Ida Jackson sin Danielle: verdt å møte

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: "William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?" William sier: "Unggghhhhhhhhh." (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Når Danielle blir syk og havner på sykehuset, er det venninnens far som hjelper henne, moren er på hyttetur med venninner og synes det ble litt for tungvindt å komme seg hjem. Likevel får ikke dette konsekvenser for moren, for Danielle og kanskje romanen pynter på det hele ved å la henne vise omsorg senere i boken. At forfatteren ikke ønsker å moralisere setter jeg pris på, men at den grove omsorgssvikten blir litt for lett behandlet synes jeg trekker boken noe ned. Ida Jackson går ikke så dypt inn i den mer alvorlige materien som hun kunne og kanskje burde.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)