Nesten voksen? Om bøker og merkelapper

Dagbladet hadde tidligere denne uken en artikkel om lesing og merkelapper i forhold til alder. Her skriver artikkelforfatter Marie L. Kleve om utfordringene ved å sette aldersbegrensninger på bøker og at det er spesielt utfordrende for de som definitivt ikke er barn, men heller ikke helt voksne. Forfatter Charlotte Glaser Munch (les eget intervju med henne om saken her) uttrykker i artikkelen sin frustrasjon over dette ved at da hun ga ut sin bok Nødinngang ble den markedsført som ungdomsbok, mens den tenkte målgruppen var de mellom 17-20 år. Boken fikk lite oppmerksomhet og nådde ikke i særlig grad frem til denne gruppen lesere.  I USA heter denne gruppen young adult (YA) og i Sverige nästan vuxen.

Etter at jeg selv (i voksen alder) har lest en del ungdomsbøker og sett hvor mange gode bøker det finnes der som ikke egner seg for barn, men for de unge voksne (og ofte også de godt voksne), har jeg lagt merke til hvor vanskelig det er for disse bøkene å nå frem til sin målgruppe. På bibliotekene står de på barne- og ungdomsavdelingen, det samme i bokhandlene, både fysisk og på nett. Senest i dag tenkte jeg over det da jeg la inn Pandemonium av Lauren Oliver i bibliotekkatalogen og den ble merket med intellektuelt nivå: barn. Dette er fordi det kun finnes to kategorier; barn og ungdom eller voksne, og her blir det da forkortet til barn. Riktignok er ikke dette noe brukerne selv kan se når de søker i katalogen, men det skal jo gi en pekepinn til de som kjøper inn og formidler bøker. Jeg forsøker å tenke at en god bok er en god bok uavhengig av merkelapp og markedsføring, men hva hjelper det hvis de gode bøkene ikke når ut til de mest egnede leserne nettopp på grunn av merkelappen. Jeg tror ikke mange ungdom i den nevnte aldersgruppen (16-17+) synes det er naturlig å låne eller handle bøker på barneavdelingen (det blir ofte forkortet til det). Og ja, de kan lese voksenbøker, men det blir veldig fjernt for mange å lese om middelaldrende menn med midtlivskriser når de er 18 år (for å sette det litt på spissen).

Visstnok kalles denne kategorien også for crossover-bøker (mest internt i forlagene?), men det høres ikke særlig catchy eller riktig ut spør du meg. Burde vi i Norge også hatt en kategori som het for eksempel nesten voksen eller unge voksne eller burde disse bøkene rett og slett vært i voksenkategorien? Selv har jeg en kategori jeg kaller bare for Ung når jeg merker i biblioteket, men jeg bruker jo også begrepet ungdomsbok når jeg snakker med lærere og elever. Da blir ofte lærerne veldig skeptiske til at elevene på spesielt øverste trinn i videregående skole for eksempel skal bruke bøkene i oppgaver og lignende. For veldig mange forbinder ungdomsbøker med lavere litterær kvalitet enn voksenbøker. Dette er jo helt feil. Det er vel heller det at ungdomsbøkene ofte handler om unge mennesker. Og hva med bøker som Beatles av Lars Saabye Christensen og bøkene om Jarle Klepp av Tore Renberg, kunne ikke de like godt stått blant ungdomsbøkene? Ikke fordi de er så tynne eller lettleste, men fordi de appellerer til den nevnte aldersgruppen.

Når det gjelder de norske bøkene som kommer inn under ungdomsbokkategorien tror jeg dessverre veldig mange blir stående ulest fordi leserne ikke finner dem. Noen av dem ihvertfall ville nok fått mer oppmerksomhet og blitt lest av flere hvis de hadde merkelappen voksen. En annen ting er om dette gjør noe med hvilke bøker som blir skrevet og utgitt, altså om man for eksempel skriver annerledes for å passe bedre inn i en kategori. Dette er noe jeg håper forlagene og forfatterne blir enda mer bevisste på i markedsføringen av bøkene, at hvis en bok er beregnet for voksen ungdom eller unge voksne så bør de ikke markedsføres som en barne- og ungdomsbok.

