vidt jeg vet er kun denne og en til oversatt til norsk. Denne får 4 av 5 poeng.

Rosebush

Endelig fant jeg en bok helt på slutten av fjoråret som fenget meg ordentlig. I Rosebush møter vi Jane som har vært utsatt for en bilulykke, våkner opp på sykehuset og ikke aner hva som har skjedd med henne. I løpet av boken følger vi hennes tanker og tilbakeblikk etterhvert som minnene kommer tilbake.

Rosebush av Michelle Jaffe var en  mesteparten av tiden utrolig spennende bok med en uhyggelig stemning over seg. Den fikk meg til å hele tiden gjette hva som hadde skjedd og hvem som var skyldig i hva, men stort sett tok jeg feil. Verden Jane lever i er forferdelig overfladisk og hun gjør alt hun kan for å passe inn og å være populær. Det begynner etterhvert å synke inn for henne at kanskje ikke alle er like begeistret for henne som de gir uttrykk for. Man har lyst å slå henne i hodet av og til så hun skal våkne opp. Til tross for at jeg likte boken godt har den mange svakheter. Den inneholder mange klisjeer, er noe spekulativ og usannsynlig. En del av karakterene er for skrudde til at man kan tro på de, ellers så er det for mange av karakterene som er skrudde til at man kan tro helt på historien . I tillegg gikk slutten litt for fort og noe var for forutsigbart. Det var ellers en god leseopplevelse hvis man tar det for det det er, nemlig lett underholdning. Så var det en bok som endelig vekket leselysten igjen og fikk meg til å velge boken fremfor PC eller TV og glede meg til jeg fikk anledning til å lese igjen. Det er tross alt noe av det beste med å lese.

Den får derfor 3.5 av 5 poeng, som betyr et sted mellom bra og veldig bra.