Forlaget Panthera gir forresten ut bøker kun beregnet for denne aldersgruppen skrevet av aldersgruppen selv, og så vidt jeg har forstått det har de egne hyller i bokhandelen.

Jeg merker at jeg har veldig mange tanker rundt dette, men stopper her og håper at dette ikke ble for usammenhengende. Og så håper jeg noen av dere der ute har noen tanker rundt dette som dere vil dele.

Manglende satsing på fantasy og sci-fi for voksne?

Forfatter Kristine Tofte sier i dag i en artikkel i Dagbladet kalt "Sats fantastisk eller dø" at norske forlag satser for lite på fantastisk litteratur for voksne til tross for at dette tar opp en betydelig andel av markedet internasjonalt. Ingen av de største forlagene har hverken oversatt eller norsk fantasy og sci-fi for voksne på sine vårlister forteller hun. Har norske forlag råd til å overse sjangeren? Etter en rask titt innom noen av forlagene sine hjemmesider, ser jeg kun et forlag (Tiden) som har en egen kategori for fantasy under romaner. De samme forlagene er veldig flinke til å oversette fantasy for ungdom og synes å være av den oppfatningen at voksne ikke ønsker fantasy, i så fall leser vi det på engelsk. Et av poengene til Tofte er vel hva med alle de ungdommene som har vokst og vokser opp med Harry Potter, Percy Jackson, Ringenes herre og ellers en bokverden full av vampyrer, engler, zombier og andre overnaturlige skapninger, slutter de plutselig å lese fantasy og går over til norsk samtidslitteratur? Nei, mest sannsynlig ikke. Dessverre slutter mange av dem å lese helt.

Det finnes mange der ute som ikke er komfortable med å lese på engelsk. I min jobb som bibliotekar på videregående skole har jeg inntrykk av at mange som er i denne fasen mellom barn og voksen ønsker å lese fantasy for voksne også på norsk. Når de skal bruke bøker i norskfaget (fordypningsemne o.l.) er det kun lov å bruke norsk eller oversatt litteratur. At dette finnes i veldig liten grad kan være med å hindre en del av disse ungdommene i å oppdage at det fortsatt kan være gøy å lese romaner, selv etter at man har blitt voksen. På de fleste bibliotekene står dessuten alle disse ungdomsbøkene på barneavdelingen og dit går vel de færreste over 15 år? Mitt fokus er nok rettet litt mot unge voksne siden det er gruppen jeg jobber med og ikke minste er det en alder der mange slutter å lese.

 Personlig var fantasy og sci-fi en relativt ukjent sjanger for meg før jeg leste Harry Potter. Etterhvert har jeg lest litt mer og for eksempel George R.R.Martin sin Song of Ice and Fire-serie plukket jeg ikke opp før de kom på norsk. For selv om jeg leser bøker på engelsk er det noe vanskeligere å plukke opp en helt ny sjanger eller en serie på et stort antall bøker på mange mange hundre sider når de er på engelsk enn på norsk. Jeg sier ihvertfall JA til mer oversatt fantasy og sci-fi og ikke minst mer av dette fra norske forfattere. Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at forlaget Vendetta som oversetter George R.R.Martin-serien også skal gi ut en del andre bøker innenfor fantasy og sci-fi, blant annet Neil Gaiman sin American Gods i 2012. Bazar forlag skal senere i år utgi Patrick Rothfuss The Name of the Wind på norsk og Tiden skal gi ut bok nummer to i Kristine Tofte sin Song for Eirabu-serie. Å gi ut og oversette disse bøkene gir både dem og sjangeren større fokus og mer oppmerksomhet og viser at fantasy og sci-fi er for alle.

Hva mener dere? Kan mer oversatt og norsk fantasy og sci-fi være med å redde bokbransjen? Det er selvfølgelig et mer sammensatt bilde enn det, og manglende satsing på e-bøker ødelegger også for forlagene. Jeg har ihvertfall fått meg et nytt lesemål for året, nemlig å lese mest mulig av årets oversatte og norske fantasy og sci-fi (det er jo ikke så mye)og Kristine Tofte sin serie, som jeg med skam må si jeg enda ikke har lest, skal definitivt leses snarest.